Distanse kan være nødvendig når noe så traust som kommunale helsetilbud trenger kreativ nytenkning. Når målet ikke er mindre enn et paradigmeskifte i forståelsen av psykisk helse, kan et gresk paradis være stedet å samles. Les om Hjelpanettverkets årlige fordypningsseminar som gir førstehånds innsikt i hva som faktisk hjelper mennesker.
«Vi er ikke her for å finne retningen, den er satt» var blant åpningsordene da Hjelpanettverkets fordypningsseminar startet søndag 30. august 2026 på den greske øya Lesvos; det femte i rekken for Hjelpanettverket. Dette var også den eneste føringen som lederen Birgit Valla kom med før programmet startet. «At vi trenger et paradigmeskifte i psykiatrien er ikke spørsmålet. Spørsmålet er hva dette innebærer for deg».
«Hjelp som hjelper– Et veiskille for bedre psykisk helsehjelp» var tittelen på programmet; et arrangement som er opprettet for å møte behovet for endring i feltet for psykisk helse. I programmet var det å lese at «Humanistiske og relasjonelle tilnærminger er etterspurt, og noe som bør utvikles videre innen de offentlige tjenestene. (..) Bidragsyterne i programmet er personer som er opptatt av de nødvendige endringer som må skje på feltet, og består av erfarere, psykologer, sykepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer, pedagoger, psykiatere, allmennleger og forskere».
Seminaret inspirerte ved innlegg, dialoger og kreativt arbeid, som blant annet ledet frem til installasjonen «Psykiatriens Via Dolorosa». Les om hvordan gruppen fremstilte veien frem til et lavterskeltilbud, og hvor vi endelig var klare for nettverks-tenkning og likeverdige relasjoner.
Et stillhetens sted
Etter åpningen gikk ordet til de fremmøtte som i tur og orden presenterte seg og gav svar på utfordringen; «Hvorfor er du her?». «Her» var annekset til det kjente Limónosklosteret; nå et studiested leid av Universitetet i Agder. Fem kilometer unna strand og turisme var villhundenes rivalisering og ett og annet hanegal de eneste forstyrrelser til gode menneskemøter, innlegg, og både strukturerte og frie dialoger. På et stillhetens sted, i enden av en grusvei og oppunder en ås på den greske øya Lesvos, var vi altså samlet for å dele erfaringer, tenke nye tanker og legge planer.
Uken gav også rom for aktiviteter og hvile som den enkelte deltok i etter eget ønske, helt frem til festmiddag og avslutning på lørdagskvelden. Blant aktivitetene var fjellturer, bading, medisinsk yoga og noen utflukter på øya. «Dette blir hva vi gjør det til» sa Valla, som i god Hjelpa-ånd gav initiativ og ansvar til deltakerne selv.
Uten kunnskap om kunnskapsgrunnlaget vil endring aldri skje
Professor emeritus Tor-Johan Ekeland hadde åpningsinnlegget. Tittelen for Ekelands innlegg var «Om kunnskap og kunnskapsbaserte villfarelser», og budskapet var betydningen av bevissthet om kunnskapsgrunnlaget vi står på. Det foregår en maktkamp om sannheten, og dersom man ikke forstår grunnlaget for ulike praksiser, så vil man ikke lykkes med endring, sa Ekeland. Gode humanistiske initiativ blir gang på gang oppslukt i «mainstream», fordi initiativtakere ikke forstår når de blir utfordret på grunnleggende verdier.
ifølge Karl Poppers prinsipper for vitenskapelighet er den biomedisinske teorien falsifisert og ikke vitenskapelig gyldig.
Psykiatriske kategorier står i den naturvitenskapelige tradisjon, hvor objektivisering er det høyeste ideal, fortsatte Tor-Johan. Psykiatriens vitenskapelige problem er at man aldri kommer lenger enn til kartlegging av symptomer, da man ikke makter å avdekke underliggende prosesser. Altså har den aldri kunnet akkumulere kunnskap. «Konsekvensen er at psykiatrien har produsert mer galskap enn galskapen selv» konkluderte han. Den biomedisinske psykiatrien kalte Ekeland helt enkelt for «nevrobabbel», og la til at ifølge Karl Poppers prinsipper for vitenskapelighet er den biomedisinske teorien falsifisert og ikke vitenskapelig gyldig.
