Styrelederen i Norsk psykiatrisk forening mener psykofarmakologi er en av de viktigste oppdagelsene i medisin. Kan oppdagelsen av medisinens skadelige virkninger være vel så viktig?
I NRK-programmet Folkeopplysningen «Psyk» ble det presentert at en tredjedel av de unge har betydelige psykiske plager, og at stadig flere bruker antidepressive medikamenter. Plagene de unge rapporterer om handler mye om forventninger og press. Press på kropp, utseende og skole. NRK har med programmet viet prisverdig oppmerksomhet på psykisk uhelse som et voksende samfunnsproblem.
Lars Lien, styreleder i Norsk psykiatrisk forening, roser i en kronikk i Aftenposten NRK for å ufarliggjøre milde mentale helseplager. Hans innvending er imidlertid at programmet bidrar til stigma og skam knyttet til det å ta medisiner for psykisk sykdom. Tegn i tiden gjør at det kan stilles spørsmål om det ikke er sykeliggjøringen av symptomer som stigmatiserer og skambelegger.
Lien trekker opp en linje mellom påregnelige plager som ikke må sykeliggjøres på den ene siden, og psykiske tilstander som bør anerkjennes som legitime medisinske sykdommer på den andre. Lien skriver at det å ha depressive symptomer eller angstsymptomer ikke er det samme som å ha en lidelse i diagnostisk forstand. Han bruker begrepet sann forekomst av lidelse, men setter ingen markør på linjen hvor han forklarer skillet mellom det syke og det friske.
Kan grunnen være at et slikt skille kanskje ikke finnes?
Lien skriver at det blir feil at en psykolog skal uttale seg om virkningsmekanismer av medikamenter, og henviser til kyndige leger. Vel, det kan jo være en idé å se til forskning, slik Lien selv gjør. Status er at selv hos mennesker med store psykiske utfordringer, er det ennå ikke påvist verken kjemisk ubalanse i hjernen eller biologiske markører som kan forklare deres plager, slik praktikerne har trodd at vitenskapen skulle frembringe.
Det er derfor et tankekors at medisiner som er utviklet for behandling av psykiske lidelser har sin virkning på det biokjemiske planet.
I forskningen som Lien viser til er det medisinenes virkning på symptomene som angir resultatene, ikke hvorvidt pasienten oppnår en tilfriskning. I den samme forskningen står det også at det er mange grunner til at leger, pasienter og omsorgspersoner er og bør være kritiske til psykotropisk (kjemisk) medikamentell behandling, slik som uklar sykdomsårsak, mangel på diagnostiske tester, kommersiell interessekonflikt, uklar mekanisme for legemiddelvirkning og bivirkninger.
Dette gjør det nærliggende å spørre: Hva om det er medisinen som forvandler plagene til reelle sykdommer?
I folkeopplysningens tjeneste kunne NRK godt kostet på seg å nevne den gryende globale erkjennelsen av at den biomedisinske modellen i forståelsen av psykiske plager har feilet. WHO rapporterer om en dramatisk forkortet levealder for de som får påsatt merkelappen psykiske lidelser. Dette handler ifølge WHO ikke om biologi, men som resultat av stigma, diskriminering, redusert tilgjengelighet av helsehjelp – og alvorlige bivirkninger av reseptbelagt psykofarmaka.
Som følge av dette oppfordrer nå WHO til å gå bort fra institusjonaliserte psykiske helsetjenester, og heller integrere hjelpen på etablerte arenaer i samfunnet. Enkelte går så langt som å ville fjerne psykiatri som spesialitet. Dette er tydelige signaler om en ny retning i forståelse og håndtering av psykiske plager.
En forståelse som trolig mest av alt handler om å lytte når unge forteller om høye forventninger og press for å oppnå et vellykket liv. Denne dimensjonen fikk NRK fint fram i sitt program.
Det er forståelig om Lien skulle frykte for psykiatriens fremtid. Men når verdensbildet endres, vil en sunn respons være å erkjenne og tilpasse seg i en ny virkelighet.
Hvem vet, kanskje symptomer vil bli anerkjent som en stemme som med litt hjelp snart skal få komme til orde. Det kan jo være at både psykiatere og oss andre i den litt eldre generasjonen har ett og annet å lære om det samfunnet vi har skapt for våre etterkommere.