– Det vi trenger er så enkelt. Vi trenger menneskelighet og vi trenger at noen lytter når vi forteller historien. Professor emerita Ragnfrid Kogstad sier til podkasten Pia og psyken at faglig profesjonalitet har bidratt til en unødvendig komplisering i de psykiske helsetjenestene.
Fra 2016 til 2022 laget Pia Beate Pedersen mer enn 270 episoder av podkasten Pia og psyken. Der inviterte hun gjester til å snakke om ulike tema innenfor psykisk helse. Nå, halvannet år senere, er hun tilbake med nye episoder.
I den første nye episoden har hun med seg gestaltterapeut Erik Tresse som medprogramleder og Ragnfrid Kogstad som gjest. Denne artikkelen gjengir hovedtrekkene i episoden. Hele episoden og øvrige episoder kan høres på flere strømmetjenester.
Biomedisinsk fortreffelighet på vaklende grunnlag
– Nå har jeg lyst til å snu lyskasteren fra «oss syke» og se litt mer på systemet, samfunnet og det som omgir oss. Ragnfrid, du har hørt mange historier fra pasienter og du er kritisk til hvordan det psykiske helsevernet fungerer i dag. Hvorfor det?
– Det ligger en snever biomedisinsk forståelse i bunnen, at det er noe medisinsk. Men så finner man ikke helt ut hva det er. Forskningen går i to retninger, den ene forfølger genvarianter og sårbarhet hvor de leter etter avvik i biologien. Den andre retningen handler om det psykososiale, forklarer Ragnfrid, og påpeker at det er skrevet mange bøker som kritiserer diagnosesystemets mangel på vitenskapelighet.
– Da den femte versjonen av diagnosesystemet DSM kom i 2013, så arbeidsgruppen seg nødt til å komme med en offentlig innrømmelse av at de enda ikke hadde vitenskapelig bevis for diagnosenes berettigelse. Man finner ikke bevis for at disse medisinene fungerer, likevel så er det den medisinske behandlingen som er rådende.
– Det er helt paradoksalt riktig, og det er ikke til å forstå, sier Erik, og viser samtidig til professorer som har så tro på at de vil finne løsninger i biomedisinen, bare de får mer tid. Det har de sagt i mer enn 50 år.
La oss anta at de finner det da. Hva ender det med? Det ender jo med en pille som skal korrigere noe i biologien. Og den medisinen er kjemikalier som ikke bare påvirker ett sted, men uante områder i hjernen.
Det er så uklart hvordan medikamentene virker, og så beskriver vi det som bivirkninger. Egentlig er alt virkninger. Det er ønskede og uønskede virkninger, sier Erik, som lar seg engasjere fordi hans bror ble proppet full av medisiner og ble veldig hemmet av det. – Han ble helt zombie. Jeg tror det var verre enn de plagene han hadde.
– Hvis man finner en slik pille og det er biologien som er litt annerledes, så klarer du ikke å helbrede biologien. Da blir det at denne personen må gå på disse pillene fordi hun eller han har gal biologi. Og så har man definert annerledeshet som noe negativt, sier Ragnfrid.
Signalene fra helsesystemet er doble. Det ene er at man skal helbrede og at ubehaget skal stå i forholdet til helbredelsesgevinsten. Samtidig snakker de om vedlikeholdsbehandling på piller. Når noe går galt, for eksempel hvis noen tar livet sitt, så snakker man om at det er vedlikeholdsbehandlingen som har sviktet. Hvor er helbredelsen da, undrer Ragnfrid.
Psykiatriinduserte sykdommer
– I 1955 var det én av 13 000 som fikk diagnosen bipolar lidelse. 55 år senere, i 2010, var det én av 40. Ganske pålitelige tall fra USA viser at nærmere 10 % som legges inn i psykiatrien blir det på grunn av såkalt antidepressiva-indusert psykose. Så får de manisk-depressiv-diagnose, og det er den som driver uførestatistikken, i hvert fall i USA, sier Ragnfrid.
– Da kan vi si at en del av innleggelsene i psykiatriene er produsert av psykiatrien selv, konstaterer Erik, Pia og Ragnfrid omtrent i kor.
– Det er så steile fronter. Kan man ikke forske ordentlig på dette?
Ragnfrid viser til to gode FHI-rapporter fra 2021 og 2018 som sier at det ikke er bevis for at psykosemedisin er bedre enn annen behandling ved førstegangspsykose eller at medisinen virker etter to år.
– Psykoseveilederen har tatt inn over seg dette, og henstiller til bruk av nyere studier. Men nyere studier som skulle tilsi noe annet finnes ikke. I steden støtter de seg på klinisk erfaring og fortsetter som før.
– Hvordan får de lov til dette?
