Gjennom et livsløp vil de fleste kjenne på eksistensielle begrensinger. Måten vi forstår og møter våre livsproblemer kan være avgjørende for valget mellom flukt eller forsoning.
De siste tjue årene har over 500 mennesker tatt livet sitt i Norge hvert år. I 2021 tok hele 658 nordmenn sitt eget liv. Om man regner 10 etterlatte per selvmord så vil 5000-6000 nye mennesker bli berørt i Norge hvert år. Om vi tar utgangspunkt i tall fra NSSF, hvor den totale andelen selvmord i Oslo og Viken var 217 mennesker i 2020, kan vi anslå at over 2000 mennesker er berørte i Oslo og omegn hvert år. Selvmord er med andre ord et betydelig samfunns- og folkehelseproblem, noe helsemyndighetene anerkjenner med innføringen av regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025.
Livssmerter – ikke sykdom
Den gjengse forståelsen av selvmord blir ofte knyttet til en biomedisinsk sykdomsmodell, noe som kan få en til å tro at selvmord utelukkende har med underliggende sykdom å gjøre, som for øvrig har manglende vitenskapelig validitet. Det er imidlertid ikke psykiatriske diagnoser eller sykdommen/den psykiske lidelsen ‘i seg selv’ som tar liv. Til tross for at selvmordsforskningen tar utgangspunkt i en bio-psyko-sosial tilnærming, er det likevel slik at den biologiske sykdomsdimensjonen blir prioritert med fokus på standardiserte vurderinger av selvmordsrisikofaktorer og underliggende patologi som depresjon.
En betydelig svakhet, og fare, ved en biomedisinsk forklaringsmodell av suicidalitet er at den fører til en objektivisering av menneskelivet, hvor menneskets subjektstatus, vår opplevelse av egenverd, lidelse, mening og fellesskap, blir svekket til fordel for det mer kvantitativt målbare. På denne måten blir suicidalitet forstått som en iboende kvalitet i det selvmordstruede individet, med medisinering som intervensjon.
Hovedfokuset blir en årsaksforklaring med mål om å finne hva som feiler en, snarere enn å forsøke å forstå personen med livsproblemer i møte med eksistensens ufravikelige grunnvilkår (hva slags livssmerte en bærer på). Med andre ord, gjennom sykeliggjøring og diagnostisering taper en verdifulle muligheter for å forstå den individuelle biografiens valg og handlinger. Livsproblemer kan skape meningsfylte uttrykk og responser på både uheldige eller skadelige samfunnsforhold og tilværelsens grunnleggende vilkår som sårbarhet, frihet, meningsløshet, dødelighet og eksistensiell isolasjon.
Seks eksistensielle begrensninger
Vi kan også kalle disse vilkårene for eksistensielle begrensninger som rammer inn livene våre. Vi kan forstå disse grunnvilkårene som at:
1) Ingen andre kan se og erfare livet gjennom våre sanser, gjennom våre øyne, noe som tilsier at vi alle, grunnleggende sett, er alene i verden.
2) Vi er alle ansvarlige for oss selv, i forstand frie til hvordan vi velger å svare på våre omgivelser og det som skjer med oss. Dette innebærer å erkjenne ‘egenandelen’ i livssmerten og lidelsen.
3) Alt tar en slutt. Livet er en syklisk runddans av fødsel og død. Døden som fenomen er noe som hører livet til, om vi vil det eller ikke.
4) Det perfekte og ideelle finnes ikke. Det er et fantasifoster. Vår søken etter det vil bare bekrefte vår ufullkommenhet.
5) Meningen med det hele finnes heller ikke der ute, som et uforanderlig objekt eller en essens, som vi kan finne. Vi er med på å skape mening, på godt og vondt. Altså er både meningen og meningsløsheten noe vi skaper.
6) Vi har en medfødt sårbarhet som henger sammen med livets åpenhet og skjørheten av vår eksistens, at vår ‘essens’ (orden/forutsigbarhet/stabilitet) henger i en tynn tråd og stadig trues av kaos og rystelse. Hverdagslivets trygghet som vi opprettholder gjennom våre aktiviteter og prosjekter er et tynt ferniss som stadig er sårbar overfor omveltninger og oppløsning.
Disse vilkårene – eller begrensningene – er fellesmenneskelige og vil i løpet av livet gi seg til kjenne på hver sin måte for de fleste av oss. Ofte vil de rykke oss ut av en slags likevekt og trygghet. Det kan kjennes som et jordskjelv, som om at dagliglivets forutsigbare lag kollapser. Det kan overvelde oss, lamme oss og gi oss en dypt fortvilet følelse av avmakt.
