Halvard Vike, Bengt Karlsson, Rolf Sundet (red.)
Velferdsstatens transformasjoner
Fagbokforlaget
2022
364 sider
ISBN trykt utgave: 978-82-450-4091-3
ISBN elektronisk utgave: 978-82-450-3985-6
DOI: https://doi.org/10.55669/oa2009
Det å vokse opp i en velferdsstat har helt siden jeg var guttunge gitt meg en sterk bevissthet om at det skal mye til for at det går riktig galt med deg i Norge, uansett hvilke problemer du ender opp med.
Jeg endte opp med problemer så det holdt. I en lang periode av livet var jeg storforbruker av helse- og sosialtjenester. Det gikk ikke riktig galt, det hadde jeg rett i, men i dag tenker jeg at det kunne gått langt bedre, mye tidligere – noen ganger produserer dessverre velferdsstaten mer stat enn velferd.
Så er da heller ikke velferdsstaten ubestridt. Det har vært kamp om hva som er og bør være det sentrale i velferdsstaten. Det har vært kamp om hvem som har æren for den. Det har vært kamp om velferdsstatens grenser.
De siste tiårene har kampene handlet mye om styring og privatisering: Trenger vi fortsatt New Public Management, eller er det på tide med en tillitsreform? Bør vi ha helseforetak, eller bør vi heller ha sykehus under (tettere) politisk kontroll? Representerer private aktører nødvendige korrektiver, eller er de bare velferdsprofitører?
Velferdsstaten som operativsystem
Bokas innledningskapittel gir meg mye mer enn jeg har vært i nærheten av å ane at jeg ikke visste om velferdsstaten. Det er ikke det at jeg har tvilt på at statsvitere, sosiologer og antropologer ville kunne lære meg noe om det som nødvendigvis må finnes av spenninger mellom Norge i 1958 og Norge i 2023 – jeg har tvert imot ofte etterlyst samfunnsvitere på vårt felt.
Nei, det handler mer om at jeg knapt har tenkt i baner av at velferdsstaten kanskje har en like sentral funksjon for sine delfelt, innbefattet feltet for psykososial helse, som operativsystemet har for programmer og applikasjoner, for å bruke en analogi fra informasjonsteknologien. Utformingen av velferdsstaten gir både muligheter og begrensninger for de ulike delfeltene.
Den nordiske velferdsstaten
Det som først og fremst kjennetegner den nordiske velferdsstaten, og spesielt den norske varianten, er ifølge bokas redaktører dette: Offentlige myndigheter har påtatt seg et eksepsjonelt omfattende ansvar for borgernes liv og velferd, gjennom overføringer og tjenester som reduserer risiko og garanterer en viss form trygghet for den enkelte. Et av de mest øyeåpnende poengene i boka er for meg at velferdsstaten i mindre grad er et politisk prosjekt eller en samfunnsmodell enn et eksperiment, der et institusjonelt system og en politisk kultur har blitt til underveis.
Tre dimensjoner
Bokas tittel og tekster knyttes til tre dimensjoner:
Vi vet lite om hvilke kulturelle og sosiale betingelser som lå til grunn for velferdsstatens tilblivelse og befolkningens vilje til å la offentlige myndigheter overta så mye innflytelse over eget liv. Vi må se på endringsprosessene som preger velferdsstaten i vår tid, og konsekvensene av disse. Hva kan og bør eventuelt gjøres dersom det skulle være interesse for å bevare velferdsstaten, som den relativt unike modell den er?
Det er viktige temaer, dette, og det er fortjenstfullt at det er lagt ned så mye arbeid i forsøket på å belyse og forstå dem.
Formidabelt innledningskapittel
Bokas innledningskapittel er formidabelt. Jeg kan ikke huske sist jeg leste et så integrert og helstøpt innledningskapittel i en fagantologi. Slike innledninger bærer ofte preg av å være rene pliktøvelser, der hvert av bokas kapitler får noen linjer hver, i de verste tilfellene løsrevet fra enhver sammenheng.