– Psykoseretningslinjene bygger på høringer i alle faggrupper, og de sier at vi må holde på det bestående. En kan vel ikke vente at de skal være opplest på vitenskap, siste forskningsfunn og ikke minst hva det jukses med, svarer Ragnfrid og utdyper hvordan industrien driver «cherry-picking» når de presenterer data. – Det er veldig lite etterrettelig det som kommer fra industrisponset forskning.
Problematiske følelser
– Jeg får inntrykk av at psykisk helsevern bare handler om å dempe symptomene, få deg tilbake på plass liksom. Så er du ferdig og du kan skrives ut. Er det slik?
Det minnet Erik om en samtale han hadde med en erfaren psykiater over et kafebord en gang. Erik spurte hvordan det blir med følelser. – Nei følelser, sa han, følelser i psykiatrien er støy. Selv om uttalelsen var ganske «frisk», ga den likevel mening for Erik.
– Det reflekterer hvorfor det er sånn, sier Ragnfrid. Det vi trenger er så enkelt. Vi trenger menneskelighet og så trenger vi å kunne fortelle historien, og at noen lytter. Helsepersonellet er gjerne utdannet i sju år med doktorgrader og så videre, og da må det være noe avansert man håndterer.
Motstand mot endring
– Er det evidens for at menneskelighet virker da?
– Evidensbegrepet kan vi nesten bare bruke om medisiner, men etisk og faglig kan vi si helt klart, mener Ragnfrid. Hun viser til WHO som har kommet med den ene guiden etter den andre som støtter opp under det psykososiale paradigmet. De tar opp det helt grunnleggende: Dialog, nettverk, ta hensyn til menneskerettighetene, alltid sikre et fritt og informert samtykke og at man får tilknytning til et fellesskap.
Ikke nok med at de forklarer det, men de viser eksempler fra hele verden. Det etableres slike tjenester i lokalsamfunn over hele verden som klarer å reorganisere seg for å gi et støtteapparat til de som sliter. Da trenger man omtrent ikke akuttsenger lenger.
Men det er en tung materie å endre, selv når WHO og FN går tungt ut og sier at det biologiske paradigmet har kommet til kort og den eneste veien framover er et psykososialt paradigme.
– Hvorfor er det så tungt å endre?
– Det er motstand mot endring, særlig hvis man har investert hele livet og karrieren i ett verdenssyn. Men så er det også en enorm industri som forer hele apparatet med sin informasjon kontinuerlig, og de har strategier dypt inne i diagnosekomiteene og rundt i helsesystemene, sier Ragnfrid.
– Finnes det tall på hvor mange som blir friske?
– Det er ikke noe man måler, sier Ragnfrid. Det finnes ingen indikator for hvor mange som blir friske. Helsetjenesten bruker ikke litteratur for å vise hva som hjelper folk til å bli friske, men hva som hindrer reinnleggelse.
Hvis du da sammenligner en gruppe som går på antipsykotika med en gruppe som har blitt fratatt alt brått, så blir de syke. Og da blir de reinnlagt fordi de har sluttet brått med antipsykotika. Da får de et argument for at medisinen er nødvendig.
Hard kamp om medisinfrie tilbud
Ragnfrid forteller om en multisenterstudie fra ulike verdensdeler gjort av WHO på 60-tallet som viste at mennesker i utviklingsland kom seg raskere enn i industrialiserte land. Studien viste at kronifiseringsgraden i USA var over 90 % og økte parallelt med økningen i legemiddelbruken.
– Du skal være ganske sterk for å stå imot når det sitter en lege og sier at dette skal du ta?
– Det er det som er utfordringen når vi ikke har bygget opp de psykososiale tjenestene som WHO krever. Og da er det jo tragisk at vi i Norge ikke tar vare på de medisinfrie tilbudene, de som virkelig har kjempet fram plasser hvor man får hjelp til nedtrapping og får annen behandling.
Det medisinfrie tilbudet ved Hurdalssjøen var privat, men var likevel noe som var et fyrtårn i verdenssammenheng, men som nå er nedlagt. Nå sier politikerne at pasientene får tilbud om medisinfri behandling i de offentlige helseforetakene.
Vanskelig å hindre tvang
– Det er helt utrolig å lese Helse- og omsorgsdepartementets oppsummering av tilbakemeldingene til lovutvalget bak tvangsbegrensningsloven. De skriver at det må legges til rette for ikke-medikamentell behandling og redusert behov for tvang. Så sier departementet i oppsummeringen på 157 sider at de ikke ser noen grunn til å lovfeste det, poengterer Ragnfrid.
– Man kan jo bli konspiratorisk av mindre. Hvem er det som egentlig bestemmer her, undrer Erik.
– Tror dere at mennesker som ikke selv har vært innenfor psykisk helsevern tenker at dette fungerer fint?
– Det er i hvert fall noe de ikke orker å forholde seg til. De som kan det tar seg av disse som er litt annerledes og vanskelige, sier Ragnfrid. – Og det fungerer fint, tror jeg det er mange som tenker, tillegger Erik.
