Denne kronikken stod på trykk i Agderposten 18. august, og er en refleksjon over retorikken til Norsk psykiatrisk forenings leder Lars Lien i ADHD debatten. Kronikken stiller også spørsmål ved om hvorvidt Arendalsuka oppfyller sin visjon om å være demokratibyggende, eller like gjerne bidrar til å opprettholde eksisterende maktstrukturer. Ingen av de nevnte har benyttet sin tilsvarsrett.
Arendalsuka og Lennons drøm
I strålende sommervær ispedd noen kuler av høstlig vind ble Arendalsuka 2026 åpnet. Festivalen huset ved oppstart 50 arrangementer, mot nå over 2200, så det er ingen overdrivelse å si at arrangørene har lyktes i å lage et konsept som slår an.
En prisverdig visjon om at Arendalsuka skal være demokrati-fremmende ble tonesatt til musikk fremført av arendalitten Thomas Isaksen. Lennons «Imagine» gav meg som alltid følelsen av både håp, lengsel og melankoli, og akkurat denne siste følelsen ble jeg nysgjerrig på å undersøke dypere. For etter å ha hørt på åpningsordene og den nydelige visjonen for AU, så virker det jo så selvsagt at vi bare burde omfavne hverandre og dyrke «brotherhood of man». Det er jo så innlysende at det er dette vi ønsker oss, så hvorfor ledsages de deilige ordene av melankoli?
ADHD, funksjonsnedsettelse og det reelle livsstrevet
Allerede før åpningen klokken 14, hadde jeg tilfeldigvis fått med meg slutten på et arrangement som foregikk i det såkalte «Hjerneteltet». «Hva vil det egentlig si å ha en funksjonsnedsettelse når man har ADHD?» var tittelen på dette som ADHD Norge, sammen med Norsk Psykiatrisk forening og Norsk Sykepleierforbundets faggruppe SPOR stod for.
I arrangementsomtalen beskrives det hvor overflatisk innsikten i offentligheten er om ADHD, og harde fronter med mye stigma preger debattklimaet. De sterke meningene vi kjenner fra offentligheten ble forklart med at diagnosekriteriene er så allmenne at lidelsen ofte blir avfeid og bagatellisert.
Arrangementets agenda var å løfte frem at et viktig kriteria for diagnostiseringen er pasientens funksjon i sin hverdag. Det er for enkelt å si at symptomene er allment livsstrev, var budskapet.
Vi fikk høre fra tre personer med erfaring som beskrev hva det betyr for dem i praksis å ha ADHD. Jeg kom for sent til å få med meg alle historiene, men det jeg hørte gjorde inntrykk.
Det er umulig å ikke bli berørt av mennesker som forteller at medikamentene er det som gjør at de fungerer i jobben sin. Det berører meg når noen ber om raushet og forståelse for sine utfordringer, for selvsagt ønsker jeg ingen ting annet enn at de skal bli respektert, forstått og trodd på sitt oppriktige strev i livet.
Jeg besitter ingen fasit på mentale lidelser og funksjonsnedsettelser. Lars Lien, lederen for Norsk psykiatrisk forening, hadde derimot noen veldig sikre betraktninger på temaet: «ADHD finnes», og «Noe av det viktigste er at vi anerkjenner at ADHD er en livslang sykdom, selv om symptomene varierer i perioder». Dette er ikke sitater tatt ut av sin helhet, for Lien formulerte seg i sitatform i det jeg fikk med meg denne morgenen. Han konstaterte disse påstandene som fakta, og jeg undret over hvorfor ingen stilte oppfølgingsspørsmål. Personlig satt jeg igjen med flere.
Lars Lien gav varme og støtte til ADHD pasientene. Men hva var premissene?
Hvorfor bruker Lien for eksempel ordet sykdommer, når diagnoseverktøyet som hans disiplin hviler på, sier at dette er så faglig problematisk at verket selv ikke vil bruke det?
«Problemet er at ADHD, som alle andre psykiatriske diagnoser, ikke har et påviselig biologisk opphav i hverken hjernen eller andre steder.»
Begrepet «sykdom» krever at man kjenner opphavet til symptomene, og derfor er ordet forbeholdt somatiske tilstander. For de psykiatriske diagnosene brukes utelukkende lidelser, forstyrrelser og syndromer; nettopp for å markere at vi vet ikke hvor disse plagene har sitt opphav.
Liens posisjon tilsier at han vet at han bryter med terminologien i sitt eget fag når han allikevel kategorisk sier sykdom. Altså kan man anta at dette er et retorisk grep hvor Lien låner autoritet, for på den måten å stille seg nærmere den anerkjente naturvitenskapen enn det som er legitimt.