I Velferdsstatens transformasjoner, derimot, utgjør innledningen et selvstendig essay, der presentasjonen av de enkelte kapitlene veves inn i en sammenhengende tekst. Det er drivende godt gjort og bør tjene som forbilde for andre fagantologier.
Gratis digital utgave
Denne boka finnes også i gratis digital utgave. Dette gjør det lett for den enkelte leser selv å sjekke ut både innholdsfortegnelsen, presentasjonen av enkeltkapitlene i innledningen og de enkelte kapitlene. Det betyr i sin tur at jeg ikke i særlig grad trenger å gå veldig tett på de enkelte kapitlene. Men en liten leseveiledning byr jeg gjerne på, og noen plusser og minuser vil jeg sikkert også dele ut.
Velferdsstatens kommunalisme
Bokas første ordinære kapittel, Halvard Vikes Velferdsstatens kommunalisme, byr på en utdyping og konkretisering av bokas innledningskapittel.
Vike er opptatt av det han ser som «…grunnleggende endringer i de sosiale relasjonene [i velferdsstaten]: om forholdet mellom folkevalgte, byråkrater og førstelinjeansatte; om forholdet mellom staten, kommunene og brukerne; om forholdet mellom ledere og ansatte; om forholdet mellom velgerne og deres representanter, og om forholdet mellom befolkningsgrupper.» (s. 31)
Kapittelet er fint bygget opp, lettlest og interessant. Det anbefales for alle som har lyst til å skjønne litt mer av bakgrunnen for den velferdsstaten vi har endt opp med i det lange, rare landet vårt.
Folkehelse, inntektsforskjeller og arbeidsliv
Jon Reiersen, Steffen Torp og Elisabeth Fosse, i ulike kombinasjoner, skriver i tre påfølgende kapitler om folkehelse, inntektsforskjeller og arbeidsliv. Jeg synes forfatterne er tett på å treffe klokkerent – jeg føler at jeg henger med i svingene, aha-opplevelsene og innsiktene står i kø, og det er like før jeg blir gående og plystre etter endt lesing. -Godt gået, som danskene sier.
Velferdsstatlig universalisme – en saga blott?
Kristin Briseids kapittel om universalismen som står i fare for å undergraves, er en akademisk maktdemonstrasjon. Der de innledende tekstene ofte har bestått av store sveip, både geografisk, temamessig og historisk, dissekerer Briseid nådeløst et lite delområde – eldres rett til psykisk helsehjelp. Dette er en type forskning som treffer utfordringene i det kliniske feltet for psykososial helse godt, og som har stort potensiale til å bringe denne delen av feltet framover.
Det skal likevel pirkes litt: Universalisme-begrepet burde vært definert i innledningen til kapittelet. Når jeg sjekker de foregående tekstene i boka, sliter jeg med å finne eksempler på at dette er gjort ordentlig noe sted, ikke en gang i Halvard Vikes avsnitt om universalismens opphav.
Det nærmeste jeg kommer, er i kapittel 7, der Hans Einar Hem skriver dette: «Den nordiske (velferdsstaten) går over statsbudsjettet og er skattefinanisert. Derfor er ytelsene for alle, den er universell.» (s. 174), og mot slutten av Vikes kapittel: «Folk flest tenker neppe mye på «universalisme». Men de har sannsynligvis en sterk forventning om at offentlige tjenester skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av lommebok, status, kjønn, alder og bosted.» (s. 44).
Recovery i psykisk helsefeltet
Bengt Karlsson, Trude Klevan og Marit Borgs kapittel om recovery er kanskje det enkeltkapittelet som umiddelbart vil finne flest psykiatrikritiske lesere hjemme. Den historiske recoveryideologien, med røtter i borgerrettighetskampen på 1960-tallet, og med vekt på nedenfra-organisering, kollektiv bevegelse og lokal tilhørighet, settes opp mot samtidas evidensbasering, standardisering og styring utenfra og ovenfra.