Hvorfor synes psykiatrien at uvanlige opplevelser handler om farlighet?
Med dette som grunnlag var det tid for erfarer-stemmer. Først ut var Tommy Winther, som også er politisk engasjert og var pådriver i etableringen av Mossehjelpa. Winthers historie med psykiatrien begynte da han som student på Blindern opplevde at hans personlige virkelighet ble endret. Tommys verbalspråk ble etterhvert uvanlig, som sammen med et rikt symbolsk språk ble sykdomserklært.
Tommy opplever å ha mistet stemmen sin i systemets jakt på å definere det normale, og kan ikke forstå hvorfor ukjente tanker i seg selv virker så farlige at de må tvangsmedisineres. Nå stilte han betimelige spørsmål ved den helsehjelpen han mottar: «Kan man si at tanker er feil?» Og, «Hvem får lov til å definere normalen?». Han la til at han ikke ønsker å være et problem for systemet, og lever med den behandlingen som det offentlige tilbyr, «-men lever jeg?» undret Tommy nå.
Med sjelen på programmet
Hvorfor får psykiatrien uvanlige opplevelser til å handle om farlighet, undret Birgit Valla, som allerede ved fastsettelsen av programmet hadde lagt inn spiritualitet. Hvordan vi forholder oss til det uvanlige ble nettopp et av gjennomgangstemaene denne uken. Birgit mistet sin datter Astrid i en husbrann i september 2025, noe som har gjort at hun og ektemannen Andreas Heck har gått dypere inn i temaer som sjelen, døden og alt som er imellom.
En ikke-dømmende nysgjerrighet preget stemningen gjennom hele uken, og mon tro om ikke introduksjonen av sjelen gjorde at vi alle bragte med oss det som gjorde Metochi-seminaret til en helt egenartet opplevelse. Innlegg og dialoger hadde dette ekstra ved seg, -noe som vanskelig kan fanges av ord, men som vi alle vet når mangler. Her følger en forsøksvis beskrivelse at oppholdets innhold, hvor altså leseren selv må legge til sjel.
Alt hun hadde trengt var et fristed uten press
Mette Ellingsdalen stilte som erfarer på Metochi og delte sin egen historie fra psykiatrien, noe hun ikke pleier å gjøre, fordi hun ellers snakker som leder av brukerorganisasjonen WSO. Med oppfordring til å dele noe personlig, tenkte Mette tilbake på hvem hun var før hun kom inn i psykiatrien og ble værende der i ti år. Hun syntes det var trist at alt kunne vært så annerledes. «Jeg hadde et shut-down på grunn av utmattelse» sa Mette, og delte hvordan hun aldri hadde hatt noen å be om hjelp da hun vokste opp. «Alt jeg trengte var et fristed uten press». Det hun møtte var et system som var livredd for å gjøre pasienter såkalt institusjonalisert, altså var tvangsinnleggelse den eneste måten å få sykehusplass på. Som tvangsinnlagt var valium og antipsykotika vanlig prosedyre, og dette gjaldt selv om hun ikke var psykotisk. Som medisinert opplevde Mette å miste taket i sine egne ressurser.
Ellingsdalen advarte allikevel mot å si til pasienter at de må finne sine egne ressurser, «-for jeg hadde jo ikke tilgang til dem». Allikevel var det å forlate systemet veien ut for henne. «Jeg har ingen fasit, annet enn å si at budskapet om at folk må finne sine egne ressurser må formidles nennsomt».
Den makabre kurtisen mellom pasienten og dens hjelpere
Neste erfarer var Hilde Marie Rekstad (undertegnede), som fokuserte på veien tilbake til en meningsfull tilværelse etter bruddet med psykiatrien og identiteten som bipolar. Livet hang i en tynn tråd etter medikamentforgiftningen i 2015, og hun befant seg på bar bakke både relasjonelt og emosjonelt etter 15 år på massiv medikasjon. Ved å forstå sin egen logikk bak alle forsvarsmekanismene, og ved å sette sammen en forståelig personlig historie, fant hun veien til helse. Forsoning og selvmedfølelse med den hjemløse tenåringen hun en gang var, ble både en løsning og en ressurs i arbeidet for et balansert emosjonelt liv. Hun så blant annet tilbake på dynamikken mellom seg som pasient og hjelperne som en makaber kurtise, hvor «sykdommen» ble opprettholdt som en del av premisset for å få hjelp.
