Lisa Esohel Knudsen
Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet
Res Publica
Oslo
2022
187 sider
ISBN 9788282262507
…
Når man skriver og snakker om likestilling, diskriminering og hatprat, er det gjerne vel så mye som forener som skiller mellom det vi kaller «ulike diskrimineringsgrunnlag», som kjønn, etnisitet, seksualitet og funksjonsvariasjon. Selv om denne boka eksplisitt handler om rasisme, vil det meste av innholdet være både gjenkjennelig og nyttig for andre marginaliserte grupper.
…
Jeg tipper det er et par tiår siden jeg for første gang så referanser til det jeg da trodde var et ganske ferskt fenomen – identitetspolitikk. Artikkelen, antakelig i Morgenbladet, tok utgangspunkt i fenomener som «trigger warnings» (advarsler om muligheter for retraumatisering) og «safe spaces» (trygge steder).
Konteksten var amerikanske universiteter. Studenter som hadde traumatiske erfaringer ønsket å minimere risikoen for å bli retraumatisert. For å oppnå dette, krevde de at undervisning eller pensum som inneholdt elementer som kunne utløse (trigge) retraumatisering, skulle merkes med en advarsel.
Jeg husker at jeg syntes at dette med advarsler var helt genialt: -Det er jo et strålende eksempel på universell utforming for folk som sliter med traumer og vanskelige følelser!
Så forsvant det tydeligvis ut av synsfeltet like fort som det hadde kommet, for da jeg noen år senere skrev et bokkapittel der jeg forsøkte å etablere universell utforming som noe som burde være et tema også på feltet for psykososial helse, brukte jeg et helt annet eksempel. (1)
Innholdsdeklarasjoner hos Netflix
Mens jeg skriver dette, får jeg plutselig en aha-opplevelse. Har jeg ikke nettopp sett noe som kan karakteriseres som «trigger warnings», på HBO eller Netflix, kanskje? Jeg prøver Netflix og sjekker ut den første og beste tittelen som dukker opp: «Snøjenta». Under «Aldersgrense», som for denne serien er 16+, står følgende: «seksuell vold, selvmord».
-Wow, tenker jeg. Selv om det å være «lettkrenket», som visstnok er noe av det verste man kan være som samfunnsborger i vår tid, gjerne blir brukt som hovedmarkør av mange av dem som er kritiske til identitetspolitikk, har altså likevel en av strømmegigantene tatt på at alvor at mennesker er mangfoldige, at vi kommer i svært ulike utgaver, og at vi har svært ulike erfaringer. Netflix, som antakelig ville vært å anse som et ganske ekkelt sted å være for enkelte uten disse innholdsdeklarasjonene, får plutselig karakter av noe som likner på et trygt sted, i hvert fall for den som klarer å navigere etter advarslene.
Persilleblad i det offentlige rom
Jeg vet ikke om det allerede var i den nevnte Morgenbladet-artikkelen, eller først noe senere, i en av artiklene eller debattinnleggene som har kommet jevnt og trutt utover 2000-tallet, at jeg så den første systematiske kritikken av identitetspolitikk. Men jeg husker retorikken:
-Er det blitt slik at det er «persillebladene» som skal få bestemme hvor lista skal ligge nå? Hva med den akademiske friheten? Hva med ytringsfriheten? Ødelegger årvåkne aktivister saken mer enn de gagner den? Hvor ble det av klassekampen i alt mylderet?
Jo, det har vært mange debatter. Store debatter. Harde debatter. Ulike debatter. Både verden og temaet framstår veldig forskjellig, avhengig av ståsted. Representanter for marginaliserte grupper ser et annet samfunn enn representanter for dem som «alltid» har vært i flertall og satt dagsorden.
Personlig kan jeg ikke begripe hvorfor det skal være så kontroversielt å hevde at en traumatisert, ensom og fattig ungdom på venterommet på BUP lever i en helt annen verden enn den godt betalte psykologen i arbeids- og utdanningsmiddelklassefellesskapet, bak så vel fysiske som sosiale og kulturelle skranker. Det som burde være oppsiktsvekkende, er at dette knapt er et tema på feltet for psykososial helse.
