Det er mye man kan gjøre for å forandre livsbetingelsene, for seg selv, og andre. Noen metoder kan gi store gevinster. Vi kan organisere oss og drive interessepolitisk arbeid. Vi kan bli politikere. Vi kan bruke media. Vi kan ta til gatene. Vi kan forsøke å endre lovverket. Vi kan benytte oss av det eksisterende lovverket – nasjonalt og overnasjonalt – og forsøke å vinne fram i rettssystemet.
Den siste tida har vi i det norske mediebildet sett to eksempler på at forholdet mellom politikk og juss er mer kantete enn vi kanskje oppfatter det som i hverdagen. I USA kan retten til å få utført abort, slik den har stått i årtier, som følge av en viden kjent domsavgjørelse, stå for fall, som følge av utnevnelse av nye medlemmer i Høyesterett.
I Norge har Høyesterett nylig avsagt tre dommer som får betydning for straffeutmålingen, eller mangel på sådan, for mennesker med omfattende rusavhengighet som blir tatt med illegale stoffer.
Endret juss kan følge av endret politikk, skjønt neppe alltid i et en-til-en-forhold. Endret juss kan ha uforutsette politiske konsekvenser.
På feltet for psykososial helse pågår det for tida et omfattende lovteknisk arbeid for å samle lovverket som regulerer bruk av tvang, og for å gjøre dette lovverket (forsøksvis) ikke-diskriminerende. Det gjenstår å se hva som kommer ut av dette arbeidet.
Ikke alle har tid til å vente. Dersom skaden allerede har skjedd, nytter det heller ikke nødvendigvis å vente på nye lover.
Tvangserfarere går til sak mot staten
Inger-Mari Eidsvik og Merete Nesset har tvangserfaring fra 1988 til 2016, og går nå til sak mot staten ved Helse- og omsorgsdepartementet med påstand om menneskerettighetsbrudd ved gjennomføring av tvungent psykisk helsevern (tvangsmedisinering, isolering og beltelegging). Det er første gang staten innklages for menneskerettighetsbrudd i forbindelse med psykiatrisk tvangsbehandling i Norge.
Psykiatri- og rettsvernutvalget i ICJ-Norge har opprettet en pro bono-gruppe for menneskerettighetssaker knyttet til bruk av tvang i psykisk helsevern. Advokatene som bistår Eidsvik og Nesset i deres saker, er tilknyttet denne pro bono-gruppen. ICJ-Norge er den norske avdelingen av International Commission of Jurists (ICJ), en NGO med sekretariat i Geneve.
Rettsforhandlingene er berammet til uke 25 i Oslo tingrett. Det skal i første omgang avgjøres om sakene har rettslig interesse, om de er foreldet, og hvorvidt sakene skal prøves samlet eller hver for seg. Det er satt av tre dager fra og med 20. juni, med én dag i reserve. Saken føres for åpen rett.
Sakene har stor betydning. Flere tusen mennesker tvangsbehandles i psykisk helsevern hvert år, og det er dessverre svært få som har mulighet til å få saken sin vurdert av retten. Gjennom disse sakene vil det rettes søkelys på statens ansvar for den konkrete etterlevelsen av menneskerettighetene i psykiatrien. Det handler om retten til ikke å utsettes for umenneskelig behandling, og at grunnleggende menneskerettigheter skal beskytte oss, også i psykisk helsevern.
Både Eidsvik, Nesset og teamet som hjelper dem, er innstilt på å føre sakene hele veien gjennom rettssystemet, og videre internasjonalt hvis det blir nødvendig.
Umenneskelig krevende å komme hit
Merete Nesset har ikke bare lang fartstid som tvangserfarer. Hun har også vært en profilert aktivist på feltet for psykososial helse, og medlem av MiN-redaksjonen.
-Det er ikke bare å knipse med fingrene og så står man i rettssalen, liksom. Hva har ført deg dit du står i dag?