Jeg antar at dette er nødvendig for å ikke bli motsagt når han fastslår at ADHD, medisinsk sett, finnes. Å si at mennesker har plager slik de er beskrevet i diagnosekriteriene er udiskutabelt riktig, men for Lien fremstår det som viktig å hevde at tilstandene er biologiske avvik, og altså er en sykdom. Problemet er at ADHD, som alle andre psykiatriske diagnoser, ikke har et påviselig biologisk opphav i hverken hjernen eller andre steder.
«De på podiet ber om raushet og forståelse, og å bli trodd på slitet sitt. Det burde vi kunne gi dem, uansett om de har en lidelse eller en sykdom tenker jeg.»
Jeg undrer over hvorfor Lien og vi andre ikke kan anerkjenne pasientenes funksjonsnedsettelser, uten å hevde at behovet er fundert på et biologisk avvik? De på podiet ber om raushet og forståelse, og å bli trodd på slitet sitt. Det burde vi kunne gi dem, uansett om de har en lidelse eller en sykdom tenker jeg.
Jeg undrer meg også over hvorfor Lien må tøye sannheten så langt at budskapet ikke lenger er riktig, da han videre påstår at ADHD er et livsvarig avvik. Dette har ingen faglig gyldighet, da vi altså ikke vet hvor plagene kommer fra. Ergo kan man heller ikke komme med noen prediksjoner om utviklingen for den enkelte, annet enn å vise til statistiske data på populasjonsnivå for en gruppe som viser liknende plager. For alle som kan noe om statistikk, så vet man at det er feil å bruke populasjonsdata på denne måten. Er det virkelig på pasientenes vegne at Lien hevder dette?
Har pasientene behov for sykdoms-modellen, eller kunne vi kostet på oss raushet på andre premisser?
Det burde være legitimt å anerkjenne menneskers behov for tilrettelegging og raushet, basert på deres opplevelser. Diagnostiseringen av ADHD baserer seg uansett på individets egenrapportering, så da undrer jeg på om pasientene virkelig har behov for å få en slik fremtids-prediksjon?
Det rapporteres nemlig at opptil halvparten av de som får ADHD diagnosen i oppveksten, vokser av seg symptomene en gang i 20-årene. Situasjonen nå er at store offentlige ressurser brukes til å av-diagnostisere pasienter som ikke lenger har symptomer og opplever at diagnosen ble en belastning.
På podiet med egen-erfaring stod psykolog Maja Mack, journalist og forfatter Lasse Josephsen og psykolog Ingrid Tvedten, -folk jeg unner alt godt, og jeg føler meg litt slem som lurer på om disse velutdannede og vellykkede pasientene er blant de som man statistisk sett burde nektet hjelp? Der stod de skulder ved skulder med lederen i psykiatriforeningen, som øste av sin raushet og medfølelse. Det virker innlysende riktig at disse selvsagt burde få både diagnostisering og medikamenter som de så åpenbart har nytte av, så hva er det som skurrer for meg?
Lien og Lennons drøm for verden inneholder fint lite
Mens jeg forsøkte å finne ut om bremsen i magen var legitim, eller om jeg faktisk er en kyniker, så var det altså tid for åpningen av AU med sin visjon om demokrati og fellesskap.
Hva var denne merkelige følelsen etter Imagine? Hva var det egentlig John Lennon så for seg, kanskje svaret ligger der?
Jeg finleste versene i låta, og litt overrasket så jeg at det var fint lite Lennon faktisk drømte om. Låta er først og fremst en oppramsing av alt det han ønsker seg vekk, som krig, grådighet, skiller og sult.
Hans drøm er at vi alle kan leve i øyeblikket under en åpen himmel, og uten noen grunn til å vende oss mot hverandre. Med andre ord; en verden uten verdier, annet enn fellesskapet selv, hvilket er umulig i en verden hvor ressurser alltid vil være begrenset.
Så slår det meg, at Lars Lien og John Lennons drømmer er veldig sammenfallende; de drømmer om alt det som ikke skulle ha vært en del av menneskenaturen, men som dessverre er det. De drømmer også om at ressursene skulle vært ubegrenset, for da skulle ingen behøve å føle seg mislykket eller mangle noe.
I virkeligheten sloss nå den ene pasientgruppen mot den andre
En låt som setter i gang lengsler etter fellesskap er vakkert. Lennon gav oss en gave ved at vi i noen minutter kan forene oss og drømme oss vekk fra alt vi kjemper for, uansett hvor kjært vi måtte ha det. Fedreland og hus og hjem kan vi gjerne forestille oss å kaste på båten, i hvert fall så lenge låta varer. Vi vet jo at det bare er en øyeblikks drøm, og musikk er til for å stjele oss bort fra strev og hverdag, mens vi svaier i takt med sidemannen.
Når lederen i Norsk psykiatrisk forening lanserer samme visjon, så gir det altså et ubehag for min del. Verden er ikke et sted med ubegrensede ressurser, og i det virkelige livet sloss nå den ene pasientgruppen mot den andre. Antall psykiatriske diagnoser har eksplodert, og er nå oppe i flere hundre. Om Lien skal vise samme medfølelse med alle disse, så vil dette kreve gigantiske overføringer til helsesektoren, hvilket han også argumenterer for så ofte han kan.