Chirag fra Karpe
En dag jeg er innom biblioteket, låner jeg med meg Yohan Shanmugaratnams bok Hjertet i to: Seks måneder med Karpe (Bonnier, 2022) fra hylla med nye bøker. På side 44-45, i forbindelse med redegjørelsen for EP-en Omar Sheriff, peker forfatteren på at denne EP-en er det mest fremmede Karpe har laget. En journalist har spurt om ikke prosjektet rett og slett er «ekskluderende». Forfatteren skriver:
«Spørsmålet utløste noe i Chirag. På den ene siden er argumentet egentlig ganske avslørende for hvor vant majoriteten er til å hele tida være inkludert. De vet ikke hvor bortskjemte de er, som i nesten samtlige settinger forstår kodene, kan lese rommet, skjønne de uskrevne reglene og vet akkurat hva som blir sagt, også mellom linjene. Eller, som i dette tilfellet, kan forvente å forstå alt innholdet i en musikalsk utgivelse første gang de hører den.»
-De vet ikke hvor bortskjemte de er, som i nesten samtlige settinger forstår kodene, kan lese rommet, skjønne de uskrevne reglene og vet akkurat hva som blir sagt, også mellom linjene.
En fin overgang, synes jeg, fra mine innledende innfall og utfall til Lisa Esohel Knudsens bok.
Ulike diskrimineringsgrunnlag
Det er personlig er, som undertittelen slår fast, en bok om rasisme. Det kan derfor ved første øyekast synes litt underlig at jeg skriver om denne boka på plattformen til Mad in Norway. Men når man skriver og snakker om likestilling og diskriminering, er det gjerne vel så mye som forener som skiller mellom det vi kaller ulike diskrimineringsgrunnlag, som kjønn, etnisitet, seksualitet og funksjonsvariasjon. Dette anerkjennes også i Det er personlig.
I en annen bok, som muligens også dukker opp i en omtale på MiN om ikke alt for lenge, ble jeg for kort tid siden minnet om at den tilnærmingen til psykososiale utfordringer som kalles «recovery» har sine røtter i nettopp borgerrettighetskampen og antirasismen i USA rundt midten av forrige århundre. Det er altså flere grunner til å se hva vi kan lære av Det er personlig.
Premissleverandørene
I bokas første del møter vi «premissleverandørene» – de som setter dagsorden. Det kan være de som sitter i de største redaksjonene i media, og de som styrer debattflatene. Det kan være profilerte kommentatorer, interne, så vel som eksterne. Det kan være redaktørene i de største forlagene. Det kan være politikere, og det kan være folk i sentrale institusjoner. Et viktig poeng er at premissleverandørkorpset er lite mangfoldig – like barn leverer tydeligvis i egne øyne de beste premissene.
Det er mulig å bane seg vei inn blant premissleverandørene, men det er vanskelig, og for å klare det, må man ikke minst lære seg å spille etter de spillereglene som premissleverandørene har etablert.
Vanskelig å få satt saker på dagsorden
-Det er vanskelig for alle diskriminerte grupper å få satt saker på dagsorden, understreker Lisa Esohel Knudsen. Og om en sak kommer opp, blir den oftest presentert som en enkelthistorie, noe som riktignok kan være trist og opprørende, men ikke noe som nødvendigvis fører til endringer. Dette er utfordrende for de angjeldende gruppene, men også for enkeltpersoner som ønsker å utfordre premissleverandørene.
Utfordre egne blindsoner
Noe av det som imponerer mest med denne boka, er hvordan forfatteren forklarer og forsvarer det personlige innsteget, samtidig som boka er prisverdig refererende, analyserende, debatterende og dialogisk. Forfatteren beveger seg trygt og uanstrengt i kompliserte landskap og skygger ikke unna noe som helst. Et godt eksempel på dette er forfatterens drøfting av hvordan vi snakker sammen i det offentlige rom. (s. 40-52).
