Ved Lasse Mattila. Først publisert i Mad in Sweden 07/12/2025. Oversatt av Hilde Marie Rekstad
Stadig flere barn og unge sliter med psykiske og emosjonelle utfordringer – og stadig flere får psykiatriske diagnoser. Seminaret «Fra patologi til potensial» samlet politikere, fagpersoner og personer med personlig erfaring for å utforske en annen vei: en vei som fokuserer på barns levekår, relasjoner og rettigheter fremfor diagnoser og symptomer.
5. desember arrangerte nettmagasinet Mad in Norway sitt årlige seminar på Litteraturhuset i Oslo. Årets tema var «Fra patologi til potensial» og fokuserte på hvordan vi kan forstå og håndtere barn og unges psykiske og emosjonelle utfordringer uten å redusere dem til diagnoser og sykdomskategorier. I stedet ble det lagt vekt på barns rettigheter, levekår og utviklingsmuligheter – og voksnes ansvar for å skape miljøer der barn kan vokse.
«Den som har et hvorfor finner alltid et hvordan»
Seminaret ble åpnet av Birgit Valla, sjefredaktør for Mad in Norway. Hun minnet oss om at hvert barn er unikt og at dagens barn og unge står overfor store utfordringer – i familien, på skolen, på nettet og i samfunnet for øvrig.
Valla fremhevet hvor kontraproduktivt det er å kategorisere barn og unge i båser basert på psykiatriske diagnoser. I dag er fokuset ofte på problemer og symptomer, snarere enn på barnas levekår, årsakene bak deres lidelser og en kontekstuell forståelse av deres atferd og uttrykk.
I stedet, hevdet Valla, må vi se på hvert barns livshistorie og spørre oss selv hva deres reaksjoner prøver å uttrykke. Å skape mening – å prøve å forstå sammen hva vanskelighetene handler om – er sentralt. Basert på sine egne erfaringer med overveldende livsvansker, understreket hun at målet ikke er å «fikse» lidelsen, men å finne mening i den.
«De som har et hvorfor i livet, vil alltid finne et hvordan», siterte Valla filosofen Nietzsche, og knyttet det dermed til seminarets overordnede formål: å samarbeide for å endre oppfatningen av psykisk lidelse.
Barn som rettighetshavere – ikke fremtidige produksjonsenheter
Årets åpningstaler var Kjersti Toppe (SP) – leder av Stortingets helse- og omsorgskomité. Hun snakket om psykisk uhelse fra et klart folkehelseperspektiv og la vekt på de strukturelle forholdene som former barn og unges liv.
Toppe understreket viktigheten av å skape sosiale forhold som fremmer både fysisk og psykisk helse, spesielt i en tid hvor utviklingen for mange barn og unge går i feil retning. Hun etterlyste et nytt perspektiv hvor barn ikke først og fremst blir sett på som fremtidige «produksjonsenheter» i økonomien, men som individer med grunnleggende rettigheter og en unik karakter som må respekteres.
Hun påpekte hvor mange barn og unge som i dag havner i spesialisert barne- og ungdomspsykiatri, mens utformingen av skolesystemet ofte har en negativ innvirkning på deres motivasjon, selvfølelse og tro på fremtiden. Sosiale medier bidrar ytterligere til å gjøre livet mer sårbart, blant annet gjennom konstant sammenligning og press.
Toppe pekte også på tendensen til at barn og unge i økende grad beskriver sine livsproblemer ved hjelp av psykiatriske diagnoser, og hvordan diagnoser ofte har blitt en forutsetning for å få hjelp og støtte. «Det burde ikke være slik», uttalte hun.
I stedet fremhevet hun behovet for tidlige, forebyggende tiltak og et samfunn basert på solidaritet og inkludering: «Vi må jobbe for at barn og unge skal føle tilhørighet og deltakelse i samfunnet», avsluttet Toppe.
