Arve Almvik, Cathrine Fredriksen Moe og Siv Grav (red.)
Samfunnsdeltakelse i første rekke
Psykisk helse i hverdagsliv og lokalsamfunn
Fagbokforlaget, 2021
198 sider
ISBN: 978-82-450-3660-2
Dagen etter at jeg hadde lest ferdig boka Samfunnsdeltakelse i første rekke, dukket Rosa Parks (1913-2005) opp i hodet mitt, og da hun først hadde tatt plass, nektet hun å gi slipp på den, slik hun 1. desember 1955 nektet å reise seg fra buss-setet sitt i Montgomery, Alabama, USA, selv om en hvit mann, støttet av buss-sjåføren, krevde at hun ga fra seg plassen sin på bussen, slik at han skulle få slippe å sitte ved siden av en farget kvinne.
De fargede innbyggerne i byen innledet en boikott av det kommunale busselskapet. Boikotten varte i 382 dager. I 1956 slo Høyesterett fast at «…den kommunale forordningen i Montgomery var ugyldig fordi den brøt med grunnlovens krav om likhet for loven. Dommen forbød diskriminering på grunnlag av hudfarge innen offentlig transport» (Store Norske Leksikon).
Med lover kan folk krenkes – og ytes rettferdighet
Samme dag som Rosa Parks melder seg i min bevissthet, deles et oppslag på Facebook-veggen til stiftelsen Stopp Diskrimineringen. I følgeteksten går det fram at et enstemmig storting har vedtatt å renske norske lover for utdaterte, stigmatiserende og diskriminerende ord og betegnelser som rammer funksjonshemmede, ikke minst mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser. Dette er en stor seier for blant andre Stopp Diskrimineringen, som har tatt til orde for dette lenge.
Lars Bremnes spiller for «de gale»
I en annonse for Josefine visescene i Oslo får vi vite at Lars Bremnes skal ha konsert der i vår. Tittelen på konserten er «Spelle for de gale». Jeg søker opp Bremnes på Spotify og finner at han så sent som i 2020 ga ut et album med samme tittel, der en av sangene også har samme tittel. Jeg orker ikke høre på sangen, men jeg googler tittelen og finner sangteksten.
Den handler om en visesanger som holder konsert på et sykehus. Han er litt nervøs («høye skuldre»). Nervøsiteten forklares ikke, noe det går an å lese, også ut fra teksten som helhet, som en antakelse fra artistens side om at alle som leser teksten og hører på sangen umiddelbart vil skjønne at det å synge for pasienter i psykisk helsevern er noe utenom det vanlige og noe som krever ekstra mye av artisten. Bremnes forteller hvordan et par av pasientene er kledd – ingen påfallende påkledning – og han gjør et poeng av at det heller ikke er noen hvite frakker å se.
Tekstens klimaks inntreffer når Bremnes ser en tidligere kamerat, barndomshelt og læremester vise seg i rommet, før han forsvinner. Bremnes konkluderer med at han kom for å spille for de gale, men nå vet han ikke hvem de er.
Sliter med å ta fatt
Jeg må innrømme at jeg sliter med å ta fatt på denne bokomtalen. Det er i hvert fall to grunner til det:
Den første er at jeg er redd for å ende opp med en overdose av psykisk helsearbeid- og recoveryklisjeer. Tenkningen som en gang representerte en viktig og nødvendig motvekt til den medisinske modellen og samlebåndspsykiatrien, er for lengst blitt like perspektivløs og like lite selvkritisk som tenkningen den mener å gjøre opprør mot – den medisinske modellen.
Dette har jeg en strategi mot: Jeg skal skrive om to psykisk helsearbeid- / recoverybøker til, og så er det kapittelet i livet mitt slutt.
Den andre grunnen er knyttet til den foreliggende boka, Samfunnsdeltakelse i første rekke. Den treffer meg etter første gjennomlesing ikke helt hjemme, til tross for at jeg tror den ønsker å gjøre det, og til tross for at jeg ønsker at den skal gjøre det.
Forfatternes bakgrunn
To av de tre redaktørene oppgir at de (blant annet) er «psykiatriske sykepleiere», den tredje redaktøren flagger ikke bachelorutdannelsen sin i boka, men når jeg googler henne, finner jeg at også hun er sykepleier.
Blant de øvrige forfatterne finner vi en sosionom, en spesialpedagog, en musikkpedagog og en atferdsbiolog. Sosionomen har jobbet klinisk i psykisk helsevern. Spesialpedagogen har jobbet i psykisk helsevern. En forfatter er vernepleier. De tre siste er sykepleiere.
Dette er i seg selv ikke et gyldig argument for eller imot noe som helst. Folk som jobber i eller i tilknytning til akademia, uansett hvilken utdanning og arbeidserfaring de har, og hvilken livssituasjon de er i, kan ha sterke interesser i og mye kunnskap om forhold som ikke nødvendigvis kan avleses av en kortfattet CV.
Tydeliggjøre kritikken
Etter å ha lest Samfunnsdeltakelse i første rekke og notert flittig, tenker jeg likevel at det kan være en sammenheng mellom mine anførsler og forfatternes bakgrunn. Jeg har i andre sammenhenger påstått at det er for mye helse i psykisk helse. Det kanskje på tide å følge opp med en ny påstand: -Det er for mange sykepleiere i feltet for psykososialt arbeid.