-Oi, det finnes ikke noe kort svar på det spørsmålet. Kanskje jeg må skrive en bok om det en gang. Det har vært en lang og umenneskelig krevende vei å komme hit. De første årene etter hver runde med tvangsbehandling har jeg strengt tatt hatt nok med å overleve og å stable på beina et liv jeg har maktet å leve. Det er jo paradoksalt at et vesen som liksom skal yte psykisk helsehjelp når man får et sammenbrudd eller gjennomlever en eksistensiell krise, river en i fillebiter og trykker en ytterligere ned i stedet å gi hjelp som hjelper. Psykisk helsevern, my ass! Jeg kaller det tvangspsykiatrien, jeg. Det er et mer presist begrep for meg.
-Pri én for meg har hele tida vært å være mamma for ungene mine. Min «karriere» som tvangsutsatt startet jo med en reaktiv psykose tre måneder etter at jeg fødte mitt første barn i 1993. Psykosen var i seg selv bare barnematen mot alt det jævlige jeg har måttet utholde av psykiatriske tvangsintervensjoner. Jeg nådde aldri fram med å klage til kontrollkommisjonen eller fylkeslegen. Klageadgangen er i praksis en stor vits, kanskje spesielt når det handler om psykoseproblematikk. Jeg har opplevd kontrollkommisjonen og fylkeslegen (nå statsforvalteren) som overlegens og sykehusets forlengede arm, snarere enn som organer som har vilje – og evne? – til å se slike saker fra hovedpersonens perspektiv. Og som om jeg ikke allerede var ødelagt nok av «behandlingen» jeg ble påtvunget, la erfaringene mine med de såkalte klageorganene kun sten til byrden.
-Jeg hadde aldri gått rettens vei om det ikke var for muligheten som åpnet seg gjennom pro bono-prosjektet til ICJ-Norge. Selv om jeg mang en gang har tenkt at det ikke kan være lov å behandle levende mennesker så til de grader dårlig i et sivilisert samfunn, så er det komplisert juss, det her. Jeg ble rimelig godt kjent med psykisk helsevernloven gjennom årenes løp. Men at det jeg var utsatt for, kunne være menneskerettighetsbrudd, hadde jeg ingen innsikt i.
Tvangsbehandlingsgalskapen tar aldri slutt
Sosiolog Ragnfrid Kogstad sier dette i innledningen til sin bok Etikk og menneskerettigheter i psykisk helsevern (Abstrakt forlag, 2021):
«En tidlig refleksjon kom til å dreie seg om hvor relativisert både profesjonsetikken og menneskerettighetene har blitt innenfor psykisk helse. Hva er forklaringen? Et av svarene jeg gir, er at feltet har blitt gjort komplisert og utilgjengelig for den sunne fornuften ved hjelp av et villniss av hypoteser om hjernens kjemi og funksjon, om annerledeshet, arv, diagnoser, ulike omsorgsbegreper, lidelsestrykk, farlighet og farmakologiske botemidler, og så videre. Profesjonell prestisje og kampen om hva som er gyldig kunnskap, men også profittjag, bidrar til forvirringen.»
La oss ha sosiologiprofessorens ord i bakhodet når vi om et øyeblikk igjen gir ordet til Merete Nesset:
-Hva er det verste du har opplevd som tvangserfarer?
-Det er umulig å rangere. Å bli skilt fra min nyfødte datter i fem måneder mens jeg satt neddopa, siklende og livredd i et hjørne på akuttavdelingen på Vinderen, og etterpå hvileløst travende i korridorene på intermediær avdeling da de la på et nevroleptikum til, og enda ett. Å bli sykdomsforklart og ansett som «alvorlig sinnslidende» med behov for livslang medisinering – når alt jeg trengte, var å få hvile ut og ha noen vettuge folk å snakke med om krisa jeg befant meg i. Å bli sperra inne i et nakent rom uten stimuli av noen art. Å bli ignorert med overlegg av ansatte som ble satt til å vokte døra på skjerma. Å bli lagt i gulvet av fire mann mens den femte trakk ned buksa mi og stakk en sprøyte i rumpa på meg. Å bli lagt i belter, for deretter attpåtil å få en sprøyte beroligende og sovemedisin satt i låret. Å bli hersa med, korrigert, håna og latterliggjort av ansatte. Å være maktesløst vitne til at medpasienter fikk samme «behandling». At alt dette bare fortsetter; at tvangsbehandlingsgalskapen aldri tar slutt. At medmennesker utsettes for alt jeg har nevnt over hver eneste dag bak lukkede dører. Og vissheten om at jeg er sjanseløs dersom en overlege bestemmer at sjela mi skal voldtas på ny, med medikamenter jeg aldri har hatt nytte av, men som tvert imot har påført meg store skader og dype traumer. Ja, så skada ble jeg at jeg ikke har makta å stå i ordinært arbeid siden årtusenskiftet. Tap av karriere. Store økonomiske tap. Summen av alt jeg har nevnt her er det verste.
