En artikkel som viser vei fra en biomedisinsk til psykososial forståelse av psykiske plager. Prisverdig forskningsbasert kunnskap fra en psykiater, skriver professor emerita Ragnfrid Kogstad.
Trond Aarres artikkel «Psykiske plager er ikkje sjukdom», på trykk i Klassekampen 20. februar, var prisverdig klar. Den formidler oppdatert forskning og gjør det mulig å forstå mer av hvordan den tilsynelatende økte sykeligheten, overdødeligheten, kronifiseringen, og de utallige krenkelseshistoriene henger sammen med det som fra WHO kalles «a failed paradigm».
Biomarkører ikke funnet
Som Aarre skriver har man i 100 år søkt etter underliggende biologiske årsaker til psykiske lidelser, uten å lykkes. Da den siste amerikanske diagnosemanualen (DSM 5) ble lansert, kom den med en innrømmelse fra komiteen om at man dessverre enda ikke hadde funnet de antatte biomarkørene, dvs. de vitenskapelige bevisene som skulle legitimere diagnosene og påfølgende medisinsk behandling.
«Man behandler på et enda ikke oppdaget grunnlag – endog med tvang»
Man behandler på et enda ikke oppdaget grunnlag – endog med tvang. Mye er skrevet om dette, ikke minst i amerikanske psykiatermiljøer, hvor meningsmangfoldet tross alt er større enn i Norge. Steven Hyman, tidligere leder av NIMH (Det nasjonale instituttet for psykisk helse) har bl.a. pekt på at effekten av psykiatriske piller flatet ut i 1955, og at effekten allerede den gangen var ganske begrenset. Ingen av pillene hjalp noe særlig på «schizofreni»-symptomene, og bieffektene var like problematiske da som nå.
Omfattende skadevirkninger
Forskningstilfanget på kroniske skadevirkninger av psykofarmaka er også omfattende. I Norge har Folkehelseinstituttet publisert kunnskapsoversikter (2021, 2018) som konkluderte med manglende dokumentasjon både på at antipsykotika har bedre virkning ved førstegangspsykose enn f.eks. psykososiale tiltak, og på at antipsykotika har nytte utover en toårsperiode.
«Bieffektene av pillene var like problematiske i 1955 som de er nå»
Å holde på sykdomsbegrepet er å holde på en annerledeshet som ikke kan dokumenteres. Hva oppnår vi? Med psykologiprofessor Tor-Johan Ekeland kan vi snakke om en forståelse av at selve senteret for vår tenkning og frie vilje influeres og svekkes av «sykdommen», noe som har fått alvorlige konsekvenser for etikk og respekten for menneskeverdet. En slik forståelse farger lett hele feltet. Vi har ingen markører som skiller mellom grader av «sykdom». Det er ingen grense for når en slik forståelse kan ramme alle (de fleste av oss) som kvalifiserer for en eller annen diagnose.
Psykososial forståelse
Det er rundt i verden utviklet mange gode systemer for mennesker som med Randi Rosenqvists ord (Klassekampen 24.2.) «er så syke at de ikke kan ta ansvar for seg selv». «Profesjonell behandling og omsorg» kan favne så mangt. Og det kan gis ut fra en psykososial forståelse og uten å krenke menneskerettighetene (f.eks. retten til et fritt og informert samtykke).
«Å holde på sykdomsbegrepet er å holde på en annerledeshet som ikke kan dokumenteres»
Etter at FN vedtok diskrimineringskonvensjonen (CRPD), som også Norge har ratifisert, har WHO publisert en rekke rapporter og retningslinjer med eksempler på psykososiale, lokalsamfunns- og menneskerettighetsbaserte tjenester over hele verden. Retningslinjene viser konkret hvordan tjenestene bør utformes og hvordan lovverket bør formuleres for å leve opp til det psykososiale paradigmet WHO peker på, som f. eks:
- Alternatives to Coercion in Mental Health Settings: A Literature Review (Gooding et. al., 2018),
- Guidance on community mental health services: Promoting person-centred and rights-based approaches (WHO 2021), og
- Mental health, human rights and legislation. Guidance and practice (WHO og OHCHR, 2023)
Til de som prøver å slå disse tankene i hartkorn med at det er antipsykiatri, har den internasjonalt kjente professoren John Read kvittert med at kritikere som bruker antipsykiatri-begrepet nå bør erstatte det med ‘de som følger WHO’s retningslinjer’.
Påvirker diskusjonen
Norge har fått mange tydelige tilbakemeldinger fra FN om å ta CRPD og det psykososiale paradigmet på alvor. Det er trist å lese offentlige dokumenter om psykoseretningslinjene, tematisk organisering, opptrappingsplan for psykisk helse, tvangslovgiving mm, som ikke tar dette innover seg.
Forhåpentligvis kan Aarres artikkel påvirke diskusjonen rundt lovgiving og praksis, så vel som menneske- og sykdomssyn. Det haster med å ta den psykososiale forståelsen på alvor. Ikke minst må dette gjenspeiles i lovverket.
***