Det er, ikke uventet, bokas eksplisitte del om rasisme, som ved første øyekast kan virke minst relevant for andre diskrimineringsgrunnlag. Men også her lykkes forfatteren, bevisst eller ubevisst, med å gjøre teksten relevant for andre grupper:
«Jeg tror mye av motstanden mot å nærme seg fenomenet identitetspolitikk bunner i at man lett blir stående utenfor og se inn på noe som er fremmed og fjernt fra ens egen virkelighet. Dette skjer når man møter aktivismen og aktivister med utgangspunkt i sin egen opplevelse av verden, uten å ville utfordre sine blindsoner. (side 87).
Tre regimer som vanskeliggjør identitetspolitikk på vårt felt
Det som kan gjøre identitetspolitikken ekstra utfordrende på feltet for psykososial helse, og nå forlater jeg Knudsen og hennes bok et øyeblikk, er at vi er underlagt tre regimer, som alle bidrar til å gjøre det vanskelig å finne så vel individuell identitet som gruppeidentitet.
Totalitær empati. For det første er vi offer for det jeg vil kalle «totalitær empati». Alle, fra helseministeren, via legen, psykologen og sykepleieren, til den frivillige hos Kirkens bymisjon, overøser kontinuerlig «de rusavhengige», «de psykisk syke», «de svake», «de som sliter», «de sykeste av de syke», «de som ikke mestrer», osv. med kjærlighetserklæringer, i tekst og tale. Grupper eller gruppemedlemmer som som utsettes for totalitær empati, risikerer at muligheten til å stille rettmessige krav og til å få kravene imøtekommet drukner i flommen av kjærlighetserklæringer.
Kulturelt etterslep. Sjikanering av seksuelle og etniske minoriteter gjennom ladede ord i «det redigerte offentlige rom» er noe som i all hovedsak hører fortida til, mens «galskap» og «galninger» fortsatt er fritt vilt, også i samtidslitteraturen og avisspaltene. Vi kunne nylig finne et illustrerende eksempel i en avisreportasje om sensitivitetslesningen av Roald Dahls barnebøker:
Et ord som ble oppfattet å kunne være krenkende for barn med høy BMI, ble foreslått endret, mens to av karakterenes etternavn, (herr og fru) Dust, ikke ble kommentert, selv om navnet er identisk med et (av mange) nedsettende folkelige uttrykk for en person som ikke har kognitiv, sosial eller etisk funksjonsevne i øvre del av spekteret.
Redaksjonenes blindsone. Det tredje regimet er det jeg vil betegne som «redaksjonenes blindsone». Jeg vil tro at dette regimet har tatt sin del av makten i ly av eller i samforstand med de to første regimene. Dels får vi være fornøyde med at noen tross alt vil behandle oss og gi oss omsorg, og dels får vi bare innse at når vi ikke fortjener borgerstatus i litteraturen, kan vi heller ikke regne med å få borgerstatus i den offentlige samtalen.
Å være et offer er ikke en privilegert posisjon
Tilbake til boka: Avsnittet med tittelen «Offerkortet» (side 96-102) er glitrende. Det er godt å lese Lisa Esohel Knudsens grundige forsvar for at den som har vært utsatt for overgrep og diskriminering har en selvfølgelig rett til å forsvare seg og kjempe for at uretten skal bøtes og opphøre:
«Av og til får jeg nærmest inntrykk av at man ser på det å kunne «trekke offerkortet» som et privilegium. Det er å snu verden på hodet; å være et offer er ingen privilegert posisjon. … For mange er det først og fremst skamfullt og vondt å være offer. Det er slett ikke noe man ønsker å trekke fram eller få klebet til sin person i avisspaltene eller i sosiale medier.» (side 101).
Identitetspolitikk dekker ulike fenomener
Forfatteren viser til at identitetspolitikk er et begrep som dekker ulike fenomener. Den identitetspolitikken hun er opptatt av, er den som springer ut av negativ forskjellsbehandling, diskriminering og ekskludering. Hun skriver:
«Identitetspolitikken er … noe som brukes i rettferdighetskamp av marginaliserte grupper; den gir oss analyseverktøy som avslører strukturell undertrykkelse. Uten identitetspolitikk vil marginaliserte grupper i samfunnet forbli marginalisert i påvente av at mennesker med makt skal løfte dem og deres interesser fram i lyset.» (side 104-105).
