– Psykiatrien trenger dialogiske møter som ikke tingliggjør eller reduserer sine pasienter til «livløse» objekter med uvitenskapelige observasjoner. Pedagog og forfatter Svenn Erik Knutsen oppsummerer kritiske røster og oppfordrer politikerne til å utjevne dagens maktskjevhet med krav til åpenhet, tverrfaglighet og reell utvikling.
Norsk psykiatrisk forenings (NPF) kronikk om pilleskam i Aftenposten i august kan bli spiren til et gryende «psykiatriopprør». På Mad in Norways hjemmeside finner man innlegg og ytringer med reaksjoner mot en dominerende ensidig biologisk psykiatri.
Ett av innleggene refererer til den danske lege og vitenskapsmann Peter Gøtzsche, som modig mener psykiatri som spesialitet bør fjernes. En dristig tanke.
Helsedepartementet har nylig utgitt rapporten «Forenkle og forbedre» (2023), en rapport som gir lite optimisme, men mer av det samme. Det styrker heller ikke optimismen at styreleder i NPF hevder psykofarmaka er en av de viktigste oppdagelsene i medisin. Han mener pillene hviler på god evidens.
Hvorfor er endring så vanskelig?
Men hva gjør at politikere ikke evner å gi et mer spenstig mandat som kunne gi rom for radikal nytenkning?
Å fortrenge psykiatriens mørke historie med lobotomi og andre skadelige behandlinger vil av mange oppleves krenkende. Det er verdt å minne om at lobotomi i sin tid var evidensbasert og fikk Nobels medisinpris!
Hva gjør det så vanskelig å endre dagens praksis som står for en dogmatisk fornektelse som er dypt uvitenskapelig? Skyldes det en urokkelig motvilje mot å ta til seg tilbakemeldinger fra brukere og overse solid dokumentasjon på at dagens behandling har liten positiv effekt? Mange mener psykiatrien utøver en praksis som gjør mer skade enn gagn.
Vektige motstemmer
En alternativ forståelse er voksende, og jeg velger i denne kronikken å vise til et lite knippe modige fagfolk som tar til orde for en mer human tilnærming, både i forståelse og praksis:
I boka En psykiatrisk epidemi (2010) avslører vitenskapsjournalist og forfatter Robert Whitaker uredelighetene i legemiddelindustrien, og stiller spørsmål ved hvorfor flere og flere får psykiske plager når medisinene bare blir bedre og bedre. Han undrer om legemidlene egentlig har noen plass i behandling av psykiske vansker.
Den profilerte lege og vitenskapsmann Peter C. Gøtzsche, maner i sin bok Dødelig medisin og organisert kriminalitet – hvordan den farmasøytiske industrien har korrumpert helsevesenet (2014) til opprør mot ureflektert diagnostikk og overbehandling, og at pillebruken gir skadelige og dødelige konsekvenser for pasientene. Han mener pillene har den kraft at de sløver hjernen og gjør folk likegyldige.
Psykiater Allen Frances, leder for utarbeidelsen av den fjerde utgaven av diagnosemanualen DSM reflekterer over normalitetsbegrepet. Han undrer i boken Bevar normalitet: Et innsideopprør mot en psykiatrisk diagnostisering ute av kontroll (2014) om det er normalitet igjen. Han kritiserer DSM-5 som definerer mer av det vi tidligere anså som normalt som sykdom, og beklager psykiatriens praksis.
Professor og psykolog James Davies peker på psykiatriens mangel på vitenskapelighet i boka Sammenbrudd – hvorfor psykiatri gjør mer skade enn gagn (2016). Her intervjuer han Robert Spitzer, leder for tredje utgave av DSM, og ansett som diagnosenes far. Spitzer innrømmet diagnosenes manglende validitet og pålitelighet, og at de ble vedtatt ved håndsopprekning og konsensus! Hans oppdrag var å gjøre psykiatri til medisinsk disiplin, hvor sjelelige symptomer skulle betraktes som underliggende problemer i individet, på samme vis som somatiske sykdommer.
«Diagnosenes far» innrømmet manglende validitet og pålitelighet
Professor og psykolog Peter Kinderman påpeker i boken Fra sykeliggjort til aktiv deltaker – i stedet for dagens psykiatri (2016), at det var uheldig å plassere psykisk helsevern i medisinen. Han viser til at psykiske problemer først og fremst er psykologiske og sosiale.
I bøkene Videre (2014) og Hjelp som hjelper (2022), viser psykologspesialist Birgit Valla hvordan psykisk helsevesen kan bli bedre. Hun er mer opptatt av hva folk trenger hjelp til, enn lite gyldige utredninger og diagnoser.
Overlege og psykiater Trond F. Aarre mener hovedårsakene til psykiske problemer hovedsakelig knyttes til sosiale faktorer og folks livsverden. Han mener den medisinske modellen bør bli mindre dominerende, det samme med makten til egen profesjon. Aarre gjør rede for dette i sin bok En mindre medisinsk psykiatri (2018). Han mener god hjelp er å hjelpe folk med sine praktiske utfordringer i hverdagen.
Professor og psykiater Jonna Moncrieff er kritisk til den biologiske modellen i psykiatrien. Moncrieff utfordrer i Psykiatriske legemidler – en kritisk introduksjon (2011) evidensgrunnlaget for medisinering der hun avviser teorien om kjemisk ubalanse i hjernen. Hun ser en sykdomsentrert modell som jakter problemet inne i individet og hvordan medikamentene skaper en endret tilstand i hjernen. Altså at piller virker, ikke på underliggende årsaker, men at de gjør noe med hjernen.
