Det årlige MiN-seminaret ble avholdet 2. desember 2022 med over hundre deltakere i salen. Her finner du en oppsummering av dagen.
Dette var andre året på rad at seminaret gikk av stabelen på Litteraturhuset i Oslo.
– Og da er det blitt en tradisjon! sa Birgit Valla fra scenen da hun ønsket velkommen.
Psykologspesialist Birgit Valla er sjefsredaktør i Mad in Norway, som er en del av et globalt nettverk som startet med Mad in America, grunnlagt av den prisvinnende journalisten og forfatteren Robert Whitaker i 2012. Whitaker startet Mad in America drevet av ønsket etter en plattform som kunne formidle kunnskap og forskning om alternativer til den biologiske, diagnosebaserte psykiatrien.
Som en del av et globalt nettverk, jobber Mad in Norway for en grunnleggende endring i det psykiske helsefeltet; fra en biologisk, medisinsk og instrumentell forståelse av mennesket og dets lidelser, og over til en relasjonell og humanistisk forståelse, tuftet på grunnleggende menneskerettigheter. Mad in Norway er en partipolitisk, økonomisk og religiøst uavhengig plattform for folk som vil bidra til en politikk som legger til rette for gode tjenester som møter innbyggernes behov.
Her kan du lese grunnlagsdokumentet til MiN.
I dag finnes det Mad In-nettverk i 13 land. Leder av Mad in Sweden, Lasse Mattila, selv var gjest på seminaret på Litteraturhuset. Hans oppsummering av dagen kan leses her.
Under presenteres oppsummeringen av foredragene til overlege Magnus Hald og hovedtaler Dr Lucy Johnstone (UK).
Magnus Hald – Forhekset av språket
Magnus Hald, overlege i psykiatri ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), innledet med utgangspunkt i boken etter Tom Andersen, «Vandringer og veiskiller», som ble utgitt i 2021, 14 år etter hans død. Et av temaene i boken er hvordan språket har betydning for vår forståelse av fenomener vi møter. Andersen var psykiater og opptatt av det kontekstuelle og relasjonelle i språket og menneskers livsutfoldelse.
Andersen var tidlig opptatt av familieterapi på 70-tallet, og gikk veien først via praksis, så til teori. Han hadde åpne, reflekterende team med familiene han var i kontakt med. En slags «demokratisk psykiatri», som det ble kalt. Der vekslet man mellom å være deltakende og lyttende i samtalen. Det gjorde at samtalene mellom de profesjonelle faktisk ble høfligere, forteller Hald, noe som igjen førte til at de tenkte annerledes om de menneskene de var i kontakt med.
– Ord berører, både den som uttaler ordene og dem som mottar dem, sier Hald.
– Men psykiatrien har det problemet at den ikke tar utgangspunkt i det folk faktisk sier, men hva den tror de mener.
– Vi kan ta som et eksempel en mor som sier ordet «selvstendighet» og blir synlig rørt. Da må spørsmålet vi stiller være hva som ligger i det ordet for henne. Altså, ikke hva som ligger under det eller bak det, men i selve forståelsen av det ordet for dette individet. Vi trenger en bred forståelse av språket og alle dets uttrykk, for språket er mettet med mening og er alltid personlig, sier han.
Å snakke er å tenke
Det er et vanlig munnhell at man må «tenke før man snakker». Men nei, påpeker Hald, faktisk er det motsatt.
– Man tenker gjennom å snakke. Når man snakker, informerer man først og fremst seg selv. Gjennom språket gjenopplever man opplevelser man har hatt, og opplevelsene gis mening.
Språket har en enorm formativ kraft. Dersom man sier at «Han er aggressiv», blir man forhekset til å tro at dette er en sannhet. Men slik er det ikke. Man blir snill av å gjøre snille ting – man er ikke snill.
– Vi blir alle forhekset av språket. Sier man mange nok ganger at noen er schizofren, så forhekses man til å tro nettopp det, sier Hald.
