Forskningen på ketogent kosthold ved psykiske lidelser er i rask utvikling. I denne artikkelen ser Robert Whitaker nærmere på hva dagens kunnskap og erfaring viser, og den presenterer et nytt amerikansk behandlingsprogram som kombinerer keto-diett med støtte til nedtrapping av psykiatriske legemidler.
Av Robert Whitaker – publisert på Mad in America 9.mai 2026.
Oversatt av Mad in Norway, ved hjelp av Deepl.
I sin bok fra 2022, Brain Energy, presenterte psykiateren Chris Palmer fra Massachusetts det ketogene kostholdet som en banebrytende behandlingsform – en som kan føre til symptomfrihet og, i noen tilfeller, til en fremtid uten medikamenter. Dette gjaldt til og med for enkelte pasienter som hadde fått diagnosen schizofreni og bipolar lidelse.
En undersøkelse av denne muligheten pågår nå ved en liten klinikk i Arlington, Massachusetts. Accord-klinikken, som ble grunnlagt av psykiateren Matt Bernstein. Der behandler de pasienter med ketogent kosthold i kombinasjon med støtte til nedtrapping av medikamenter.
Dette er den første ketodiett-klinikken med innleggelse som har sett dagens lys i USA. I motsetning til de studiene av ketogen diett som til nå er publisert, vil den gi en vurdering av de langsiktige resultatene av ketogen diett, kombinert med støtte til nedtrapping av medikamenter. Studiene som per nå publiseres i tidsskrifter, forteller for det meste om hvordan den ketogene dietten kan være en nyttig tilleggsbehandling til vanlige psykofarmakologiske behandlinger.
«Jeg vier livet mitt til dette,» sa Bernstein da undertegnede besøkte klinikken. «Og jeg mener virkelig at nedtrapping er en viktig del av dette. Nesten alle som gjør det, vil fortelle deg det samme. Hvis du ikke også trapper ned, kan du fortsatt oppnå gode resultater. Men hvis du vil ha de virkelig gode resultatene, må du også trappe ned. Og hvis du trener, går det enda bedre.»
Denne konseptuelle forskjellen – supplerende terapi kontra transformativ terapi – er av avgjørende betydning for den mulige innvirkningen keto-dietten kan ha på psykiatriens fremtid. Den første opprettholder en samfunnsmessig tro på sykdomsmodellen og fordelene ved psykiatriske medikamenter. Den sistnevnte ansporer samfunnet til å oppfatte psykiatriske medikamenter som midler som kan forverre metabolsk helse, og til å se på keto-dietten som noe som gjenoppretter den fysiske og mentale helsen og dermed kan fordrive psykiatriske symptomer.
Disse to mulighetene spår to svært forskjellige fremtider for psykiatrien. Accord-programmet vil i hovedsak rette forskningens søkelys mot det transformative potensialet, ettersom det har fått et tilskudd på 600 000 dollar for å kartlegge resultatene hos sine klienter med jevne mellomrom, frem til en sluttvurdering etter 18 måneder.
En transformativ mulighet
I Brain Energy innledet Palmer boken sin med en anekdote. Først fortalte han om hvordan det hadde gått med en 33 år gammel mann, Tom, som hadde fått diagnosen schizoaffektiv lidelse, etter å ha brukt psykiatriske medikamenter:
«Han hadde lidd av hallusinasjoner, vrangforestillinger og psykisk strev hver eneste dag i løpet av de siste 13 årene. Han var plaget av sykdommen sin. Han hadde prøvd 17 forskjellige medikamenter, men ingen hadde virket. Legemidlene gjorde ham sløv, noe som reduserte angsten og uroen hans, men de stoppet ikke vrangforestillingene eller hallusinasjonene. Dessuten hadde de ført til at han hadde lagt på seg mer enn 45 kilo. Han hadde lenge vært plaget av lav selvtillit, og det å være så overvektig forverret dette. Han hadde nærmest blitt en eremitt.»
For å hjelpe Tom med å gå ned i vekt foreslo Palmer at han skulle prøve et keto-kosthold. Palmer beskrev deretter pasientens forvandling:
«Jeg begynte å legge merke til bemerkelsesverdige og dramatiske endringer i hans psykiske symptomer. Han var mindre deprimert og mindre sløv. Han begynte å ha mer øyekontakt, og når han gjorde det, så jeg et nærvær og en gnist der som jeg aldri hadde sett før. Det mest forbløffende var at han etter to måneder fortalte meg at de langvarige hallusinasjonene var i ferd med å avta, og at han begynte å revurdere mange av sine paranoide konspirasjonsteorier. Han begynte å innse at de ikke var sanne og sannsynligvis aldri hadde vært det. Tom fortsatte vektnedgangen. Til sammen gikk han ned 68 kilo, flyttet ut av farens hjem og fullførte et sertifikatprogram. Han klarte å opptre «live» med improvisasjon foran et publikum, noe som ville vært umulig for ham før han begynte på dietten.»
Da boken Brain Energy ble utgitt, hadde Palmer allerede publisert to kasusbeskrivelser i fagfellevurderte tidsskrifter – én i 2017 og én i 2019 – som fortalte om hvordan fire pasienter hadde blitt friske ved hjelp av ketodietten. I rapporten fra 2017 beskrives to pasienter med schizoaffektiv lidelse, hvor den ene hadde lykkes med å trappe ned alle psykiatriske medikamenter, mens den andre hadde klart å redusere bruken av slike medikamenter betydelig. I sin kasuistikk fra 2019, fortalte han om to pasienter med langvarig schizofreni som opplevde fullstendig remisjon av symptomene med den ketogene dietten. «Av særlig interesse i vår forskning er at begge pasientene klarte å slutte med antipsykotiske medikamenter og har vært i remisjon i flere år nå.»