«Kjærlighet som medisin» – når menneskemøtene blir avgjørende
Temaet «Unges møte med psykiatrien – skadelig eller gunstig?» ble introdusert av Maja Thune, som delte sine egne erfaringer med psykiatrien basert på boken Kjærlighet som medisin – om å bli sett i psykiatrien.
Thune beskrev livet innenfor psykiatriens vegger: elektrosjokkterapi, nevroleptika, låste dører, et kaldt fysisk miljø og strukturer som forsterker snarere enn lindrer lidelsen. I hennes beretning fremsto psykiatriske diagnoser som etiketter som forklarer sykdom, men som aldri virkelig fanger opp en persons livshistorie.
I stedet understreket Thune viktigheten av å se personen bak diagnosen – å forstå deres bakgrunn, historie og relasjoner. Behandlingen hun beskrev som avgjørende for sitt eget vendepunkt, kom ikke fra en høyt utdannet spesialist, men fra en av de minst utdannede medarbeiderne. Denne personen behandlet henne som et menneske, ikke som en «pasient», våget å gå utenfor det snevre profesjonelle rammeverket og viste ekte medfølelse.
For Thune ble dette et konkret eksempel på kjærlighet som medisin – og på hvordan et menneskelig møte kan være mer effektivt enn både diagnoser og medisinering.
«Symptomer» som beskyttelse – ikke sykdom
Neste taler, journalist Nikoline Riis Lindahl, er forfatter av boken Pasientrom 42 – to år på lukket avdeling. Hun beskrev hvordan hennes indre smerte lenge manglet språk og kontekst, og hvordan hun utviklet ulike måter å «flytte» smerten ut av kroppen på – blant annet gjennom spiseforstyrrelser.
Hun brukte metaforen om en plante: bladene og røttene. I dagens psykiatri, hevdet hun, er oppmerksomheten nesten utelukkende rettet mot det synlige – bladene, dvs. symptomene – mens røttene, de underliggende årsakene, ikke blir forstått.
Riis Lindahl snakket om årsakene til spiseforstyrrelser i form av behov: behovet for trygghet, for kontroll i kaos, for å bli sett, forstått og holdt. Atferd som tolkes som «symptomer på sykdom» er ofte funksjonelle reaksjoner på vanskelige livssituasjoner, strategier for å overleve når livet blir overveldende.
Hun delte sine erfaringer med tvangspsykiatrisk behandling – daglige tvangstiltak og behandling som gjorde henne verre. Kontrasten ble tydelig da hun senere møtte en terapeut som så utover symptomene og prøvde å forstå personen bak kampen.
«Det vi i dag ser på som symptomer på sykdom, er faktisk en form for beskyttelse og en funksjonell respons på vanskelige livssituasjoner», oppsummerte Riis Lindahl.
Diagnosen som forklaring – og som blindvei
Psykolog Andreas Lande, selv far til tre barn og diagnostisert med ADHD som voksen, beskrev sine erfaringer fra begge sider av spesialisthelsetjenesten. Han fortalte om en personlig krise, utløst av en overveldende arbeidsmengde, som påvirket både hans mentale og fysiske helse.
Lande reflekterte over hvordan vi tolker ulike psykologiske uttrykk som reaksjoner på livets påkjenninger. Diagnoser, hevdet han, kan ha en kraftig meningsskapende funksjon: de gir et rammeverk som sier «det er ikke min feil – det er diagnosen». For mange gir det lettelse å kunne forklare problemer gjennom en diagnose, og ansvaret flyttes fra personen til diagnosen.
Samtidig advarte han om at diagnosen kan bli en blindvei når den brukes som hovedforklaring på alt. Dette medfører en risiko for at både den enkelte og omgivelsene gir opp å lete etter de virkelige årsakene, og går glipp av muligheten til å utvikle andre måter å håndtere stress, kriser og livets utfordringer på.