Alt henger sammen med alt
I psykiatrien forhekses man av språkfellesskapet – og det språkfellesskapet er i dag diagnoser. Fordi diagnoser er språket vi bruker for å forstå psykiske vanskeligheter, blir det det «blikket» vi forstår folk med. Forskningen innenfor dette bildet blir selvforsterkende.
Men som Hald påpeker:
– I virkeligheten er det slik at problemer i livet fører til alt mulig. Alt skyldes med andre ord alt! Det er ikke én ting som fører til én ting.
Det håpefulle her er at alle behandlinger kan funke på alt. Det som kalles antidepressiva har for eksempel like god (eller dårlig) effekt på spiseforstyrrelser som på depresjon. Såkalt antipsykotika kan funke like bra på søvnproblemer.
– Det er fordi disse medikamentene fungerer på hjernen, og ikke på den spesifikke diagnosen, forklarer Hald.
– Det er en viktig perspektivendring, fordi det viser at det er en stor grad av uspesifikasjon i det man i dag kaller psykiatri.
Maktubalansen
I dag finnes det svært få muligheter til å få hjelp uten at man samtidig får en diagnose. Hald reiser spørsmålet om hvilken relasjon som etableres når én part har både rett og plikt til å sette en diagnose på den andre part.
– Man gjør seg til herre over en annen gjennom språket og makten som ligger i språket. Dette har vi jo sluttet med på andre områder. Tenk bare på rasistisk ordbruk og hvor mye makt som ligger i det. Man må ta innover seg at man slettes ikke er nøytral når man møter noen, og at språket heller ikke er nøytralt.
Spørsmålet er om vi kan finne andre språk enn det diagnostiske som vi kan bli forhekset av? Som åpner mer opp for forskjellige forståelser, og som tar innover seg menneskers helhetlige liv og levde erfaringer?
– Tør vi si det som det er, at vi ikke vet hva som skjer med et menneske i psykotisk krise? Tør vi å si ærlig at vi ikke vet hva schizofreni er? For dersom vi sier at psykose er normalt, gir det oss et helt annet utgangspunkt for å hjelpe personen enn om vi insisterer på at det er sykt, avslutter Hald.
Lucy Johnstone – Et nytt rammeverk for å forstå mennesker
– Diagonosemanualene DSM5 og ICD er, for å si det som det er, bullshit.
Det sier Dr. Lucy Johnstone idet hun kommer opp på scenen som hovedtaler på seminaret, med et karakteristisk britisk glimt i øyet.
Eller, det er egentlig ikke Johnstone som sier det, men en «rekke ledende leger og fagmiljøer». Blant dem er Dr. Allen Frances, som ledet komiteen som utarbeidet DSM4, forgjengeren til diagnosemanualen som blir brukt i store deler av verden i dag. Han sa: «Det finnes ikke noen definisjon på en psykisk sykdom («mental disorder»). Jeg mener, du kan bare ikke definere det. Det er «bullshit».»
To tidligere direktører av National Institute of Mental Health, et ledende nasjonalt forskningsdirektorat underlagt det amerikanske helsedepartementet, har også slaktet DSM5.
Dr. Steven Hyman uttalte at DSM er «helt feil, et komplett vitenskapelig mareritt». Dr. Thomas Insel sa at «Pasienter… fortjener bedre… Svakheten er dets manglende validitet.»
Og som om ikke det var nok:
I 2017 ga FNs spesialrapportør innen rett til helse, Dainius Pūras, ut en rapport der det stod at verden har blitt solgt en myte om at medikamenter og andre biomedisinske tiltak er de beste løsningene på mental uhelse. Rapporten slår fast at det er et akutt behov for en endring i tilnærmingen til uro og stress, som går bort fra å «kurere» individer ved å fokusere på feil og mangler.
Det man er nødt til å gjøre, ifølge FN, er å adressere «maktubalanser, heller enn kjemiske ubalanser».