Det gjorde godt å få sagt det, kjenner jeg. Nå ble jeg plutselig litt optimistisk igjen: Jeg tror kanskje denne boka kan være et godt sted å starte dersom jeg ønsker å tydeliggjøre kritikken mot psykisk helsearbeid og recovery. Mot de uklare grensene mellom kliniske og tilretteleggende tjenester. Mot de uklare grensene mellom offentlig sektors tjenesteapparat og sivilsamfunnet. Mot de uklare grensene mellom individuell og systemisk endring.
En tittel til besvær
De uklare grensene antydes allerede i bokas tittel. Hovedtittelen signaliserer tydelighet: Denne boka ønsker ikke bare å være litt samfunnsbevisst – samfunnsdeltakelsen skal stå i første rekke! Dette antyder intet mindre enn et paradigmeskifte!
Undertittelen drar dessverre i motsatt retning: Psykisk helse i hverdagsliv og lokalsamfunn. Det er ikke noe «galt» med en slik presisering, men jeg merker at lufta går litt ut av ballongen for meg: Hvorfor ikke åpne alle dørene på vid gap med en gang? Lever vi ikke i en verden hvor grensene mellom verdenssamfunnet, storsamfunnet og lokalsamfunnet viskes mer og mer ut – jeg tenker da selvfølgelig på både globalisering og digitalisering? Hvorfor skal alle mennesker med psykososiale utfordringer i alle sammenhenger minnes om at det er viktig å ta et (lite) skritt om gangen? Er ikke det en form for utålelig karikering og paternalistisk lekkasje?
Eleanor Roosevelt og Dina von Heimburg
Bokas forord er det jeg vil kalle «et faglig forord» – en slags mini-innledning før redaktørenes innledning. Forordet er skrevet av en ekstern bidragsyter, Dina von Heimburg. Hun tar utgangspunkt i et sitat fra en tale som Eleanor Roosevelt holdt til FN i 1958, en tale der Roosevelt (også) advokerte for menneskerettighetene som noe som må realiseres i lokalsamfunnet.
Dina von Heimburg fremstår som en talefør og troverdig fanebærer for «Velferdsstaten 2.0». Hun gir oss en perlerekke av slående formuleringer og interessante referanser, og sannelig om hun ikke også rekker å få tatt det rituelle oppgjøret med New Public Management på noen få linjer. Alternativet er, ifølge von Heimburg, «…relasjonell velferd, der velferd er noe vi skaper i samspillet mellom folk, institusjoner og steder for å fremme livskvalitet og rettferdig fordeling av gode livsvilkår» (s. 8)
«Relasjonell antirasisme», liksom
Roosevelts tale er en tale for sin tid, selv om det for så vidt kan hevdes at den for lengst var litt utdatert da den ble holdt. Rosa Parks, Martin Luther King jr. og de andre borgerrettighetsforkjemperne nøyde seg jo ikke akkurat med «relasjonell antirasisme i lokalsamfunnet», selv om det hører med til historien at King jr. var opptatt av at de hvite innbyggerne ikke skulle oppfattes og behandles som fiender, men som ofre for villfarelse.
Jeg leste allerede fra midten av 1960-tallet aviser, hørte på radio, og så på det jeg fikk lov til å se på av fjernsynsprogrammer. USA, Norge, Oslo, Stavanger, Sandnes – det var like mye en del av meg og mitt liv som bygda jeg vokste opp i. Det var sikkert ikke slik i like sterk grad for alle unger på den tida, men om vi hopper til dagens verden, er i hvert fall ungene globale og digitale fra første stund – de skriker like gjerne etter skjerm som etter melk og tørre bleier.
Dette betyr selvfølgelig ikke at ikke alle mennesker, særlig barn og unge, trenger gode relasjoner, nærhet og tilhørighet, også i fysisk forstand. Det vil helt sikkert, til evig tid, være en fordel for enhver borger å ha klatret litt i trær, stått mye på ski og spist enorme mengder vafler, sammen med besteforeldre, foreldre, søsken og venner i et hyggelig og relasjonelt nabolag. Men i dagens hypermobile og internett-baserte verden gir det i mindre grad enn noensinne mening å forsøke å forestille seg og beskrive avgrensede lokalsamfunn, med mindre man har et gedigent oppheng på Thorbjørn Egners lesebøker for folkeskolen.
Før vi ser om redaktørenes innledningskapittel kommer seg helskinnet ut av kryssilden min, skal vi koste på oss litt byorientering.
Nordvik på kartet
Mellom innholdsfortegnelsen og innledningskapittelet i Samfunnsdeltakelse i første rekke finner vi et kart over det fiktive lokalsamfunnet Nordvik. I den middelstore byen mellom Nordvikhammeren og Nordviksundet finner vi flere institusjoner og steder som nok har ligget relativt uberørt siden Thorbjørn Egners glansdager – parken, kirka, skolene, kinoen, teateret, sykehuset, idrettsplassen og museet. Familiesenteret, Energihuset og «Drømmeland» er formodentlig kommet til senere.
