Eskil Skjeldal (red.)
Kritiske perspektiver på brukermedvirkning
Universitetsforlaget 2021
180 sider
ISBN 978-82-15-04730-0
Kritikk er ikke farlig. Tvert imot: Kritikk er tvingende nødvendig. Vi ville ikke satt oss i et fly dersom vi ikke visste at alle viktige deler og funksjoner regelmessig blir gjennomgått og vurdert med et nådeløst blikk.
Når vi skal kjøpe bolig, er tilstandsrapporten sentral, selv om den er utarbeidet av en person som i den aktuelle sammenheng kan ha vært fullstendig uinteressert i det vi liker best ved akkurat denne boligen: prisen, beliggenheten, utsikten og hagen.
Nei, kritikk er ikke farlig. Manglende kunnskap og interesse, derimot, kan være farlig. Grensen mellom kunnskapsløshet og ondskap kan være flytende. Når manglende interesse og kritikk slår seg sammen, kan kritikken være farlig. Det vet mange barn og unge noe om. Det vet mange ektefeller noe om. Det vet mange pasienter, brukere, brukermedvirkere og erfaringskonsulenter på feltet for psykososial helse noe om.
Jeg skal ikke påstå at jeg møtte mye ondskap i mitt virke som brukerrepresentant og erfaringskonsulent, i hvert fall ikke i sin reneste form. Men uvitenhet, likegyldighet og arroganse? Joda, i rikt monn.
Mer kontrær enn kritisk
Kritikk er viktig. Fenomenene – for eksempel brukermedvirkning og psykiatrisk behandling – må tåle kritikk. Aktørene – for eksempel brukerorganisasjoner, brukerrepresentanter, erfaringskonsulenter, psykologer, psykiatere og sykepleiere – må tåle kritikk. Men kritikken må ha et skikkelig grunnlag. Den må gi et riktig og representativt bilde av landskapet vi er aktører i. Det gjør dessverre ikke Kritiske perspektiver på brukermedvirkning. Boka fremstår derfor som mer kontrær enn kritisk.
Redaktøren fortsetter i bokas innledningskapittel der han slapp i avslutningskapittelet i Levd liv; den forrige antologien han redigerte for Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (Erfaringskompetanse). Den gang så han et brukerfelt fullt av sjarlataner som ikke hadde forstått noe som helst, som forvekslet sine koner med hatter, som snakket med utestemme, som «bare» var aktivister, som ikke var enige med noen om noe, som bare var ute etter å sensurere, som projiserte sine egne demoner på andre. Påstand på påstand. Ingen eksempler. Ingen referanser. Ingen navn.
Det var bare ett å gjøre, om vi skulle tro redaktøren: Heve seg over alle som mente seg å snakke på vegne av noen. Glemme utskuddene. Glemme brukerbevegelsen. Stole på fenomenene, forskerne og de faktiske brukerne.
Det var ikke elegant. Det var oppsiktsvekkende nedrig. Men det har antakelig vært effektivt: Erfaringskompetanse er i dag for alle praktiske formål et mikrofonstativ for forskere og andre fagfolk som har svelget redaktørens utdefineringer, lammende filosoferinger og svakhet for fenomener, «faktisitet» og forskning, uten å skjønne hva dette kan føre med seg.
Erfaringskompetanse håndplukker deltakere til sine årlige «toppmøter». Underforstått: Kritikk er tillatt, så lenge vi får velge hvem som får lov til å være kritiske. Erfaringskompetanse presenterer nesten utelukkende kvalitativ småskalaforskning – egen og andres – som leverer oss «resultater» som ikke flytter noe som helst. Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha sett noen oppsummering av hva Erfaringskompetanse mener de har funnet ut etter å ha vært i drift i halvannet tiår.
Ikke tillitvekkende
Redaktørens innledningskapittel i Kritiske perspektiver på brukermedvirkning er stilistisk noe mer dempet enn avslutningskapittelet i Levd liv, men hovedtrekkene i innholdet er til å kjenne igjen. Det er ingen tvil om at redaktøren er en kunnskapsrik og skrivefør mann. Problemet er at han ikke virker å være spesielt interessert, verken i feltet for psykososial helse generelt, eller i brukerfeltet spesielt.