Det er nettopp her Dr. Lucy Johnstone og PTMF kommer inn.
Les denne tidligere saken fra Mad in Norway om FN-rapporten (2017).
Her kan du laste ned det fullstendige PTMF-dokumentet. Kortversjonen av dokumentet er for tiden under oversettelse til norsk.
Hva er disse bokstavene?
La oss ta to steg tilbake.
PTMF står for Power Threat Meaning Framework, eller på norsk: Makt, trussel, mening-rammeverket, forkortet MTM-rammeverket. Det er et rammeverk for å forstå, for å si det veldig enkelt, hvorfor mennesker kan oppleve å ha det vanskelig i livene sine.
Det var etter initiativ fra British Psychological Society at en gruppe på om lag 40 personer, bestående av fremtredende psykologer, deriblant Dr Lucy Johnstone, og «psykiatrioverlevere» med egne erfaringer, tjenesteutviklet PTMF over en fem-års periode. PTMF baserer seg på omfattende vitenskapelig dokumentasjon, og er et forskningsbasert alternativ til de mer tradisjonelle modellene som baserer seg på psykiatriske diagnoser.
Det er en måte å tenke om emosjonell smerte, fortvilelse, opplevelser og (problematiske) væremåter som ikke baserer seg på en diagnostisk sykdomsmodell. Tvert imot; modellen baseres på en forståelse av hele mennesket og hvordan dette mennesket responderer på ulike former for maktutøvelse og trusler i livet.
– Rammeverket handler om å endre hele måten vi tenker på, sier Johnstone.
– Vi trenger narrativer, eller formuleringer, og ikke diagnoser. Dette handler om å av-medikalisere og av-profesjonalisere tjenestene våre. Mennesker har alltid vært historiefortellere. Det vi gjør med dette rammeverket er å formulere nettopp historier. Vi går fra å spørre «Hva er galt med deg?» til å spørre «Hva har skjedd med deg?», sier hun.
Kjerneelementene
Målet er å komme fram til en hypotese, eller en helhetlig, personlig historie, som kan si noe om både utfordringer og styrker i personens liv. Dette igjen kan danne grunnlag for endring. Med denne modellen kan folk få hjelp til å lage nye, ikke-medisinske og håpefulle historier om sine egne liv og omstendigheter, istedenfor å se seg selv som «psykisk syk».
På engelsk heter dette en «formulation», definert som et personlig narrativ som integrerer to like viktige former for «evidens»: klinikeren kommer med teorien, forskningen og klinisk erfaring, og klienten (pasienten) kommer med sin kunnskap som sin livshistorie og erfaringer, og hvilken mening de har skapt ut av dette.
PTMF foreslår en løs struktur for å begynne å skape et slikt narrativ. De fire kjernespørsmålene som utgjør denne strukturen, slik de er formulert i en artikkel på Erfaringskompetanse.no, er:
- Power (Makt): Hva har skjedd med deg? Hvordan fungerer makt i livet ditt?
- Threat (Trussel): Hvordan har det påvirket deg? Hva slags trusler har det utgjort for deg?
- Meaning (Mening): Hvordan har du forstått det som har skjedd? Hvilken mening har disse situasjonene og opplevelsene hatt/fått for deg?
- Threat Responses (Trusselresponser): Hva måtte du gjøre for å klare deg gjennom det? Hvordan har du respondert på trusselen?
Dette åpner så opp for at man kan stille spørsmålet:
- Power Resources (Styrker): Hvilke styrker har du? Hvilke ressurser har du tilgang til?
Sammen kan dette integreres for å svare på spørsmålet: Hva er historien din?
Maktens uransakelige veier
Det finnes en rekke ulike maktforhold som spiller inn i et menneskes liv. Det kan være juridisk, økonomisk og materielt, relasjonell, tvangsmakt (vold), biologisk/medfødt, sosial/kulturell kapital, eller ideologisk makt.