Jeg faller som så ofte ellers litt av i møte med den franske tenkeren Michel Foucault. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er for dum, Foucault er for smart, eller de som forsøker å utlegge Foucault er for lite pedagogiske – antakelig er det en kombinasjon av dette.
Kapittelet er generelt velskrevet og fint oppbygd. Mange vil nok ha glede av denne teksten. Det er prisverdig at noen holder fanen høyt, år etter år. Temaet eksemplifiserer godt denne dimensjonen fra bokas innledning: «…endringsprosessene som preger velferdsstaten i vår tid, og konsekvensene av disse.»
Hvorfor ikke la brukerne velge selv?
Jeg tar likevel sjansen på å forsøke å artikulere noen tanker jeg ofte har tenkt i møte med steile fronter mellom evidensforkjempere og kritiske stemmer, forankret i recovery-tradisjonen:
Hvorfor ikke la brukerne velge selv? Hvorfor får ikke brukerne på dette feltet grundig, god og tilrettelagt informasjon om alle tradisjoner og tjenester som finnes på feltet? Sterke og svake sider ved ulike tilnærminger?
Enten man heier på velferdsstaten eller den neoliberale konkurransestaten, og enten man heier på evidens eller kontekst: Hvorfor legges ikke det samme brukerperspektivet til grunn på feltet for psykososial helse som på andre felt i samfunnet?
Jeg er personlig ikke komfortabel med verken behandleradelens ønsker om å bade meg i sin ekspertise, eller med recovery-forkjempere som ustanselig fremholder at det eneste jeg kan håpe på er «å lære meg å mestre min langvarige lidelse i lokalmiljøet».
Jeg vil stå fritt til å hente det beste fra begge verdener. Jeg vil velge selv. Jeg vil ha behandling når jeg mener det er det jeg trenger. Jeg vil ha tilhørighet og fellesskap når det er det jeg ønsker. Og ikke minst: Jeg vil være verdensborger, ikke bare en som – i beste fall – finner seg et hjørne «i lokalsamfunnet».
Jeg regner med at jeg med dette utspillet fort kan havne i selskap med det Karlsson og medforfattere kaller «…en egosentrisk forbruker …» (s. 159). Det vil i så fall være betegnende for den todelingen jeg ønsker meg bort fra.
I mine øyne går det godt an å på samme tid være aktivist for en radikal, fellesskapsorientert recovery-tradisjon og forkjemper for borgeres og brukeres soleklare rett til å ta selvstendige valg. Det er kanskje på tide at recoveryforkjemperne på fagsida også begynner å reflektere litt over denne muligheten?
Likhet møter identitetspolitikk
Forfatterne er flinke til å relatere til hverandre og til redaktørenes forelegg og innledning. Hans Einar Hem gjør dette ekstra fint, synes jeg, blant annet ved å anerkjenne hvor han går sammen med Halvard Vike (og de øvrige redaktørene), og hvor han velger en litt annen rute enn Vike. Det skader sjelden med litt repetisjon for leseren før nye innsikter presenteres.
Hem skriver ledig og interessevekkende om den historiske utviklingen av velferdsstaten i komparativt (sammenliknende) perspektiv, med vekt på klasse. Et stykke på vei skriver han også godt om identitetspolitikk. Mot slutten synes jeg personlig at det glipper litt, eller kanskje rettere sagt: blir litt for grovmasket, men det kan skyldes at jeg nok er mer opptatt av andre sider ved identitetspolitikken og dens funksjoner enn det ser ut til at Hem er (se min forrige bokanmeldelse på Mad in Norway for utdyping)
Kirkens Bymisjon som tillitsskapende velferdsaktør
Ellen Andvig og Monika Knutsen Gullslett skriver på ett plan nærmest plettfritt om betydningen av tillit og om hvordan en ideell aktør både har gode forutsetninger for og faktisk lykkes med å arbeide ubetinget tillitsskapende – i dette tilfellet i møte med løslatte personer med psykisk helse- og rusproblemer. Men jeg får også i møte med dette kapittelet lyst til å lufte noen tanker som trenger seg på:
Kirkens Bymisjon driver i mine øyne med veldedighet, med et religiøst fundament, til forskjell fra en livssynsnøytral demokratisk organisasjon. Helt siden jeg begynte å engasjere meg på feltet for psykososial helse, har jeg vært forundret over at ikke flere fagfolk og byråkrater ser potensialet i brukerorganisasjoner og andre demokratiske organisasjoner som arenaer for bedring, rehabilitering, deltakelse, tilhørighet og utvikling av reelt medborgerskap.
