Nesten alle kan få en alvorlig psykisk reaksjon dersom påkjenningene blir for store. Om du kommer til psykiatrien, er fokuset å få bekreftet tegn på sykdom, som i sin tur nærmest utløser en plikt til å medisinere. Det skriver psykiatrierfarer Gunn Helen Kristiansen i denne ytringen.
Fratas samtykkekompetanse
Et av de første symptomene i et psykisk sammenbrudd er at fornuften kopler seg ut. Personen kan ikke lenger ta rasjonelle valg, eller ta vare på seg selv eller andre. Fenomenet beskrives som at vedkommende ikke lenger har samtykkekompetanse og dørene vil åpne seg til en akuttpsykiatrisk avdeling.
Behandlingen der er basert på en teori om at pasientene må medisineres for å hindre at symptomene skal eskalere. Legemidlene kan virke lindrende for noen, men for andre kan preparatene virke mot sin hensikt ved å gi næring til torpedotanker og vrangforestillinger.
Behandling overstyrt av medikamenter er omdiskutert. Konsekvensen kan bli feildiagnostisering og feilmedisinering av pasienter som ellers kunne ha benyttet egne ressurser til å gjenopprette sin mentale helse.
Fagpersoners bakgrunn påvirker behandlingen
Spesialistene i psykiatrien har først en utdanning til lege og så en tilleggsutdanning til psykiater. Psykiatere har en tendens til å betrakte pasientenes hjerne på legers vis, som et sykt organ de skal fikse på. Ledende psykiatere innrømmer at de på forhånd ikke kan vite hvordan de forskjellige personlighetene kommer til å reagere på legemidlene deres. De må prøve seg frem.
«Psykiatere har en tendens til å betrakte pasientenes hjerne på legers vis, som et sykt organ de skal fikse på»
Det er psykologer som arbeider med tanker og følelser. I samtale med pasienter og pårørende kartlegger psykologen hva som har hendt forut for innleggelsen. En medpasient spurte meg helt i starten om jeg hadde psykolog eller psykiater som behandler. Jeg tror jeg har psykiater, svarte jeg. – Da er alt håp ute, sa han.
Miljøarbeidere følger opp pasientene ute i avdelingen. De kan være helsefagutdannet, folk som har erfaring sjøl, eller ufaglærte. Folka som jobber tett på pasientene har mange knep som kan bidra til tilfriskning. Men akuttpsykiatrien er ofte strippet for effektive praktiske tiltak som treningsmuligheter eller kunst-, uttrykks- og musikkterapi.
Psykiaterne topper hierarkiet
Mål for oppholdet på en akuttavdeling er ikke å få folk friske, men å overtale dem til å ta medisiner. Mange pasienter beskriver behandlingen som å bli dopet ned eller som tortur. Folk flest tror at medisiner er fremstilt for å kurere sykdom. I psykiatrien er det ikke slik. For det første er det uenighet om psykiske reaksjoner virkelig er sykdom, og for det andre virker legemidlene gjennom skadevirkning.
«Folk flest tror at medisiner er fremstilt for å kurere sykdom. I psykiatrien er det ikke slik»
Ved mistanke om psykose får alle «antipsykotisk» medisin som har den effekten at den blokkerer hjernens dopaminstrøm. Piller kan ikke skille mellom sunne og usunne tankebaner. For pasienter med gode tilfriskningsressurser mener jeg at standard medikamentell behandling er et dårlig valg, siden medikamentene er til hinder for naturlig tilfriskning.
Som regel blir negativ respons på medikament oppfattet som at det er sykdommen som utvikler seg. Da kan det skje at dosene økes eller at flere preparater legges til.
Altfor mange har negativ erfaring med medikamentene. De må ta pillene likevel med alle de alvorlige bivirkningene som følger med. Behandlere vet at legemidler ikke kan kurere psykiske utfordringer, men det er lite kunnskap om hvilke pasienter som kan komme til å reagere negativt og hvorfor de gjør det.
Vanlige folk
Pasienter i psykiatrien er stort sett vanlige folk som har vært utsatt for traumer eller store emosjonelle påkjenninger over kort eller lang tid. Kroppslige tilstander kan også utløse psykiske symptomer. Nesten alle kan få en alvorlig psykisk reaksjon dersom påkjenningene blir for store.
I Norge er det ikke mye hjelp å få før symptomene har bygget seg opp. I innkomstsamtalen er fokuset å få bekreftet tegn på sykdom, som i sin tur nærmest utløser plikt til å medisinere. Psykiatere spør alltid pårørende om det er sinnslidelse i familien. Det kan bli en selvoppfyllende profeti.
Det at psykiatere sjelden lytter til pasientene, gjør kunnskapsgrunnlaget deres mangelfullt. En diagnose kan utløse mange rettigheter på NAV og i kommunens vedtaksordning, men en psykiatrisk diagnose er umulig å få slettet. Den vil følge personen livet ut. Det samme vil medisineringen.
Behandling på feil kurs
Siden psykiatri er fundamentert på legevitenskapen står teorien om at sinnslidelse er en arvelig, kronisk og livslang hjernesykdom sterkt. Men kan det stemme? Siden jeg har gjennomlevd flere alvorlige psykiske episoder selv, har jeg en opplevelse og overbevisning fra innenfra-perspektivet som tilsier at symptomene er reaksjoner på overbelastning, og ikke sykdom.
Symptomene mine oppsto først i en livskrise med mye grubling, senere som reaksjon på medikamenter jeg ikke tåler. Hjernens naturlige forsøk på restaurering kan være å sette fornuften ut av spill for å påkalle hjelp og støtte fra andre. Praktiske tiltak, omsorg og samtaler er god hjelp.
«Jeg har en overbevisning om at symptomene er reaksjoner på overbelastning, og ikke sykdom»
Dessverre brukes det altfor mye tvang i forbindelse med medisiner på lukket avdeling. Også oppfølging i hjemkommunen domineres av forsøk på å overbevise pasienter og pårørende om hvor viktig det er å ta de omdiskuterte legemidlene. Ikke sjelden blir det bestemt at pasienter skal tvangsbehandles med sprøyte i deres eget hjem.
Tilbakemeldinger brukerorganisasjonene får tyder på at den norske behandlingsmodellen er på feil kurs. Ikke engang USA har en like medisin- og tvangsfokusert behandlingsmodell. Min mening er at medisiner bare bør være en krykke på vei til tilfriskning – for de som trenger det. Det betyr at norske psykiatere må lære seg nedtrapping.
Alvorlige psykiske reaksjoner har den egenskapen i seg at det går over. Det er i mange tilfelle mulig å la hjernen ordne opp selv ved å gi hjelp og støtte til å lokke fornuften tilbake.
***
