Hva om noen av menneskene vi omtaler som kroniske psykiatriske pasienter, har blitt kroniske fordi vi aldri behandlet årsaken til smerten?
Hva om noe av det vi kaller tilbakefall, i virkeligheten er nedtrappingssymptomer når mennesker slutter på psykiatriske medikamenter for brått?
Og hva om det største hinderet for reform i psykisk helsevern ikke er mangel på kunnskap, men manglende vilje til å innrømme at vi kan ha tatt feil?
Dette er ubehagelige spørsmål. Men de må stilles, for samtidig som stadig flere forskere, psykologer, psykiatere og pasienter peker på betydningen av traumer, relasjoner og livshistorie, fortsetter store deler av psykisk helsevern å være organisert rundt patologisering, diagnoser og medisinering.
Det er på tide å undersøke hva konsekvensene av dette innebærer.
Å miste seg selv
I flere tiår har mennesker som opplever psykisk smerte blitt fortalt at de lider av sykdommer som må behandles med medisiner. Noen har opplevd hjelp. Andre har fått symptomlindring. Men mange har opplevd at de gradvis mistet kontakten med seg selv.
De ble kanskje roligere, mindre engstelige, mindre opprørte. Men også mindre til stede, mindre tilgjengelige for egen sorg, egen historie og egen livskraft.
Mange mennesker som går på psykiatriske medikamenter i mange år, forteller at de etter hvert opplever seg som mer døde enn levende. Som tomme skall.
Mange mennesker som går på psykiatriske medikamenter i mange år, forteller at de etter hvert opplever seg som mer døde enn levende
Paradokset er at disse menneskene trenger først og fremst trygg hjelp til å bearbeide barndomstraumer. Samtidig kan tung medisinering gjøre dem mindre tilgjengelige for nettopp de behandlingsformene som kunne åpnet for heling, som kroppsorientert traumeterapi, kunstterapi, psykodrama, rosenterapi, hypnoterapi, kinesiologi, intuitiv skriving, skogsbad, yoga og meditasjon, for å nevne noe.
For hvordan skal et menneske bearbeide traumer dersom medisinering gjør at det knapt har tilgang til hverken egne følelser eller egen kropp?
Hvordan skal et menneske forstå sin historie dersom det først og fremst blir lært opp til å forstå seg selv gjennom diagnoser?
Hvordan skal et menneske finne tilbake til seg selv dersom hele behandlingssystemet er organisert rundt symptomdemping fremfor mot til å gradvis huske, føle, forstå og forløse?
Medisiner og avhengighet
De siste årene har en annen utfordring også blitt stadig vanskeligere å ignorere.
Mange tidligere pasienter forteller om hvor krevende det er å trappe ned psykofarmaka etter lang tids bruk. De færreste leger har dessuten innsikt om hvordan man kan trappe ned på en trygg måte. Når sterke abstinens- og nedtrappingssymptomer oppstår, blir disse ikke sjelden tolket som tilbakefall av den opprinnelige lidelsen. Resultatet er ofte at pasienten anbefales å øke dosen igjen (se nedtrappingsnettverket.no for mer informasjon).
Dette peker på et alvorlig problem. For når dette skjer, risikerer vi å misforstå nedtrappingssymptomene som «bevis» på at medisineringen var nødvendig i utgangspunktet. Vi risikerer å forveksle avhengighet med behandlingseffekt. Vi risikerer å skape livslange pasientforløp for mennesker som egentlig trenger noe helt annet.
På Hamardialogene 1.-2. juni i år i regi av Birgit Valla og Werner Christie fikk vi høre en rekke psykiatrioverleveres historier som illustrerte nettopp dette.
Denne kronikken handler ikke om å demonisere psykiatere. Og mitt poeng er ikke å påstå at ingen skal bruke medisiner noensinne. For enkelte kan medisiner være livreddende i akutte faser.
Men det er stor forskjell på å bruke medisiner som et midlertidig hjelpemiddel og å organisere et helt behandlingssystem rundt dem. Og, samtidig som enorme summer pøses inn i Big Pharma, står mange mennesker i kø for å få terapi som ikke bare demper symptomene, men hvor man evner å holde rom slik at den smerten som ligger bakenfor symptomene kan bli følt og forløst.
Traumenes rolle
For det er slik at samtidig som at symptomer kartlegges ved hjelp av standardiserte skjema på den lokale DPS-en, blir spørsmålene om livshistorie, tilhørighet, tap, vold, omsorgssvikt, mobbing og eksistensiell eller åndelig mening ofte stående i bakgrunnen.
Den største skammen oppstår dersom vi nekter å innrømme at vi tok feil
Jeg tror vi står midt i et paradigmeskifte. Et skifte fra spørsmålet: «Hva feiler deg?» via spørsmålet: «Hva har skjedd med deg?» og videre til: «Hva forsøker symptomene å fortelle?»
For stadig flere fagmiljøer peker i samme retning: Psykisk smerte oppstår ikke i et vakuum. Den oppstår i mennesker. I barndommen. I familier. I relasjoner. I samfunn. Og ikke minst: i nervesystemer som over tid har blitt overbelastet.
Det betyr ikke at all psykisk lidelse kan reduseres til traumer. Men det er nå hevet over enhver tvil at traumer spiller en langt større rolle enn vi tidligere har vært villige til å erkjenne.
Derfor trenger vi et psykisk helsevern som våger å tenke bredere.
Et helsevern hvor traumebehandling og villighet til å romme menneskelig smerte med empati og resonans, blir en grunnleggende del av ethvert behandlingstilbud.
Vi trenger et helsevern som tar pasienters erfaringer, og som øker sin kompetanse rundt hvordan forsvarlig nedtrapping av medikamenter kan gjennomføres.
Vi trenger et helsevern som samarbeider med flere fagtradisjoner og behandlingsformer, og et helsevern som ikke lenger primært spør hvordan symptomer kan dempes, men hvordan mennesker kan få hjelp til å finne tilbake til seg selv.
Den største skammen
Den største skammen ligger ikke i at psykiatrien har tatt så grundig feil.
Alle fagfelt tar feil.
Den største skammen oppstår dersom vi nekter å innrømme at vi tok feil. Og dersom vi fortsetter å gjøre mer av det samme, fordi alternativet er for ubehagelig å tenke på.
For tenk om fremtiden vil vise at dagens psykiatri har skapt pilleavhengige svingdørspasienter, heller enn å bidra til forløsning og tilfriskning?
Vi trenger et paradigmeskifte. Reformens tid er her nå.
Spørsmålet er om vi tør å gå den i møte.
***
