Home Ytringer Menneskelivet – det rike, rotete og mangefasetterte

Menneskelivet – det rike, rotete og mangefasetterte

0
Menneskelivet – det rike, rotete og mangefasetterte
Vi bør utvide den biomedisinske grunnforståelsen av psykisk helse med et mer eksistensielt og systemkritisk perspektiv, skriver Farhan Shah i denne kronikken. Foto: privat

Livets smerter bør anerkjennes som et ufravikelig menneskelig grunnvilkår. Når mennesker møtes som subjekter fremfor objekter, åpner det for en dypere forståelse av mening i tilværelsen.

Økt patologisering av menneskelivet

Professor i psykologi Tor-Johan Ekeland skriver i bokkapittelet «Psykologi – den gode kunnskapen» (2009) om hvordan det dominerende narrativet om psykisk (u)helse og lidelse fører til økt patologisering i samfunnet. En tiltagende medikalisering av menneskelig smerte skaper en fortelling som underkjenner smertens og lidelsens iboende karakter i menneskelivet. Denne diskursen underkjenner også menneskets mestringsressurser og viktigheten av å anerkjenne sin frihet og sitt ansvar. Dette medikaliserende og psykiatriserende blikket er tuftet på et naturvitenskapelig syn hvor mennesket reduseres til biokjemiske forståelsesformer.

Problemet ligger nødvendigvis ikke i det naturvitenskapelige perspektivet og den kvantitative metoden som sådan, som jo er én legitim tilnærming, men derimot det store fokuset på hvordan menneskelivets kompleksitet, bredde og rikdom forstås gjennom en biomedisinsk modell og den dertil medikamentelle behandlingen.

Mennesker er subjekter i eget liv

En slik biomedisinsk forklaringsmodell av menneskelig livssmerte innebærer en objektivisering av menneskelivet, hvor menneskets subjektstatus blir svekket eller revet vekk til fordel for det mer kvantitativt målbare. Hovedfokuset blir årsaksforklaring snarere enn å forsøke å forstå mennesker som personer som har livsproblemer i møte med livets kamper og spenningsforhold. Sagt med andre ord, mennesker er ikke tilskuere i sitt eget liv, men snarere deltagende som velger og utfører handlinger som har grunner.

En forståelse av mennesker som deltagere i eget liv innebærer å anerkjenne deres subjektstatus. Å anerkjenne mennesker som tenkende, følende og handlende agenter i eget liv, impliserer å anerkjenne deres subjektivitet. En humanisering av menneskelivet bør også anerkjenne livets iboende skjørhet og sårbarhet, som et ufravikelig grunnvilkår.

Menneskelivets radikale åpenhet

Vi er født inn i tilværelsen med en mangel på selvtilstrekkelighet. Denne mangeltilstanden definerer oss og gjør oss avhengig av hverandre gjennom våre livsforløp. Denne radikale åpenheten gjør at mennesket posisjoneres i en særstilling i verden og i naturen: Vi er kastet inn i tilværelsen med en utilstrekkelighet og mangel, som kan beskrives som et instinktivt handicap. Denne medfødte u-ferdigheten er knyttet an til eksistensens iboende ustabilitet, som gjør oss sårbare gjennom vårt livsløp. Vi er med andre ord født i en åpen verden uten at det finnes noen iboende retningslinjer for tilværelsen. Dermed er vi på et vis dømt til å skape oss selv på grunn av en sosiologisk-biologisk mangelhet.

Som selvbevisste vesener besitter vi en enestående evne til å gjøre vår eksistens til gjenstand for refleksjon. Vi er vesener som tenker og undrer oss over eget liv og livets muligheter, vår plass i verden, og vi utvikler rutiner, konvensjoner og kulturer for å produsere orden og sammenheng i en uforutsigbar tilværelse, individuelt så vel som i fellesskap.

Det sentrale kjernepunktet er relatert til den menneskelige tilværelsens skjørhet: nettopp fordi vår trygghet og tilhørighet er kun et tynt ferniss, er den stadig truet av kaoskreftenes dystre skygger, som meningsløshet, fortvilelse, ensomhet, smerte og håpløshet. Ut fra dette perspektivet vil følelser av sårbarhet og utilstrekkelighet til enhver tid være tilgjengelig for oss, som et ufravikelig vilkår ved vår eksistens.

Det fellesmenneskelige

Hvis vi skal forsøke å bevege oss videre i vår forståelse av psykisk (u)helse, bør fokuset flyttes fra en objektiverende tilnærming til et person-orientert perspektiv, hvor eksistensielt ladede ord som fortvilelse, meningsløshet, håpløshet, ensomhet, avmakt, verdiløshet, uhjemlighet og livslidelse er sentrale. Dette er ord som rommer universelle livsuttrykk som har en relevans for mennesker uavhengig av predikater som kjønn, alder, yrker, funksjonsdyktighet, diagnoser, etnisitet, livssyn og så videre. Dette innebærer blant annet å gjenvinne et språk for det fellesmenneskelige og eksistensielle, et språk som går på tvers, ikke bare av kategorier som vellykket, friskt og sykt, men også av ideologiske og samfunnsøkonomiske impulser og tendenser.

For når den dominerende diskursen innebærer å beskrive psykisk smerte, eller livssmerte, i diagnostiske kategorier og biomedisinske termer, blir resultatet at vi sitter igjen med et syltynt språk som ikke rommer menneskelivets variasjonsbredde, for det som ikke er optimalt, men som likevel ikke er sykt og patologisk. Her bør vi se til eksistensielle, humanistiske og kontekstuelle tilnærminger, med fokus på å forstå den interaktive og kontekstuelle karakteren til livssmerter som oppstår i et vev av sammenhenger.

Det utgjør nemlig en vesensforskjell å betrakte mennesker basert på en biomedisinsk grunnforståelse – som hjerner med dysfunksjonelle serotonin-nivåer og kjemiske prosesser – og det å forstå mennesker som personer med livsproblemer. Etter mitt syn åpner en mer eksistensiell og kontekstuell tilnærming opp for en vesentlig strukturell dimensjon, hvor det i stor utstrekning er et spørsmål om politiske rammevilkår og vilje, og om hvordan samfunnet anerkjenner og betjener de fundamentale vilkårene ved vår eksistens.

Fravær av dette perspektivet legger opp til en psykologisering og individualisering av helsefarlige strukturelle (makt-)forhold, forstått som sosiale lidelser. Sosiale lidelser innebærer å se individer i kontekst av sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske sammenhenger. Slikt kan fagpersoner og menneskemøtere justere deres blikk for kilder for livssmerte og lidelse som ligger utenfor mennesker, men likevel i deres spesifikke kontekst, for å kunne tilby adekvat hjelp og omsorg.

Tiden er for lengst overmoden for å flytte blikket fra psykisk lidelse som en sykdomsmanifestasjon i biomedisinsk forstand til psykisk lidelse og smerte som et grunnvilkår. Dette kan være et verdifullt korrektiv som ikke kun er livreddende, men endog livsfremmende. Vi trenger en samfunnskultur som spiller på lag med dette humaniserende perspektivet i vår forståelse av psykisk helse.

Referanse: Fellesskap og individualisme, kapittel 4. Oslo: Gyldendal Akademisk 2009