Hans arbeid vakte oppmerksomhet hos to filantroper fra Silicon Valley, David og Jan Baszucki, som snart kom med en tredje offentlig historie om de transformerende mulighetene ved en keto-diett.
Deres sønn Matt hadde blitt innlagt på sykehus for en manisk episode da han var 19 år. Han fikk diagnosen bipolar lidelse, og som moren Jan senere skrev, tilbrakte han de neste fem årene med å bli behandlet med en rekke ulike medikamenter. Til slutt, etter å ha blitt behandlet av 41 klinikere og fått forskrevet 29 legemidler, erklærte Matts psykiatert ham for «behandlingsresistent».
Så, i 2021, under veiledning av Palmer, begynte Matt på et keto-kosthold. Jan skrev:
«Han trengte bare en fjerdedel av medikamentdosen han hadde trengt året før for å avverge mani. I løpet av fire måneder var humøret hans stabilt, og den intellektuelle vitaliteten hadde kommet tilbake. Han fullførte college og jobber nå heltid innen teknologi, produserer elektronisk musikk og er tilbake i toppform innen vektløfting, sjakk og piano. Han fortsetter å trappe ned medikamentene gradvis, uten tegn til mani eller depresjon – eller engang angst, søvnløshet eller hjernetåke – som plaget ham i fem år.»
Matts far David Baszucki grunnla Roblox, en børsnotert nettplattform og et system for spillutvikling, som har gitt Baszucki-familien økonomiske ressurser til å støtte filantropiske prosjekter. De startet en ideell organisasjon, Metabolic Mind, for å finansiere forskning på ketogen diett og fremme «metabolsk psykiatri» som en terapi som representerer et paradigmeskifte innen psykiatrien.
I tillegg til Palmers to kasusbeskrivelser ble det publisert en håndfull andre kasuistikker som fortalte om pasienter med bipolar lidelse og schizoaffektiv lidelse som viste en dramatisk forbedring etter å ha gått over til et ketogent kosthold og markant redusert bruken av psykiatriske medikamenter.
Palmers bok ga også en lettforståelig biologisk forklaring på den terapeutiske suksessen til det ketogene kostholdet. Dårlig metabolsk helse forekommer ofte hos pasienter som er diagnostisert med alvorlige psykiske lidelser (og ved andre nevrologiske lidelser). Keto-dietten har vært brukt som behandling mot epilepsi siden 1921, og den har i ulike studier vist seg å forbedre metabolsk helse og mitokondriefunksjon. Dietten ble presentert som et motmiddel mot dårlig metabolsk helse, som ble antatt å være en sannsynlig årsak til psykiatriske symptomer.
Slik er det transformative potensialet som har blitt presentert for offentligheten de siste fire årene. Kasusbeskrivelser fortalte om kroniske pasienter diagnostisert med schizofreni og bipolar lidelse som ble symptomfrie etter å ha gått over til keto-diett, uten fortsatt bruk av psykiatriske medikamenter (eller med minimal bruk). Det er et resultat som forteller om pasienter som legger diagnosene bak seg og vender tilbake til et robust liv.
Forskningslitteraturen til dags dato
Selv om den terapeutiske logikken kan være overbevisende, utgjør ikke kasusstudier et «evidensgrunnlag» for en terapi. Det som kreves, er større kohortstudier og randomiserte kliniske studier. Selv om en første bølge av slike studier nå dukker opp i litteraturen, forteller de ikke om tiltak for å redusere bruken av psykiatriske legemidler (med ett unntak). Som et resultat blir det ketogene kostholdet for det meste testet som en tilleggsbehandling til psykofarmakologi, forskning som i siste instans ikke utgjør noen trussel mot psykiatriens medikamentfokuserte behandlingsmodell.
Kohortstudier
Det finnes en håndfull kohortstudier av ketogen diett som tilleggsbehandling – hos pasienter med bipolar lidelse, schizoaffektiv lidelse og depresjon – som har rapportert en forbedring av symptomene. Det finnes også to publiserte kohortstudier som muliggjør en rudimentær sammenligning av resultatene av ketogen terapi med og uten redusert bruk av psykiatriske legemidler.
I den første kohortstudien ble 28 pasienter med «alvorlig psykisk sykdom» behandlet på et fransk sykehus i gjennomsnitt to måneder med keto-diett. Alle de 28, (med en gjennomsnittsalder på 50 år), tok psykiatriske medikamenter ved studiens start (gjennomsnittlig 5,3 medisiner), og 25 av de 28 tok et antipsykotikum.
Kohorten som helhet viste en dramatisk forbedring på skalaer som måler psykotiske symptomer og depresjonssymptomer, samt på skalaen for klinisk helhetsinntrykk (CGI-S-skårer). Pasientene viste også forbedring på flere markører for metabolsk helse. Ved slutten av intervensjonen hadde 18 av de 28 pasientene redusert bruken av psykiatriske medisiner, og bare én hadde økt bruken av slike medisiner.
Den andre kohortstudien ble ledet av forskere fra Stanford University. Seksten pasienter diagnostisert med bipolar lidelse og fem diagnostisert med schizofreni, ble behandlet med et ketogent kosthold i fire måneder. Gjennomsnittsalderen deres var 43 år; alle de 21 hadde en metabolsk abnormitet ved studiestart, og de tok i gjennomsnitt fire legemidler ved studiens begynnelse.
Stanford-kohorten viste signifikante forbedringer i CGI-skårene, reduksjon i psykotiske symptomer, forbedret «livstilfredshet» og bedre «søvnkvalitet». Markørene for metabolsk helse forbedret seg også. Når det gjelder bruken av psykiatriske legemidler, var det ingen endring i bruken hos 48 %. 24 % økte bruken, og 29 % reduserte bruken, slik at de ved studiens slutt brukte i gjennomsnitt 3,9 medisiner, praktisk talt det samme som ved studiestart.