På hver av tittelsidene til de fleste kapitlene finner vi en tegning i helfigur av en «vignettperson» – en person som både dukker opp i en vignett (en kort fortelling) og som gjennomgående figur i det respektive kapittelet. Disse personene, som alle, utenom en, er fiktive personer, finner vi igjen forskjellige steder på kartet over Nordvik.
Dette er utradisjonelt i fagbøker. Tanken er god – illustrasjoner bryter den tekstlige monotonien. Men bykartet over Nordvik gir kanskje nok et frampek om bokas begrensede samfunnsforståelse – bortsett fra på idrettsbanen er det ikke et menneske å få øye på, utover våre psykososialt utfordrede og/eller rusrammede vignettpersoner. Slikt blir det jo ikke mye samfunn av.
Redaktørenes innledningskapittel
Etter første gangs lesing av redaktørenes innledningskapittel konkluderte jeg med at det var «et anstendig kapittel». Når jeg leser det for andre gang, med understrekninger og kommentarer i margen, tenker jeg at den dommen godt kan bli stående: Det er absolutt en del å hente her, ikke minst når det gjelder referanser til offentlige dokumenter, norske så vel som internasjonale.
Referansene bekrefter et forhold jeg først ble oppmerksom på i fjor: Nøkkelord som «mestring», «lokalsamfunnet» og «humanistisk forskning» er ikke noe som kommer fra recoverylitteraturen eller fra norske myndigheter alene – Verdens Helseorganisasjon kjører åpenbart i det samme sporet.
Betyr det at jeg legger ned våpnene, rekker armene i været og overgir meg? Nei, det gjør nok ikke det. Det er fortsatt for mye som er for utydelig her:
Er lokalsamfunnet fortsatt en del av sivilsamfunnet, eller skal det fra nå av primært være å anse som en arena for helsefremming og bedring? Skal psykososialt utfordrede borgere stemme ved valget fordi det er en borgerrett og -plikt, eller skal de stemme fordi det er godt for «den psykiske helsa»? Skal de gå i kirka fordi de tror på Gud, eller fordi det er et bidrag til deres «bedringsprosesser»?
Hvorfor er ikke diskriminering et tema i dette kapittelet, når stigmatisering, marginalisering og sosial eksklusjon er det? Hvorfor er det her, som i Dina von Heimburgs forord, likeverd og ikke likestilling som vektlegges?
Diskriminering vs stigmatisering
Jeg har gjennom et kvart århundre lest utallige tekster om psykososial helse. Mange av dem har nevnt stigma – negative fordommer – som en problemstilling knyttet til psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser. Diskriminering – atferd basert på negative fordommer – nevnes også iblant, men langt sjeldnere. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har sett en forsker skrive om forholdet mellom stigmatisering og diskriminering på feltet for psykososialt arbeid.
Man skal sikkert være varsom med å kritisere bøker for det de ikke er. Dersom det hadde vært flust med bøker om psykososial funksjonsvariasjon, tilrettelegging og diskriminering på markedet, kunne jeg latt mer av innholdet i Samfunnsdeltakelse i første rekke passere ukommentert. Men slik er det altså ikke – vi ser tvert imot mer enn konturene av en «helsifisering» av det offentlige rom.
Vignettfigur med etternavn
I bokas kapittel 2 svever vi på ørnevinger over Nordvik: Hvordan har befolkningen det, som helhet, og hvordan har de unge det? Sosial sammenligning og sosioøkonomisk posisjon er sentrale stikkord. Bortsett fra avslutningsavsnittet, som blir for teknisk og for tett til at jeg klarer å avkode noe som helst fra det, er dette et strøkent kapittel. Personlig fester jeg meg sterkest ved to forhold:
Det er befriende å møte en psykososialt utfordret vignettfigur, Cathinka Louise Gran, som fremstår 100 % som borger. Et veldig enkelt grep, som utgjør en stor forskjell, er at Gran er den eneste av de fiktive personene i boka som har et etternavn. Dette markerer avstand til paternalismen, intimitetstyranniet, klientifiseringen, anonymiseringen og den implisitte deklassifiseringen som preger de tradisjonelle psykisk helsearbeid- og recoverytekstene i altfor stor grad.
Feilvurdering av forskjeller
Forfatteren – Tommy Haugan – viser til skillet mellom objektive og subjektive mål på sosioøkonomisk status: «Subjektive mål er folks egen vurdering og opplevelse av sin egen status eller posisjon» (s. 33).
Sosiolog Randi Semb innførte i sin doktorgradsavhandling begrepet «famling», som, ifølge henne, kan forekomme i så vel statistisk som moralsk form. Sembs poeng, slik jeg har forstått det, er at manglende kunnskap hos tjenestebrukere og tjenesteytere om hva som er de faktiske forhold, øker risikoen for at brukerens feilvurdering av avstand, forskjeller og utfordringer kan føre til at motivasjonen for å forsøke å øke tilhørigheten til lokalsamfunnet generelt, og andre unge voksne i bygda spesielt, svikter.
Dette samsvarer etter mitt skjønn også med noe Haugan viser til i et annet avsnitt: «…i tilfeller der det ikke eksisterer noe objektivt «fasitsvar» på hva som er riktig eller galt, vil mennesker stadig bruke energi på å måle seg mot omgivelsene for å evaluere og eventuelt korrigere sine egne meninger og ferdigheter» (s. 35).