Selv om visse medisiner noen ganger kan gi kortvarig symptomlindring, hevdet Lande at de ofte blir ineffektive – og noen ganger kontraproduktive – på lang sikt. I stedet etterlyste han en dypere forståelse av problemene og deres opprinnelse enn diagnoser noensinne kan gi.
«Kanskje er det flere av oss som sliter med stress og andre pressfaktorer i livet, uten at det faktisk er en psykiatrisk diagnose?» spurte han avslutningsvis.
Etikk, diagnostiske fallgruver og medikalisering av barndommen
Under overskriften «Hva er galt med systemet og samfunnet? Og hva kan vi gjøre med det?», talte barne- og ungdomspsykiater Henriette Sandven, forfatter av boken Diagnosefellen – om sykeliggjøringen av norske barn.
Hun beskrev de profesjonelle etiske dilemmaene helsepersonell står overfor når barn og unge blir diagnostisert som syke og behandlet med psykofarmaka, som ofte har svake eller usikre langtidseffekter. Er det etisk forsvarlig å diagnostisere barn på usikkert vitenskapelig grunnlag, spurte hun, når vi vet at diagnosene mangler et klart biologisk grunnlag og noen ganger gjenspeiler normale variasjoner i menneskelig atferd snarere enn «sykdommer»?
Sandven refererte til Allen Frances og hans kritikk av medisiniseringen av barndommen: hvordan vi risikerer å overbehandle «bekymrede friske» barn, mens de som virkelig trenger støtte ikke alltid får det de trenger. Hun fremhevet hvordan barne- og ungdomspsykiatrien i dag har en tendens til å fungere som en produksjonsenhet, hvor økonomiske begrensninger og krav om effektivitet driver frem standardiserte vurderinger og medikamentell behandling som «kostnadseffektive løsninger».
Hun minnet oss også om legemiddelindustriens særinteresser, blant annet koblingene mellom DSM-arbeidsgruppene og industrien, og hvordan diagnosesystemene har utvidet seg med stadig flere diagnoser i hver utgave.
Samtidig pekte hun på barns levekår: søvnmangel, lang skjermtid og sosiale medier, og skolens avgjørende betydning både som en potensiell beskyttende faktor og som en stressfaktor. I stedet for å lete etter symptomer og problemer, argumenterte Sandven, må vi spørre hva barn prøver å uttrykke gjennom sitt velvære og sin atferd.
Hun avsluttet med å etterlyse både en varm, mellommenneskelig tilnærming og strukturelle endringer som tar barns reelle behov på alvor.
Mer lek – færre diagnoser
Lege og barne- og ungdomspsykiater Charlotte Lunde, som også har bakgrunn som journalist og programleder på NRK Barne-TV, tok over der Sandven slapp. Hun er medforfatter av boken Lek og læring i et nevroperspektiv – hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst, som belyser lekens sentrale betydning for barns utvikling.
Lunde uttrykte bekymring for patologiseringen av barn og unge i vår tid, hvor diagnoser altfor ofte erstatter nysgjerrighet, kreativitet og forståelse. Løsningen, sa hun, er på mange måter både enkel og relativt billig: mer lek og færre diagnoser.
Hun understreket at barn ikke kan sees på som små voksne, men som individer med et grunnleggende behov for fri lek, utforskning og fantasi. Lek handler ikke bare om å fordrive tiden, men om kultur, sosial utvikling og hjernens modning. Når leken begrenses, påvirkes hele barnets utvikling.
Støttet av både forskning og klinisk erfaring beskrev Lunde hvordan fravær av sosial lek fører til økt aggresjon, sosial tilbaketrekning og ekskludering – ikke bare for dyr i dyreforsøk, men potensielt også for mennesker. Trygge barn leker; et barn som har sluttet å leke helt, signaliserer at utviklingen er i fare.
Hun henviste til barnekonvensjonen, som fremhever lek og fritid som en grunnleggende rettighet, og oppfordret både fagpersoner og foreldre til å se på lek som et viktig fundament for mental helse – ikke som noe som kan rasjonaliseres bort til fordel for prestasjoner.