Forskerne konkluderte med at «våre resultater viser at en ketogen diett er en gjennomførbar og akseptabel tilleggsbehandling til nevroleptika i en poliklinisk kohort i ordinær klinisk praksis, og at den viser psykiatriske og metabolske forbedringer hos personer med bipolar lidelse eller schizofreni med komorbide metabolske forstyrrelser.»
Her er den statistiske sammenligningen som kan gjøres mellom de to kohortene: I Stanford-kohorten var det en forbedring på 31 % i CGI-S-skårene (CGI-S), mens det var en forbedring på 60 % i CGI-S-skårene i den franske kohorten. Med andre ord var den kliniske forbedringen dobbelt så stor i en kohort der to tredjedeler av pasientene reduserte bruken av psykiatriske medisiner.
Som det fremgår av figuren nedenfor, var pasientene i den franske studien alvorligere syke ved studiestart enn pasientene i Stanford-studien, og likevel oppnådde de bedre resultater på CGI-skalaen ved studiens slutt.
På dette tidspunktet kan altså kohortlitteraturen beskrives som bevis for bruk av det ketogene kostholdet som en tilleggsbehandling, med én studie – den franske studien – som tyder på at den kliniske forbedringen kan økes ytterligere dersom pasientene oppmuntres til å redusere bruken av psykiatriske legemidler.
Randomiserte kliniske studier
Gullstandarden innen forskning er den randomiserte kliniske studien (RCT), og for det meste venter fagmiljøet fortsatt på at resultatene fra en første runde med RCT-er skal publiseres. Disse RCT-ene er utformet for å vurdere fordelene ved det ketogene kostholdet som en tilleggsbehandling, og selv om fraværet av en protokoll for nedtrapping av medikamenter kan være skuffende, tjener utformingen til å isolere effekten av det ketogene kostholdet.
«Den praktiske årsaken (til et slikt opplegg) er at akademiske forskere ikke uten videre kan utforme studier som inkluderer nedtrapping av medikamenter som en del av protokollen,» sa Bernstein. «Ansvarsrisikoen er betydelig, godkjenning fra etisk komité blir komplisert, og nedtrapping ville forvirre de metabolske resultatene de prøver å måle.»
Den største randomiserte kontrollerte studien (RCT) med publiserte resultater er en britisk studie av 88 pasienter med behandlingsresistent depresjon som ble randomisert enten til et ketogent kosthold eller til et fytokjemisk kosthold. Et fytokjemisk kosthold fokuserer på å maksimere inntaket av plantebaserte forbindelser (fytonæringsstoffer), og innebærer typisk å spise fargerike frukter, grønnsaker, nøtter, frø og sunne oljer. I dette tilfellet ble ikke den ketogene dietten sammenlignet med placebo, men med en annen diett utformet for å forbedre helsen.
Ved studiestart tok 93 % av pasientene ett antidepressivt middel, mens de resterende 7 % tok to eller tre medikamenter. Gjennomsnittsalderen var 42 år, og ved slutten av en seks ukers behandlingsperiode hadde de depressive symptomene avtatt litt mer i ketogruppen enn i fytokjemigruppen. Selv om forskjellen var liten, var forbedringen i depressive symptomer på PHQ9-skalaen i begge gruppene ganske god.
Etter at den aktive støtten til de to diettene ble avsluttet, var det imidlertid ingen av gruppene som viste ytterligere forbedring på noen av utfallsmålene de neste seks ukene. Bare 20 % i ketogruppen fulgte dietten minst 50 % av tiden under oppfølgingen, mens nesten halvparten i fyto-gruppen opprettholdt denne graden av etterlevelse, noe som tyder på at fyto-dietten var et mer bærekraftig tiltak. Det var ingen signifikant forskjell i depressive symptomer mellom de to gruppene etter 12 uker, heller ikke når det gjaldt målinger av angst, kognisjon, funksjonsevne og livskvalitet.
I konklusjonen la forskerne imidlertid vekt på resultatene etter seks uker og skrev at «denne RCT-studien fant små forbedringer i depresjon hos personer med behandlingsresistent depresjon når et ketogent kosthold ble brukt som et supplement til legemidler.»
Det har vært et lite antall andre RCT-studier av keto-dietten hos pasienter med depresjon og angst, og forfatterne av en «metaanalyse» av RCT-studier konkluderte med at «ketogene tiltak var forbundet med små til moderate forbedringer i depressive symptomer i RCT-studier, men uten signifikante endringer i angst».
Et første skritt i forskningen
Slik begynner «evidensgrunnlaget» fra RCT-studier av det ketogene kostholdet som tilleggsbehandling til legemidler å tegne seg. Det foreligger rapporter om signifikante forbedringer i målsymptomer hos pasienter som fulgte keto-kostholdet i en kort periode, samt signifikante forbedringer i markører for metabolsk helse.
Denne forskningen førte til at Palmer, Bernstein og seks andre tilhengere av metabolsk psykiatri konkluderte i en nylig publisert «konsensusuttalelse», at «ketogen metabolsk terapi bør vurderes som tilleggsbehandling til førstelinjebehandlinger for alvorlig depressiv lidelse, bipolare lidelser og schizofreni.»
Selv om denne konklusjonen stemte overens med den tilgjengelige dokumentasjonen, erkjente Bernstein at det også finnes en politisk grunn til at tilhengere av metabolsk psykiatri ikke ønsker å fremheve nedtrappingsaspektet ved ketogene tiltak offentlig.
«Metabolsk psykiatri kjemper for aksept innenfor et fagfelt som er forpliktet til den farmakologiske modellen. Å anbefale nedtrapping i trykte medier – selv der den biologiske forståelsen tilsier det – ville invitere til kritikk som kunne svekke fagfeltets troverdighet før det har etablert et tilstrekkelig evidensgrunnlag,» sa Bernstein.