Vi trenger en dom på at psykiatrisk tvangsmedisinering er forbudt
En av de mange tragediene på feltet for psykososial helse er at ingen av våre intellektuelle og ingen av de store avisredaksjonene ønsker å ta i de overordnede temaene på feltet med ildtang, til tross for de enorme kostnadene fenomenene og aktivitetene medfører, både menneskelig og økonomisk. Merete Nesset er en av svært få som snakker om diskriminering i kontekst av feltet for psykososial helse:
-Hva ønsker du å oppnå på vegne av deg selv? På vegne av dine medmennesker?
-Drivkraften i min aktivisme på feltet har vært å bidra til at de som kommer etter meg, skal få slippe å gjennomgå et slikt helvete som jeg har vært igjennom. Jeg har lenge vært en forkjemper for at enhver i det minste skal få anledning til å reservere seg mot tvangsmedisinering gjennom juridisk bindende forhåndserklæringer. Min kamp har vært forgjeves, i hvert fall på den arenaen der behovet for radikal endring er størst: på de lukkede sengepostene i akuttpsykiatrien. Der har tida stått stille i de snart 30 åra jeg har hatt innsikt i hva som faktisk foregår. Jeg vil si at det på flere steder til og med har blitt verre. Mennesker med psykoseproblematikk er fortsatt en marginalisert, diskriminert og til dels særdeles misforstått gruppe. Ingen går i demonstrasjonstog for at vi skal få en mer human tilnærming til hjelp for det vi måtte streve med. Jeg er sliten og lei. Denne rettsprosessen blir nok et punktum for min deltakelse i kampen for «sånne som meg».
-Akkurat nå er det personlig: Nå handler kampen og rettsprosessen for min del om meg og om det jeg har vært utsatt for. Og om Inger-Marie, selvsagt. Vi er to saksøkere med hver vår historie. Jeg har gått til sak for min egen del. Jeg ønsker meg en beklagelse; en innrømmelse av at det har vært begått overgrep mot meg i behandlingsiverens navn. Jeg vil ha oppreisning, erstatning, et plaster på såret for alt jeg har vært igjennom.
-Jeg håper at vi vinner fram i retten, og at staten blir dømt for brudd på menneskerettighetene. Med en dom i vår favør i lomma, kan jeg kanskje for første gang siden 1993 våge å puste helt fritt uten å se meg over skuldra, og forhåpentligvis atter føle meg som en fri borger i Norge. Med en dom i vår favør, vil jeg føle meg rimelig trygg på at en psykiater aldri ville våge å tvangsmedisinere meg igjen. Som samfunn trenger vi en dom på at psykiatrisk tvangsmedisinering slik den praktiseres i dag, er forbudt. Nødvendige endringer på feltet vil deretter bli tvunget fram. Håper jeg.
-Jeg regner med at du må ha hatt en del støttespillere i kampen for å bli hørt. Er det noen du vil nevne spesielt?
– Denne rettssaken hadde aldri blitt noe av uten den utrettelige innsatsen fra alle som har vært involvert i ICJ-Norge sin pro bono-gruppe. Hege Orefellen, Ketil Lund, Mads Andenæs, Stine Moen og Gro Hermansen har lagt ned utallige timer med frivillig arbeid gjennom flere år for å få sakene våre opp for retten. I tillegg har Mette Ellingsdalen og Grete Johnsen fra WSO stått last og brast med oss hele veien. Birgit Valla, Trond Aarre og Mehdi Farshbaf er folk jeg også ønsker å trekke fram. Uten dem ville jeg aldri klart å stå oppreist i prosessen. Det har røyna på i perioder, kan jeg love. Og så Inger-Mari, selvsagt! Det har vært godt for oss begge at vi er to i dette, som kan støtte hverandre og heie hverandre fram. Heldigvis har vi aldri mista motet samtidig.