Å undersøke hvordan makt utøves i livet ditt handler om å gjenerobre en maktforståelse: Hva er det som gjør livet vanskeligere eller lettere?
– Vi må bort fra individualiseringen, og over på å forstå mennesket i sammenheng med de sosiale strukturene og samfunnet som helhet. Enhver årsak til psykiske problemer handler i bunn og grunn om en ubalanse i maktforhold, sier Johnstone.
Det kan være maktforskjeller mellom rik og fattig, voksne og barn, menn og kvinner, hvite og melaninrike/urfolk, staten og innbyggere. Makt gjennomsyrer livene våre, selv når vi ikke er klar over det.
Ideologienes makt
En av de viktigste, men også mest underkommuniserte, maktaspektene handler om ideologi. Den er en del av alle de andre maktforholdene, og er uttrykt gjennom sosiale normer, forventninger og overbevisninger. Det handler om måten vi tenker på, og bestemmer i stor grad hvilken mening vi gir våre opplevelser.
For eksempel når man forklarer, eller rettere sagt bortforklarer, konsekvensene av traumer med at noen «er psykotiske». Eller at en kvinne «ba om det» når hun ble utsatt for vold eller voldtekt. Eller at fattigdom egentlig handler om at noen er «velferdssnyltere».
– Vi snur sosiale problemer til individuelle problemer. People are mad or bad or both, sier Johnstone.
Altså enten er folk onde eller gale, eller begge deler. Det er maktmisbruk, understreker Johnstone.
– Det er en urett som fører til at man legitimerer mer urett. Ved å stemple folk og definere dem som det ene eller andre, tillater man seg å frata dem grunnleggende rettigheter, for eksempel gjennom bruk av tvangsmedisinering, beltelegging, og så videre.
Johnstone understreker at makt kan fungere positivt – men at det er avgjørende at man er klar over maktrelasjoner og evner å bruke de konstruktivt.
Trusselbildet
Når man har undersøkt hvilke maktforhold som spiller inn i livet, er det neste steget å undersøke hvordan de ulike maktforholdene har påvirket deg som person. Dette er «Trussel-steget».
Maktforholdene kan ha hatt påvirkning på en rekke områder i livet ditt, for eksempel relasjonelt, emosjonelt, sosialt, økonomisk og materielt, miljømessig (bosted) eller kroppslig.
– Spørsmålet er om vi lytter til det folk sier selv om sine egne erfaringer? spør Johnstone retorisk.
Å skape mening i tilværelsen
Mennesker forsøker alltid å forstå verden rundt seg, og vi forsøker å skape mening av vonde opplevelser. Men mening er aldri fullt og helt personlig eller fritt valgt. Det vil alltid henge sammen med de øvrige strukturene i samfunnet. Det er både «made» og «found».
– Samfunnet er gjennomsyret av språk og ideologiske forforståelser av begreper. Hva betyr det å være mentalt syk, å være vellykket, å være mislykket? Hva legger vi i det å være en god mor, eller sønn, og så videre? Dette er dypt innebygde forestillinger i oss alle.
– For eksempel at jeg er mislykket hvis jeg mister jobben. Disse forestillingene sier dog ikke noe om hvordan vi er, men er uttrykk for samfunnsnormer som igjen tjener de bredere politiske og økonomiske strukturene vi er omgitt av, forklarer Johnstone.
Johnstone peker også på det stadig økende omfanget av stress og uro blant unge mennesker fra velbemidlede bakgrunner.
– Det er viktig å understreke at man kan føle på uro og psykisk stress uten å ha opplevd traumer, sier hun.
Trusselresponser
Det fjerde «steget» i modellen er det man i psykiatrien typisk vil kalle «symptomer», men som innenfor PTMF blir til spørsmålet: Hva har du måttet gjøre for å overleve? Denne delen av PMTF baserer seg tungt på traumeinformert teori og praksis.