– Uten identitetspolitikk vil marginaliserte grupper i samfunnet forbli marginalisert i påvente av at mennesker med makt skal løfte dem og deres interesser fram i lyset.
Det er presist og fint formulert, dette, og svært relevant for vår gruppe: Hvor ofte har vi ikke fått høre budskapet om at selv noe så tafatt som kravet om «brukermedvirkning» egentlig er for radikalt og unødvendig, fordi fagfolk alltid vet og vil det beste for oss (totalitær empati), og hvis de bare blir mange nok og får tilstrekkelige ressurser, vil alt løse seg, uten at vi trenger å bry oss?
Ytringsfrihet og ytringskultur
Bokas siste del tar opp forhold knyttet til ytringsfrihet, ytringsklima, ytringskultur og ytringsansvar. Jeg gleder meg nok en gang over hvor fint Lisa Esohel Knudsen navigerer i dette vanskelige farvannet:
«Ytringsfriheten kan både gagne et samfunn og skape splittelse. … Noen ganger handler debatten om «ytringsfrihet» i realiteten om det ytringsrommet vi har eller mangler. … (Ytringsrommet) dannes og defineres i samspillet mellom folk og grupper i offentligheten.» (side 136).
G-ordet versus n-ordet
Lisa Esohel Knudsen viser i et annet av bokas mange gode avsnitt, med tittelen «N-ordet», hvorfor kampen om språket alltid må være en del av antidiskrimineringsarbeidet (side 167-171). Hun innleder avsnittet slik:
«Ord kan fremkalle følelser og tanker i mennesker. De former forestillinger og fellesskap. … Noen ord veier også tyngre enn andre og har i tillegg en spesiell historie som gjør det ekstra viktig å ha et bevisst forhold til dem.» (side 167).
Det er på bakgrunn av dette svært vanskelig å svelge at man i den offentlige samtalen har beholdt g-ordene («galskap», «galning»), også når de er knyttet til psykososial funksjonsvariasjon i samtid, mens man fullstendig har forlatt n-ordet, i enkelte sammenhenger også historisk. Dette gir rett og slett ikke mening, men forklaringen på misforholdet er antakelig å finne i de tre regimene jeg nevnte over. I tillegg til dette skal også anføres at pasient- og brukerbevegelsen på feltet for psykososial helse sjelden lar blikket vandre ut av helse- og sosialfeltet og inn i kulturfeltet og andre felt i det offentlige rom.
En lettlest og god bok
Lisa Esohel Knudsen er bare marginalt eldre enn fotballstjernen Erling Braut Haaland. Det er umiddelbart vanskelig å forstå at et så ungt menneske kan være i besittelse av så mye kunnskap og klokskap som man finner i denne boka. Det er å håpe at Knudsen fortsetter å holde kruttet tørt, for dette vil vi ha mer av.
I tillegg til å være en klok bok, er Det er personlig … også en lettlest bok. Den anbefales varmt for alle som er opptatt av antidiskriminering og rettighetskamp, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Boka anbefales spesielt for brukerorganisasjonenes tillitsvalgte og ansatte, og for ansatte og studenter ved erfaringskonsulent-utdannelsene.
Mennesker med psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser er først og fremst borgere, sekundært pasienter og brukere. Lisa Esohel Knudsens bok er et utmerket sted å starte om man omsider ønsker å ta dette faktumet innover seg.
Hvis du vil vite mer om identitetspolitikk
Hvis du ønsker en lett tilgjengelig ressurs for å få vite mer om de ulike fasettene ved fenomenet og begrepet identitetspolitikk, finnes det en inngående artikkel (på engelsk) i Wikipedia.
…
(1) Volden, O. (2015): Et oppspill til universell utforming for psykisk helse. I: Ulland, D., Thorød, B. og Ulland, E. (red.): Psykisk helse. Nye arenaer, aktører og tilnærminger. (s. 23-29) Oslo: Universitetsforlaget.