Det er min påstand at mange av de problemstillingene vi møter på feltet for psykososial helse, handler vel så mye om statistisk og moralsk famling som «manglende selvtillit» og «manglende selvfølelse». Jeg er ikke noen ekspert på psykologiske teorier, men jeg vil tro at man i kognitiv terapi vil være mer bevisst på forhold som dette enn i psykodynamisk terapi og i psykososialt helsearbeid generelt.
Hvordan vi vurderer oss selv og andre, og forholdet mellom oss selv og andre, er helt sentralt for vår livslyst og livsdugelighet. I møte med slike vurderinger, må psykososial helse-arbeideren starte med faktaene og verdiene som den enkelte borger er opptatt av, så får eventuell sjelegransking vente til statistikken og etikken er på plass. All ære til Tommy Haugan for å løfte disse perspektivene inn i boka.
Oppdatert psykososialt arbeid
Bokas tredje, femte, niende og ellevte kapittel (i tillegg til kapittel 2 (se over)) setter langt på vei det jeg håper vil bli en standard for et oppdatert og ikke-karikerende psykososialt arbeid. Her møter vi Mona, en 16-årig hybelboer (kap. 3), Emil, en mann i sin første pappapermisjon (kap.5), Daniel, en yngre mann med demens (kap. 9), og Erling, 72 år og enkemann, som trenger å møte nye mennesker (kap. 11). Mona, Emil, Daniel og Erling er troverdige og ikke-karikerte rollefigurer på arenaer og i sosiale landskap vi alle kan identifisere oss med. De møter utfordringer og navigerer seg gjennom prosesser som gjør slagordet «alle har en psykisk helse» troverdig.
Overganger og overgangsprosesser
Wenche Wannebo (kap. 3) skriver: «Å ha kunnskap om og forstå overganger og overgangsprosesser bidrar til en mer helhetlig tilnærming til psykisk helsearbeid» (s. 60).
Ja og amen, skriver jeg, mens tårene trenger seg på. Tenk om jeg hadde blitt møtt av noen som hadde det samme teoretiske og praktiske innsteget som Wannebo da jeg flyttet hjemmefra for å ta utdannelse på slutten av 1970-tallet. Tenk om jeg hadde blitt møtt med praktisk, sosial og relasjonell støtte istedenfor å bli møtt med medisiner, diagnoser og «psykoterapi». Tenk om nettverk, samvær og strukturer hadde vært like selvfølgelige begreper på feltet den gang som det forhåpentligvis er i ferd med å bli nå.
Livslang læring
Ingunn Skjesol (kap. 5) skriver: «For å forstå mer av Emils historie har jeg valgt å benytte begrepet transformativ læring. Illeris definerer det som prosesser der deler av personens identitet er i endring … Illeris´ begrep dekker transformasjonsprosesser som spenner over flere dimensjoner: kognitive, emosjonelle og sosiale» (s. 90).
Knud Illeris var en av mine helter da jeg studerte pedagogikk på Blindern på 1980-tallet. Det er lite som gleder meg mer enn å se at læring og identitet inkorporeres i psykososialt arbeid. Den parodiske «psykoedukasjonen» («nå skal vi lære deg å akseptere diagnosen din, gutten min») er selvfølgelig bare for en parentes å regne i alt det som pedagogikken har å tilby på feltet for psykososialt arbeid.
Det er betegnende at Knud Illeris er, eller har vært, professor i livslang læring – vi slutter jo aldri å lære, enten det dreier seg om ferdigheter i bridge eller veving, eller innsikt i egne styrker og begrensninger på den store arenaen: livet. Jeg vil påstå at betoningen av «livslang læring», også av psykososial helse-befordrende strategier, er mer sakssvarende og ikke-diskriminerende enn «livslange bedringsprosesser». Hører dere, Alain Topor, Marit Borg og Bengt Karlsson?
Medborgerskap
Hege Rasmussen Eid (kap. 9) skriver: «Å være medborger innebærer å være en del av samfunnet, og man har både ansvar og forpliktelser. For å kunne oppfylle dette må personen ha mulighet til å være autonom, sosialt aktiv og i interaksjon med medborgerne i samfunnet. Personer med demens blir ofte sett på som passive aktører i samfunnet på grunn av nedsatt kognitiv funksjon, og de mister dermed muligheten til å være aktive medborgere» (s. 150).
Opp med hånda, dere som har sett noe tilsvarende uttrykt i en tekst om «mennesker med psykiske lidelser», «mennesker med alvorlige psykiske lidelser», «psykisk syke» eller «mennesker med langvarige og sammensatte problemer».
Det var som ventet: Knapt en hånd å se.
Alderisme
Siv Grav (kap.11) skriver: «Når myndighetene vil satse på en bred inkludering av eldre mennesker på alle samfunnsarenaer … vil det være noen utfordringer på veien, blant annet alderisme. Ifølge Wyller … kan alderisme defineres som «fordommer fra en aldersgruppe mot en annen». Det er et videre begrep enn aldersdiskriminering. Alderisme er en nedsettende holdning overfor gamle og skrøpelige» (s. 193).
Vi har et tilsvarende begrep som «alderisme» på funksjonshemmede-feltet, i det engelske «ableism», som ifølge Wikipedia «karakteriserer folk som er definert av deres funksjonshemninger som dårligere enn de som er ikke-funksjonshemmede».
