Gutter strever og menn troner på toppen av mørke statistikker. Er det et signal om at noe er galt med dem, eller kan vi se og forstå dette på en annen måte?
Ja, jeg tror norske gutter og menn sliter mer nå enn tidligere. I alle fall når det gjelder å finne sin plass i dagens samfunn og å ha det godt med seg selv. Jeg velger allikevel å tro at vi er inne i en brytningstid, mer enn en et forsøk på å sykeliggjøre. Kjønnsroller, forbilder og bevisstgjøring er avgjørende faktorer for gutters livskvalitet i fremtiden.
Løfter vi blikket, ser vi en verden som er kaotisk og urolig. Nytt møter gammelt og verdiene våre blir satt på prøve. Tradisjonelle og konservative tankesett blir utfordret av nye når det gjelder frihet, likeverd og demokrati. Midt i kaoset finner vi den unge mannen som slites mellom ulike konflikter og forventninger.
Landskapet han skal bevege seg i er så ukjent at det mangler både kart og forklaringer. Ei heller har han tydelige spor å følge, men de begynner heldigvis å bli mer synlige. Så der står han og skal finne sin plass uten helt å vite hvilken vei han skal gå.
Kjønnsroller i endring
Kjønnsrollene frem til nyere tid kan kort oppsummeres slik: Mannen var forsørgeren som tok ansvar for og beskyttet familien. Han assosieres med kunnskap, mot, styrke, risiko, stabilitet og trygghet. Kvinnen var den som skulle ivareta mann, barn, hus og hjem. Hun assosieres med omsorg, kjærlighet, pleie og støtte.
Han var den dominante mens hun var den underlegne. Dette synet ble fremtredende i det naturgudene ble erstattet av en gud, og mannen utnevnte seg selv som hans «stedfortreder» med både lovgivende, utøvende og dømmende makt.
Kvinner har derfor måttet kjempe for sine liv og rettigheter gjennom historien. Gutter hadde medfødte privilegier til tross for rangordning. Den norske kvinnebevegelsen hadde kjempet i over 30 år da vi fikk stemmerett på lik linje med menn i 1913. I løpet av det siste århundret har kvinner i Norge, med rette, fått økende rettigheter og muligheter.
Vi har inntatt stillinger og posisjoner som menn tradisjonelt har hatt, i tillegg til å erobre skole og utdanning. Våre kjønnsroller er endret og vi har vokst ut av et gammelt mønster. Jenter er mer, gjør mer, påvirker mer og har mer makt. Hvordan har det påvirket guttene?
Har vi vært så opptatt av likestilling at vi kanskje ikke har tenkt så mye på hvordan menn har opplevd dette? Vi vet hva mestring gjør med oss. Vi vet også hvor viktig det er å føle at vi betyr noe og er verdifulle. Hva skjer da når guttene erfarer det motsatte? Jeg tror mange gutter har følt seg degradert, tilsidesatt og overflødige. Det gjør noe med selvfølelsen og selvtilliten.
Har våre ønsker om likestilling og likeverd ført til at maktbalansen fortsatt er skjev, men med et annet kjønn i hovedrollen? Jeg har snakket med utallige tenåringer hvor guttene fortviler over skolen. Særlig videregående hvor de føler alt er tilrettelagt for og favorisert jenter. De får liksom ikke lov til å være gutter! Og de føler at de ofte blir straffet dersom de står opp for seg selv og det de mener er forskjellsbehandling. Vi trenger å finne en likevekt slik at vi ivaretar alle!
Hvem kan han se opp til?
Norge er sosialdemokratisk. Kan hende, men det virker ikke slik. Skal vi like godt kalle en spade for en spade og erkjenne at vi er et kapitalistisk land? Det er noe som heter: «Når rikdom øker, står moralen for fall». Her i Norge har kapitalismen ført til grådighet, egoisme og kynisme.
Vi har korrupte ledere i det offentlige og private rom som er feige og opptatte av å mele sin egen kake. Avstanden mellom de som leder og folket blir stadig større, både i lønn, helse og livskvalitet. Hvordan kan de være gode rollemodeller?
