Nassir Ghaemi: «De fleste psykiatriske medisiner er rent symptomatiske, uten noen kjent eller påvist effekt på den underliggende sykdommen. De er som 50 varianter av aspirin, som brukes mot feber eller hodepine, snarere enn medisiner som behandler årsakene til feber eller hodepine.»
(Denne artikkelen ble publisert 20.juni 2022 på Mad in America. Den er oversatt ved hjelp av Deepl og gjennomgått av forskningsredaksjonen i MiN)
Ifølge psykiateren Nassir Ghaemi er de fleste psykofarmaka bare effektive til å behandle symptomer på kort sikt – som å ta aspirin mot smerter – og forbedrer ikke det langsiktige sykdomsforløpet eller forebygger sykehusinnleggelser eller dødelighet.
"De fleste psykofarmaka har ikke vist seg å forbedre sykdomsforløpet til noen av de sykdommene de er ment å behandle, i korrekt utformede randomiserte studier", skriver Ghaemi. "Spesielt har de ikke vist seg å forebygge sykehusinnleggelser eller forlenge livet, slik mange klinikere tror."
Ghaemi er en anerkjent psykiater ved Tufts University og Harvard Medical School. I tillegg til sin medisinske utdannelse har han også høyere utdannelse i filosofi og folkehelse. Han har spesialisert seg på forskning om depresjon og bipolar lidelse og har skrevet lærebøker om ulike aspekter av feltet. Han har blant annet skrevet lærebøkene A Clinician’s Guide to Statistics and Epidemiology in Mental Health, en lærebok Clinical Psychofarmacology og Mood Disorders: A Practical Guide.
I sin nye artikkel i Acta Scandinavica Psychiatrica skriver Ghaemi at sykdomsmodifiserende behandling, som i resten av medisinen, er opptatt av å forbedre sykdomsforløpet og forebygge død. Men psykiatriens medikamenter er ineffektive til dette formålet – eller til og med skadelige.
Eksemplene hans er psykiatriens to bærebjelker i behandlingen, antidepressiva og antipsykotika. Han viser for eksempel til at behandling med antidepressiva øker antall selvmordsforsøk, i hvert fall i noen befolkningsgrupper – og at de ikke reduserer dem i noen:
"Det er velkjent at standard antidepressiva ikke reduserer den totale selvmordsraten ved såkalt alvorlig depressiv lidelse (MDD), og faktisk øker selvmordstanker og selvmordsforsøk hos yngre voksne og barn, basert på randomiserte data", skriver han.
Han påpeker også at antipsykotika ikke forbedrer sykdomsforløpet, men i stedet har nevrotoksiske effekter som reduserer hjernevolumet:
"I de fleste studier av antipsykotika [...] forblir sykdomsforløpet kronisk og forverres. Det reverseres ikke ved langvarig antipsykotisk behandling. Patofysiologisk sett har antipsykotika, både eldre og nyere, en nevrotoksisk effekt i form av redusert hjernevolum ved langtidsbehandling."
Ghaemi skriver at den største forskjellen mellom psykiatrien og resten av medisinen er at psykiatriens legemidler er symptomatiske og kun behandler symptomene på kort sikt, mens resten av medisinen består av sykdomsmodifiserende legemidler som forbedrer sykdomsforløpet og reduserer utfall som sykehusinnleggelse og død.
"De fleste psykiatriske medisiner er rent symptomatiske, uten noen kjent eller påvist effekt på den underliggende sykdommen. De er som 50 varianter av aspirin, som brukes mot feber eller hodepine, snarere enn medisiner som behandler årsakene til feber eller hodepine", skriver Ghaemi.
Til sammenligning viser han til at forskning innen psykiatrien fokuserer på symptomreduksjon. Innenfor andre medisinske fagområder er det derimot ikke symptomreduksjon som står i fokus – i stedet er sykehusinnleggelser og død mer viktig. Han sammenligner utviklingen av legemidler for hjertesykdommer med psykiatrien:
"Når det gjelder nye legemidler mot hjerte- og karsykdommer, bryr ikke forskerne seg om å måle brystsmerter eller åndenød. De måler ganske enkelt tid til hjerteinfarkt eller dødelighet [...] I psykiatrien måler vi symptomer på depresjon, angst og psykose som primære utfallsmål [...] studier måler vanligvis ikke engang tid til sykehusinnleggelse, og dødelighet er ikke engang på radaren."
Han legger til at noen legemidler mot hjertesykdom, for eksempel blodtrykkssenkende midler, ikke bedrer symptomene på kort sikt, men de forbedrer det generelle sykdomsforløpet og bidrar til at folk lever lenger og får færre hjerteinfarkt.
Dette, skriver han, skyldes at disse legemidlene virker på de faktiske biologiske veiene som forårsaker sykdommen. Men det gjør ikke psykiatriens medisiner:
"Biologisk sett er antipsykotika hovedsakelig dopaminblokkere, og standard antidepressiva er hovedsakelig monoaminagonister. Etter at de ble introdusert på 1960-tallet, oppsto tilsvarende teorier om dopaminhypotesen for schizofreni og monoaminhypotesen [serotoninhypotesen] for depresjon. Et halvt århundres forskning har motbevist disse hypotesene: Dopaminoveraktivitet og monoaminmangel er ikke en del av patogenesen ved henholdsvis schizofreni og depresjon."
Han legger til: "Fra et biologisk perspektiv er antipsykotika og antidepressiva derfor ikke sykdomsmodifiserende legemidler."
Dette ville være akseptabelt hvis de hadde en klinisk effekt – selv om den biologiske veien var ukjent, ville de være vellykkede hvis medikamentene reddet liv eller forhindret forverring av sykdommen. Men, skriver han:
"En konsensus av schizofrenieksperter har gjennomgått den aktuelle litteraturen og konkludert med at antipsykotika ikke forverrer forløpet av schizofreni, men de kunne heller ikke vise at disse midlene forbedrer forløpet."
Og når det gjelder antidepressiva, legger han til: "FDAs metaanalyse fant ingen fordeler med antidepressiva sammenlignet med placebo etter 6 måneders behandling."
Ghaemi fortsetter med å kritisere den dårlige validiteten til psykiatriske diagnoser, hovedsakelig slik de er definert i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM; nå i sin reviderte femte utgave).
"Prosessen med å definere DSM-5-definisjonene har vært sterkt påvirket av ikke-vitenskapelige faktorer, og har ikke vist seg å være vellykket i biologisk og farmakologisk forskning", skriver han. "APA er imidlertid fullt og helt forpliktet til DSM-5-ideologien og er ikke villig til å tillate mer vitenskapelige tilnærminger til diagnostisering. National Institute of Mental Health (NIMH) har erkjent dette problemet og bruker ikke lenger DSM-kriteriene til biologisk forskning."
Ifølge Ghaemi er litium ett unntak fra regelen om psykiatriens virkningsløse medikamenter.
"Det er bare litium som har vist seg å forbedre forløpet av en psykiatrisk sykdom. Videre er det bare litium som har vist seg å forhindre fullbyrdet selvmord i randomiserte kliniske studier i psykiatrien [...] Det er det eneste medikamentet i psykiatrien som har vist seg å være sykdomsmodifiserende."
Ghaemi hevder derfor at "dagens utvikling av psykiatriske legemidler har mislyktes og ikke vil lykkes på grunn av strukturelle årsaker". Han skriver imidlertid at litium har bedre evidens for å forbedre selve sykdomsforløpet og forebygge selvmord, og at det derfor "bør brukes oftere og mer konsekvent enn det som er praksis i dag."