I mine øyne er styremøtet og årsmøtet i en rasjonell organisasjon den ultimate dialog- og samværsformen, også for oss som samfunnet, inklusive de profesjonelle, i århundrer har ønsket å stenge ute på grunn av våre påståtte irrasjonalitet. I mine øyne er forskjellen på å bli vist tillit gjennom institusjonalisert nestekjærlighet (veldedighet), uansett hvor sminket den måtte være, og å bli vist tillit gjennom tillitsverv i en medlemsorganisasjon, større enn Atlanterhavet.
Vi er forskjellige. For noen brukere vil skillet jeg gjør over, være helt uinteressant. Igjen: Gi oss informasjon om alle sider ved alle mulige tjenester og la oss velge på bakgrunn av denne informasjonen. Om vi ikke blir vist denne respekten før vi begynner å bruke en tjeneste, vil den eventuelle respekten som tjenestene viser oss underveis i forløpet, være lite verd, så vel fra et kundeperspektiv som fra et medborgerperspektiv. Vi vil ha ærlig og balansert informasjon, ikke fagideologi.
Fengselsøya i velferdsstatens skjærgård
Jeg har ved flere anledninger anmeldt fagbøker med klare lærebokambisjoner. I to tilfeller har jeg gjort et poeng av at det bare er i kapitlene om flerkulturelles utfordringer knyttet til psykososial helse at vi møter hele, ikke-eksotiserte og ikke-karikerte mennesker. Dette er et svært interessant fenomen, som jeg vil tro handler om at den venstreliberale vektleggingen av det flerkulturelle idealet fullstendig overtrumfer den halvhjertede, halvfordøyde og skjematiske «empatien» og «solidariteten» som helse- og sosialakademikere på autopilot øser ut over sine tradisjonelle medborgere i utenforskap.
Nå kan jeg, svært tilfreds, legge nok et kapittel til lista over medborgerskaps-orienterte bokkapitler. Liv A. Hanson Ausland og Ellen Andvigs tekst om Bastøy fengsel, med bokas mest poetiske tittel, gjør at jeg igjen kan puste fritt. Flere innslag på side 222-223 kan illustrere dette (mine uthevinger):
-De nordiske landene ivaretar innsattes velferds- og borgerrettigheter.
-Innsatte betraktes som medborgere.
-På tross av sine kriminelle handlinger mister ikke den innsatte sine borgerrettigheter.
–Tilbakeføringsgarantien understreker velferdsetatenes forpliktelser, også overfor den løslatte.
Jeg har lenge postulert følgende: Den som tar et menneske ut av sitt nettverk (gjennom individualisering, utredning, diagnostisering, behandling, osv.), har også ansvaret for å få dette mennesket inn i nettverket igjen.
Mennesker som har begått juridiske og moralsk forkastelige handlinger, har altså en tilbakeføringsgaranti. Mennesker som bare har hatt uflaks med gener og oppvekstmiljø og ikke har gjort noe moralsk eller juridisk galt, har, så vidt jeg vet, ikke det – vi blir da også alt for ofte sittende fast i en evig att- og framføring mellom ulike instanser i velferdsstaten.
«Mind the gap!», som Ausland og Andvig maner oss til i kapittelets siste avsnitt.
«Trygdebeistet»
«Da jeg møtte Trygdebeistet, meg sjøl og egen forskning i døra», med undertittelen «En autoetnografi», er tittelen på et kapittel skrevet av Knut Tore Sælør, Rose-Marie Bank, Halvard Vike og Rolf Sundet. Autoetnografi kan utlegges som det å skrive veldig personlige tekster med akademisk forelegg, hvor egne opplevelser utgjør data.