Kraften i å våge seg utenfor naturvitenskapens rasjonale
«Naturvitenskapen har bestemt at bare det som kan bevises vitenskapelig er sant, men stemmer virkelig det?» spurte Valla da hun selv hadde innlegg om den livsomveltende erfaringen som Astrids død ledet til. Nå kunne hun si at hun vet fra både klinisk praksis og personlig erfaring, at man klarer seg bedre i kriser når man har en åndelig dimensjon i livet.
Det som hjalp var min indre veileder, som noen kaller sjelen.
Å åpne for en spirituell virkelighet har gitt henne en opplevelse av at Astrids død ikke er meningsløst. Døden er en fysisk grense mellom dem, men sjelen lever videre, og visshet om dette har båret Birgit videre. «Min indre kraft var det som kunne hjelpe meg. Det var ingen bestemte teknikker, og det handlet ikke om viljestyrke. Det som hjalp var min indre veileder, som noen kaller sjelen». Basert på sine nye innsikter skrev hun boken «Astrid, min Astrid», som ble publisert ett år etter ulykken.
En øvelse i å tåle det uvanlige
Et mål for seminaret var at uvanlige opplevelser må tåles og møtes med nysgjerrighet fremfor sykeliggjøring. En av dem som i årevis har vært opptatt av spiritualitet og psykosens egentlige betydning er leder av brukerorganisasjonen Hvite Ørn, Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen. Jan-Magne inviterte deltakerne med på en såkalt trommereise, hvor vi samlet oss i en sirkel rundt lys og tromming, -hvilket i seg selv var ganske unikt i kommunal sammenheng. Men hvorfor ikke? Det var ingen fastsatte mål for opplevelsen, og ingen forventning til hva den skulle inneholde.
For enkelte fikk trommereisen et spirituelt innhold, og for andre var det mest mye lyd og en ganske rar greie, -og hva er problemet med det?
Å kunne gi hjelp som hjelper handler om å gå inn i hva som er subjektivt meningsbærende hos den du møter, uten å påtvinge dine egne fortolkninger. Dette var en mulighet til å utfordre vår toleransegrense og intellektualiserte virkelighet, altså den enkeltes kunnskapsgrunnlag.
Den terapeutiske effekten ligger i å vise et glimt av egen sårbarhet
Grunnlegger av The Human Aspect, Jimmy Westerheim delte fra egne erfaringer, og hvordan han bruker disse i de tusener av menneskemøter som han deler digitalt via podkasten Hverdagspsyken, samt dokumentarer og videointervjuer som er å finne på «The Human Aspect»; verdens største digitale gratis-ressurs på feltet. «Å vise et glimt av sårbarhet gir 80% av effekten» sa Jimmy, som understreket at kraften i å se et annet menneske ikke nødvendigvis handler om å snakke om de dypeste temaene. «Skap rom for hele mennesket, og inkluder deg selv i samtalen» var av hans prinsipper for de gode menneskemøtene.
De gode menneskemøtene handler ikke om profesjonalitet
Førsteamanuensis ved Nord Universitet Else Marie Lysfjord var en av fagpersonene som i løpet av uken hadde innlegg. Etter det plutselige dødsfallet til sønnen fikk hun erfare hva god hjelp i krise var, og at sorggruppen gav den livsviktige gjenkjennelsen og støtten. Hun erfarte hvor avgjørende det var at offentlig ansatte gikk utover sine rammer når situasjonen tilsa det, og at det var relasjonene som betydde noe. «De gode menneskemøtene handler ikke om en profesjonell rolle» sa den psykiatriske sykepleieren.
Han gikk fra å være en moralsk feilvare til å bli en nevrologisk feilvare
Psykolog Andreas Lande fra Sortland kommune delte hvordan han for noen få år siden opplevde å mislykkes på alt som var viktig for ham; han følte seg hjelpeløs i jobben som psykolog i FACT, han klarte ikke å være en god kjæreste, og i farsrollen opplevde han også å komme til kort. Han følte seg lat og udugelig, men klarte ikke å skjerpe seg. På YouTube så han videoer om folk som opplevde lettelse ved å få blant annet ADHD diagnosen, og dette ble en løsning som Lande valgte å prøve. Sentralstimulerende var faktisk hjelpsomt i begynnelsen, og Andreas pustet lettet ut, helt til han erfarte at den nye evnen til oppmerksomhet ikke gav særlig rom for fleksibilitet i skifte av fokus. Ved ettertanke oppdaget han at der han tidligere hadde følt seg som en moralsk feilvare, satt han igjen med opplevelsen av å være en nevrologisk feilvare.