Om vi ikke kjenner på omsorg og vilje til forståelse, kan denne intense eksistensielle smerten få oss til å ville flykte. Rus, alkohol, arbeid, shopping, porno, trening, spill osv. kan bli betraktet som fluktmuligheter, og avhengigheten av disse som en fluktmekanisme – et forsøk på å ta tilbake en slags kontroll og døyve den eksistensielle smerten som en konfronteres med.
Et ønske om å slippe fri
Selvmord kan i dette lyset sees på som en fatal handling for å gjenvinne seg selv; gjennom å velge døden kan man paradoksalt ta tilbake kontrollen på livet. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin Yalom forfekter at når vi ikke klarer å finne et sammenhengende mønster i livet, blir vi ikke bare misfornøyde, men føler oss også avmektige.
Å føle intens smerte uten opplevelsen av makt til å gjøre noe med den, kan føre til en uutholdelig fortvilelse og håpløshet. Den suicidale handlingen kan forstås som ikke selve fornektelsen av viljen til å leve, eller selve livet, men først og fremst et valg for å slippe fri fra lidelse eller en ulevelig livssituasjon. Slikt sett kan den suicidale handlingen forstås som et dypt menneskelig valg, en frihetens mulighet som frigjør den suicidale fra den eksistensielle smerten og det tyngende meningssammenbruddet som nettopp avstedkommer følelsen av avmakt.
Den britiske filosofen Simon Critchley skriver i boken Notes on Suicide (2015) at to be human is to have the capacity, at each and every moment, of killing oneself. Incarceration, humiliation, disappointment, disease – the world can do all of this to us, but it cannot remove the possibility of suicide. For as long as we keep this power in our hands, then we are, in some minimal but real sense, free.
Selvmordets kraft
Vi får et samfunnsproblem hvis vi utelukkende mener at eksistensiell smerte i konfrontasjon med livets grunnvilkår er noe som bør fanges i det diagnostiske nettet og den dertil individuelle farmakologiske behandlingsformen.
Selvmordets kraft berører livsnerven som også griper over i hva slags type menneskesyn vi legger til grunn og hvordan vi kan skape en fellesmenneskelig samfunnskultur hvor det er betydningsfullt å leve for alle, med vår særlige sårbarhet, som muliggjør omsorg og samhold vel så mye som meningssammenbrudd og destruktiv isolasjon.
Ovenfor ble det poengtert viktigheten av å forsøke å forstå suicidalitet fra et kontekstualistisk perspektiv, hvor valgene forstås som meningsfylte responser på livets ufravikelige vilkår. Et sentralt aspekt ved denne inngangsformen har å gjøre med vår kroppslighet og hvordan kroppen kan fungere som et kommunikasjonsmiddel.
Den argentinske psykoanalytiker Anna Maria Rizzuto skriver om kroppen som en metafor, som et kommunikasjonsmiddel når man ikke har et språk for vanskelige følelser og det eksistensielle, eller når språkrommet blir for reduktivt og tynt. Selvskading er for eksempel en måte å utrykke seg selv på, en måte å uttrykke følelser, narrativer, sorg og smerte. Som en forlengelse kan også selvmordet ses på som en radikal kommunikasjonshandling, som et uttrykk for individets intrapsykiske og sosiale tilstand det ikke finner et anerkjennende språk og felleskap for.
Behov for et språk som rommer det eksistensielle
Ved å lukke forståelsen av selvmord inn i en sykdoms- og diagnoseterminologi, får det biomedisinske feilsøkings-perspektivet en dominerende stilling. Dette kan gjøre det mer krevende å samtale om større potensielt skadelige samfunnsforhold og skape aksept for at suicidalitet og den suicidale handlingen er et mulig valg vi alle har i et livsløpsperspektiv.
På dette punkt trenger vi å utvide samtalen om hva som anses som normalitet og patologi i vår tilnærming til selvmord. Dette impliserer blant annet å skape og utvide skråkkulturer som rommer og toner seg inn på menneskets eksistensielle dimensjon, som går utover det diagnostiske og det sykdomsfokuserte, og på den måten åpner seg opp for nyansene og kompleksiteten i livet. For det som er smertefullt – men som likevel ikke er patologisk eller avvik.
På denne måten kan flere som bærer livssmerter – selvmordsnære og etterlatte – finne en gjenkjennelighet i en språkkultur som gir større rom og aksept for det eksistensielle – løsrevet både fra moralisme og det sykeliggjørende blikket.
En redigert versjon av denne kronikken er også publisert på psykologisk.no
Hvis du trenger noen å snakke med, så finnes det gratis døgnåpne telefontjenester.
Hjelpetelefonen er Mental Helses telefontjeneste for alle som har behov for noen å snakke med.
Kirkens SOS Norge er en krisetelefon som tilbyr et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerten som formidles.
Livslosen ved Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg tilbyr også et pusterom i hverdagen med sosial støtte i en vanskelig tid.