Å se personen bak diagnosene
Jeg hadde selv æren av å være en del av årets seminarprogram. Under overskriften «Beyond pills and labels: the art of understanding and managing mental suffering» (Utover piller og diagnoser: kunsten å forstå og håndtere psykisk lidelse) delte jeg historien om den unge Rebecka. En historie som inneholder både traumatiske livshendelser og helbredelse, men som også understreker viktigheten av vårt grunnleggende syn på valg av tiltak og deres utfall.
Hvis vi ser årsakene til våre barns og unges lidelser som et resultat av kjemiske ubalanser eller strukturelle og genetiske abnormiteter i hjernen, blir de nåværende dominerende farmakologiske behandlingene en logisk konsekvens.
Hvis vi i stedet ser våre barns og unges normbrytende og problematiske atferd som funksjonelle reaksjoner på vanskelige livssituasjoner, inviterer det til andre tanker om tiltak og behandling.
For å se og forstå personen bak diagnosene, må vi slutte å fokusere på symptomene og det som er «galt» med barna og ungdommene våre. I stedet må vi begynne å spørre hva barna og ungdommene våre har vært gjennom, hvordan opplevelsene deres har påvirket dem, og hvilke overlevelsesstrategier de har måttet utvikle for å takle det de har vært gjennom. Men vi må også undersøke deres indre og ytre ressurser og, sammen med barna og ungdommene, utforske hvordan svarene på spørsmålene våre former livshistoriene deres. Jeg ser på dette som grunnleggende for å håndtere og helbrede traumene som mange av barna og ungdommene våre bærer med seg.
Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern
Under seminaret delte Monica Strømland også ut «Prisen for fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern». Prisen deles ut årlig til en person eller institusjon som har gjort en betydelig innsats for ytringsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter i psykisk helsevern.
Årets pris gikk til Nikoline Riis Lindahl for hennes modige arbeid med å gi en stemme til sårbare mennesker. Gjennom boken Pasientrom 42 – To år på lukket avdeling, podkaster og intervjuer har hun delt sine egne erfaringer med psykiatrisk behandling og gitt en stemme til unge mennesker som lever med anoreksi i Norge i dag.
I begrunnelsen ble det fremhevet hvordan Lindahl hadde satt søkelys på bruken av tvang i behandlingen av anoreksi og vist hvordan feil bruk av tvang og manglende deltakelse kan forverre tilstanden. Hun understreker viktigheten av trygghet, tillit, anerkjennelse og dialog, samt å se utover symptomene og prøve å forstå personen bak lidelsen.
Prisen fremhevet hennes arbeid som et viktig bidrag til en mer helhetlig, omsorgsfull og rettighetsbasert psykiatrisk behandling – og en inspirasjon til fortsatt åpenhet og kritisk refleksjon.
Nye perspektiver på barn og unges utfordringer
Seminarets tredje tema, «Hvordan forstå barn og unge? Et nytt perspektiv på barn og unges utfordringer», samlet stemmer som på ulike måter utfordrer den dominerende diagnosemodellen.
Jimmy Westerheim, grunnlegger av The Human Aspect Foundation og «Life Experience Library», startet med det grunnleggende spørsmålet: Hva gjør oss til mennesker? Med utgangspunkt i sine egne livserfaringer – blant annet et selvmordsforsøk i tenårene – beskrev han hvordan sosiale relasjoner og meningsfulle møter er avgjørende for vår motstandskraft i møte med livets påkjenninger.
Westerheim trakk også frem fire samtidstrender som har grunnleggende betydning for barn og unges psykiske helse:
- Urbanisering: flytting fra familie- og barndomsmiljøer til miljøer preget av høyt tempo, flere «distraksjoner» og svakere lokale nettverk.
- Fragmentering av digitaliseringen: en overflod av inntrykk som gjør det vanskelig å se helheten og skape sammenheng i egne erfaringer.
