Hva gjør det med et ungt menneske, når oppvekst og tenår handler om å ikke være til byrde? Vår anonyme tenåring forteller om hvordan skyld og plikt er det som preger livet, i en fase som burde vært viet til alt annet.
Innlegget er en sterk beskrivelse av hvordan fraværet av det som burde ha vært, kan gjøre et ungt liv smertefullt. Den anonyme historien er en påminnelse om alvoret når psykisk helsehjelp til foreldre feiler eller trekker ut over år.
Hvordan tror du det ville vært å være ung med foreldre som sliter? Nå skal jeg fortelle litt om hvordan det kan være. Alt du husker er at du har et helt normalt liv med begge foreldrene til stede. De finner på alt mulig rart med deg. Du har sett bilder av deg og foreldrene dine smile og lage slott av doruller. Du har hørt historier om at du kjørte sklie med lillesøsteren din, og da dere kom til bunnen kastet du henne av sklien. Det er ikke mange ting du husker selv fra en så ung alder som under 5 år. Det er bare det viktigste du husker. Du husker en liten del av badelandet på Kreta og hotellrommet dere hadde. Du husker litt av sykehusrommet du lå i etter at du hadde veltet en kjele med varm saus over nesten hele deg.
Helt til slutt husker du ikke mer, og du går i 5. klasse mens det er korona. Du kan være på skolen fordi faren din har jobb og moren din er deprimert og ikke kan passe på dere. De neste årene ser du nesten ikke til henne. Hvis du er heldig, kan du se henne en sjelden gang klokken 23 på kvelden. Lillesøsteren din har gått og lagt seg, men du sitter oppe litt lenger for å snakke med moren din, som så på TV, hadde stått opp for maks en time siden og kommer til å legge seg lenge etter deg. Hvis dere var veldig heldige og spiste frokost sammen på en helgedag, ville moren din komme nedom en tur.
Du er redd for at moren din skal føle at dette er hennes feil siden hun ikke var der like mye for deg når du var liten. Du er redd for at hvis du sier dette til faren din, så blir det veldig mye for ham å håndtere. Du vil ikke være til bry for noen
Under denne tiden så har barnevernet blitt innblandet, og hver tredje måned er moren din innlagt på sykehus. Fram og tilbake på forskjellige steder. 1 måned på Mortensrud, 2 uker på Ullevål, 2 uker på Mortensrud igjen, 3 uker langt unna, 2 år på Levanger og det var kanskje siste gang. Men hvordan kan du klare å holde styr på alt dette som så ung? Det gjør man sjelden. Noen ganger var hun der, andre ganger ikke. Men nå får hun hjelp, mye bedre hjelp, er medlem på Fontenehuset og ser psykologen sin regelmessig. Hun er mer til stede. Du kan fortsatt ikke alltid se henne om morgenen, men hun er der når du kommer hjem fra skolen. Hun er våken rundt 12, hun er der.
Men hva vil dette gjøre med en 15 år gammel ungdom som kan gå gjennom mye selv? Det er ikke alltid du føler at du kan snakke om det. Hvis du føler deg deprimert, hvordan skal du si det til foreldrene dine da? Du er redd for at moren din skal føle at dette er hennes feil siden hun ikke var der like mye for deg når du var liten. Du er redd for at hvis du sier dette til faren din, så blir det veldig mye for ham å håndtere. Du vil ikke være til bry for noen – at faren din må stresse over barn og kone, at moren din kjenner på skyldfølelse, at lillesøsteren din som ser opp til deg skal bekymre seg over deg. Det er ikke det du vil. Du vil bare at alle skal ha det fint. Du kan ikke ha det dårlig når du er forbildet til alle. Du er det eldste barnebarnet på begge sider, med tre kusiner – to som er fire år yngre enn deg og en som er åtte år yngre.
Du vil ikke at det skal være din skyld at moren din får det dårligere, og at alt vil være din feil.
Nå er jeg 16 år gammel jente.
Hilsen anonym