Det er her Accord-programmet kommer inn. Med et forskningsstipend på 600 000 dollar i ryggen vil det levere bevis på langsiktige resultater ved behandling som kombinerer et ketogent kosthold med nedtrapping av medisiner. Det som vil være spesielt interessant, er å se hvor mange av pasientene som etter 18 måneder har det bra, og enten har sluttet helt med psykiatriske medisiner, eller er nede på en lav dose på bare én eller to slike medisiner. Disse resultatene vil vise om det ketogene kostholdet kombinert med nedtrapping av medisiner kan være en transformativ terapi for en betydelig andel av pasientene.
Et åpent sinn
Psykiatrien liker å fremheve at praksisene er evidensbaserte, og derfor er det verdt å gjengi den «evidensbaserte» veien, trinn for trinn, som førte Bernstein til å starte Accord-programmet.
Bernstein er medisinsk direktør ved Ellenhorn, et «behandling uten vegger»-program i Boston-området som legger vekt på en helhetlig tilnærming, med særlig fokus på betydningen av sosiale bånd som en vei til bedring. Selv om Bernstein alltid hadde vært interessert i å hjelpe Ellenhorns pasienter med å trappe ned visse typer psykiatriske medisiner, sier han at denne interessen vokste etter at han leste Anatomy of an Epidemic, som presenterte bevis for at antipsykotika og andre typer psykiatriske medisiner forverrer langsiktige utfall.
«Boken din lærte meg ganske mye om psykofarmakologi som jeg aldri lærte under spesialistutdanningen, og som hjalp meg i prosessen mot å bli modig nok til å trappe ned antipsykotika hos pasientene,» sa han.
Det neste skrittet kom da han leste en studie av Lex Wunderink i Nederland. I denne studien ble pasienter med første episode av psykose, etter en innledende stabiliseringsperiode på antipsykotika, randomisert enten til vanlig behandling eller til en nedtrappingsprotokoll. Etter to år var tilbakefallsraten høyere i nedtrappingsgruppen, selv om slike tilbakefall vanligvis ble håndtert uten reinnleggelse. Etter syv år var imidlertid bedringsraten dobbelt så høy i nedtrappingsgruppen, og andelen pasienter som hadde opplevd et tilbakefall var den samme i begge kohortene.
«Jeg har delt ut studien til alle, men ingen kjenner til den, noe som er utrolig, for det er etter min mening trolig den viktigste artikkelen som er publisert de siste 20 årene innen psykofarmakologi,» sa Bernstein. «Og etter den artikkelen føltes det virkelig som om vi hadde bevis på vår side for at nedtrapping vil føre til bedre resultater. Det er ikke bare pasientene som ber om det, men det er faktisk evidensbasert, spesielt hvis man ser på det over lang nok tid.»
Det tredje trinnet for Bernstein sprang ut av klinisk erfaring. Da han innførte nedtrapping av antipsykotika i sin kliniske praksis, oppdaget han at Ellenhorn med sin teambaserte omsorg, vanligvis kunne håndtere enhver midlertidig oppblussing av symptomene uten å måtte øke dosen. «Eller noen ganger øker vi dosen midlertidig, og så kan vi gjenoppta nedtrappingen. Det er nok støtte til både pasienten og familien til at det ikke ender i en krise», sa Bernstein.
Dermed førte hans første år med nedtrapping av antipsykotika til en viss terapeutisk suksess. Mange pasienter klarte å komme ned på lavere doser, og noen få pasienter sluttet helt med psykiatriske medisiner, inkludert antipsykotika. Samtidig oppdaget han imidlertid at pasientene hans ofte kom til et punkt der de ikke kunne gå lenger ned i doseringen av antipsykotika. «Vi nådde også grenser når det gjaldt pasientenes funksjonsnivå. Og de hadde fortsatt lagt på seg mye og hadde utviklet metabolske problemer etter å ha gått på medisinene i lange perioder. Selv ved lavere doser forsvant ikke dette,» sa han.
Det neste trinnet i utviklingen av hans tankegang kom da han deltok på en klinisk fagforelesning ved McLean Hospital. Den ble holdt av Chris Palmer, som nylig hadde publisert en artikkel om to pasienter med psykotiske lidelser som «ble fullstendig friske, idet klozapinresistent psykose forsvant ved hjelp av ketogen diett». Han var, husket han, kanskje «den eneste i publikum som trodde på Chris».
På dette tidspunktet fordypet Bernstein seg i den vitenskapelige litteraturen om fordelene ved et ketogent kosthold. Forskningslitteraturen, bemerket han, ga en overbevisende fysiologisk begrunnelse for hvorfor et ketogent kosthold kunne være en effektiv behandling for psykiatriske symptomer.
Vårt moderne kosthold er avhengig av karbohydrater for å produsere glukose, som sirkulerer i blodet vårt. Insulin transporterer glukosen inn i cellene, hvor mitokondriene omdanner den til adenosintrifosfat, som er energimolekylet som driver cellefunksjonen. Poteter, raffinerte kornprodukter, visse frukter, søtsaker, sukkerholdige drikker og bearbeidet mat har alle et høyt innhold av karbohydrater – et kosthold som er knyttet til økt risiko for insulinresistens, fedme, type 2-diabetes, fettlever og hjertehendelser.
Et ketogent kosthold aktiverer en annen metode – å forbrenne fett – for å forsyne mitokondriene med energi. Dette doble energisystemet, sier Bernstein, har hatt en åpenbar funksjon i menneskets evolusjon. I tider når mat med høyt karbohydratinnhold ikke er tilgjengelig, omdanner leveren fett som er lagret i kroppen til ketoner, og som blir energikilden for cellene.