Det er typisk for psykososial helse-antologier at diskrimineringsbevisstheten – nok et begrep jeg har lånt av sosiologen Randi Semb – først dukker opp i et kapittel om et menneske som har levd et liv med tydelig identitet og i verdsatte roller.
Frivillig arbeid
Heidi Haug Fjone har skrevet et upretensiøst og lettlest kapittel om frivillighet, med vekt på hva frivillig arbeid har å tilby en frivillig, når hun møter utfordringer etter at verden har tatt en uventet vending, hvilket den jo har det med å gjøre iblant.
Kapittelet gir meg en ekstragevinst: Fjone er en akademiker som «står fram» og bruker seg selv, sin situasjon og sine erfaringer som råstoff i teksten. Jeg har ikke lest mange autoetnografiske tekster tidligere. Jeg vet derfor ikke om Fjone går lengre eller kortere enn andre autoetnografer, men teksten er uansett transparent og tiltalende og gjør meg ytterligere nysgjerrig på metoden.
Jeg har gjort det til en hobby å samle på bokkapitler som stikker seg ut fra den paternalistiske landeveien på feltet for psykososialt arbeid. Det er en liten og eksklusiv samling. Jeg setter flere av kapitlene i Samfunnsdeltakelse i første rekke på lista over kapitler som er tydelige på at det er borgere og ikke brukere som må og skal være fabrikkinnstillingen når man skriver om psykososiale forhold.
Recovery-lapskaus
Jeg er en enkel mann, også på kjøkkenet. I min verden finnes det bare to typer mat: Steik og lapskaus. I denne sammenheng får steik passere som betegnelse for et måltid der kjøtt (eller fisk eller en vegetarisk hovedingrediens), poteter, grønnsaker, saus og/eller annet tilbehør ligger klart definert på tallerkenen. Når man serveres lapskaus, derimot, kan man nok fortsatt, hvis man er heldig, ane forskjellen mellom en og annen gulrotbit og kjøttbit, men ofte vil de enkelte bestanddelene være kokt sammen i en slik grad at man vanskelig kan skjelne det ene fra det andre.
Jeg spiser like gjerne lapskaus som steik, men det som måtte være igjen av et forsøksvis tenkende menneske i meg, er allergisk overfor akademisk lapskaus. Frelsesarmeen og Kirkens bymisjon må gjerne servere sammenkokt mat til sine gjester i nød, men i fag- og forskningsverdenen kan vi ikke tillate at forsøksvise analyser igjen og igjen sauses sammen med inderlighet, empati og etikk, slik at samfunnet, lovverket, borgerne og de klare tankene ikke lenger lar seg spore.
Jeg skal ikke påstå at alle de fire kapitlene jeg ennå ikke har nevnt er eksempler på det jeg tenker på som «recovery-lapskaus» eller «psykisk helse-lapskaus». Men, som jeg skal forsøke å vise, står i det minste deler av disse tekstene i fare for å havne i den sorte gryte.
Pustevansker
Kapittel 4, som er skrevet av Cathrine Fredriksen Moe, gir meg pustevansker allerede i det jeg smaker på tittelen: «Arbeid som arena for samfunnsdeltakelse og bedring».
«Arbeidsplassen som arena» ville vært bedre enn «arbeid som arena». «Arbeidsplassen» er mer konkret og mer fysisk enn «arbeid». På en arbeidsplass forventer man å treffe kollegaer og kunder, klienter, brukere eller samarbeidspartnere i en fysisk og organisatorisk ramme. Der kan mye oppstå, på godt og vondt.
«Arbeidsplassen som arena for samfunnsdeltakelse» ville vært en tittel det hadde gått an å forholde seg til. En slik tittel åpner for mange spørsmål:
Hvordan har arbeidsplassen utviklet seg gjennom tidene? Hvordan har forholdet mellom mellom arbeidsgiver og arbeidstaker vært til ulike tider? Hvordan har lovverket utviklet seg? Hvem har vært ekskludert, av hvem, i hvilke perioder, med hvilke begrunnelser? Hvordan har forholdet mellom arbeidsplassen og borgernes øvrige arenaer vært?
Å koble «bedring» og «samfunnsdeltakelse» generelt, og på en så liten flate som en overskrift utgjør spesielt, er å be om at budskapet skal implodere. Det gjør det da også, i hvert fall i mitt hode.
Ikke overbevisende representasjon
Flere passasjer i den løpende teksten i dette kapittelet vitner dessverre om at tittelen holder det den lover – noen steder er det klassisk recovery-lapskaus vi får servert:
Skillet mellom bruker og borger er utydelig. Funksjonshemmings-perspektivet og diskrimineringsbevisstheten er ikke-eksisterende. Representasjonen av vignettfiguren er ikke overbevisende. Et eksempel:
Roger (22 år) har fullført videregående skole og har tidligere ønsket å bli veterinær. Han får etter hvert jobb hos en bonde og får en dag i oppdrag å bringe poteter til en kunde:
«Han kjører til Heidi og leverer stolt fra seg poteter som han selv har vært med og høstet» (s. 74).
Dersom Roger hadde vært fire år og gått i naturbarnehage, ville vi sikkert nikket gjenkjennende til påstanden om «stolthet» når en liknende oppgave var utført, men her fungerer det dessverre bare karikerende.
