Home Bøker Imperiet må falle

Imperiet må falle

0
Imperiet må falle

Ragnfrid Kogstad

Etikk og menneskerettigheter i psykisk helsevern

Abstrakt forlag, 2021

182 sider

ISBN 978-82-7935-405-5

Hvorfor får tilsynelatende flere og flere psykososiale utfordringer? Hvorfor har så mange redusert psykososial funksjonsevne? Hvorfor tar så mange livet sitt? Hvorfor blir så mange «arbeidsuføre» av psykososiale årsaker? Hvorfor har ikke tjenestene endret seg, til tross for flere tiår med opptrapping og reformiver? Hvorfor er de intellektuelle og allmennheten helt uinteressert i et felt som koster samfunnet 300 milliarder i året? 

For meg ble den gordiske knuten som feltet for psykososial helse ofte framstår som, mindre og løsere da begrepet «multippel reduksjonisme» dukket opp i hodet mitt en gang på 2010-tallet. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg legger i dette begrepet, og da må jeg starte med «reduksjonisme». 

Den gode reduksjonismen

Dersom jeg begynner å hangle og mistenker at det er noe galt med kroppen min, er det, i hvert fall i mine øyne, et uomtvistelig gode at det går an å sette kroppen «på verksted». Måling av blodtrykk, en blodprøve, et røntgenbilde – den medisinske modellens reduksjonisme (å konsentrere seg om noe og og overse mye annet) fungerer veldig bra på mange områder. 

For de flestes vedkommende er det heller ikke vanskelig å kompensere for den midlertidige reduksjonen. Arbeidskollegaer, medelever, familie, naboer og venner – «alle» har referanser til diabetes, hjerteproblemer eller en brukket fot og tar imot den syke med omsorg, støtte og oppmuntrende historier, og før man vet ordet av det, er man på toget igjen. 

Den farlige reduksjonismen

Det fungerer ofte stikk motsatt når det er snakk om psykososiale fenomener. For det første er det i mange sammenhenger slik at nettverket er svekket allerede før man blir «undersøkt», «utredet» og «redusert». For det andre vil det gjerne være slik at tilliten til andre mennesker, av ulike grunner, kan være lav, og «virkelighetsfølelsen» svekket hos «symptombæreren». 

For det tredje er det slik at det er langt vanskeligere å tilskrive den aktuelle tilstanden hos et tjenestesøkende menneske på feltet for psykososial helse til noe som eksklusivt følger av «indre forhold» hos «den lidende personen», enn til noe som er «galt» i familien eller i nettverket for øvrig, eller i samfunnsformasjonen mer generelt. For det fjerde vil det være langt vanskeligere for nettverket å inkludere «et ferdigbehandlet menneske» med psykososiale utfordringer eller funksjonsnedsettelser, fordi så mye livsviktig informasjon har blitt igjen i behandlingssystemet, og fordi den som er blitt «behandlet» vil streve med å formidle det som har skjedd selv, ettersom kommunikasjonsutfordringer er en av de sterkeste fellesnevnerne for psykososiale lidelser. 

Stor risiko

Når jeg knytter ordet «multippel» til ordet «reduksjonisme», er det nettopp for å understreke at all reduksjonisme knyttet til psykososiale fenomener bærer med seg stor risiko for at man setter i gang prosesser det ikke er mulig å ane rekkevidden av. Reduksjonismen begynner gjerne å «selvbestøve» seg, slik at det fødes en rekke nye tanker, følelser, situasjoner, erfaringer, karrierer og nettverk – eller mangel på slike – som det har vært helt umulig for noen å forutse, som kan ha uante konsekvenser, og som kan lede hvor som helst.

Å ta noen ut av nettverket og de ordinære arenaene med henvisning til psykososiale utfordringer, er derfor umåtelig risikabelt. Når det likevel fortsatt ser ut til å være regelen heller enn unntaket, er det nok fordi ingen kan stilles til ansvar for noe som helst, slik systemet fungerer i dag. 

Legen som forordner de første pillene og henviser, psykologen som avviser, eller tar imot pasienten, utfører tester og gir en tidsavgrenset «terapi», psykiateren som forandrer diagnosen og forordner flere piller, sykepleieren som lydig gjør sin avgrensede del av jobben, Nav-konsulenten som stiller sine spørsmål og krav – ingen kan i ettertid avkreves svar på hva som gikk galt, siden de alltid, når de blir utfordret, bare er «små brikker i et stort spill».

Det er mye lettere å skylde på pasienten, som antakelig har vært «behandlingsresistent», «sykere enn vi trodde», eller har hatt «manglende motivasjon for endring». Og hvorfor skal vi nå egentlig dvele særlig lenge ved dette? Det sendes uansett utallige nye, jomfruelige pasienter inn på det psykiatriske samlebåndet hver dag, slik at gårsdagens pasient fort kan arkiveres i glemmeboken, der et av kapitlene heter «uførestatistikken», mens de ansatte beholder sin status og får sine lønnsslipper hver måned, uansett resultat. 