Kapittelet starter med Sælørs pårørende-erfaringer fra en telefonsamtale med NAV som holder på å bryte sammen (telefonsamtalen, altså, ikke NAV, eller jo, forresten, kanskje begge deler, om vi skal tro Sælør og hans medforfattere).
Sælørs midlertidige forvandling fra dannet akademiker til indignert og forbannet borger er levende beskrevet i et friskt språk. I en tid hvor enkelte aktører til stadighet stigmatiserer og diskriminerer mennesker med psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser gjennom å mane dem til besinnelse, minne dem på å snakke med innestemme, latterliggjøre deres aktivisme, osv., er det befriende å oppleve en akademiker som åpent erkjenner at når belastningene og ydmykelsene blir sterke nok, kan noen og enhver komme til å ty til utestemme og bli aktivistisk, på vegne av seg selv eller andre.
Etter hvert får Sælørs kone og to av bokas redaktører komme til orde med sine refleksjoner. Stilmessig representerer denne teksten et brudd med de andre kapitlene i boka, men refleksjonene er gode, og det hele fungerer riktig så bra.
Rose-Marie Bank er en stemme jeg får lyst til å høre mer av – hun er prisverdig observant, analytisk og personlig på samme tid. Jeg liker særlig refleksjonen hennes om pårørende (s. 250-251), som blir ekstra interessant hvis den leses opp mot Oute & Glasdams blikk på pårørende (se under).
Ansvarsforskyvning i konkurransestaten
Hvis du har tenkt å lese Jeppe Oute og Stinne Glasdams kapittel «Opgaveglidning og ansvarsforskydning i konkurrencestaten» (ja, kapittelet er skrevet på dansk), anbefaler jeg at du begynner øverst på s. 264, åtte sider inn i kapittelet. Mens de siste ti sidene er fullt på høyde med Kristin Briseids tekst (se over), virker kapittelets åpning, i hvert fall for en norsk leser som har sittet i utallige møter med representanter for pårørendeforeninger opp gjennom årene, som om den er skrevet av to akademiske punkere som er oppvokst i kjelleren på Frankfurterskolen og som brøler «konkurrencestat», «neoliberal» og liknende skjellsord mot publikum i annenhver setning.
Det er glitrende forskning, dette også, for all del. Jeg lar meg spesielt begeistre av oppmerksomheten Oute og Glasdam vier fenomenet «psykoedukasjon» – allerede det uhorvelig jålete og uspiselige begrepet burde få piggene ut hos alle andre enn behandleradelen (psykiatere og psykologspesialister).
Storebror flytter hjem
Trude Klevan og Knut Tore Sælør står bak kapittelet «Storebror flytter hjem? Om deinstitusjonalisering og det psykiatriske blikk» (nok en glimrende tittel!). I mange passasjer møter vi her rett og slett den perfekte fortellerstemme! Alt i meg roper «mer, mer», ja, gjerne en tykk lærebok, og helst før sankthans!
Likevel sliter jeg litt med å finne ut hva jeg egentlig mener om dette kapittelet. Temaene virker umiddelbart interessante nok – et eksempel er pårørende i nye roller når «det psykiatriske blikket» trenger inn i hjemmet, i form av akutteam eller ACT-team. Men jeg får ikke helt tak på hva som er det spesielle ved det psykiatriske blikket, til forskjell fra for eksempel det geriatriske blikket – det er jo ikke bare mennesker med store psykososiale utfordringer som mottar tjenester i hjemmet.
Alt i alt blir det hele en smule for utydelig for min smak. Ikke blir det analytisk nok til at jeg lar meg overbevise av bekymringene. Ikke blir det konkret nok til at jeg får de store aha-opplevelsene. Et par steder blir det nesten litt kleint. I mine øyne virker det som om forfatterne vil litt mer enn de klarer å lande med denne teksten, men les den gjerne selv og gjør deg opp din egen mening.