Tenk på Arnhild Lauveng
Et tips til fagfolk og forskere i feltet for psykososialt arbeid: Start med å tenke på Arnhild Lauveng neste gang dere skal skrive om mennesker med psykoseutfordringer. Som mange vil vite, hadde Lauveng psykoser som ung, samtidig som hun drømte om å bli psykolog. I dag er hun forfatter, forsker og visepresident i psykologforeningen, med en karriere de fleste på feltet bare kan drømme om.
Den som har hatt drømmer om å bli psykolog, vil neppe være spesielt stolt når hun skyller sitt første bekken som pleiemedhjelper på sykehjemmet i Nordvik. Tilfreds med å ha kommet seg i jobb, mot mange odds? Det kan vi håpe. Men stolt? Nei, jeg tror ikke det.
Manglende fotfeste
I møte med Kristin Berre Ørjasæters tekst «Fra institusjonsliv til et aktivt liv i lokalsamfunnet: Leahs historie» (kap. 6) dukker behovet for en metafor opp. Siden det snør tett ute mens jeg skriver dette, og jeg nettopp har vært ute og luftet hunden, er dette det første jeg kommer til å tenke på:
Historien om Leah, om forskjellen på institusjonslivet og lokalsamfunnet, og om forskjellen på tradisjonell psykiatrisk behandling og recovery-orientert praksis er ikke uinteressant å lese. Jeg har ingen grunn til å tro at det er noe galt med forskningen som Ørjasæter bygger kapittelet sitt på.
Likevel sitter jeg igjen med noe av den samme følelsen som da jeg bakset ute i snøen med hunden tidligere i dag: Snødekte gater, hustak og hager er vakre å se på, men det er slitsomt å manøvrere seg fram når man ikke kan stole helt på fotfestet. Slik er det med Ørjasæters tekst også – lesingen forstyrres av at det glipper litt med jevne mellomrom.
Revolusjon i psykisk helse-feltet
På den ene siden er det jo fint for en som skriver på plattformen til Mad in Norway at Kristin Berre Ørjasæter tar til orde for en revolusjon i psykisk helse-feltet og at hun mener at skytset må rettes mot «institusjonelt psykisk helsevern» (s. 97). På den andre siden oppleves det som nærmest uutholdelig «å være vitne til» at psykisk helsevern fortsatt er så tafatt, personavhengig, styrt av tilfeldigheter og lite informert av brukerperspektivet som denne teksten indikerer.
Hvis det virkelig er så ille fortsatt: Hvorfor går ikke Ørjasæter og hennes kolleger i demonstrasjonstog? Hvorfor skriver de ikke kronikker i Morgenbladet? Hvorfor går de ikke offentlig i rette med legeforeningen, psykologforeningen og sykepleierforbundet? Rosa Parks bor ikke i Nordvik, men det må da gå an la seg inspirere av hennes eksempel?
Behandling eller coaching?
Det er en hårfin linje mellom å ha et variert språk og å være upresis. Ørjasæter skriver om så vel «langvarige psykiske problemer» som «lang tids sykdom». Både det som ikke var vellykket for Leah (varighet: fem år) og det som var vellykket (fem år, det også), beskrives som «behandling». Når man leser om den vellykkede «behandlingen», er det imidlertid lite som minner om «sykdom» og «behandling» – det fremstår mer som en blanding av tett coaching, karriereplanlegging og karriereutprøving.
Ørjasæter formidler at «Leah opplever at behandlingen ved Nordvik sykehus har vært nødvendig …» (s. 104). Virkelig? Også de første fem årene? Dette er en standardfrase som minner om en annen standardfrase i fagbøker – den forekommer også i et annet kapittel i denne boka: -Dette tiltaket skal ikke erstatte tradisjonell psykiatrisk behandling.
Standardreservasjoner som dette minner oss om den enorme disiplineringen som psykisk helsevern og den medisinske modellen har utsatt pasienter og ansatte for i det som nærmer seg et par hundre år. Det kan selvsagt være skummelt å være revolusjonær i et felt der motkreftene er sterke, men reservasjoner som dette fremstår i dag som malplasserte konsesjoner til museumsvokterne.
Strukturell empati
Etter fem ganske nytteløse år på Nordvik sykehus møter Leah psykiateren Imre og teaterregissøren David, og snart begynner snøballen å rulle for Leah. Jeg heier veldig på Imre og David og tenker at de nesten må ha lest Randi Sembs og mitt bokkapittel om strukturell empati (i: Mesel, Terje & Leer-Salvesen, Paul (red.). Makt og avmakt: Etiske perspektiver på psykisk helse. Portal forlag, 2013).
Der bruker vi en historie fra en bok av Olav Gunnar Ballo om hans datter Kaja og hennes relasjon til psykiater Finn Skårderud, som eksempel på det vi tenker på som «strukturell empati»: At et tjenestested og tjenesteutøvere må strekke sine empatiske tentakler langt utover terapirommet.