Jeg vet også at mange gutter savner en pappa(-figur) i oppveksten. En pappa som de kan prate med, gjøre ting sammen med og ha et fellesskap med. En pappa som sier han er stolt av sønnen sin selv om sønnen tar andre valg og er annerledes enn han selv.
Jeg blir så trist og frustrert når jeg ser fedre skaper seg en ny familie etter en skilsmisse og som på en eller annet uforståelig måte «glemmer» de barna han har fra før. Jeg vet at mange menn føler seg lite verdt hvis de ikke har en familie rundt seg. Og av den grunn kaster seg ut i nye forhold for nettopp å bygge sitt eget selvverd.
Tenk om de faktisk forstod at de har en familie i sine barn, uansett om det er en annen partner der eller ikke. I dette landskapet finnes MYE å hente med tanke på gutters emosjonelle og mentale helse. Mødrene spiller også en viktig rolle her, både på godt og vondt.
Bevisstgjøring
Med mange ubesvarte spørsmål, står de flotte unge guttene og mennene og føler seg ganske alene. Selv om det stadig er flere menn som går foran og viser sin sårbarhet, er følelser noe som fremdeles er vanskelig for mange. Følelsene i seg selv er en ting, noe annet er hvordan håndtere dem.
Gutter og menn har like mange emosjoner og tanker som jenter. Det er bare det at vi kvinner har kommet lengre når det gjelder å forstå, sette ord på og dele. Nå trenger guttene sin tid til å øke egen bevissthet.
Gutter vil nyte godt av å bli bedre kjent med seg selv og hvordan vi henger sammen. Når menn har det vondt uten å skjønne hva som skjer med dem, eller hvorfor, kan konsekvensene bli alvorlige. Tunge tanker og mørke følelser over tid kan føre til sinneutbrudd, aggresjon og vold. De må liksom finne et sted å gjøre av alt de bærer på selv om det ikke løser problemene eller traumene.
Utagerende og ustabil atferd er et symptom på et indre kaos de prøver å «bli kvitt». For noen vil det å ruse seg være en måte og flykte på. De «bedøver» systemet når de ikke klarer eller orker å takle seg selv. I ytterste og verste konsekvens, velger noen menn å avslutte livet. De føler at døden er en riktig utvei, en lettelse, den eneste måten å slippe det vonde på.
Noen kjenner også på at de er en belastning for andre. At de selv er en byrde for familien og derfor vil gjøre andre en tjeneste hvis de ikke lenger er til… Skam, skyld, frykt og maktesløshet fører dem over kanten av stupet. De har mistet troen på seg selv og at livet kan bli et godt sted å være.
Vi skal ta følelser og tanker på alvor samtidig som vi møter dem med nysgjerrighet og undring. Vårt «indre liv» forteller oss noe når vi opplever vanskelige, tunge og vonde følelser. Da er det bedre å finne ut av hva kroppen vil si oss, fremfor å flykte eller fornekte. Vi går liksom på «skattejakt», for det er alltid noe som skinner under det mørke.
Derfor er tidlig bevisstgjøring essensielt. Det gjelder for oss alle! Når jeg jobber med de yngre, 15-30 år, ser jeg hvor raskt de forstår sammenhenger og påvirkninger. Dette igjen resulterer i endring av tilstand som varer, og som de tar med seg videre i livet. Det gir en personlig trygghet og ro.
Gutter er i utvikling, de er mangfoldige og vi trenger dem alle!
Det er som om guttene begynner på sine reiser nå. På samme måte som kvinner har forandret seg, må vi også anerkjenne at menn gjør det. Det er overhodet ikke gitt at de tidligere maskuline karaktertrekkene er noe dagens mann kjenner seg igjen i eller er villige til å leve opp til. Men der vi er i dag, slites mange menn mellom tradisjonelle rolleforventninger og deres egne ønsker og behov.
Min erfaring er at når gutter føler seg trygge på meg, at de er sikre på at jeg ikke dømmer dem eller vil straffe dem, har de ofte mye på hjertet. Og jeg ser hvor godt det gjør dem når de kan dele det de har båret på og samtidig vokse som menneske.
Det er et privilegium for meg å være med på deres reiser, og jeg vil rope ut og heie på: «KOM IGJEN GUTTA. NÅ ER DET DERES TUR!»