– Psykosens funksjon er en respons og overlevelsesmekanisme, og ikke et ensidig tegn på sykdom. Pensjonert terapeut og forfatter Svenn Erik Knutsen hevder at rettspsykiatrien mangler kompetanse for å avklare årsakssammenhenger til alvorlig voldskriminalitet. Og at det bidrar til å øke voldsproblemene.
Som mennesker er vi ulike i måten vi lever, tenker og handler. En del av oss lever av ulike grunner i turbulente psykososiale forhold, der krangling og frustrasjon kan gi fatale følger. Partnerdrap er ett eksempel. Andre havner i situasjoner der de under ruspåvirkning skader eller dreper. Ofte beskrives dette som om «vedkommende viser et ustyrlig sinne» og alt blir svart når det oppstår vanskelige situasjoner. Diagnosen blir ofte «var psykotisk i gjerningsøyeblikket», og spørsmålet om rettspsykiatrisk undersøkelse aktualiseres.
Rekkefølgen avgjørende
Vi vet at mange av tilfellene har en dårlig historie i psykiatrien med tvangsmedisinering og lite human behandling. Men et sentralt spørsmål er om psykiaterne virkelig har kompetanse til å definere handlingen som tilregnelig og bevisst eller utilregnelig og dermed noe sykt.
Den medisinske forståelsen reflekterer ikke om voldsutøverens sinnstilstand er en direkte mental følgereaksjon på selve voldshandlingen. Med andre ord handler utfordringen om å åpne opp for en annen forståelse av rekkefølgen på sinnstilstanden og selve handlingen. Ekstreme handlinger etterfølges ofte av mental forvirring når det går opp for vedkommende hva som har skjedd. Selve handlingen og opplevelsen av den vil påføre vedkommende et akutt og voldsomt traume.
I iveren etter å sette diagnose kan man undre seg om psykiaterne «går i fella», og konkluderer for fort med en tvilsom punktuering.
Å benytte uvitenskapelige psykiatriske diagnoser der rettspsykiatere vil ha tvungen psykiatrisk behandling gagner ikke samfunnet. Ei heller kan man ikke «behandle» bort voldelig atferd. Ofte erfarer vi at vedkommende etter en tid begjærer seg utskrevet som frisk, vel vitende om at alternativet hadde vært lang fengselsstraff.
Drama skaper stress
Psykose er ikke sykdom, men menneskets handlingsforsøk på å aktivere egne mentale ressurser i en ytterst ekstrem situasjon, hevder professor i psykoterapi Jaakko Seikkula, referert i en bokanmeldelse av Heidi Tommila. Seikkula mener at psykiaternes sterke patologiske tenkning må utfordres da han opplever at dette henger sammen med stressituasjoner.
Seikkula peker på årsaker til mentale tilstander som er mer komplekse enn rettspsykiatriens reduksjonistiske tilnærming. Ekstrem vold og drap kan etterlate folk i en uoverkommelig stressituasjon, ofte med et kognitivt tomrom. Denne dissosieringen må forstås som en reaktiv respons, og på grunn av det kognitive tomrommet husker de følgelig ingen ting.
Responsens sentrale funksjon er å redusere en uutholdelig smerte som eksempelvis et drap utløser. For det første fører dissosiering til en opplevelse som etterlater forvirring og emosjonell avflatning. Reaktiviteten i seg selv er ikke sykdom, men avhjelper smerten med å holde folk i live. For det andre aktiverer tilstanden voldsutøvers egne mentale ressurser. Derfor blir det ifølge Seikkula viktig å avfeie sterke opplevelser som psykose eller andre former for psykisk lidelser som sykdom, og heller se på dette som «selvforsvar» i en kritisk situasjon.
Psykose er en respons – ikke en sykdom
Å påføre et annet menneske skade eller død skaper en slik situasjon. Psykosens funksjon blir mer en respons og overlevelsemekanisme, ikke ensidig tegn på sykdom. Psykiater Trond Aarre hevder at psykiske plager ikke er sykdom, men at det er realitetene som er problemet. I et slikt tilfelle må realitetene knyttes til selve handlingen og utfallet av den. Aarres innlegg applauderes av professor emerita Ragnfrid Kogstad som mener Aarres tanker er i tråd med FN og WHO’s oppfordring om paradigmeskifte i forståelse av psykiske problemer.
Klassekampen publiserte den 3. september 2024 et friskt innlegg av pensjonert sosionom Lars Olle Engaas som følger opp med påstanden at psykiatrien ikke er noe vitenskapelig fag, og at livskriser ikke kan tilskrives en sykdom i hjernen.