Diagnosen lettet ham for skam. Men er det ikke egentlig flere måter å gjøre det på?
Legehjelpen hadde egentlig handlet om å lette Andreas for skam tenker han nå, men burde det ikke være andre måter å gjøre det på, undret Lande. Diagnosens budskap om at «Det er ikke din feil» kunne han jo ha tatt til seg uten å måtte gi veien om sykdom, for sykdomsforståelsen innebærer også mange begrensninger i troen på egne fremtidsutsikter, ble hans konklusjon. Nå har Andreas forlatt denne selvforståelsen, og sier at han heller vil leve med tvil og usikkerhet.
Umulig å kombinere ekspertrollen med å være et genuint medmenneske
Marianne Furuli fra Stangehjelpa delte prinsippene for «Den første samtalen» for Hjelpa-modellen, og om sine egne utfordringer med å fullt ut forstå hva et paradigmeskifte krever av omstilling. Hun jobbet i Stange da Birgit Valla ble leder og opprettet Stangehjelpa. Selv om hun omfavnet både FIT verktøyet for tilbakemeldinger og gikk inn for metoden med empatisk lytting var ikke Birgit fornøyd. «Nå må du bestemme deg» var beskjeden til Marianne, som inntil da hadde trodd hun kunne kombinere ekspertrollen med å være et genuint medmenneske. «Mitt menneskesyn har blitt radikalt endret» sier hun nå, og hun har ikke lenger noen agenda når hun lytter til menneskers beskrivelser av sine hjelpebehov. «Da trer problemstillinger frem som jeg aldri tidligere ville ha oppfattet. Så len deg tilbake, det magiske øyeblikket kommer!» var rådet hun gav til sine kolleger.
Tiden er inne for at organisasjoner, frivilligheten og offentlige tjenester forener sine krefter. Under følger noen av innleggene fra representanter som belyste dette.
Tønsberghjelpa
Hilde Flom Arntzen fra Tønsberghjelpa fortalte at de opplevde en dobling av henvendelser fra 2024 til 2025 fordi de gikk bort fra at henvisning og vedtak var et krav for å få hjelp. Nå syntes hun det er flaut å tenke på at de tidligere ikke spurte folk om hjelpen de fikk, faktisk hjalp. Til kommunalt ansatte som ønsker å jobbe mer i tråd med Hjelpa-prinsipper, viste hun til at den nye veilederen for psykiske helsetjenester gir rom for dette, der den blant annet åpner for spørsmålet «Hva er viktig for deg?». Fordelen ved den dårlige kommuneøkonomien er at det nå åpnes for mer samarbeid med frivilligheten, i tillegg til satsning på lavterskeltilbud.
Rådgivning om spiseforstyrrelser ROS
Blant organisasjonene som holdt innlegg var ROS, Rådgivning om spiseforstyrrelser. Da leder Irene Kingswick først ble oppfordret av Birgit Valla til å delta på Metochi, spurte hun: «Hva kan jeg få ut av det?». «Aner ikke» var Birgits svar. I år deltok ROS på tredje året, og nå er det innlysende at tenkningen i nettverket er høyest relevant, selv om ROS ikke jobber direkte mot psykiatri. Ikke minst er nettverkets menneskelige ressurser av enorm betydning, der man i en hardt presset økonomisk virkelighet trenger å slå sammen alle gode krefter. Birgit supplerte at det er mye helsehjelp rettet mot spiseforstyrrelser som ikke er bra, og derfor er det viktig at offentlig ansatte kjenner til ROS.