Overlege og psykiater Marianne Mjaaland tar i boken Tvang og tvil – en innsideberetning fra norsk psykiatri (2017) et modig oppgjør med eget fag. Hun uttrykker i Aftenposten at kronikken til styret i NPF gjør henne fremmed i egen fagforening. Hun mener psykiatrien har et pasientfiendtlig og objektinfiserende språk.
Psykiater Peter Breggin dokumenterer i boken Å slutte med psykofarmaka: En håndbok for foreskrivere, terapeuter, pasienter og deres familier (2013) at psykofarmaka skader normale hjernefunksjoner.
Psykiater Joel Paris er forfatter av boken Medisinering av psyken – en kunnskapsbasert kritikk av moderne psykiatri (2010) og Overdiagnostisering i psykiatrien – Hvordan moderne psykiatri mistet fotfestet mens den skapte en diagnose for omtrent alle livets ulykksaligheter (2020). Paris peker på farene i unyttig behandling og undres over at psykiatere ikke er opplært i samtaleterapi.
Truet revir
Forordet i oversettelsen av den omtalte boken «Sammenbrudd» av James Davies er skrevet av psykiater Magnus Hald. Han fremhever her tre sentrale spørsmål:
- Hvordan kan det ha seg at psykiatri som fag er den raskest voksende medisinske spesialitet, samtidig som behandlingsresultatene fortsetter å være dårlige?
- Hva er grunnlaget for at antall psykiatriske diagnoser stadig øker uten at disse kan begrunnes vitenskapelig?
- Hvorfor foreskrives psykofarmaka mer enn noen andre medikamenter til tross for deres tvilsomme terapeutiske effekt?
Det vitner om arroganse når dagens psykiatri ikke undrer seg over spørsmålene Hald fremmer, og må tolkes som at faget plages av blinde flekker og et sterkt behov for å beskytte eget revir.
Signalene fra de ovennevnte fagfolkene har til felles at psykiatrien så langt ikke kan vise til nevrobiologiske markører for sin grunnlagsforståelse, eller begrunne diagnosesystemet vitenskapelig.
De avviser psykiatriens forklaring på psykisk lidelse som kjemisk ubalanse og viser til dens manglende evne til å lytte til sine pasienter. I en annen bedrift ville man ha krevd ledelsens avgang. Alternativ forståelse bør representere balanserte motstemmer til styret i NPF, et styre som har gjort det til en vane å mene at andre moraliserer og feilinformer befolkningen. Et system som er truet reagerer slik.
Dialogens kraft
Så, hvordan komme i en utviklende dialog med en psykiatri som tviholder på et paradigme som overdiagnostiserer og overmedisinerer normale reaksjoner som sykdom?
«Feilskjæret» med å biologisere psykiatrien i forrige århundre må revurderes strukturelt da man i dag egentlig er enige om at løsningen må ligge i et tverrprofesjonelt og biopsykososialt perspektiv, men at praksis fortsatt er monopolistisk. Å opprettholde dagens «skyttergravskrig» blir lite nyttig.
Det er et paradoks at profesjoner som skal bistå andre ikke klarer å ordne opp i eget hus. Hvordan kan man i et dialogisk møte medvirke i utvikling av et utvidet paradigme som ivaretar det beste i «begge leire»?
Ved å respektere alles oppfatninger vil man trigge nysgjerrigheten på andres meninger fremfor å moralisere
Selve møteformen (alles mening er like mye verdt, men det må sammen reflekteres over hva som er til det beste for brukerne) må betraktes som «god medisin». Den avdøde norske psykiater Tom Andersen var opptatt av «det helbredende» møtet med den andre der man ikke bruker ordet i stedet for, da dette gir signal om at den andres meninger ikke er bra nok. Dette vil skape motstand.
Tom ivret for å invitere til hva en kunne gjøre eller tenke i tillegg til hva en allerede tenkte og gjorde. Ut over dette bør man legge til rette for møter der man sammen reflekterer over hva man bør gjøre mer av og hva man bør gjøre mindre av, eksempelvis ved å la pasienten aktivt medvirke.
Må trigge en nysgjerrighet
Aarre uttrykker i sin bok at å tenke noe annerledes ikke betyr å stenge medisinskapet. Ved å respektere alles oppfatninger vil man trigge nysgjerrigheten på andres meninger fremfor å moralisere.
For å initiere en slik endringsmulighet må politikere bruke sitt handlingsrom til å ta mer ansvar ved å endre dagens maktskjevhet og gi et mandat som kan gi en reell utvikling som ikke forsterker det man har.
Det er for enkelt å tenke at når man ikke lykkes, må man gjøre mer av det samme, mens en løsning kanskje er å tenke kvalitativt annerledes.
Det betyr nøytrale undersøkelser som fanger opp brukerens opplevelse av hva som hjelper. Det betyr at utdanninger og især spesialiseringer må inkludere elementer fra ulike profesjoner, brukerne inkludert. Fastlegesystemet er også viktig her, da de er den instansen som er døråpner inn til psykiatrien.
Først da vil vi kunne få en psykiatri som ikke tingliggjør eller reduserer sine pasienter til «livløse» objekter med uvitenskapelige observasjoner, men en psykiatri som setter etikken i førersetet.
Merknad: Av hensyn til lesbarheten er alle engelskspråklige titler oversatt til norsk.