Farene med diagnostikk er at man individualiserer problemet til noe sykt inne i individet og utelukker at tilstanden kan ha kontekstuelle forklaringer eller være reaksjon på selve handlingen. Engaas’ uttalelser er interessante når man erfarer en rettspsykiatri som i sin ensidige biologiske forankring hevder det motsatte. Vedkommende er «syk», derfor utføres handlingen.
Hva gjør disse uttalelsene interessante? Jo, fordi den rettspsykiatriske profesjonen spiller en nøkkelrolle i alvorlige volds- og drapssaker, hvor dens ensidige biologiske sykdomsforståelse avgjør om tiltalte lider av alvorlig psykisk sykdom eller ikke. Det handler om fengsel eller behandling. Ifølge dagens regelverk skal man ikke straffes om man lider av psykisk sykdom. Men når man blir underlagt tvungen behandling med frihetsberøvelse er det en fare for at det begås overgrep som skaper nye traumer og senere atferdsproblemer.
Tviholder på en nytteløs forståelse
Den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker spør i boken En psykiatrisk epidemi (2010) hva som gjør at troen på at vi har gjennomgått en «psykofarmakologisk revolusjon» er så utbredt, når forskningslitteraturen de siste 60 årene så tydelig viser at revolusjonen har uteblitt.
Whitaker viser til at befolkningen har stor tillit til legevitenskapen, i hvert fall den somatiske delen av medisinen. Derfor blir det viktig for rettspsykiaterne å være like dyktige som sine somatiske kolleger.
Først og fremst undrer jeg på hvordan rettspsykiatrien som profesjon ureflektert fortsetter å hvile på psykiatriens skjøre kunnskapsgrunnlag. Til dags dato finnes det ikke evidensbaserte biologiske markører for dagens diagnosekategorier.
Eks-psykologspesialist Erik Rudi påpeker at det ikke betyr at psykiske plager ikke oppleves eller eksisterer. De er like reelle som de somatiske. Men årsaken finnes ikke isolert i individet som et genetisk eller patologisk avvik. I lys av dette blir dagens individbaserte sykdomsforståelse direkte nytteløs i forståelse av utilregnelighet.
Som å spille tombola
Et like aktuelt spørsmål er hvordan en profesjon i etterkant av en hendelse kan avdekke et menneskets mentale tilstand i gjerningsøyeblikket. I klartekst betyr det at psykiatrien har kompetanse til å avdekke at vedkommende ikke forstår hva de har gjort. Så langt er det ikke vitenskapelig dekning for en slik påstand.
Terrorsakene i Norge avslører tydelig en profesjon som ofte er uenige med seg selv. Det gir lite tillit at ulike sakkyndige i samme saker konkluderer ulikt. Dette forsterker oppfatningen om at konklusjonene er subjektive og spekulative tolkninger av den andres tenkesett. Det blir nesten som å spille tombola. I andre sammenhenger betraktes dette som uvitenskapelig.
Det som kanskje bør få oppmerksomhet som et alvorlig problem, er at de samme psykiaterne forer sine pasienter med kjemiske preparater, eller «drugs» som det heter på engelsk. De dveler lite ved de alvorlige og dødelige bivirkningene. Det reflekteres lite om eksempelvis nevroleptika kan gi bivirkninger som ligner de psykiske symptomene, slik Engaas påpeker i sitt innlegg.
Er medisinering en del av problemet?
For barn og unge som sliter med psykiske plager kan psykiatrien bli starten på en tragedie. Kontekstuelle faktorer synes å være et ukjent fenomen i den biomedisinske psykiatrien. Den er fortsatt overbevist om at psykiske lidelser skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen. Litteraturen avslører derimot at mange av de psykoaktive pillene som skrives ut fører til endret opplevelse av virkeligheten og i mange situasjoner til voldelig atferd.
Psykiater Trond Velken er urolig for at ADHD-medisineringen i Norge er kommet ut av kontroll. En økende andel av de unge dopes med ADHD-piller, ofte med alvorlige bivirkninger som vold. I mange av skoleskytingene i USA er det etter obduksjon funnet spor av ulike psykofarmaka, blant annet ADHD-medisin. Når bivirkninger av psykofarmaka fremkaller voldelig atferd, bør dette aktualisere hvem som egentlig bør sitte på «tiltalebenken». Vi må heller ikke glemme den mektige legemiddelindustrien som spiller en kraftig rolle i dagens overforbruk av piller med negative effekter.
Noen vil sikkert hevde at dette innlegget avdekker sprø tanker, men når behandlingsresultater uteblir må vi kanskje slutte å gjøre mer av det samme. Konklusjonen må være at psykiatri og juss er et dårlig ekteskap som bør oppløses for å gi plass til nyttigere former for samliv.
***
Les også: Psykiatriens komplekse pasienter