LINK
Grunnlegger og leder av LINK i Tromsø (selvstyrte samtalegrupper) Lizett Ulrika Skottestad presenterte hvordan de setter sammen samtalegrupper av folk som har ulike hjelpebehov på tvers av temaer, og uten fastsatt varighet for deltakelse. «Kan en ung hjelpe en gammel? Og kan en deprimert hjelpe en med angst?». Svaret på dette er ja, og grupper som er varierte i alder, kjønn og problemstillinger fungerer bedre enn de som er ensartede, var Skottestads erfaring. Samtidig må alle oppleve noen å kjenne seg igjen i, så hver gruppe må settes sammen med omtanke for helheten. LINK baserer seg på frivillighet, og de to ansatte sørger for å lage rammer for gode grupper etter en kort bli kjent-samtale. Tilbud om dette får de som tar kontakt innen 48 timer via en SMS. LINK håper at deres modell spres, og at frivillighet og offentlig helsehjelp kan samarbeide stadig mer, slik de ser i Tromsø nå.
The One Night Only: Psykiatriens Via Dolorosa
Linn Sunniva Skar Tangen, også ansatt i Stangehjelpa, holdt et innlegg under tittelen «Kreativitet og utvikling av nye tilbud». Gode ideer er relasjonelle, og empatisk lytting er nødvendig for å få frem alle i prosessen, sa Sunniva. Etter en innføring i temaet ble tilhørerne delt i grupper og sendt ut på oppdrag.
Oppgaven var å lage en installasjon som et par timer senere skulle presenteres for alle. Samtlige grupper hadde på ulike måter valgt å fremstille behovet for et paradigmeskifte i psykiatrien, men der de fleste nøyde seg med en symbolsk representasjon av behovet, tok noen det lenger.
Tor-Johan Ekelands gruppe kalte sin installasjon for «Psykiatriens Via Dolorosa», hvor vi ved historiefortelling ble tatt med fra hodeskallen som lå igjen etter den biomedisinske psykiatriens død, for deretter å bli ledet gjennom den tornefulle og smale vei. Etter mye fare og smerte var vi endelig fremme ved et lavterskeltilbud, og da var vi klare for nettverks-tenkning og likeverdige relasjoner. Fremføringen var hysterisk festlig, samtidig som den levnet ingen tvil; vi trenger en fullstendig omveltning innen psykiske helsetjenester, der den medisinske modellen erklæres død.
En forsøksvis oppsummering
Espen Gade Rolland og Elisabeth Johnsen Gjetøy fra SPoR (Norsk sykepleieforbunds faggruppe innen psykisk helse, rus og avhengighet) hadde fått den vanskelige oppgaven å skulle oppsummere dette seminaret, da de har vært Hjelpanettverkets dedikerte samarbeidspartner fra start.
I stedet for en punktvis oppsummering over ukas innhold, hadde Elisabeth og Espen en personlig samtale om erfaringer fra både yrkesliv og det personlige livet foran forsamlingen. Dermed demonstrerte de hva uka hadde betydd for dem. «En oppsummering fra meg, er at her kan jeg ta av meg den såkalte hatten» avsluttet Espen. Han poengterte at SPoR og Hjelpanettverket vektlegger erfarings-kunnskapen like høyt, og at det er dette som har skapt det rommet vi har delt.
Mot og sårbarhet var seminarets overordnede mål
Min egen oppsummering sammenfaller med Rollands; Hjelpanettverkets seminar på Metochi kan ikke oppsummeres teoretisk, fordi den rommer en helhet av menneskelig interaksjon, følelsesliv og virkelighetsforståelse. Gjensidig respekt og nysgjerrighet krever både mot og sårbarhet, og disse to siste ordene var faktisk seminarets overordnede mål.
Takk til hun som demonstrerte at seminarets mål var nådd
Den som overbeviste meg om at målet var nådd, var hun som i plenum satte ord på at en av seminarets aktiviteter hadde gitt henne en følelse av ekskludering. Andres iver hadde gjort at hun følte seg usynlig. Normalt hadde dette gitte henne angst sa hun, men tryggheten på seminaret gjorde at hun heller åpnet opp. Ved å dele dette utvidet hun fellesskapet, og gruppen responderte med å lytte for deretter å svare med applaus, -og gav henne dermed akkurat det hun trengte. Det var forbilledlig.
Du verden, vi har virkelig lært, tenkte jeg da.
Hilde Marie Rekstad
Kurset arrangeres av NSF´s faggruppe SPoR Agder, Tønsberg kommune, Skien kommune, Sortland kommune og Hvite Ørn. Støttespillere er NTNU, Mental Helse, ROS, Universitetet i Agder, WSO, Mad in Norway og Hamardialogene. Flere samarbeidspartnere ønskes velkomne.