Det får foreløpig være nok om multippel reduksjonisme. Den får nøye seg med å danne bakteppe en liten stund, før den etter hvert hentes fram igjen. Nå er det på tide å presentere den aktuelle forfatteren og boka hun har skrevet. 

En nødvendighet

Ragnfrid Kogstad er en forfatter man iblant kan ta seg i å tenke at man hadde vært nødt til å finne opp, dersom hun ikke allerede hadde vært blant oss. Joda, vi har selvfølgelig Tor-Johan Ekeland og Trond F. Aarre. Vi hadde en gang Arnulf Kolstad. Vi har en håndfull forfattere som leverer gode analyser av ulike delfelt. Men, likevel, uten Ragnfrid Kogstad hadde vi nok ikke hatt hele bildet. Av hvor mye som ikke tåler dagens lys. Hvor mye som ikke blir sagt og skrevet. Hvor mye tilbakeholdt informasjon som finnes. Hvor mye vi har tapt på å lisensiere feltet for psykososial helse ut til leger, psykologer og sykepleiere. Hvor mange andre verdener som er mulige. 

En advarsel 

La meg like godt si det først som sist: Denne boka er ingen lykkepille. En akademiker og egenerfarer jeg kjenner, sa det omtrent slik: -Denne boka er til å bli deprimert av, for forfatteren beskriver jo psykisk helsevern akkurat slik det er, og det er ikke vakkert.

En anerkjennelse

Det Ragnfrid Kogstad gjør, er rett og slett å foreta en EU-kontroll på feltet. Kogstad er en dyktig akademiker med imponerende oversikt. Lesere med tilstrekkelig akademisk dannelse blir godt ivaretatt. Forfatteren loser oss så trygt gjennom de psykiatriske hårnålssvingene som det er mulig å gjøre. Men hvis du ikke er spesielt opptatt av hva som befinner seg under panseret på psykisk helsevern, er det ikke sikkert at dette er boka for deg. Samtidig: Om du ikke leser denne boka og forholder deg til innsiktene forfatteren gir, er det som å be om å bli avskiltet ved første kontrollpost.

Ragnfrid Kogstad drøfter etter mitt skjønn materialet hun bruker på forbilledlig vis. Det er til tider tung materie forfatteren håndterer. For en som befinner seg et sted mellom fag og erfaring, kreves det at lesetempoet senkes iblant. Likevel kan det nok hende at jeg mister et poeng eller to i løpet av lesingen. Det tar jeg i så fall på min kappe – en leser får ta sin del av ansvaret for leseutbyttet, gjennom for eksempel å lese seg opp på temaer som virker spesielt innfløkte. 

Jeg synes Kogstad generelt treffer godt når det gjelder det pedagogiske innsteget – boka er definitivt lesbar for mange, samtidig som den ikke viker en tomme når det gjelder å ta de viktige debattene på bakgrunn av de nødvendige redegjørelsene. Språket er sikkert og formuleringene øyeåpnende og treffende. 

Forfatterens presentasjon av boka

Parafrasering – å gjengi andres tekst og tale med egne ord – er en sport jeg aldri har fått helt taket på. Jeg lar derfor forfatteren presentere boka selv:

-Boka har sitt utgangspunkt i førstehåndsberetninger fra mennesker med brukererfaring fra psykiatrien. 

-Feltet for psykososial helse er preget av at både profesjonsetikken og menneskerettighetene har blitt relativisert innenfor psykisk helse. 

-Feltet har blitt gjort komplisert og utilgjengelig for den sunne fornuften ved hjelp av et villniss av hypoteser. 

-Et sentralt premiss for boka er at det psykiatriske fagfeltet, til tross for langvarig kritikk, har vist stor resistens mot endring. 

-Boka drøfter blant annet følgende overordnede temaer: Den medisinske modellens svakheter. Det psykososiale perspektivet. Psykosebehandling. Depresjonsbehandling. Diagnosesystemet. Kampen om kunnskapen. Praksiser som er i tråd med menneskerettighetene.