«Det gjorde at vi kunne overleve som art,» sa Bernstein. «Det er drivstoff for hjernen når du ikke har mat, og det får hjernen til å fungere enda bedre. Det gjorde at vi kunne jakte og samle og skaffe mat når vi hadde gått tre eller fire dager uten mat. Det er derfor ketoner finnes.»
Tre dagers faste kan sette kroppen i ketose – det vil si at den produserer ketoner for å gi cellene energi. Et ketogent kosthold aktiverer dette alternative energisystemet ved i praksis å frata kroppen de karbohydratene den trenger for å fungere på glukose. Et ketogent kosthold består vanligvis av å innta fire gram fett for hvert gram protein og karbohydrater, med et totalt daglig inntak av karbohydrater på mellom 20 og 50 gram. Dette krever et kosthold bestående av sunne oljer, fet fisk, kjøtt (oksekjøtt, svinekjøtt, kylling, kalkun), egg, nøtter, frø, ost, yoghurt av helmelk og bladgrønnsaker – brokkoli, blomkål, spinat og grønnkål.
Forskning har vist at et ketogent kosthold reduserer oksidativt stress, har betennelsesdempende egenskaper og kan regulere nevrotransmitteraktiviteten i hjernen. Man går ned i vekt på dette kostholdet, og det gir umiddelbar lindring av insulinresistens, siden ketoner nå forsyner mitokondriene med energi og ikke trenger insulin for å komme inn i cellene.
I tillegg til å gi mitokondriene en annen energikilde, bidrar et ketogent kosthold til at mitokondriene fungerer mer effektivt. Det fremmer mitokondriereproduksjon, fjerning av skadede eller dysfunksjonelle mitokondrier (en selvrensende prosess kalt mitofagi) og produksjonen av hjernederivert nevrotropisk faktor (BDNF).
«Hjernen trenger BDNF for å være fleksibel i atferd og tenkning,» sa Bernstein. «Det er en perfekt korrelasjon til mental helse. Det er det som gjør at nevronene kan danne flere forbindelser med flere nevroner. Trening øker også BDNF, og det skjer ved å øke ketonene.»
Den andre delen av bevisgrunnlaget for hans endrede tankegang kom etter gjennomgang av forskning som dokumenterer hvordan antipsykotika, og i mindre grad antidepressiva og stemningsstabilisatorer, kan være skadelige for det metabolske velværet – noe han også regelmessig observerte hos pasientene sine. «Det er vanvittig,» sa han. «Vi forskriver medisiner som fører til at folk legger på seg mer enn 35 kilo, utvikler diabetes og dør 15 til 20 år for tidlig.»
Etter å ha gjennomgått den vitenskapelige litteraturen og selv prøvd et ketogent kosthold, begynte Bernstein å oppmuntre pasientene sine ved Ellenhorn til å prøve dietten. Dette var pasienter med en rekke ulike diagnoser – «bipolar lidelse, schizofreni, OCD, behandlingsresistent depresjon, hele spekteret», sa han. «Jeg ble helt overveldet av resultatene folk oppnår. Når folk begynner å produsere ketoner, kommer de uten unntak tilbake og sier til meg: ‘Jeg har mer energi. Hjernen min begynner å fungere igjen.’»
Han oppdaget at dietten også gjorde det mulig å trappe ned medisineringen. Mens pasientene tidligere kom til et punkt der de sto fast, kunne de med den ketogene terapien «fortsette». Så snart de hadde stabilisert seg på en keto-diett, øynet en rekke av pasientene en mulighet til å begynne å trappe ned medisineringen.
Slik var den evidensbaserte veien som utfoldet seg i løpet av 12 år for Bernstein, der ett skritt førte til det neste. Med denne erfaringen i bakhodet åpnet han og to andre fra Ellenhorn Accord i juli 2024, med Baszucki-gruppen som bidro med noe startkapital.
Programmet ved Accord
Accord-huset i Arlington har plass til fem innlagte pasienter om gangen, som ved opphold på én til tre måneder, betaler en månedlig kostnad på mer enn 350 000 norske kroner. Accord driver også et dagprogram, som koster 250 000 norske kroner i måneden. Selv om Accord kan tilby stipendstøtte til enkelte klienter, dekker ikke forsikringsselskapene slike behandlinger, noe som sterkt begrenser hvem som har tilgang til dette programmet.
Dagprogrammet består av et nøye tilpasset ketogent kosthold, matlagingskurs, en time med en personlig trener på et nærliggende treningssenter og ettermiddagsturer med programleder Sophie Kwass.
«Turene stabiliserer blodsukkernivået, gir deg sollys, frisk luft og en pause fra å være innendørs», sier Kwass, som er autorisert sosialarbeider. «Og jeg opplever at noen av mine beste terapeutiske samtaler har funnet sted utenfor terapirommet. Der er det ikke det samme presset som i terapien, og derfor åpner mange av klientene seg mer når vi går og snakker, og stemningen er mer uformell.»
Ernæringsfysiologen Meghan Stein jobbet tidligere for et selskap som sertifiserte korrekte næringsdeklarasjoner på matvarer – en arbeidserfaring som gjør at hun kan foreta presise beregninger av blandingen av fett, protein og karbohydrater i de daglige måltidene. Da hun jobbet som ernæringsanalytiker, husker Stein at hun anså keto-dietten som en motetrend, siden den snur den tradisjonelle matpyramiden på hodet – der karbohydrater ligger i bunnen og fett på toppen. «Det var det jeg hadde lært. Kostholdet ditt skulle bestå av 40 % – 60 % karbohydrater, og du skulle begrense fettinntaket kraftig.»
Nå er hun en tilhenger av keto-diettpyramiden, som plasserer fett i bunnen og karbohydrater på toppen. «Jeg ser vanligvis først en økning i energinivået [hos pasientene], deretter ser jeg bedre konsentrasjon og en bedre evne til å lære. Jeg ser forbedrede laboratoriemarkører for insulinresistens og kolesterolverdier, og over en lengre periode ser jeg forbedringer i psykiatriske symptomer.»