Trusselresponser kan omfatte alt fra fight-flight-freeze-responser, apati, hyperårvåkenhet, flashbacks, fobier, mareritt, raske humørsvingninger, å høre stemmer, dissosiasjon, å tro på uvanlige ting, kontrollere matinntak, bruk av alkohol, selvskading, fornektelse, unngåelse, perfeksjonisme og overarbeid.
– Innenfor dette rammeverket og med det personlige narrativet man setter sammen, så gir trusselresponsene mening. Det er overlevelsesstrategier. Man skal gi anerkjennelse for at man har klart å overleve. Det viser styrkene og ressursene som bor i det mennesket, sier Johnstone.
Å fokusere på styrker og maktressurser hos enkeltmennesket er altså en essensiell del av å jobbe innenfor PTMF. Dette er beskyttelsesfaktorer.
– Samtidig er det sånn at disse responsene, eller måtene å være på, kan bli problematiske. Man har kanskje kommet til et punkt der de har utspilt sin rolle og sin nytteverdi. Fra traumeinformert forskning vet vi at traumeresponser setter seg i kroppen. Du kan bli satt i høy alarmberedskap, selv uten at det er noen umiddelbar fare rundt deg. Da er ikke dette lenger nødvendigvis en nyttig eller hjelpsom måte å være på, sier Johnstone.
En skjønn gjenforening
– Problemet i psykiatrien er at årsak og symptomer er to adskilte enheter. Når man setter en diagnose så skiller man med andre ord på trusselen på den ene siden, og trusselresponsen, eller «symptomene», på den andre.
– Poenget med PTMF er å gjenforene disse to. Det er en sammenheng mellom trusler og trusselresponser. Åpenbart, vil mange si, forteller Johnstone.
Hun bruker som eksempel Storbritannia, der koronapandemien førte til at mange flere rapporterte om psykiske problemer.
– Pandemien avslørte massiv ulikhet mellom folk i Storbritannia. Veldig mange som fikk mer å bekymre seg over, følte seg mer bekymret. Altså, så klart! Vi trenger ikke mer avansert språk enn det for å forstå hva som skjer, sier Johnstone.
– Eller for å si det på en annen måte: Å gi en person som har opplevd et traume en diagnose som «personlighetsforstyrrelse» er lite annet enn «victim blaming».
Generelle mønstre
Ut ifra PTMF er det mulig å avlede noen generelle mønstre i hvordan folk responderer på ulike trusler og hvordan makt påvirker livene deres. Dette er ikke det samme som å forsøke å si noe generelt om folk som har den samme tilstanden eller diagnosen, men å se noen fellestrekk i hva de gjør i møte med ulike trusler. Det skiller seg også fra medisinske mønstre, eller grupper av symptomer, som for eksempel diabetes.
Disse generelle mønstrene er basert på mening, noe som da også endrer seg over tid og mellom kulturer. Det er bredere «metafortellinger» om stressreaksjoner som kan både hjelpe oss å utforme de personlige narrativene og som er formet av disse.
– Vi ser for eksempel at når det kommer til voldtekt og seksuelle overgrep, gir veldig mange kvinner uttrykk for den samme følelsen av skam og skyldfølelse. Da gir det mening å snakke om et generelt mønster. Dette narrativet har en ideologisk base, som et uttrykk for makt i samfunnet. Det er en grunn til at denne kulturelle «beskjeden», om at kvinner bærer ansvar for sine egne seksuelle overgrep, eksisterer.
Forbi den vestlige boblen
Diagnosemanualene ICD og DSM er basert på en hvit, vestlig kultur. Når det forsøkes spredt til resten av verden er det bare en annen form for kolonialisme, sier Johnstone og henviser til psykiater Suman Fernando som har påpekt dette.
Legger man derimot til grunn PTMF, blir forholdet til «resten av verden» noe helt annet, nettopp fordi hele poenget er å gi rom for narrativer om maktforskjeller. Kolonisering, slaveri, generasjonsoverførte traumer, diskriminering, og tap av identitet, kultur og land gir mening innenfor rammeverket på en måte den diagnostiske sykdomsmodellen overhodet ikke er i stand til.
