Rita Sørly, Bengt E. Karlsson og Tommy Sjåfjell (red.)
Medvirkning i psykisk helse- og rusarbeid
Universitetsforlaget 2021
ISBN 978-82-15-03594-9
244 sider
-Drep meg, herre konge, men ikke med brukermedvirkning! -Når jeg hører ordet «brukermedvirkning», spenner jeg hanen på min pistol.
Det er ikke bare mat, klær og navn som går ut på dato. Begreper kan også skifte valør etter som tida går. Brukermedvirkning, som i sin tid fremsto som et løfterikt begrep, truer i dag med å kvele både den som sier eller skriver ordet og de som hører på eller leser.
Det er mange årsaker til at det har blitt slik. Manglende analyser av særtrekk ved de ulike delfeltene hvor brukermedvirkning inngår, innbyr til famling. Manglende erkjennelse av at det å ta i bruk et relasjonelt begrep uten først å sikre en velfundert og omforent beskrivelse av kjennetegnene ved partene som inngår i relasjonen, er å be om trøbbel. Manglende analytisk evne hos aktørene, er å invitere til misforståelser. Manglende politisk og byråkratisk evne til å følge opp igangsatte reformer, er oppskriften på kaos.
Det er ikke slik at empati, dialogvilje, omsorg eller nestekjærlighet har noen som helst forrang når forutsetningene for brukermedvirkning skal diskuteres. Brukermedvirkning er en teknisk term, som i vel så stor grad forutsetter evne til kjølig analyse.
Brukermedvirkning er en teknisk term
Skillet mellom «oss» og «dem» har de siste årene ofte vært anført som et hinder for brukermedvirkning og gode tjenester. I noen sammenhenger er det selvfølgelig riktig: Diskriminerende holdninger og atferd er definitivt et dårlig utgangspunkt for menneskelige utvekslinger.
Samtidig er det slik at en generell benektelse av nødvendigheten av et analytisk og interessepolitisk skille mellom «oss» og «dem» river bort hele grunnlaget for brukermedvirkning. Uten at det, der det er relevant, settes et klart skille mellom på den ene siden tjenesteleverandører, tjenesteledere og tjenesteytere, og på den andre siden tjenestemottakere eller tjenestebrukere, er det meningsløst å snakke om brukermedvirkning.
Et gigantisk barneselskap
Samtalen om psykososial helse har utviklet seg til et gigantisk barneselskap, med utstrakt utveksling av dikkedikk og annet infantilt babbel. Derfor: Ta dere sammen, folkens. Stikk fingeren i jorda. Slutt med kosepraten. Vær orientert for tid, nivå og situasjon. Vi har en jobb å gjøre. Vi har ingen tid å miste.
Til dere som yter psykososial helse-tjenester: Oppfør dere slik dere selv forventer å bli møtt. Innrøm pasienter, brukere og pårørende de samme rettigheter som dere selv krever.
Til dere som bruker psykososial helse-tjenester: Krev informasjon. Forvent å bli møtt slik dere ønsker å bli møtt. Bruk klageretten, hvis dere ikke er fornøyde.
Når dette er på plass, begynner det så smått å gi mening å snakke om brukermedvirkning i kontekst av feltet for psykososial helse, men jeg tillater meg en liten leksjon til, for sikkerhets skyld.
Brukerperspektivet og tjenesteleverandørperspektivet
Brukerperspektivet er summen av brukerbevegelsens innsatser, historisk og samtidig (interessepolitikk, oppnådde rettigheter, m.v.), den idealtypiske forbrukerinteresse (hvordan man generelt ønsker og forventer å bli møtt som kunde eller bruker på 2020-tallet, uavhengig av felt eller marked), og de faktiske brukernes tilbakemeldinger (brukerundersøkelser, forskning, m.v.). Det kan også diskuteres om ikke tilsynsmyndighetenes rapporter og medias avsløringer bør tas med, i hvert fall som en støtte til brukerperspektivet.
Tjenesteleverandørperspektivet knytter an til lovverk, politiske føringer, akademiske tradisjoner, profesjonelle interesser, samfunnsmessige og kulturelle diskurser, økonomiske interesser (medisinindustrien, psykoterapibransjen, m.v.) og lokale tjenestekulturer.
Brukerperspektivet og tjenesteleverandørperspektivet er både teoretiske og empiriske begreper. Det kan være greit å vite i hvilken grad og i hvilke tilfeller man selv benytter det på den ene eller andre måten. Det er mye man kan øve på her i livet, og det er nødvendig å ha et minstemål av peiling på forhold knyttet til begrepsdannelse, begrepsutvikling og begrepsavklaring, dersom samtalene om psykososial helse ikke skal bryte helt sammen.
En nødvendig avklaring
Det er krenkende å snakke om brukermedvirkning i forbindelse med pasienter som er underlagt tvang. Ingen kan tvinges til å bruke tjenester, slik ingen kan tvinges til å elske.