Motsatte seg nevroleptika fra første innleggelse
Inger-Mari Eidsvik har sett helsevesenet fra begge sider – som pasient og behandler. Hun har, i likhet med Merete Nesset, også virket som aktivist og fagformidler:
-Eg har røynsle med tvang i periodar frå 1988 til 2016. Eg har erfart mykje av det Merete skildrar. Men så langt eg veit / kan hugsa, har eg aldri vorte lagt i belte. Men eg har vore paralysert, heilt eller delvis, av nevroleptika fleire gonger. Biverknader er vondt fysisk og skremmande psykisk. For meg har tvangsmedisinering vore akkurat det. Eg har motsett meg nevroleptika frå første innlegging, og det har vore fysiske kampar. Eg har bråseponert når eg har kome meg ut frå den lukka psykiatrien.
Stort sett vore i jobb
-Eg er utdanna barnevernspedagog, spesialpedagog og traumeterapeut. I tillegg har eg SEPREPs vidareutdanning i psykisk helsearbeid, utdanning i rettleiing og i leiing og administrasjon i helse-og sosialsektoren. Eg har stort sett vore i jobb. Eg brukte rett nok fem år på grunnutdanninga som barnevernspedagog. Det kosta å koma tilbake til livet uten medikament. Men eg hadde ein klok psykolog. Eg har seinare vore ute av arbeidslivet i periodar på 2-3 år etter innleggingar, men eg hadde kloke psykologar då òg! Eg har jobba i barnevernet, i sosialtenesta i kommune – før NAV – og i TSB-poliklinikk som behandlar sidan 2010 – der eg er enno.
Aktivist og formidlar
-Eg er òg aktivist, innanfor faget mitt. Eg vart filma allereie i 1990, i samband med ei eksamensoppgåve på medialinja ved Høgskulen i Volda. Der seier eg mellom anna at det er systemet det er noko galt med. I 1994 vart eg lagt inn på Åsgård i Tromsø. Der møtte eg «Reflekterende team»-tankegangen til Tom Andersen. Det gav meg mot og vilje til å våga å vera – og mot til å bli mamma. Eg har halde føredrag både for bachelor- og masterstudentar over fleire år, og i fleire andre samanhengar. Eg skriv artiklar når tankane må ut. Eg har vore trygg på mitt faglege nivå fordi det finst professorar og psykiatrar som på sitt nivå formidlar det eg trur på – til dømes psykologen Tor-Johan Ekeland.
Provosert over staten
-No er det forelding som er spørsmålet, og om saka har allmenn rettsleg interesse. Staten gir ikkje ved dørene. Eg er provosert over at staten prøver å stogga saka her. At staten ikkje ønsker å kasta lys over spørsmålet vi reiser: Bryt psykiatrien menneskerettane? Det er på høg tid at våre røyster vert høyrde, om så heilt opp til Høgsterett eller til Strasbourg, ved Den europeiske menneskerettsdomstolen! Vi er eit land som liker å seia vi er gode på det meste, til dømes menneskerettar. Det gjeld ikkje for oss som har vore utsette for tvang. Sjølv har eg PTSD, som følgje av behandlinga. Kan eg bli fri for det, så lenge det biomedisinske behandlingsregimet i ei atferdsterapeutisk ramme er det som møter meg om eg igjen kjem i krise? Eg blir provosert og sint i møte med ei slik «oppsedande» tilnærming. Eg vart godt oppdratt heime, lenge før eg kom inn i psykiatrien.