Finn Skårderud og andre som ønsker å arbeide strukturelt empatisk skal selvfølgelig møte klare reaksjoner hvis de bryter lover og regler, men det vil være veldig trist om det som har skjedd i og rundt Skårderud-saken skulle skremme Imre og David fra å fortsette å være åpne, kreative og strukturelt empatiske i sitt arbeid. At Finn Skårderud eventuelt har feilet, må ikke automatisk sende alle andre nyskapende og utegående psykososial helse-arbeidere ut i kulden.
Dialektisk relasjonsforståelse
Å skrive et vitenskapelig bokkapittel – Samfunnsdeltakelse i første rekke er en vitenskapelig antologi – kan sammenliknes med å konkurrere i skiskyting. Man må finne en effektiv fortellerstemme («disponere kreftene og lykkes i løypa»), samtidig som man med jevne mellomrom må stoppe opp og redegjøre for tema, teori, metode, osv. («levere på standplass»).
Jeg synes Jonny Mækelæ leverer et godt løp i sin tekst «Rusmiddelavhengighet, utenforskap og anerkjennelse» (kap. 7). Hans enkle og vellykkede grep er å legge til grunn en dialektisk relasjonsforståelse. Jeg er ingen teoretiker, men slik teksten utfolder seg, kommer jeg også til å tenke på familieterapi og systemteori. Slike tilnærminger åpner verden, og flytter oppmerksomheten fra individ til (mikro-)samfunn.
Det litt rare, men også fine, er at Mækelæ klarer å både skrive fram en av bokas mest tilstedeværende vignettfigurer – Gunnar – og å gi ham nære, troverdige og interagerende omgivelser. Det skader heller ikke denne teksten at forfatteren virker å være inspirert av det litteraturteoretiske maksimet «show, don´t tell» – det kan tydeligvis fungere like bra i faglitterære som skjønnlitterære tekster.
Når dette er sagt: Jeg blir likevel nødt til å sende Jonny Mækelæ ut i en strafferunde – til hans trøst skal det sies at der kommer han til å møte flere av sine medforfattere.
Diskrimineringsbevisstheten er generelt for lav i denne boka, også i Mækelæs tekst. Negativ forskjellsbehandling av mennesker med rusbaserte funksjonsnedsettelser, for eksempel knyttet til boligforhold (s. 124), er det mer nærliggende å kalle «diskriminering» enn «stigmatisering» og «ekskludering».
Før en ny utgave av denne boka forhåpentligvis kommer på markedet om noen år, må det ses nærmere på hvilke forhold som skal knyttes til ulike begreper, som stigmatisering, ekskludering, segregering, diskriminering, funksjonsnedsettelse, lidelse, «bedring», læring, universell utforming, tilgjengelighet, tilrettelegging, bruker, borger, osv. Vi vil ha mer steik og mindre lapskaus.
Musikk som «medisin»
Bokas kapittel 8 – «Helse- og mestringskor – musikk som medisin» – er, ved siden av kapittel 4 og 6 (se omtale over), den teksten jeg har slitt mest med. Når jeg går gjennom kapittelet en gang til, inklusive understrekninger, spørsmålstegn og kommentarer i margen, kjenner jeg at denne teksten klarer jeg rett og slett ikke å forholde meg konstruktivt til innenfor rammene av denne bokanmeldelsen. Jeg finner verken hode eller hale, bare hummer og kanari, ispedd rikelige doser med tydeligheter og selvfølgeligheter.
Det skal sies at jeg har vært kritisk til dette prosjektet siden den første omtalen av det dukket opp på napha.no (midt på 2010-tallet, tror jeg). Jeg mener å huske at jeg har slengt med leppa om prosjektet før, og møtt motbør for det. Jeg har derfor forsøkt å nullstille meg i møte med den aktuelle teksten, og jeg mener jeg har gitt dette kapittelet en like fair sjanse som de andre kapitlene, men jeg kommer uansett til det samme resultatet: Dette makter jeg ikke å forholde meg til.
Jeg beklager overfor leserne. Det får inntil videre stå som en uavklart problemstilling om det er bokanmelderen eller forfatterne som har sviktet sitt oppdrag mest.
En presisering
Det er ikke tjenesten, innholdet i tiltaket og aktiviteten i et sangkor som del av velferdsstaten jeg snur ryggen til – det ville vært like urimelig som å kritisere en rehabiliteringsinstitusjon for mennesker med store muskel- og skjelettskader for at de har eget fysioterapi- og treningssenter og ikke bruker det nærmeste private og medlemsbaserte helsestudioet. Dersom noen av innbyggerne i Nordvik har behov for et skjermet «helse- og mestringskor», for å komme seg videre i livet, eller for å vedlikeholde etablerte livsferdigheter, bør de få det.
Seljord songlag
Et oppslag i Vest-Telemark Blad (12.01. 2024, s. 26), som blant annet dekker Seljord kommune, hinter imidlertid om at muligheten for tilrettelegging i eksisterende kor i sivilsamfunnet kan være mer omfattende enn det som er tilfellet i Nordvik og omegn.
Her er et utdrag fra oppslaget:
«Glad i å synge? Bli med i Seljord songlag, da vel!
Kan alle vere med i koret? -Ja, absolutt, dersom du er glad i å synge.
Må ein kunne noter for å bli med? -Det korte svaret er nei. Mange i koret kan ikkje noter, men selvfølgelig vil ei viss forståing for noter gjera det litt lettare.
Er det audition for å prøve seg i Seljord songlag? -Nei, her er det bare å koma.