Når man går så høyt ut som redaktøren gjør, må man dokumentere, referere og i det hele tatt knytte an til det som andre aktører har gjort tidligere. Dette tar redaktøren seg i liten grad bryet med. Derfor blir hans mange «analyser», påstander og spørsmål relativt uinteressante. Som leser med lang fartstid fra brukermedvirkningsfeltet – som brukermedvirker, erfaringskonsulent, medforsker, fagbokanmelder, faglitterær forfatter og brukeraktivist – opplever jeg landskapet redaktøren beveger seg i som så sterkt fortegnet at det er vanskelig å ta det alvorlig.
Eksempel 1
«Det finnes få eller ingen som arbeider på eller rundt feltet psykisk helse og rus, som er motstandere av brukermedvirkning. Brukermedvirkning er en aktiv del av behandling, tjenesteutforming og forskning», skriver redaktøren. Dette, som kanskje kan sies å være bokas hovedpremiss, er høyst diskutabelt.
Hva viser de ferske evalueringene av pakkeforløpene? Pasienter vet knapt at de er en del av et pakkeforløp. Pasienter vet ikke at de har, eller burde ha, en behandlingsplan. Brukerundersøkelser gjennom tjue år har gang på gang vist at informasjonen på feltet er mangelfull, og uten informasjon, ingen brukermedvirkning. Ja, vi trenger ikke gå lenger enn til redaktørens kollega i Erfaringskompetanse, Arnhild Lauveng, som i et intervju med erfaringskompetanse.no (28. september 2020) sier følgende:
«39 prosent sier at de aldri har fått informasjon om IP (individuell plan, min anmerkning) selv om de er i målgruppen, og 35 prosent sier at det har blitt laget en plan en gang, men at denne ikke er blitt evaluert og tatt i bruk. … Det er vondt og opprørende å lese om pårørende og pasienter som forteller om at de blir avvist, ikke får de tiltakene de trenger, ikke blir møtt med kunnskap og respekt, og ikke får den hjelpen de etter loven har krav på. Det gjør meg skikkelig sint.»
Dette alene peker i retning av at redaktøren med fordel kunne dempet seg betraktelig. Det går an å hevde, på bakgrunn av eksemplene jeg har gitt, at det ville vært et større behov for en bok som tok Lauvengs sinne og brukernes behov på alvor: Hva er det som gjør at velutdannede og velavlønnede ledere og fagfolk får fortsette å sabotere brukermedvirkningen, år etter år?
Eksempel 2
Redaktøren bruker konsekvent formen «brukerperspektivene», altså en flertallsform. For meg, for myndighetene og for mange fagfolk er brukerperspektivet i bestemt form entall en selvfølge i 2021. Det gir god mening å betegne summen av brukerbevegelsens innsatser, den idealtypiske forbrukerinteresse og faktiske brukeres erfaringer med termen «brukerperspektivet».
Å konsekvent benytte seg av flertallsformer i denne sammenhengen, er en listig måte å undergrave forsøkene fra brukermiljøene på å skape en basis for brukermedvirkning. En psykoanalytiker, en kognitiv terapeut eller en recoveryorientert miljøterapeut vet godt at de står i sterke tradisjoner. De vet hva disse tradisjonene går ut på. De vet hva som utfordrer disse tradisjonene. De kan nære seg av en omfattende litteratur og støtte seg på kollegaer med samme referanseramme, uten at det føles som en trussel for deres individualitet. En tilsvarende base skal altså nektes brukerrepresentanter, erfaringskonsulenter og medforskere?
Eksempel 3
«Det finnes deltagere i brukermedvirkningsdiskursen hvis innvirkning og innflytelse eksisterer som en skjult form for dominans», skriver redaktøren. Virkelig? Hvem er i så fall disse deltagerne? Hvordan utøver de sin «dominans»? Hvorfor fremstår den som skjult? Hvem har interesse av å skjule denne «dominansen»?
Tenker redaktøren kanskje på sin kollega Arnhild Lauveng, som har omfattende brukererfaring, som har skrevet mange skarpsynte og kritikerroste bøker, og som sitter i ledelsen i psykologforeningen? Tenker han på Målfrid Frahm Jensen, som med sin modige og kritikerroste bok om varsling kan ha skremt vannet av mange ledere og fagfolk? Tenker han på Mental Helses leder Jill Arild, som skriver kronikker sammen med lederen i psykologforeningen? Eller tenker han på WSO-leder Mette Ellingsdalen, som analytisk og opplest alltid setter skapet der det skal stå, uansett hvem hun møter?