Kjøkkensjefen på Accord, Katrina Vazquez, begynte å tilberede keto-måltider mens hun jobbet hos Ellenhorn. Hun har imidlertid også selv opplevd depresjon, PTSD og cøliaki, og da hun selv begynte å spise «keto», gikk hun ned i vekt, rosaceaen hennes forsvant, og hun fikk plutselig energi til å trene.
Selv om hun tilbereder det samme måltidet til alle, utarbeider hun og Stein «individuelle klientark for å sikre at de måler opp maten riktig». De ulike matvaregruppene – karbohydrater, protein og fett – måles ned til grammet, noe som hjelper klientene med å komme raskt inn i ketose. «Hvis de følger dietten 100 %, kan de komme inn i ketose på 48 timer,» sa Vazquez.
Man sies å komme i ketose når blodnivået av beta-hydroksyketoner når 0,5 millimol, men for terapeutiske formål er målet ofte å nå 1 til 3 millimol.
På sin nettside har Accord lagt ut «resultater» for sin første gruppe innlagte klienter. Denne første gruppen var i alderen 20 til 67 år og tilbrakte i gjennomsnitt to måneder hos Accord. Diagrammene viser en nedgang i vekt, kroppsfett, blodsukkernivå og triglyserider – alt tegn på forbedret metabolsk helse. Kliniske målinger viser reduksjon i symptomer, samt forbedringer i funksjonsevne og livskvalitet. Deres CGI-S-skårer falt fra et gjennomsnitt på 3,6 til 2,8 på den syvpunktsskalaen.
Pasientberetninger: Et utvalg på 2
Da jeg besøkte Accord i november i fjor, fikk jeg møte og intervjue to av deres klienter som hadde vært med i programmet våren 2025, og som på dette tidspunktet hadde fulgt et ketogent kosthold i over seks måneder. De kan dermed beskrives som «casestudier» som Accord ønsket å presentere for offentligheten (og som samtykket i å snakke med meg med tanke på en offentlig artikkel).
Jack Grady og familien
Som enhver familie kan bekrefte: Når en kjær person rammes av en manisk episode eller et psykotisk sammenbrudd og deretter havner i et virvar av medisinering, kan det være en lang reise å komme seg ut av det igjen. Og når Jacks mor, Mary Alice Grady, snakker om den reisen familien hennes og sønnen Jack har vært gjennom, beskriver hun tiden før Accord som «åtte år i helvete».
På videregående var Jack en del av en populær vennegjeng, fikk gode karakterer og drev med idrett – en lys fremtid så ut til å ligge foran ham, sa hun. Men høsten i sitt andre år på college fikk han et manisk sammenbrudd, som foreldrene hans mener ble utløst av bruk av marihuana. Jack ble satt på Risperdal, i den tro at han kanskje bare hadde hatt et kortvarig anfall av marihuana-utløst psykose. Men omtrent en måned senere vandret han desorientert rundt i trafikken, etter å ha vært på en basketballkamp. Denne gangen fikk han diagnosen bipolar 1 og ble satt på litium og Invega. Selv om han ble stabil på den kombinasjonen, «var han en zombie», sa moren hans. «Og vi tenkte: Er dette den nye sønnen vår?»
Etter et opphold i en overgangsbolig klarte Jack seg ganske bra. Han sluttet å bruke marihuana og trappet ned på det meste av sine psykiatriske medikamenter, og de neste tre årene bodde han selvstendig, omgitt av venner og med jobb på en restaurant. I 2022 begynte han å studere ved University of Colorado i Denver, med mål om å bli videoredigerer. Men i dette nye miljøet begynte han snart å drikke. I tillegg brukte han Vyvanse for å studere og marihuana for å slappe av, noe som førte til et nytt psykotisk sammenbrudd.
«Han var helt i en annen verden», sa moren hans. «Han hørte stemmer … man kunne se at det hadde skjedd et sammenbrudd.»
Etter dette fulgte flere sykehusinnleggelser, opphold på ulike behandlingssentre og en rekke medisiner; Risperdal, Invega, Abilify, det injiserbare Aristada, litium, Lamictal og til slutt en høy dose klozapin, medisinen mot «behandlingsresistent» psykose. Moren forteller at han ble verre og verre. Han sluttet og begynte stadig på medikamentene fordi han hatet hvordan de fikk ham til å føle seg. «Til slutt så han på oss og sa: Mamma, har du noen gang tenkt på at sykehuset og behandlingssentrene gjør meg verre?»
For Jack var disse årene en pine. «Jeg snakket med stemmene i hodet mitt hele tiden,» mintes han i intervjuet vårt. «De var som Guds stemme, Jesu stemme, Kobe Bryants stemme … mange sykehusinnleggelser, mange vanvittige ting som skjedde. Jeg skrek, jeg slo hodet i bakken, det var en religiøs bot.»
På en medikamentblanding som dessuten inkluderte klozapin, «var jeg som en helt annen person», sa han. «Jeg var bedøvet, umotivert, aldri ordentlig glad. Jeg ville bare sove hele tiden. Jeg hadde ingen motivasjon for musikk, eller for noe som helst.»
Jack var i et behandlingsprogram i New York da foreldrene hans, spurte Jack om han ville vurdere å dra til Accord. De hadde hørt om ketodietten gjennom en opptreden av Baszucki-familien i The Today Show. Moren fortalte atdet som overbeviste ham om å gjøre det, var at Kwass spurte ham hva målene hans var – noe ingen hadde spurt ham om før.
Jack fortalte henne at målene hans var «å bli frisk igjen, å begynne å trene og å slutte med medisiner»..
