Når Vestre Viken helseforetak den 22. mai avgjør skjebnen for sitt lovpriste psykiske helsetilbud, er det ikke bare en seksjon som berøres. Det vil definere de menneskelige verdiene vi skal bygge samfunnet på.
Basal eksponeringsterapi (BET) har hjulpet mange mennesker fastkjørt i biomedisinsk psykiatri med tvang og tvangsmedisinering til et funksjonelt og verdig liv med utdanning, arbeid, gode relasjoner og egen bolig.
I forbindelse med flytting fra Asker til det nye sykehuset i Drammen har styret i Vestre Viken helseforetak varslet at det vil skje endringer i BET-tilbudet. Tilbudet har til nå vært åpent for innsøking fra hele landet, men det kan det snart bli slutt på. Et vedtak om tilbudets videre drift skal fattes på deres styremøte den 22. mai.
Unik modell
Seksjonsleder Didrik Heggdal har vært sentral i utviklingen av modellen, og siden tusenårsskiftet har BET vært et tilbud spisset mot de som ikke har hatt god effekt av annen psykiatrisk behandling. Men som derimot har lidd under tvangsregimer med symptombekjempelser vi som nasjon ikke har noen grunn til å være stolte av. Arbeidet deres er lagt merke til internasjonalt, og er lovprist av både WHO, FN og Europarådet.
Noen av suksesskriteriene til BET synes å være at pasientene har vært der på døgnbasis, og gjennom et intensivt og likeverdig samarbeid blitt ansvarliggjort slik at de har kunnet ta tak i sine utfordringer i livet – uavhengig av diagnostiske merkelapper.
Samarbeidsformen gjør at pasientene har blitt løpende involvert i utviklingen av behandlingsmodellen. Ved å be om og bruke tilbakemeldinger – også fra de som ikke har oppnådd bedring – har seksjonen vist en genuin interesse for å bruke erfaring til å forbedre praksis.
BET har vært et radikalt annerledes tilbud for mennesker i den ekstreme enden av psykisk helsevern. Likevel har tanken bak en overraskende enkel filosofi. Ifølge Heggdal handler det om den medmenneskelige faktoren: Respekt, opplevelsen av likeverd og det å møte folk i øyehøyde.
Så selv om BET ikke bare kan vise til gode resultater, ligger det i bunn en modell for psykisk helsehjelp som nærmest er unik og gull verdt å bygge videre på.
Helseforetakets hovedargumenter for endring av BET er få ned behandlingskøene og kunne hjelpe flere innenfor sitt primære opptaksområde, i tillegg til at det må være «økonomisk bærekraftig». De vil også se BET i sammenheng med det øvrige psykiatriske tilbudet, med akuttavdeling, poliklinikk og ambulante tjenester.
Opprop for å bevare døgntilbudet
Nye lokasjoner, annen innplassering, bortfall av døgnopphold i grunntilbudet og prosjektorganisering blir nye premisser for virksomheten. Dette påvirker naturligvis hva vi kan forvente å få ut av BET i fremtiden.
Da de forsto at døgnbasisen var i fare, tok Viviann Karlsbakk og Vibeke Normann initiativ til en underskriftskampanje. Sammen med Mette Ellingsdalen i WSO overleverte de i oktober i fjor 1057 underskrifter til klinikkdirektør Kirsten Hørthe og styreleder Siri Hatlen.
Vibeke og flere andre tidligere pasienter har vært tydelige på at behandlingen ville vært mislykket om det ikke var for døgntilbudet. De var simpelthen for dårlige til å være hjemme.
Helseforetaket har imidlertid ikke avvist at de som trenger et døgntilbud, skal få det.
Behandling med et formål
Det nye helhetlige psykiatritilbudet i Vestre Viken må finne sin form i tiden som kommer. Men den kanskje største elefanten som trasker i korridorene i helseforetaket om dagen, er knyttet til et grunnleggende spørsmål. Et spørsmål som både ansatte og tidligere pasienter stiller, og som helseforetaket foreløpig ikke har gitt noe godt svar på.
Nemlig det spørsmålet Didrik Heggdal innledet sitt foredrag med på seminaret til Recoverystiftelsen i Oslo den 6. mars 2023, og som lyder:
Hva skal vi hjelpe mennesker som strever med psykiske helseutfordringer med?
Dette spørsmålet er like relevant for Vestre Viken som resten for av helse-Norge. For Heggdal og hans BET-seksjon ligger deres svar i ryggmargen:
Vår oppgave er å gjøre mennesker som strever med psykiske helseutfordringer i stand til å forholde seg til sine indre opplevelser. Og det gjør vi ved å gi dem et medmenneskelig og mellommenneskelig rom hvor de kan tillate seg å føle det de føler og tenke det de tenker. Det er ingen ting som skal korrigeres.
Psykiatrisk runddans
I det samme foredraget forteller Heggdal at standardsvaret i psykisk helsevern er å gjøre personen «frisk», symptomfri og stabil. Eller i hvert fall mindre syk, mindre plaget og mindre ustabil.
Heggdal gjør forskjellen åpenbar. ‘Mainstream norsk psykiatri’ har ikke som mål å gjøre mennesker med store livsutfordringer i stand til å ta vare på seg selv og leve gode liv.
I den biomedisinske modellen handler alt om behandling for sykdommer vi ikke engang vet om finnes. Men som definitivt blir til det når vi erstatter medmenneskelighet med belter, medikamenter og elektrosjokk.
Med denne modellen blir man etter en viss tid og ressursbruk sendt ut, for i neste omgang å komme inn som ny «kunde», slik Emma Holten beskriver det i boken Underskudd.
Denne runddansen i psykiatrien er det nå noen politikere som for alvor har begynt å få øynene opp for. Mia Hereids tale til MDGs landsmøte sist lørdag levnet liten tvil om at personlig innsikt som pårørende mobiliserer kraft til handling.
Psykiatriske runddanser koster naturligvis helseforetakene massevis av penger og hjelper svært få. Men med stykkprisfinansiering og fokus på egen enhets overlevelse, mister vi fort det store bildet og fortsetter som før.
Står ved et verdivalg
Premissene Vestre Viken har lagt for BET-seksjonen gjør det vanskelig å opprettholde virksomheten de har drevet med suksess i et kvart århundre. Men det er ikke bare BETs fremtid som står på spill når styret skal fatte sin beslutning 22. mai.
Det er hvilket menneskesyn de skal ha i møtet med folk som strever med psykiske helseutfordringer. Og naturligvis synet de skal ha på hverandre.
Heggdal fortalte på det nevnte seminaret at han har en drøm. At i framtiden så finnes det ikke noe BET, fordi da gjennomsyrer det medmenneskelige synet hele helsetjenesten.
Hvis Vestre Viken virkelig vil hjelpe flere og ha økonomisk bærekraft, er det nettopp de menneskelige verdiene som nå står på spill.
For uten et behandlingsmål som fremmer autonomi og selvbestemmelse, gir det ingen mening å bruke ord som «hjelp» og «bærekraft».
Da går vi og samfunnet – som Emma Holten så treffende beskriver det – i underskudd.