Johnstone tar til orde for en ydmykhet i møte med visdom fra andre kulturer enn vår egen, der individet og den sosiale gruppen er uatskillelige størrelser.
Hun forteller om et besøk til New Zealand og et samarbeid med maorier som jobbet klinisk. I New Zealand finnes det klinikker som drives utelukkende etter en maorisk forståelse av det vi kaller psykiske problemer. Den tradisjonelle maoriske forståelsen av stress og uro er uløselig knyttet til større narrativer om enkeltmennesket, om relasjoner til guder, naturen, stammen, forfedre, og så videre.
– For dem har det faktum at PTMF eksisterer gitt dem større selvtillit til å stå imot den vestlige psykiatrien som vil prakke på dem ADHD-diagnoser og Ritalin. De bruker ikke rammeverket selv, men har den som en støtte som bygger oppunder deres eksisterende arbeidsmåter, forteller Johnstone.
– Den maoriske definisjonen av «formulation» er når to mennesker står nærme hverandre og berører hverandres hjerter. Det er noe veldig vakkert i det, sier Johnstone.
Les intervju med den maoriske psykiateren Diana Kopua på nettstedet til Mad in America.
Hvordan funker det?
Det er selvsagt ikke alle som har vært like begeistret over rammeverket. Av enkelte har PTMF blitt kritisert for å ikke være evidensbasert.
– Som om psykiatrien er det, sier Johnstone tørt, før hun svarer:
– Hoveddokumentet tilsvarer to doktorgrader i lengde. Det tok fem år å utarbeide og er basert på et bredt forskningsgrunnlag. Evidensen kommer fra å stille spørsmålet hva har skjedd med deg, og få tilbakemeldinger direkte fra folk, og stadig utvide rammeverket. Men altfor ofte blir evidens forstått altfor smalt, bare i form av tall.
Det er flere eksempler på likemannsgrupper og støttenettverk som har tatt i bruk rammeverket helt uten at noen profesjonelle har vært involvert. Tilbakemeldingene er at det fungerer veldig godt.
– Dette er en måte å jobbe side om side med overlevere, der man blir en del av et større nettverk av likeverdige, sier Johnstone.
Eksempelet NHS i London
De siste årene har Johnstone jobbet med å implementere PTMF i deler av det britiske helsevesenet. Konkret har hun jobbet med NHS i det sentrale og nordvestlige London – et sykehusområde som dekker like mange mennesker som det bor i Norge. De har i løpet av få år klart å gjøre en rekke grunnleggende endringer.
– Kan de, så kan dere! sier hun til applaus fra salen.
Da Johnstone begynte å jobbe med dem i 2017, var det et hjelpeapparat fullt og helt organisert rundt den diagnostiske sykdomsmodellen, med stor grad av tvangsbruk og medisinering.
Når de skulle i gang med å jobbe mer traumeinformert, utviklet de blant annet The Stabilisation Manual, som er gratis og nedlastbar via denne lenken. Alle pasienter får utdelt manualene når de blir innlagt.
Alle ansatte har gjennomgått kursing og har ukentlige møter der de trener på PTMF. Det er disse møtene som danner grunnlaget for hva de skal gjøre videre med pasientene. De ansatte blir et team med en felles forståelse av pasientens utfordringer og styrker. De ser at det er en sammenheng mellom pasientens historie og det emosjonelle stresset («symptomene») de opplever.
– Det er samtidig veldig viktig å understreke, slik vi gjør i møtene, at dette er vår historie om deres historie. Det er ikke sannheten; det er vår hypotese om dem. Men det det gjør er at det får personalet til å endre tankegang. De begynner å tenke på makt, trusler og mening istedenfor å tenke på diagnoser og medisiner, sier Johnstone.