Norge er et lite land. Mange av pionérene i brukerbevegelsen post Opptrappingsplanen for psykisk helse er fortsatt i live og aktive. Å skrive konklusivt uten å redegjøre for funnene er sjelden anbefalelsesverdig. Når det i tillegg står i fare for å ramme enkeltpersoner eller institusjonelle aktører som ikke blir gitt noen mulighet til å forsvare seg, bør det avskrives som sladder.
Dette betyr ikke at vi ikke trenger analyser av makt og andre underbelyste fenomener på feltet for psykososial helse, også i brukerfeltet. Det gjør vi absolutt – jeg har selv tatt til orde for dette i flere sammenhenger. Men slike analyser krever og fortjener helt andre innganger enn det redaktøren gir til beste.
Så langt redaktørens innledning. Bokas øvrige tekster fortjener å bli vurdert uavhengig av redaktørens bidrag.
Mangler en del om hverdagsmedvirkningen
Boka har fire deler. Den første delen pretenderer å gi oss bakgrunnen for brukermedvirkning og leder oss inn i et landskap av historie, epistemologi (læren om hvordan vi kan få kunnskap om noe) og vitenskapsteori. Den andre delen dreier seg om brukermedvirkning i forskning. Del tre omhandler brukeransettelser. Del fire tar for seg hvordan brukermedvirkning forstås fra statlig hold.
Det er vel og bra, dette, men et forhold vil skrike mot mange lesere, både fra fag- og brukersida: Mangelen på en del om den trauste hverdagsbrukermedvirkningen, enten den foregår på fenomen-, individ, -tjeneste, -system eller samfunnsnivå.
Brukermedvirkning i forskning og erfaringskonsulentenes rolle i brukermedvirkningsdiskursen er fortsatt marginale fenomener, i hvert fall kvantitativt, sammenliknet med alle de tusenvis av møter mellom tjenesteytere og tjenestebrukere som finner sted hver dag (brukermedvirkning på fenomen- og individnivå), og med de møter, seminarer, konferanser, høringer og medieutspill som representanter for brukerorganisasjonene deltar i kontinuerlig (brukermedvirkning på tjeneste-, system- og samfunnsnivå).
Relevant, eller bare interessant?
Bokas ti kapitler er for det meste kurante, om man svelger premissene. Når jeg tar dette forbeholdet, slik jeg i sin tid også gjorde overfor antologien Levd liv, er det fordi flere av kapitlene ikke er egnet til å skape den store entusiasmen. Det er mye som er interessant her i verden, men som leser og aktør skal man gjerne kunne knytte det man leser til noe. Kritikken må treffe noe som står på spill – det holder ikke at noe er interessant, det må også være relevant.
Det er en hyppig forekommende kritikk mot antologier at de er ujevne. Det gjelder til en viss grad også denne boka, men i mindre grad enn mange andre bøker av denne typen. Noe av dette kan selvfølgelig komme som følge av at boka ikke er veldig omfangsrik. Jo færre temaer og forfattere, jo lettere er det formodentlig å sette en standard.
Fire kapitler som utvider horisonten
Hvis jeg, med mitt kritiske blikk på en bok som selv foregir å være kritisk, skal trekke fram noen av kapitlene, må det bli disse: Kari Tove Elvebakken og Kirsti Malterud: Brukermedvirkning i helsetjeneste og helseforskning – historie og politikk, Per Koren Solvang og Marte Feiring: Brukermedvirkning i forskning – i et kunnskapssosiologisk perspektiv, Tone Alm Andreassen: Profesjonaliserte brukerstemmer og Tor-Johan Ekeland: Myndiggjorte brukere og umyndiggjorte hjelpere.
Brukermedvirkning i helsetjeneste og helseforskning – historie og politikk
Det meste av dette kapittelet er en fest å lese, grundig og detaljert som det er. Jeg savner riktignok et avsnitt om ULOBA og tenkningen omkring universell utforming og utviklingen av borgerstyrt personlig assistanse. Ideen om total borgerstyring er et konsept som har vist seg vanskelig å markedsføre på feltet for psykososial helse, men det rettferdiggjør ikke en utelatelse.
Forfatterne av dette kapittelet er, i likhet med flere av forfatterne, lojale mot bokas redaktør og bruker selv «brukerperspektiver» i ubestemt form, noe som fremstår som ideologisk heller enn teoretisk fundert, og som smått fordummende og irriterende i denne konteksten.