Noen eksempler

Bokas store forse er at den gir en grundig gjennomgang av situasjonen i psykisk helsevern, slik at vi sitter igjen med mange svar på hvorfor så mye går så galt. Mange av Mad in Norways følgere vil nikke gjenkjennende til mye av dette, men Ragnfrid Kogstad viser bedre enn noen hvor absurd feltet framstår når man går nærmere inn i de ulike delfeltene. Noen eksempler fra teksten:

Om selvmotsigelse og ureflektert adopsjon i feltet: «Det offisielle bildet av psykiske lidelser og hva som er god behandling for lidelsene, er preget av mange humane og kontekstuelt orienterte ideer og ønsker om nytenkning. Samtidig er bildet selvmotsigende og preget av en ureflektert adopsjon av tunge tradisjoner, særlig basert på medisinering som udiskutabel ingrediens i behandlingen, en tydelig paternalisme, et tvetydig forhold til brukermedvirkning og et sviktende kunnskapsgrunnlag». (s. 19)

Om diagnoser som merkelapper: «Personer med fartstid i psykiatrien forteller om en lang rekke av diagnoser – gjerne en diagnose for hver behandler. Ti til tjue diagnoser ser ikke ut til å være uvanlig på en og samme person om man har vært innenfor systemet en stund … Spørsmålene som melder seg er: Hvordan kom vi dit? Hvordan kom vi dit at man må ha en merkelapp for å få hjelp i livskriser? … [En] merkelapp som angår våre kognitive og emosjonelle evner, det vil si berører de egenskapene som gjør oss til rasjonelle, autonome vesener og likeverdige medmennesker og samtalepartnere.» (s. 95)

Om det nødvendige skillet mellom helsevern og rettsvern: «[Frihetsberøvelse] av mennesker med funksjonsnedsettelser må skje på et allment grunnlag, ut fra begrunnelser og prosedyrer som gjelder alle, uten at vilkårene for inngrep kobles til reell eller påstått psykososial funksjonsnedsettelse. Et gjennomført skille mellom helsevern og rettsvern vil bryte med den tunge stigmatiseringen som finnes i psykisk helse-feltet, ved at farlighet og psykisk sykdom knyttes sammen. Videre vil det innebære en ansvarliggjøring av individet som meningssøkende subjekt … noe som kan bidra til vekst og verdighet for den enkelte.» (s. 155)

Den multiple reduksjonismen – et stjerneeksempel

Jeg startet denne bokomtalen med en kort redegjørelse for hva jeg legger i betegnelsen «multippel reduksjonisme». Etikk og menneskerettigheter i psykisk helsevern gir etter mitt skjønn mye kjøtt på beina til dette begrepet. Her er et stjerneeksempel:

«Prozac ble raskt den medisinen amerikanske pasienter klagde mest på. Foruten utløsing av mani handlet klagene om problemer som psykotisk depresjon, nervøsitet, angst, uro, fiendtlighet, hallusinasjoner, minnetap, skjelvinger, impotens, kramper, søvnløshet og kvalme … En pasient med depresjon behandles med et antidepressivt middel, som utløser en manisk eller psykotisk episode. Hans eller hennes diagnose endres til «bipolar» lidelse. Personen foreskrives et antipsykotisk middel, gjerne sammen med antidepressiva, og er på god vei mot varig uførhet.» (s. 123)

Et ankepunkt

Jeg har ikke mye å utsette på boka, men selv om det er riktig at det finnes kritiske stemmer mot bruker-begrepet blant pasienter, særlig blant dem som har vært utsatt for tvang, synes jeg forfatteren blir for bastant på dette punktet (s. 12). Det er helt riktig, som Ragnfrid Kogstad skriver, at folk ikke kan være «brukere» av tvang. Men at brukerbegrepet dermed må diskrediteres og på sikt søkes fjernet fra vokabularet og feltet, til fordel for en diskurs om «å gi og motta hjelp» – der er jeg uenig med forfatteren. 

Den sosiale modellen, antidiskrimineringstenkningen og funksjonshemmedeforskningen er, slik jeg har skjønt det, mer opptatt av tanker om tilrettelegging, assistanse, ikke-diskriminering, valgmuligheter og ordinære arenaer enn av «hjelp», behandling, omsorg og særarenaer. Enhver borger bruker i dag tjenester, på alle livets områder, fra vugge til grav. 

Det er selvfølgelig lov å ønske seg en helt annen samfunnsformasjon, men det har etter mitt skjønn lite for seg å forsøke å gjøre psykisk helsevern til en isolert annerledes-øy i et liberalt verdenshav. Ragnfrid Kogstad er langt fra alene om å navigere suboptimalt i dette farvannet – det driver fortsatt en del halvfordøyd sekstiåttevrakgods rundt på feltet for psykososial helse.

Anbefales for alle

Dette lille ankepunktet til side: Ragnfrid Kogstad har gjort en kjempejobb med denne boka. Den anbefales for alle som vil forstå feltet til bunns. Boka vil for mange bidra til å forvandle uro over alt det lite hyggelige som skjer i psykisk helsevern, og sorg over tapte muligheter, både for pasienter og profesjonelle, til visshet om at imperiet må falle. 

Imperiet må falle. 

(Oppgitt interessekonflikt: Bokanmelderen og forfatteren av boka som anmeldes sitter begge i Mad in Norways redaksjon.)