- Polariserende psykologisering: ekko-kamre og forenklede forklaringsmodeller på nettet som forsterker avstanden og skaper smale tolkningsrammer.
- Færre ekte menneskelige møter: stadig færre muligheter for barn og unge til å faktisk dele erfaringer og bli reflektert av andre på en meningsfull måte.
Ifølge Westerheim påvirker disse fire utviklingstrekkene to sentrale områder i ungdommens liv. For det første forstyrres balansen i nervesystemet – vekslingen mellom sympatisk aktivering og parasympatisk hvile forstyrres, noe som fører til overbelastning og dårlig restitusjon. For det andre svekkes de sosiale støttenettverkene, ettersom ungdommer både skaper og pleier sine relasjoner i mindre grad enn tidligere generasjoner.
Sammen bidrar disse faktorene til at den generasjonen som har vokst opp med disse levekårene, er mindre motstandsdyktig overfor livets utfordringer enn tidligere generasjoner, ifølge Westerheim.
Han fremhevet også skammens rolle i å hindre unge mennesker i å søke hjelp – hvordan stigma, begrenset følelsesspråk og manglende kunnskap gjør det vanskelig å sette ord på indre smerte. Ofte, sa han, er det de små glimt av sårbarhet i et menneskelig møte som skaper endring: noen som tør å stille et spørsmål og tør å bli værende ved svaret. Han beskrev stress som et overbelastet nervesystem – en grunnleggende adaptiv respons som må forstås og håndteres, snarere enn å bli erklært som en sykdom.
Barndomsopplevelser, systemisk svikt og barns overlevelsesstrategier
Inga Marte Thorkildsen, tidligere barne- og likestillingsminister og forfatter, snakket om barns spesielle sårbarhet – både i familien og når de møter systemer som ikke ser dem. Hun trakk frem forskning om ACE (Adverse Childhood Experiences), som viser en klar dose-respons-sammenheng: jo vanskeligere barndomsopplevelser, desto dårligere utfall for både fysisk og psykisk helse.
Når barn ikke får dele sine opplevelser og få hjelp til å forstå dem, kan giftig stress manifestere seg i kropp og sinn som dårlig helse. Thorkildsen snakket om hvordan det ofte ikke «bare» handler om omfattende omsorgssvikt, men også om systemisk svikt – et samfunn som ikke klarer å ta barns signaler og rettigheter på alvor.
Hun beskrev hvordan fagpersoner noen ganger utvikler egne overlevelsesstrategier: overidentifisering med andre voksne, bagatellisering av problemer, ansvarsforskyvning, drømmeløsninger (som rask medisinering), aktivitet uten klart mål og projisering av egen maktesløshet.
Samtidig utvikler barna sine egne strategier for å takle situasjonen: kontrollerende atferd, ignorering av egne behov, å bli «klassens klovn», tidlige omsorgspersoner eller ty til mat, alkohol, selvskading eller ekstrem «godhet».
Thorkildsen understreket at alle barn er født med en grunnleggende lengsel etter å bli elsket av foreldrene sine. Når denne lengselen ikke blir oppfylt, vokser skam og dårlig helse. Vår oppgave som voksne er å gi barn et miljø der deres erfaringer kan bli forstått.
«Vi må hjelpe barn med å finne en kontekst for livene og erfaringene sine,» sa hun. «Det er en av våre viktigste oppgaver.»
Diagnose som en måte å flytte ansvaret på – eller som et dekke?
Dagens siste foredragsholder, Trond Velken, lege og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, satte denne utviklingen inn i et bredere samfunnsperspektiv. Han beskrev hvordan nyliberalismen med sitt fokus på økonomisk vekst siden 1970-tallet har formet et samfunn preget av konkurranse og prestasjoner, hvor individuelt ansvar blir en tung byrde – spesielt for unge mennesker.
