Menneskeverdet trues av et idealistisk jag etter perfekte prestasjoner. Det trengs en ny kurs der det å være betydningsfull også må romme det feilbarlige, sårbare og ømfintlige.
Å snakke om psykisk helse som noe avgrenset, noe privat og individuelt, og gjennom et medikalisert syn, er forminskende og fremmedgjørende for de fleste av oss. Diagnosefokus er et blindspor. Diagnoser handler om mangler og sykdom, det en ikke kan, ikke hva en kan. Diagnosefokus lukker livsmulighetene og de ressurser vi har i oss og rundt oss. Vi må våge å snakke om hvordan det er å være menneske. Snakke sant om livet: det rike, fluide, rotete og mangefasetterte.
Om at livet er så fantastisk og samtidig så utfordrende og frustrerende. Om alle feilene vi gjør. At livet inne på sosiale medier ikke klarer å favne om alt det komplekse ved å være menneske. At vi er sårbare og smerteømfintlige vesener, at det å være utsatt for smerte er et grunnvilkår ved det å være et menneske. Vi sårer andre, og vi blir såret av andre. At vi noen ganger trenger hjelp, skikkelig hjelp – og da er det avgjørende at vi har øvd oss på å spørre om det, og å forsøke å forstå de andre på deres premisser. Og at det å være hjelpetrengende ikke er tegn på svakhet eller et tap, men at dette kan være en inngangsport til at vi skal vise omsorg og en kilde til at vi skal bry oss om hverandre, individuelt og i fellesskap.
Vi bør stille oss kritiske til å være med på å gi ungdommer vel så mye som voksne stressmestringsverktøy som privatiserer uhelse og livssmerte når vi alle burde protestere mot et samfunn som krever et helt avsindig og nevrotisk tempo på bekostning av sjel, relasjoner, mening, og helse.
Vi bør være rasende i møte med influensere og reklameindustrien som tjener seg søkkrike på vår usikkerhet og tvil på kyniske måter. Vi må snakke om at økonomi, rettferdig fordeling av livsvilkår og sosiale forskjeller også er psykisk helse. At vi ikke kan overstyre naturen, men tvert imot trenger vi å leve med og i den. Og vi bør i alle fall stille oss kritiske til narrativet om at psykisk helse er noe vi skal mestre alene, når det ungdommene og vi alle trenger er følelsen av å være betydningsfull i et fellesskap. Et fellesskap der du er en del av noe som er større enn deg selv, at planeten overlever og er bærekraftig, og det å få leve i et samfunn der vi forsøker å slå ut en større vifte for hvordan mennesker kan uttrykke sine særegenheter og sin unikhet. Uten det store fokuset på kropp som blir til en ting som må fikses og oppgraderes i den grad det ikke tilfredsstiller kyniske idealer om perfeksjonisme.
At det å inkludere og å være nysgjerrig på ulikheter og annerledeshet ikke er noe du skal gjøre bare for å være grei, men også fordi det gir deg et rikere liv. Det ligger uante ressurser i et mangfold. Solidaritet og mot i møte med urett er viktig for vår følelse av å kjenne på ansvar og det nettverket av relasjoner vi inngår i. Ingen lever for seg selv, hermetisk lukket. Hvis ungdommene våre og alle vi andre skal få det bedre, så må hele skuta snus og kursen justeres etter idealene vi egentlig trenger.
Vi trenger å slå et slag for en samfunnskultur som anerkjenner livets ufravikelige grunnvilkår – hvor det å være sårbar eller utilstrekkelig ikke er knyttet til skam eller skyld. Vi trenger et nytt narrativ som støtter opp under følelsen av egenverdi, og at selv om vi ikke lenger kan opprettholde fremdriften i tilværelsen gjennom prestasjoner og ytelser, så forblir det grunnleggende menneskeverdet konstant. Vårt menneskeverd skal ikke knyttes til, og måles med nyliberale idealer som driver rovdrift på menneskelivet. Å kjenne på betydningsfullhet innebærer å være en del av fellesskaper som anerkjenner vår eksistens og den vi er. Psykisk helse har ingen betydning i seg selv om ikke livet vi lever kjennes verdifullt og er i tråd med det vi i siste instans anser som meningsfullt og som vi setter pris på. Vi må derfor forstå helse som en del av livet selv. Et samfunn som skal bidra til god psykisk helse og livskvalitet bør også kunne forholde seg til livets skyggesider, motsetninger og spenninger som uunngåelig også er til stede.
En anerkjennelse av våre eksistensielle grunnvilkår kan gi en bredere forståelse og aksept for vår grunnleggende sårbarhet og innbyrdes avhengighet. Denne sårbarheten og avhengigheten muliggjør våre lidelser, smerter og angst, vel så mye som våre ressurser, kilder til mening og omsorg. En slik forståelse av menneskelivet kan dyrke frem en etisk fordring som er å vise omsorg for hverandre som vi er, med vår særlige sårbarhet, både i eget og i andres liv. For i ethvert menneskemøte holder vi en flik av den andres liv i våre hender, på godt og vondt.
Les også: Menneskelivet – det rike, rotete og mangefasetterte av Farhan Shah