Tidlig i 2025 tilbrakte Jack to måneder på Accord. Han ankom på en høy dose klozapin (450 mg), et annet antipsykotikum (Vraylar), et SSRI (fluvoksamin), litium og en stemningsstabilisator (Lamictal). Nedtrappingsprosessen begynte, med særlig fokus på å redusere klozapin, men i løpet av oppholdet på Accord var det ingen vesentlig bedring i de psykiatriske symptomene hans. Han fortsatte å høre stemmer, «men energien min ble bedre», husket han. «Humøret mitt ble bedre. Jeg følte meg gladere, eller i hvert fall mindre trist. Jeg begynte å trene sammen med en personlig trener. Jeg gikk ut på turer. Jeg følte meg mer optimistisk.»
Da de var tilbake hjemme i St. Louis, fortsatte hans forsøk på å trappe ned klozapin og de andre medisinene, og familien holdt seg til et keto-kosthold. Så, omtrent to måneder senere, var det «som om en lysbryter ble slått av», husker moren hans.
«Stemmene i hodet mitt er nesten borte», sa Jack i november, da han kom tilbake til Accord for et kort besøk hos Bernstein. «Og selv når de kommer tilbake, slår jeg dem liksom av, noe jeg egentlig ikke klarte før, og egentlig ikke hadde lyst til å gjøre før.»
Etter hvert som symptomene avtok, begynte Jack å jobbe igjen, nå som servitør på en restaurant i et kunstmuseum. Han bygde et musikkstudio i garasjen sin og begynte å skrive tekster og lage musikk; «bare synge og rappe og hente beats og instrumentalmusikk fra YouTube foreløpig.»
«Jack har det så mye bedre», sa moren hans. «Han begynner å fungere igjen. Den sosiale siden har ikke kommet tilbake ennå, men jeg er håpefull. Han er friskere, og han trener på egen hånd. Hans har fått tilbake evnen til å ta egne initiativ.»
Meredith Marks
Etter å ha levd med en psykiatrisk diagnose i 27 år, forteller Meredith Marks en livshistorie som er vanlig for mange med en slik diagnose. Hun forteller om å ha blitt fryktelig mobbet på skolen. Hun har år med alkoholmisbruk som tenåring og et selvmordsforsøk bak seg. Dette førte til en diagnose av borderline personlighetsforstyrrelse i en alder av 21, og deretter en ny diagnose av bipolar lidelse i en alder av 24. Etter diagnostiseringen preget medikamenter livet hennes, og da hun begynte på dagprogrammet hos Accord i mars 2025, gikk hun på en kur med syv ulike medikamenter.
«Jeg har hatt en ganske tøff reise. Jeg ble innlagt på sykehus omtrent fem ganger fra midten av 20-årene til midten av 30-årene, og jeg har gjennomgått 36 elektrosjokkbehandlinger,» sa hun.
Til tross for sine psykiske utfordringer fullførte hun i tjueårene en grad i sosiologi ved Suffolk University i Boston (cum laude og med medlemskap i to nasjonale æresforeninger). Men med sin psykiske sykehistorie var «den første jobben jeg tok etter å ha fullført studiene å plukke opp hundebæsj på et daghjem for hunder», sa hun. «Det sier noe om hvor hodet mitt var, hva jeg klarte og ikke klarte.»
Opp- og nedturene i livet hennes – blandet med sykehusinnleggelser – fortsatte. På grunn av medikamentene gikk hun opp mye i vekt, giftet seg og ble skilt, og i begynnelsen av 30-årene tok hun deretter en mastergrad i psykisk helserådgivning. Utdannelsen ga henne endelig et fotfeste i livet, og hun har de siste 12–13 årene jobbet som rådgiver for DCS Mental Health, som tilbyr behandling til personer med alvorlige psykiske lidelser. I løpet av denne tiden gikk hun imidlertid regelmessig gjennom perioder med depresjon og mani, noe som gjorde at hun måtte ta permisjon fra jobben.
«Noen ganger har jeg hatt det bra på [medikamentkombinasjonen], andre ganger dårlig, og noen ganger har jeg vært likegyldig til den. Den har holdt meg stabil for det meste, men det betyr ikke at jeg er immun mot episodene,» sa hun.
Dessuten var det lite glede i livet hennes utenfor jobben. Hun brukte tiden på å «gjemme seg, bokstavelig talt gjemme seg for verden», sa hun, og viste hvordan hun kammet håret slik at det dekket øynene hennes. «Og jeg tilbrakte de beste årene av livet mitt med overvekt.»
Bernstein prøvde først å få henne til å prøve det ketogene kostholdet da hun var privatpasient hos ham, men hun nektet. «Jeg liker sukkeret mitt og jeg liker karbohydratene mine.» Men etter at Accord åpnet og han presenterte dagprogrammet for henne, tok hun en grundig vurdering av livet sitt og bestemte seg for at hun måtte endre seg. «Det kom til slutt til et punkt hvor jeg var så tung, så ulykkelig, og jeg sov hele tiden. Jeg var ikke noe gøy for familien min. Jeg var ikke en god venn.»
Hun husker sin første dag på Accord: «Vi gikk ut på en tur, og jeg klarte det knapt. Jeg var helt andpusten.»
Etter en måned på keto-dietten sa hun: «Jeg følte meg latterlig mye bedre. Full av energi. Turene våre ble lengre og lengre etter måltidene her. Jeg følte meg mer tilfreds med meg selv. Jeg følte at jeg ble hørt og forstått, det var en helt ny dynamikk. Det var så mange brikker i puslespillet. Det handler ikke bare om dietten.
Hun deltok i dagprogrammet i to måneder, og med kontinuerlig støtte fra personalet på Accord har hun holdt fast ved den ketogene dietten mens hun har laget sin egen mat i nesten et år. Nedtrappingen har gått sakte, selv om hun har redusert medikamentblandingen sin fra syv til fem legemidler og redusert doseringen på noen av medikamentene. Hun har ikke hatt noen maniske eller depressive episoder det siste året og har vært stabilt på jobb.