«Intet unntak uten en regel»
Rolf Sundets kapittel «’Intet unntak uten en regel‘. Om brudd som mulighet for en stat som vil oss vel» er bokas modigste, mest overraskende og mest konsekvente kapittel. Sundet beveger seg sømløst mellom makro, meso og mikro, og mellom velferdsstaten som operativsystem og en av velferdsstatens applikasjoner – Familieteamet. Det er etter hvert mange som har langet ut mot New Public Management, det randomiserte kontrolldesignet (RKD), diagnoser, statlige veiledere og pakkeforløp, men Rolf Sundet gjør det forbilledlig kontant, nyansert, integrert og, ja, nok en gang, nyskapende.
Det er fins mange felt- og øyeåpnende konstateringer og formuleringer i dette kapittelet. Her er to eksempler:
«Et avgjørende problem er at når vi har en metode som er undersøkt med RKD, vet vi ikke bare at en andel får hjelp, men også at det er en andel pasienter som ikke får hjelp. Ved å prioritere en spesifikk metode for en diagnosegruppe står en i fare for å marginalisere dem vi vet ikke får hjelp.» (s. 303)
«I arbeidet med vår målgruppe har det vært nødvendig å marginalisere regler og forordninger for å være til hjelp. Å bryte med og ikke følge regler, forordninger, ideer og perspektiver tydeliggjør et selvstendig perspektiv som bør være like dominerende som det medisinske perspektivet.» (s. 307)
Ny vin i gamle sekker?
Man kan si mye fint om velferdsstaten, men direkte sexy vil vel de færreste si at den er. Lars U. Kobros kapittel «Ny vin i gamle sekker? Entreprenørskap som drivkraft for sosiale innovasjoner» gir meg derimot full tenning, slik jeg også hadde det da jeg i flere år på 2010-tallet arbeidet som erfaringskonsulent og rådgiver i en avdeling som hadde fullt trøkk på tjenesteutvikling av den revolusjonære typen.
Nå gikk det dessverre med disse prosjektene som det også fort kan gå med egentlige sosiale entreprenørskap: de var verken tilstrekkelig forankret eller hadde en god nok «forretningsmodell».
Kobro viser heldigvis til en rekke vellykkede entreprenørskap, som Sykehusklovnene, Forandringsfabrikken og Gatefotball. Fra vårt felt tilføyer jeg gjerne eksempler som Fra offer til kriger og Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling – KBT.
Lars U. Kobros kapittel er en fryd å lese, av minst fire grunner: temaet, disposisjonen, kunnskapsnivået og språket. Hvis det noen gang skal gi mening å si at en faglitterær tekst leser seg selv, må det være i møte med denne teksten.
Urørlige profesjonelle
Det er nesten litt urettferdig mot Kobros kapittel å trekke ut enkeltpoenger, men fristelsen blir for stor:
«Vi slår sannsynligvis inn åpne dører om vi peker på at entreprenører innenfor rammen av det norske velferdssystemet kan møte profesjonsinteresser og profesjonsprestisje som hindre mot innovasjon.» (s. 326) Det er utrolig befriende at noen tør si dette høyt, også i kontekst av denne boka – min erfaring er dessverre at disse dørene langt fra er så åpne på feltet for psykososial helse som Kobro tar sjansen på å tro.
Tillitsreformen har nok vært nødvendig, men i vårt felt har den i løpet av få år brakt oss over i motsatt grøft – nå er de profesjonelle plutselig blitt urørlige (igjen). På dette punktet bidrar dessverre ikke Velferdsstatens transformasjoner som helhet til å nyansere bildet i særlig grad.
«Hvis alle tenker likt, eller er sosialisert i samme virkelighetsforståelse, spiller det liten rolle hvor mange man samler. I et innovasjonsperspektiv er det bedre om man samler tre som tenker ulikt, enn 300 som tenker likt.» (s. 330) Vi trenger brukerundersøkelser, helt klart, men vi må skjønne at de aldri kan gi mer enn de gir – man kan ikke forvente at den jevne bruker skal skjønne et felts dypstrukturer, eller trekke linjer på tvers av feltgrenser (se også neste avsnitt).