Hva om vi tenkte nytt og endret rammene?
Det er fint at Lien ønsker å ta bort plagsomme symptomer og hjelpe folk som strever, men hva har han tenkt at skal være igjen til forebyggingsarbeid? For om Lien ønsker å være den snilleste gutten i klassen, så burde han aller helst ønske seg at folk ikke ble syke i det hele tatt. Det er nå en kjensgjerning at utenforskap og fattigdom skaper psykisk uhelse, og at miljøfaktorer kan skru gener både av og på. Skillet mellom biologi og psyke er en teoretisk konstruksjon, og det burde Norsk psykiatrisk forening ta på alvor.
«om Lien ønsker å være den snilleste gutten i klassen, så burde han aller helst ønske seg at folk ikke ble syke i det hele tatt.»
Hva med å ha litt høyere ambisjoner, og heller endre rammene som presser folk til det ytterste? Om vi tenkte annerledes kunne vi ha spart enorme summer og mye lidelse. Vi kunne ha bygd fellesskap og satset mer på likepersonsarbeid.
Hjelpa-modellen spres i kommune-Norge
Vi kunne ha overlatt mer styring til pasientene, og lagt til side diagnostiseringsperspektivet, slik Hjelpanettverket har utviklet en modell for.
Hjelpanettverket tilbyr en metodikk som nå benyttes av mer enn 30 kommuner i Norge, og er i vekst, hvor man styrer hjelpen etter brukernes tilbakemelding på egne behov og ikke etter standardiserte manualer. Metoden gjør at man kan kutte i profesjons-veldet og heller mobilisere folks egne ressurser.
Det forutsetter trolig at folk får høre et mer optimistisk budskap enn at de har en livsvarig sykdom, men hvorfor ikke? Modellen for biologiske avvik er bare en teori, og som dessuten koster enorme summer.
Sykdomsmodellen er fortsatt en ubekreftet teori
Fakta er altfor ofte et tros-spørsmål, innledet fungerende Arendalsordfører Inger Brokka de Ruiter, og arrangørenes ambisjon er å erstatte tro med fakta. Problemet med psykiatri er at feltet ikke har evnet å finne et fundament for sine biologiske avviks-teorier, men av nyttehensyn har teorien allikevel fått sin plass i medisinen.
«ingen solide vitenskapelige arbeider har til nå blitt lagt frem»
Vi har fortsatt bare teorier å forholde oss til, og fagfeltet er dypt splittet i hva som er den mest korrekte forståelsen av den menneskelige psyken. Den biomedisinske fraksjonen lanserer hele tiden ny teknologi med påståtte bevis, eller det gis løfter om snart forestående funn, men ingen solide vitenskapelige arbeider har til nå blitt lagt frem.
Kunne noen reelt sett utfordret makten på Arendalsuka?
AU har en prisverdig visjon, men er det demokrati-fremmende at individer med makt kan kjøpe seg taletid uten noen fakta-sjekk fra arrangørens side? Forventer AU at meningsmotstandere i feltet skal gripe mikrofonen og si imot makten, i et system de selv er avhengige av for å ikke bli ekskludert?
Hverken dette eller andre arrangementer jeg fikk med meg i årets AU åpnet for spørsmål fra publikum, så når var det noen reelt sett kunne utfordret makten?
Jeg vil hevde at Liens autorative argumentasjon ironisk nok undergraver profesjonens legitimitet, ved at man forsøker å rive til seg en myndighet som det ikke er belegg for. Befolkningen stoler på psykiatrien uavhengig av biologiske bevis, og ber fortsatt om hjelp med sine lidelser.
Den tilliten bør ikke misbrukes ved forførerisk språk, og som dessuten leder til rivalisering mellom grupper. Hans tilnærming er nettopp ikke demokratifremmende, men legger opp til polariserende holdninger der vi burde forene oss.
Hvis vi allikevel skal drømme
Lien er sikkert genuint omsorgsfull, men et unektelig aspekt ved hans modell er stor økonomisk gevinst for en profesjon i vekst. Om mine forbehold kan hevdes å være kynisme, så har disse uansett et demokratisk aspekt og med stor tro på kraften i den enkelte.
«Budskapet til både L og L serveres med varme og innlevelse, men er i bunn og grunn skikkelig trist.»
Så hvis vi allikevel skal drømme som Lennon og Lien, hva med å fylle visjonen med et innhold som tilbyr mennesker fellesskap, i stedet for å ønske at folk var født som noen andre enn det de er?
Budskapet til både L og L serveres med varme og innlevelse, men er i bunn og grunn skikkelig trist. Det er egentlig ikke så rart at både Lien og Lennon gjør meg så melankolsk at jeg får lyst til å ta en pille.
Hilde Marie Rekstad