Fremfor alt snakker hun om en gjenfunnet livsglede og en endring i personligheten. «Mitt sosiale liv har blitt større. Og livet mitt er så mye rikere nå. Jeg er bare mer ute og går, og jeg er et aktivt medlem av familien min. Jeg har en bror og en søster, begge yngre, og de sier at det er så hyggelig å ha meg her nå.»
Selvtilliten hennes under intervjuet var påfallende, og jeg kunne ikke la være å kommentere hvor frisk hun så ut. Og så pekte hun på at håret hennes ikke lenger dekket øynene hennes.
«Jeg føler meg så mye bedre med meg selv. Jeg føler at jeg før prøvde å ikke være den jeg egentlig er. Nå er jeg virkelig, oppriktig meg selv. Altså, jeg er ikke snill og søt. Men jeg er vennlig og ærlig.»
Er det bærekraftig?
Siden keto-dietten har vært brukt som behandling mot epilepsi siden 1921, finnes det rikelig med bevis i den vitenskapelige litteraturen på at en keto-diett kan forbedre indikatorer for metabolsk helse. Ved å erstatte glukose med ketoner som drivstoff for mitokondriene i cellene får man et energiløft. Det kan oppstå en periode med «keto-influensa» – hodepine, tretthet, irritabilitet og kvalme – under overgangen til ketogenese, men på lang sikt har dietten vist seg å være forbundet med en betydelig reduksjon i dødelighet av alle årsaker.
Det er imidlertid klart at det kan være vanskelig for pasientene å opprettholde dietten når den aktive kliniske støtten opphører. Hvis dietten brukes som en tilleggsbehandling til psykiatriske legemidler, og pasientene etter en kort periode ikke fortsetter med dietten, ser det ut til at de kan ende opp på samme sted som før, på et legemiddelregime som kan være svært problematisk.
Muligheten som så sterkt fengslet offentligheten, kom fra kasusrapporter som fortalte om symptomremisjon hos pasienter med en alvorlig psykisk lidelse som, etter å ha gått over til et ketogent kosthold, klarte å slutte med medikamenter og forbli friske. Accord-programmet hjelper pasientene i gang med denne prosessen, men nedtrappingen er en lang, langsom og komplisert prosess, og derfor vil et sentralt aspekt av forskningen være å vurdere hva som skjer med klientene i løpet av de 18 månedene etter at de har fullført oppholdet på institusjonen (eller dagprogrammet).
I september i fjor ansatte Accord Donika Hristova, som er utdannet «helsecoach» innen metabolsk psykiatri, for å gi nettbasert støtte til psykiatriske pasienter som ønsker å starte eller opprettholde et ketogent kosthold, og mange av Accords klienter benytter seg av denne nettjenesten etter å ha fullført oppholdet på institusjonen eller dagprogrammet.
Hristovas personlige historie passer inn i den «transformative» fortellingen som Palmer presenterte for offentligheten. For omtrent ti år siden fikk hun diagnosen bipolar 2-lidelse og ble satt på en stemningsstabilisator, og selv om medisinen hjalp henne med å håndtere symptomene sine i seks år, var det «ikke noe som hjalp meg med å leve det livet jeg ønsket å leve». Hun prøvde deretter det ketogene kostholdet, uten støtte fra andre, og begynte også å trappe ned på stemningsstabilisatoren, og innen seks måneder var hun av medikamenter og hadde det bra.
«Mine kognitive evner ble virkelig bedre, humøret mitt stabiliserte seg, og energien min økte som aldri før. Den mentale tåken forsvant rett og slett», sa hun.
Hun fortsatte med det ketogene kostholdet i to år til, og gikk deretter over til et lavkarbo-kosthold, men ikke et som ville føre henne inn i ketose. Hun har fortsatt å ha det bra, uten behov for medikamenter. Hun følger det hun beskriver som «livsstilsmedisin», noe som også er det Accord forkynner. «Det handler ikke bare om kostholdet, men også om trening, stresshåndtering, sosiale relasjoner og rett og slett en helhetlig tilnærming.»
Med ett unntak har Accord-pasientene hun har gitt nettbasert støtte til de siste åtte månedene, klart å opprettholde et ketogent kosthold. «Det jeg ser, er at folk begynner å føle seg bedre og får kunnskap om hvordan de kan holde seg friske. Med støtte og riktig veiledning klarer de å innlemme denne kunnskapen i en livsstil som passer dem ganske godt, og de synes det er lettere å leve det livet enn å gå tilbake til der de var før.»
Selv om det finnes en rekke randomiserte kontrollerte studier (RCT) av ketogene behandlinger som vil rapportere sine resultater i løpet av de kommende månedene og de neste par årene, vil disse studiene gi begrenset innsikt i langsiktige utfall ved et ketogent kosthold. Accord-studien vil imidlertid vise hvordan det går med en pasientgruppe – som har fått diagnosen alvorlige psykiske lidelser og som vanligvis kommer til Accord på en rekke medikamenter – 18 måneder etter den innledende behandlingen med et ketogent kosthold kombinert med støtte til nedtrapping av legemidler. Funnene deres bør gi informasjon om hvor mange som klarte å opprettholde kostholdet, i hvilken grad bruken av psykiatriske medikamenter ble redusert, og om noen klarte å slutte helt med legemidler og holde seg friske.
Disse funnene vil bidra til å danne et «evidensgrunnlag» for ketogen terapi, som foreløpig er i sin spede begynnelse, og som i stor grad vitner om mulig kortsiktig effekt når den brukes som tilleggsbehandling. Potensialet med Accord-protokollen ligger i at den vil vise om «metabolsk psykiatri» kan være en transformativ behandlingsform – en behandling som fører til en robust bedring, og som minimerer vedvarende bruk av psykiatriske legemidler.