– Det er vel en del kommunale tilbud som fungerer bra, det er mange velmenende mennesker som er glad i andre mennesker i sektoren, mener Ragnfrid. Men den medisinske tenkningen ligger under, og den er veldig styrende. Jeg er ganske sikker på at mange som søker hjelp kunne fått god hjelp, og så får de steiner for brød. Og da er det lett å kronifiseres og bli hengende fast.
– Det vondeste er at systemet tilrettelegger for en følelse av at det er noe galt med biologien din, for det er det systemet på en måte gjør. På den ene siden skal vi fjerne skammen og stigmaet fra psykiske lidelser, men på den andre siden er systemet i bunn tilrettelagt for å skamme deg fordi det er noe galt med deg, kanskje allerede fra fødselen av. At det skal være bedre enn å nøste i hva du har erfart i livet, har jeg vanskelig for å forstå, sier Erik.
Må beholde håpet
– Jeg velger å tro at hvis jeg får bearbeidet det vonde, blir ikke symptomtrykket like sterkt. Det er der vi finner håpet. Er det noe jeg har lyst til å bidra med med denne podkasten, så er det håp.
– Hvis vi bare ser på det som noe biologisk, så kan jeg jo ikke gjøre noe med det. Ikke en pille heller. Men hvis jeg stoler på pillen, blir jeg bare sittende og vente på effekten av den pillen, enten den er god eller dårlig. Så kjenner jeg på alle «bivirkningene». Men hvor er den gode effekten, spør Erik.
Jeg får jo ikke gjort noe med relasjonene mine, forholdet til meg selv eller gått inn i det smertefulle, for det er jo dempet nå, eller endret noe i samfunnsstrukturene. Hva slags verden er det vi har skapt oss som gjør at flere og flere opplever livet sånn? Det fratar mennesket troen på egne helingsmuligheter.
Lønnsomt, for hvem?
Men det må da lønne seg samfunnsmessig å la folk heles?
– Det henger sammen med politiske bevegelser. Ragnfrid forteller om Triestemodellen i Italia, hvor grunnleggeren Franco Basaglia fikk gjennomslag for å endre loven slik at de store institusjonene ble lagt ned, for isteden å bygge opp lokale sentre som skulle stå åpne og gi folk den hjelpen de trengte.
Men etter 40 år er den behandlingsmodellen truet. Det har å gjøre med at ytre høyre har kommet til makta, og da er ikke de sosiale og samfunnsmessige årsakene til psykiske lidelser interessant lenger. Da handler det om å biologisere, individualisere og helst privatisere til profittforetak. Menneskesyn og syn på psykisk helse henger også sammen.
– Men er det ikke økonomisk lønnsomt å ha en fungerende befolkning?
Jo, på sikt. Men ikke i årets budsjett, forklarer Ragnfrid. Hun trekker fram Stangehjelpa som langt på vei etterligner det WHO anbefaler. Et åpent senter hvor man får den hjelpen man selv ber om og kan ledes videre til andre tiltak.
– Hvorfor skriver ikke pressen om problemene i psykisk helsevern?
– Det tror jeg har med det komplekse å gjøre. Jeg har blitt kontaktet av journalister flere ganger opp gjennom årene. Jeg har sagt at hvis dere skal ta tak i dette, må dere gjøre det ordentlig. Dere må følge det over tid, dere må lese dere opp og dere må tåle massiv kritikk, men stå på! Og så forsvinner de, sier Ragnfrid.
Vet hva som funker
Ragnfrid refererer til en sentral stemme i psykiatrien som sa på radioen at vi ikke vet hvorfor medisinene virker, bare at de virker. – Men de gjør ikke det hvis vi ser på dødstallene. 250 selvmord er relatert til psykiatrien i året. Det er 43 % av alle selvmord. Da kan de ikke komme og si at det er fordi de er syke når de regner med at det er fem ganger flere som er syke enn de som søker hjelp.
– Jeg har snakket med psykiatere som tror det, sier Erik. Det var en psykiater som på en vennlig og fin måte spurte meg om jeg tror det var psykosen som tok livet av min bror.
– Hva svarte du?
– Nei, det er jo ikke det. Det er håpet som dør som tar liv. Når du mister håpet på bedring inni deg, på makten du har over eget liv, eller din mulighet til å påvirke situasjonen du er i. Hvis du mister det, da er det ikke noen vits i å leve. Så det er håpet.
– Jeg har lyst til å avslutte med noe håpefullt. Vi må stole på at verden går fremover, at vi blir klokere.
– Ja, for vi vet jo hva mennesker ønsker. Vi vet alle sammen hva som funker og ikke funker. Hva som får oss til å føle oss velkomne og inkludert, at vi er litt rare eller vi sliter litt. At vi hører til, at vi har noen venner. Vi vet det alle sammen, var de samstemt om, Ragnfrid, Erik og Pia Beate.
***