Noen vil kanskje hevde at det er krenkende å snakke om medvirkning i det hele tatt, knyttet til tvang. Noen vil kanskje til og med mene at det er krenkende å snakke om noe som helst annet enn tvang. Jeg har forståelse for slike posisjoner, men befinner meg personlig ikke der.
En mangfoldig bok
Medvirkning i psykisk helse- og rusarbeid er en mangfoldig bok, i mer enn en forstand. Den har tre redaktører, hvorav en har omfattende brukererfaring, en er opptatt av samisk helseforskning og en er professor i psykisk helsearbeid.
Boka har sytten forfattere, hvorav minst fem flagger egenerfaring som pasient, bruker eller pårørende. Forfatterne skriver fra mange ulike posisjoner. Som så ofte ellers glimrer klinikere, ledere og forskere med bakgrunn fra spesialisthelsetjenesten med sitt fravær. Samhandlingen mellom stat og kommune ligger på sotteseng også i dette prosjektet.
Boka har tre deler, foregrepet av redaktørenes innledningskapittel. Den starter med Teoretisk del, fortsetter med Ulike perspektiver, og runder av med Praktiske eksempler. Det er ujålete og nedpå og fungerer langt på vei fint:
«(Vi har) hatt ønske om å samle bidrag som viser bredden i brukermedvirkning i praksis og forskning på fagfeltet. Bidragene beskriver et mangfoldig, komplekst og sammensatt felt fra ulike perspektiver. Forfatterne synliggjør utfordringer, dilemmaer og mulige løsninger.»
Jeg er ikke nødvendigvis umiddelbart enig i alle presiseringene i innledningskapittelet, slik redaktørene neppe vil være enige med meg i alt jeg har tatt opp i innledningen til denne bokanmeldelsen. Det finnes unøyaktigheter i innledningskapittelet, det skal ikke stikkes under stol – se neste avsnitt for eksempler. Men det er lett å følge redaktørenes tankegang; det gjelder for det meste resten av boka også.
En forankret bok
Jeg identifiserer meg med bokas forankring: «For å kalle noe medvirkning må de personene som har erfaringer med det aktuelle fenomenet eller den aktuelle problemstillingen være med fra første stund.» Denne holdningen gjennomsyrer boka, samtidig som utfordringer ikke blir underkjent, slik som her: «De ansatte i de kommunale tjenestene skal innlemme nye kollegaer, erfaringskonsulenter og brukerrepresentanter med egenerfaring skal finne sin plass.»
Forrige setning kan imidlertid også tjene som et eksempel på unøyaktighet – her er det faktisk mulig å finne tre eksempler på manglende presisjon i en og samme setning:
Det følgende er en misforståelse som ser ut til å ha en viss utbredelse i feltet: «…brukerrepresentanter med egenerfaring skal finne sin plass.» Her er det malplassert å trekke inn egenerfaring: brukerorganisasjoner kan oppnevne hvem de vil til å representere seg, uavhengig av bakgrunn og erfaringer.
Det oppleves som lett anakronistisk å hevde at brukerrepresentanter «… skal finne sin plass» i 2021, etter som myndighetene har krevd dette av tjenestene – og indirekte av brukerorganisasjonene – i et par tiår nå.
Det er strengt tatt ikke de ansatte i tjenestene som «skal innlemme nye kollegaer». Det er et ledelsesansvar å få nyansatte og ansatte med lengre fartstid, uavhengig av bakgrunn, til å fungere sammen.
En relevant bok
Boka vil være nyttig for mange. Gamle travere vil nikke gjenkjennende til mye. Studenter og andre ferskinger vil være godt forberedt på det som møter dem på jobb etter å ha lest denne boka. Det oser tilstedeværelse og fingeren i jorda av de fleste kapitlene.
I del 1 stikker kapittel 4 – «Medvirkningens etikk og refleksivitet – en duoetnografisk øvelse» – seg litt ut i negativ forstand, i hvert fall i mine øyne. Jeg forventer tydeligere grenser mellom fenomener som dialog, psykoterapi og brukermedvirkning; her står grensene i fare for å bli visket ut.
I del 3 avviker kapittel 15 – «Brukermedvirkning i Sápmi» – formmessig fra de andre kapitlene, i det dette kapittelet har karakter av en forskningsartikkel. Innholdet er spennende, men formen gjør at det hele lugger litt.
En anstendig bok
Når adjektivet «anstendig» dukker opp i hodet mitt under lesningen av denne boka, er det nok fordi jeg mener at den forrige boka jeg anmeldte for Mad in Norway slet litt på dette punktet. Jeg vet ikke om mangfold, forankring og relevans er tilstrekkelige betingelser for anstendighet, men det bidrar i hvert fall langt på vei.
To kapitler med spesiell relevans for Mad in Norways følgere
Kenneth Arctander ser et felt med behov for kamp og analyse. Han er opptatt av hvem som kjemper og hva som står på spill. Arctander knytter an til Michel Foucaults begrep styring (governmentality) og Slavoj Zizeks tanker om formelle rettigheter, falsk frihet og ekte frihet.