Men eg kjenner jo ingen der …? Ta det med ro, me garanterar du blir godt tatt vare på.
Øver de i to timar utan pause? -Nei, kaffe og kake og hyggeleg prat er obligatorisk i pausa.
Blir du i godt humør av å synge? -Ja, sang gjev livet klang og forskning viser at songarar får betre helse og auka livsglede.
-Me gler oss til å sjå deg.»
Demenskoret
Jeg tenkte jeg bare så vidt skulle nevne Demenskoret, som avrunding på omtalen av kapittel 8, men sannelig om det ikke er skarpere folk enn meg som har kritiske synspunkter på Demenskoret også – i Aftenposten 14. februar 2023 finner vi blant annet dette:
«Demenskoret er et fint trivselstiltak. Samtidig er et kor der alle medlemmene har demens, enda et eksempel på at man fokuserer på skjerming og særløsninger, og ikke på universelle utforminger og integrering i samfunnet generelt. Som tilnærming til en funksjonshemning er dette som om man hadde laget egne bygninger for rullestolbrukere.»
Avsluttende kommentarer
Samfunnsdeltakelse i første rekke kom ut i 2021. Det har skjedd mye av relevans for boka og anmeldelsen min av boka siden den gang. Det første jeg kommer til å tenke på, er den alternative fenomenkatalogen som ble oversatt til norsk i fjor: Makt-trussel-mening-rammeverket: En oversikt (Nasjonalt senter for erfaringskompetanse, 2023). Arbeidet med denne bokanmeldelsen har gjort det klart for meg at om vi skal legge recovery-beskrivelsene i denne boka til grunn, kan det hevdes at recovery-paradigmet er i ferd med å havne i en like dyp grøft som det diagnostiske paradigmet. At det diagnostiske prosjektet ikke har lykkes i sine forsøk på å beskrive feltets fenomener på en måte som tjener menneskeheten, er ikke et argument for språklig likegyldighet og klassifiseringsvegring fra recovery-forkjemperne.
Funksjonshemmedes rettigheter
I fjor kom det også ut en offentlig utredning som bør utløse talløse seminarer på Høgskolen i Nordvik – NOU 2023-13: «På høy tid – realisering av funksjonshindredes rettigheter». Når bokas redaktører og bidragsytere har denne NOU-en under huden, er det bare å gå i gang med rapporten fra ekspertutvalget som har vurdert hvordan konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) best kan inkorporeres i det norske lovverket.
Lesningen av Samfunnsdeltakelse i første rekke har gjort det enda klarere for meg at recovery- og psykisk helsearbeid-paradigmene er lite kompatible i møte med FN-konvensjonen og funksjonshemmede-forskningen. Det er alvorlig, av minst to grunner:
Det er investert enorme summer og menneskelige ressurser i et forskningsfelt som har manglende innsikt i egne begrensninger og omverdenens krav. Det vil kunne utsette nødvendige anti-diskrimineringstiltak for borgere med psykososiale funksjonsnedsettelser i mange år.
Vi må forske på de andre
Samfunnsdeltakelse i første rekke er en vitenskapelig antologi. Det betyr at vi i boka også finner noen forslag til videre forskning. Samlet sett er disse forslagene er ikke de verste jeg har sett, men jeg vil sterkt oppfordre forskningsgruppa Psykisk helse ved Nord universitet til å konsentrere seg sterkere om samfunnsforskning og disability-forskning og mindre om «bedringsforskning» i årene som kommer. Enten man kaller det «stigmatisering» eller «diskriminering» er jeg i 2024 langt mer interessert i å få vite noe om de som diskriminerer og stigmatiserer enn å lese enda flere selvfølgeligheter om de som blir stigmatisert og diskriminert.
Kan ikke noen forske på Lars Bremnes, for eksempel? Hva er det som rører seg i hodet og hjertet på en mann som leverer en tekst som Spelle for de gale et kvart århundre etter den første opptrappingsplanen for psykisk helse? Nesten to hundre år etter at den første interesseorganisasjonen for mennesker med psykososiale utfordringer ble etablert? Femten år etter tv-aksjonen Hjerterom? Tretti år etter at en annen Bremnes, med fornavn Kari, ga oss Københavnerkneipe? Sytti år etter at Rosa Parks aksjonerte for borgerrettigheter og mot diskriminering i USA?
Ikke noe teselskap
Jeg er blitt fortalt at recovery-paradigmet opprinnelig sprang ut av borgerrettighetskampen og kampen for de funksjonshemmedes rettigheter. Det eneste som kan redde paradigmet, er å vende tilbake til røttene og skrelle av alt psykobabbelet.
Det er ikke bare oss her, slik enkelte aktører vil ha oss til å tro. Det er tvert imot noen som diskriminerer, og andre som blir diskriminert.
Jeg er gammel nok til å ha fått meg noen på trynet opp gjennom årene.
Av anti-rasister. Av feminister. Av de mest kunnskapsrike og rutinerte aktivistene i funkisrørsla.
Det har gjort vondt. Det har vært ydmykende. Det har vært nødvendig.
De andre hadde rett. Jeg tok feil.
Arbeidet for å øke samfunnsdeltakelsen og stoppe diskrimineringen er ikke noe teselskap.