«[Nobelprisvinneren Elinor Ostrom] viste hvordan vanlige borgere kan være kilder til offentlige innovasjoner ved at de, under gitte betingelser, kan fylle rollen som endringsagenter og at det å krysse fag- og sektorgrenser på mange måter er folks naturlige atferd.» (s. 331) Dette peker blant annet i retning av det jeg har kalt «den idealtypiske forbrukerinteresse» – hvordan vi som bor i rike og liberale land forventer å bli møtt, uavhengig av felt eller marked. Vi kan definitivt lære mer om tjenesteutvikling ved å se til over feltgrenser enn ved å stirre oss blinde på forhold i eget felt.
Et klassisk eksempel, selv om det ennå ligger nært i tid, er noe det måtte en pandemi til for å lære oss: Hvorfor skal man ta seg fri fra videregående skole en halv dag i uka for å komme seg til og fra et rituelt møte på poliklinikken når man kan få bedre effekt av et kjapt digitalt møte i storefri når det er noe som brenner?
Under radaren
Under lesingen av bokas siste kapittel, Hans A. Hauge og Halvard Vikes «Under radaren. Kommuneansattes innovasjonsarbeid i samhandling om tjenester til barn, unge og familier», tenker jeg at «dette er boka som nekter å dø». Hauge og Vikes presentasjon av egen forskning om forholdet mellom administrativ ledelse og faglig styring er både oppsiktsvekkende og avslørende, i tillegg til å være pedagogisk, oversiktlig og levende formidlet. Kapittelet representerer også en fin avslutning på boka, siden det på et vis griper innledningskapittelet i halen.
Vellykket og nødvendig bok
Hvis noe av hensikten med forskning og annen akademisk aktivitet er å la egen og andres tenkning forstyrres, er denne boka både vellykket og nødvendig. Jeg skal gjerne innrømme at dette ikke var en bok jeg gledet meg til å lese, men boka har vokst jevnt og trutt i løpet av to gjennomlesninger, og mye av bokas innhold vil være med meg lenge. Flertallet av kapitlene kunne funnet sin plass i en hvilken som helst psykososial helse-antologi, men det er definitivt et pluss å lese dem som innvevd i velferdsstaten.
Det burde fremgå av det jeg har skrevet om bokas enkelte kapitler at jeg synes boka gjennomgående holder et høyt nivå, både innholdsmessig og språklig. Institusjonsforankrede antologier som dette er som oftest basert på den enkelte forskers interesser og forskning – man kan derfor knapt forvente annet enn at det blir noen huller her og der. I stedet for å dvele ved disse, vil jeg heller ønske meg en oppfølger til denne boka, for eksempel til Universitetet i Sørøst Norges (USNs) 10-årsjubileum i 2028.
Ønske om ny bok
En ny bok bør ta utgangspunkt i det norske samfunnets forhold til borgere med psykososial funksjonsvariasjon på alle arenaer, gjennom å belyse temaer som Independent Living, universell utforming, tilgjengelighet, tilrettelegging, borgerstyrt personlig assistanse og økonomisk sikkerhet. Den må vise hvordan språk, diskriminering, tvangsregimer, profesjonsinteresser, barrierer og kulturelt etterslep fortsatt hindrer frisetting og inkludering av mennesker med psykososial funksjonsvariasjon.
Spennende miljø å følge
Ny bok eller ikke, det blir uansett spennende å følge dette miljøet ved USN. På den ene siden har en av universitetets campuser tilhold i samme by som ULOBA, som er spydspissen i den norske Independent Living-bevegelsen. På den andre siden vil det sikkert fortsette å ramle inn sykepleiere med akademiske ambisjoner om å «humanisere hjelpeapparatet», noe som ikke vil flytte fjell de neste årene heller. Den som strever, får se.
…
(Oppgitt interessekonflikt: Anmelderens kone er kollega med flere av dem som har bidratt til den aktuelle boka)