I et slikt samfunn blir psykiatriske diagnoser attraktive, hevdet Velken. De kan fungere som en legitim form for lettelse fra urimelige krav, både for den enkelte og omgivelsene. Men når støttesystemer bygges opp rundt diagnoser som en inngangsbillett, gjør vi samfunnsmessige strukturelle problemer til individuelle mangler.
Basert på blant annet den kraftige økningen i ADHD-diagnoser, minnet Velken oss om at forskning ikke støtter ideen om ADHD som en klart definert tilstand i hjernen, basert på stabile genetiske eller strukturelle endringer. Han hevdet at fokus på genetiske og nevropsykiatriske forklaringer gjør oss blinde for det psykososiale stresset som mange barn lever under.
Velken advarte også om at språket rundt «nevrodiversitet» kan forsterke medikaliseringen hvis det brukes uten refleksjon: også her risikerer vi å sementere kategorier i stedet for å forstå konteksten.
Han minnet oss om at diagnoser i hovedsak er beskrivelser av symptomklynger – ikke forklaringer på hva som er galt. Registerstudier i Norge har vist at regionene med flest diagnoser også har de dårligste resultatene når det gjelder tilbakeføring til arbeidslivet. Forskning fra andre land peker på det samme mønsteret: selve diagnosen kan bli en risikofaktor.
Medikamentell behandling med ADHD-medisiner kan ha kortsiktige positive effekter, men det er svakere støtte for langtidseffekter. Samtidig kan diagnoser skjule de virkelige årsakene til barnas vansker.
Velken understreket at mange barn synes det er vanskelig å snakke om hva de har opplevd og hvordan det har påvirket dem. Fagpersoner må derfor ta et skritt tilbake, skape et trygt miljø og gi rom for barnas livshistorier – i stedet for raskt å fylle tomrommet med diagnoser og forklaringsmodeller.
Fra objekt til subjekt – fra patologi til potensial
Det var en rød tråd gjennom dagens forelesninger: behovet for å gå bort fra å se barn og unge som bærere av «lidelser» og «symptomer» til å se dem som subjekter i sine egne liv, med historier som må tas på alvor.
Historiene fra personer med personlig erfaring med psykiatri viste hvordan en stigmatiserende, medikaliserende og til tider tvangsmessig tilnærming kan forverre lidelsen, mens menneskelig varme, følsomhet og genuin nysgjerrighet rundt årsakene bak symptomene kan åpne døren for endring.
Flere foredragsholdere understreket hvordan barn og unges reaksjoner – enten de tar form av spiseforstyrrelser, selvskading, «ADHD-atferd» eller depresjon – ofte er funksjonelle forsøk på å takle vanskelige livssituasjoner. De er beskyttelse, strategier og rop om hjelp, ikke tegn på en defekt hjerne.
Menneskelighet, kontekst og håp
Seminaret «Fra patologi til potensial» utfordret den dominerende biomedisinske forståelsen av barn og unges psykiske lidelser. I stedet pekte foredragsholderne på viktigheten av å forstå barns liv i sin kontekst: familie, skole, sosiale relasjoner, økonomi, barndomsopplevelser og sosial struktur.
Dagen understreket behovet for både systemiske endringer og endringer i hverdagslige møter:
- å se barn som rettighetshavere,
- gi mer rom for lek, relasjoner og meningsfulle sammenhenger,
- å våge å være stille, engstelig og usikker i stedet for å raskt sette merkelapper på mennesker,
- og å skape former for støtte der barn og unge ikke reduseres til diagnoser, men anerkjennes som hele mennesker.
I sentrum sto en enkel, men radikal idé: barn og unges mentale uttrykk handler ikke først og fremst om patologi, men om forsøk på å leve, forstå og bli forstått. Når vi flytter fokus fra «hva som er galt med barnet» til barnets potensial og livssituasjon, åpner det seg nye veier – for forebyggende arbeid, behandling og samfunnsendring.
Og det er der, mellom medfølelse, forståelse og håp, at en reell endring fra patologi til potensial kan begynne å ta form.
Lasse Mattila