Redd for å døy av nevroleptika
-Det er overmedisinering, at eg skal døy som følgje av nevroleptika, eg er redd, eller at eg skal bli kognitivt skada av nevroleptika. Psykosar i seg sjølve trur eg ikkje skadar. Dei er for meg berre ein overlevingsstrategi når røynda blir for vanskeleg å vera i. Isolat er krenkande og gjer meg lita. Men det er ikkje dødeleg. Ein god og trygg barndom, tre gode private psykologar, traumeterapeututdanninga og anna tileigna kunnskap har gitt meg mot og styrke. Eg har aldri gløymt dei eg møtte på innsida i 1988, og seinare. Eg har alltid peika på at røysta mi handlar aller mest om å gje ei røyst til dei som i dag er døde, mine medpasientar på min alder. Min heiagjeng! Og for at komande generasjonar ikkje skal oppleva dette. Advokatane og ICJ-Norge har gjort ein kjempejobb, pro bono. Eg stiller meg 100% bak Merete der. Utan dei hadde eg aldri gått til sak. Det at Merete og eg har kvarandre no er godt. No handlar det om meg og mine røynsler. Men òg for oss pasientar og pårørande i Norge.
Manglende hjemmel i lov
Stine Moen er advokat MNA i Føniks advokater, og en av dem som har engasjert seg i Nesset og Eidsviks sak.
Finnes det eksempler fra andre land på at man har nådd fram med liknende krav som Merete Nesset og Inger-Mari Eidsvik fremsetter?
-Ja, det finnes noen eksempler, for eksempel fra Sverige. Her ble Staten dømt til å betale erstatning for brudd på EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjon) etter ulovlig tvangsmedisinering.
-Det er også noen saker i EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen), men de omhandler stort sett brudd på EMK for ulovlig beltelegging.
-Den største juridiske utfordringen er at man i norsk rett krever hjemmel i lov for å få erstatning. Hjemmelen finnes ikke i dag.
-Ellers har domstolene aldri fått presentert et korrekt kunnskapsgrunnlag om skadevirkningene av tvangsmedisinering og isolasjon, så vidt jeg kjenner til. Det er svært sjelden rene menneskerettighetssaker kommer opp for domstolene. Stort sett fordi de gruppene som blir utsatt for det hverken har ressurser eller kunnskap til å gå til slike søksmål. Dette gjelder særlig for pasienter som har overlevd tvangspsykiatrien.
Gro Hermansen er advokatfullmektig i samme firma som Stine Moen. Hun legger til, knyttet til psykisk helsevern generelt:
-De største utfordringene der må være at vilkårene i loven ikke praktiseres som de skal, og at prøvingsmekanismene ikke fungerer godt nok.
-Medisineringsspørsmålet behandles ikke av domstolen etter tvistelovens paragraf 36. Domstolene behandler heller ikke anførsler om brudd på EMK i tvangsinnleggelses-saker.
-I våre naboland er det domstolene, ikke statsforvalteren eller kontrollkommisjonen som behandler spørsmålet.
-At kontroll med disse alvorlige inngrepene må skje i domstolene, har også vært konklusjonen i alle offentlige utredninger siden 1980-tallet i Norge (ekspertutvalg nedsatt av regjeringen).
-Det skal også nevnes at det er svært vanskelig å kreve erstatning i etterkant for brudd på EMK, da norsk rett ennå ikke har fått en konkret hjemmel for dette, og den tradisjonelle erstatningsretten ikke er dekkende for statens forpliktelser til å kompensere brudd etter EMK.
Når psykisk helsevern skaper frykt
Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å oppsummere, men jeg tillater meg å gjenta to utsagn, som etter mitt skjønn viser hvilke redsler den allmektige norske velferdsstaten fortsatt anser seg berettiget til å utsette sine undersåtter for:
Inger-Mari Eidsvik: -Det er overmedisinering, at eg skal døy som følgje av nevroleptika, eg er redd, eller at eg skal bli kognitivt skada av nevroleptika. Psykosar i seg sjølve trur eg ikkje skadar.
Merete Nesset: -Med en dom i vår favør i lomma, kan jeg kanskje for første gang siden 1993 våge å puste helt fritt uten å se meg over skuldra, og forhåpentligvis atter føle meg som en fri borger i Norge. Med en dom i vår favør, vil jeg føle meg rimelig trygg på at en psykiater aldri ville våge å tvangsmedisinere meg igjen.
Vil du støtte rettssaken?
Du kan støtte rettssaken økonomisk på Spleis, hvis du skynder deg litt. Du kan støtte saken generelt ved å melde deg inn i We Shall Overcome eller Hvite Ørn, og/eller ved å be redaksjonen i avisa du leser om å dekke saken.