Det handler om å «av-hjernevaske» personalet, forteller hun. De må forberedes på å møte og høre pasientens historie. Dersom pasienten deltar på et slikt møte og de ansatte overhodet ikke er forberedt på hvordan de skal ta imot pasientens livshistorie, så kan det gå galt og i verste fall være skadelig. Det er ikke en perfekt løsning, sier hun, men et nødvendig skritt på veien.
Blant resultatene som NHS Central North West London foreløpig kan vise til, etter fire år med målrettet arbeid, er en 90 prosent nedgang i selvskading. Det er også en signifikant nedgang i bruk av tvang og isolasjon, og de ansatte opplever at de har fått økt forståelse og empati.
Og faktisk var samtlige – 100% – av de innlagte pasientene som ble intervjuet helt eller delvis enig i at tilnærmingen hadde hjulpet dem å lære nye og nyttige måter å håndtere sin mentale helse, inkludert vanskelige tanker og følelser, og uvanlige opplevelser som paranoia og å høre stemmer.
– Og det er jo et altfor godt resultat. Det er ingen som vil tro på så gode resultater, sier Johnstone med en latter.
Behovet for endring
Rammeverket kan med andre ord brukes både innad og utenfor det etablerte helsesystemet. Og det har tette bånd til det som kan kalles humanpsykologi, Gestalt-terapi, og andre retninger som ofte blir stemplet som både alternative og marginale.
– Poenget med rammeverket er å integrere alt dette, hva vi vet om hvordan mennesket fungerer og trenger for å leve gode liv, inn i det som er «mainstream». Her har vi et solid, vitenskapelig, og helhetlig rammeverk, som kan fungere som en tilleggsstøtte eller et fundament for mange forskjellige gode praksiser.
Johnstone påpeker at dersom man kun har et traumeinformert fokus, så kan man falle i den fellen at man blir for individfokusert og glemmer samspillet med maktstrukturene i samfunnet. Man trenger et bredest mulig perspektiv. Og vi må hele tiden spørre oss selv: Hvem er det som tjener på det rådende narrativet? Hvem hjelper det, og hvem skader det?
– Ta ADHD, for eksempel. Ja, det er barn som er rastløse. Men vi er nødt til å se på helheten og på konteksten. Vi sender barna inn i skolen altfor unge og forventer at de skal sitte stille og oppføre seg pent. Samtidig lever vi i et samfunn som er konstant distrahert. Veldig mange av oss sliter med konsentrasjonen. Da er ikke dette et individuelt problem, og det er ihvertfall ikke et problem med barnet!
– Det er noe utspekulert ved hele systemet at man får folk til selv å oppsøke sin egen diagnose, sitt stempel i panna. Og jeg forstår godt hvorfor folk opplever lettelse når de endelig får et «svar» på hvorfor de er som de er. Jeg forstår hvorfor de søker etter forklaringer og en diagnose. Som mennesker har vi fortsatt en veldig primitiv forståelse av uro og stress. Vi søker etter enten «blame or brain», altså: Enten noen å skylde på, eller å finne en feil i hjernen vår.
– Men vi er nødt til å finne noe som er mellom her. Det er hverken eller. Vi er relasjonelle dyr, og samspillet med andre mennesker og med samfunnet som helhet er så uendelig mye mer sammensatt enn som så.
Til slutt kommer Johnstone med en oppfordring til salen:
– Du kan gjøre hva du vil med PTMF! Det er det som er så vakkert. Bare prøv det ut!
– Det er historiefortellingen som er kjernen i PTMF. Historiefortelling er en måte å både være vitne til og helbrede eller reparere, både innenfor og utenfor hjelpetjenestene. Kunst, musikk, teater, og så videre er like gyldige måter å fortelle en historie på som den skrevne. Det gjelder også felles seremonier og ritualer i lokalsamfunnet, avslutter Johnstone.
Seminaret ble muliggjort med økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og WSO – Landsforeningen We Shall Overcome. Tusen takk!