Arctander går gjennom virkeområdene til ulike brukerorganisasjoner på rusfeltet og konkluderer med at brukermedvirkningen ligger i et spenningsfelt der det kan ytes motstand med krav og kamp. Organisasjonene kan riktignok fungere som en forlengelse av myndighetene og muliggjøre disses styringskunst, men brukerorganisasjonene kan også ta makt innenfor rammene, noe som krever både analytisk beredskap og evne til selvkritikk.
Dette er en analyse som definitivt også har relevans for feltet for psykososial helse. Et eksempel kan være de siste års støy rundt Verdensdagen for psykisk helse, som i Norge driftes av brukerorganisasjonen Mental Helse og er utformet som en grasrotmobiliserende folkehelsekampanje, mens de årlige internasjonale temaene er skarpere i kantene og har et større potensiale for interessepolitisk kamp. Et annet eksempel kan være ordningen med erfaringskonsulenter, som historisk har sprunget ut av interessepolitisk kamp, men som i dag står i fare for å forfalle til nok en klinisk semiprofesjon – erfaringskonsulentene gjør, i så fall, «dominante diskurser til sine egne».
Bengt Karlsson er en ringrev som gjennom et kvart århundre har vært med på det meste i den lavkirkelige delen av feltet for psykososial helse. I kapittelet i boka der han er eneforfatter overgår han seg selv, etter mitt skjønn. Dette er den beste kortfattede kritiske oversikten over feltet for psykisk helse jeg har sett til nå. Ett kapittel kan ikke fortelle alt, selvfølgelig, men dette kapittelet dekker veldig mye. Denne teksten, som det formelig gnistrer av, hadde fortjent en sammenfatning til bruk på Mad in Norways nettside. Inntil så eventuelt skjer, anbefaler jeg dette kapittelet for alle Mad in Norways følgere – spør ditt lokale bibliotek om de kan skaffe boka, og les gjerne flere kapitler, hvis du først får kloa i boka.
En skattkiste
Med noen siders mellomrom langt ute i boka har jeg notert følgende:
«Boka har en fin bredde; den treffer godt på å være praksisnær og analytisk.»
«Denne boka er en skattkiste!»
Ja, den er det, i en slik grad at jeg fort måtte legge bort den første planen om å redegjøre for innholdet i flere av kapitlene – det er så mye fint her at det er umulig å gå nærmere inn på alt, uten å bli heltidsanmelder.
Jeg klarer likevel ikke å legge boka bort uten å nevne to forfattere til: Audun Pedersen og Astrid Weber. Sistnevnte slår her ut i full blomst, i det som godt kan være den klokeste og mest ettertenksomme teksten fra erfaringssida i Norge noensinne. Det blir spennende å følge Weber videre; det er bare å bøye seg i støvet for de skrittene hun har tatt de siste 10-15 årene.
Audun Pedersen forteller en «historie fra Bergen» – om medarbeidere med brukererfaring. Dette er, både i form og innhold, et nybrottsarbeid. Kapittelet er kanskje bokas ultimate lesefest – slike feltorienterte kasus-studier må vi få fler av!
En tanke
En tanke slår meg under arbeidet med denne anmeldelsen: Nå kan det ikke lenger herske tvil om at vi fra brukerbevegelsen vil kunne skrive en fagbok, for eksempel en antologi som denne, helt på egen hånd. I tillegg til alle de flinke tenkerne og forfatterne «fra brukersida» som er representert i boka – her inkluderer jeg også tillitsvalgte/ansatte/forskere med ståsted i brukerbevegelsen, men som ikke nødvendigvis selv har flagget egenerfaring – dukker det kjapt opp sju-åtte til i mitt hode, med og uten master- eller doktorgrad. Spørsmålet er egentlig bare: Hvem av oss tar opp hansken og blir den/de første fagbokredaktøren(e) på feltet for psykososial helse der alle involverte har ståsted i den norske brukerbevegelsen?
Før vi kommer så langt, finnes det massevis av energi i den foreliggende boka. Hvis du ennå har plass på ønskelista di til julenissen – ikke nøl! Denne boka er nødvendig sikringskost i energikrevende vintermåneder og harde tider.
Alle nevnt, ingen glemt
Det er ikke lett å legge bort boka og runde av denne bokanmeldelsen. Alle forfatterne burde vært nevnt … hva hindrer meg forresten i å gjøre det, egentlig? Kom igjen, opp på podiet med dere, alle sammen! En stor applaus til:
Tommy Sjåfjell, Rita Sørly, Bengt Karlsson, Marit Borg, Martine Kihle Dahlsrud, Bente Weimand, Astrid Karine Weber, Audun Pedersen, Erik Torjussen, Ellen Syrstad, Lise Størkersen, Hilde Mjøs, Vår Mathisen, Vigdis Nygaard, Anne Grethe Terjesen og Anita Vatland.