Personlig er jeg veldig begeistret for forfatternes vektlegging av forbrukertenkningen som del av brukerperspektivet, selv om det kan se ut til at Elvebakken og Malterud, i likhet med mange andre aktører på feltet, ser forbruker- og markedstenkning som noe som nesten per definisjon er suspekt. Med utgangspunkt i egne bidrag til feltet kan jeg derfor ikke si så mye annet enn «velkommen etter» når forfatterne minner om at «brukermedvirkningens historie har flere slags røtter enn frigjøring og idealisme».
Brukermedvirkning i forskning – i et kunnskapssosiologisk perspektiv
Dette er etter mitt skjønn en eksemplarisk faglitterær tekst. Det er ikke alt jeg leser her som umiddelbart stryker meg med hårene, men fordi forfatterne og teksten ikke et øyeblikk unnlater å inngi respekt, tvinger den meg til å tenke nye tanker. Her er ingen store fakter, bare lavmælte beskrivelser og nyanseringer.
Avsnittet om medvirkning og rekruttering kunne med fordel vært bredere og bedre forankret. Uformell rekruttering av kunnskapsrike og «ressurssterke» enkeltpersoner er ikke noe som er særegent for medforskningsfeltet; dette burde initialt vært adressert som et problem for akademisk virksomhet på feltet for psykososial helse generelt.
Det samme gjelder opplysningene om at kandidatene, enten de rekrutteres enkeltvis, eller gjennom lokale grupper eller nasjonale organisasjoner, kan ha en agenda. Dette er vel også noe som er felles for forskere og medforskere?
Når jeg ser meg tilbake og tenker på de mange forskerne jeg har blitt kjent med gjennom mine til dels hyperaktive år i feltet for psykososial helse, er det nesten så jeg må trekke på smilebåndet. «Ressurssterke»? Per definisjon. Uten agenda? Ta deg en bolle!
Profesjonaliserte brukerstemmer
Dette er nok en eksemplarisk faglitterær tekst. Forfatteren er mer til stede i teksten og mer aktivt drøftende enn Solvang og Feiring, slik at teksten oppleves som nærere og varmere. Hva man foretrekker, er vel en smakssak, men Tone Alm Andreassens teoretiske todeling – arbeidsorganisasjonens og sivilsamfunnets ulike oppgaver og krav – gjør at jeg som leser føler meg like sett og respektert som da jeg leste Solvang og Feirings kapittel om brukermedvirkning i forskning.
Det betyr ikke at jeg er enig med Alm Andreassen. Det virkelig interessante spørsmålet som teksten hennes leder fram mot, er nemlig et spørsmål hun ikke stiller: Er ikke egentlig skillet mellom sivilsamfunnet og arbeidslivet et umulig skille på feltet for psykososial helse, gitt eksistensen av fenomener som utenforskap, eksistensiell smerte, selvskading, selvmord, ensomhet, fattigdom, manglende selvtillit, skam, manglende tilknytning, omfattende diskriminering og så videre?
Jeg kommer til å tenke på et italiensk psykososial helse-miljø jeg har samarbeidet med gjennom det som nærmer seg et par tiår. Der har det vært en selvfølge at de profesjonelle også gjør en innsats som frivillige, nettopp for å slå hull i lokale tendenser til nordiske, byråkratiske skillevegger.
Jeg kommer igjen til å tenke på ULOBA og borgerstyrt personlig assistanse. Snur ikke også dette fenomenet Alm Andreassens problemstilling på hodet? Hvordan står hennes analyse seg når borgeren ansetter og styrer sine hjelpere selv?
Dersom helse- og velferdstjenester skal fortsette å være hovedmarkøren for all framtid, også på feltet for psykososial helse, forblir Alm Andreassens analyse stringent. Dersom deltakelse på ordinære arenaer for alle borgere, også for oss som har psykososiale funksjonsnedsettelser, er det primære, blir Alm Andreassens kapittel, i likhet med flere av kapitlene i denne boka, mindre relevant.
Myndiggjorte brukere og umyndiggjorte hjelpere
Tor-Johan Ekelands kapittel er dobbelt så langt som de fleste av de andre kapitlene. Det gjør ingenting – her er er det knapt et overflødig ord å finne. Ekeland står med denne teksten fram som det norske feltet for psykososial helses mest autoritative fortellerstemme. Det er rett og slett imponerende hva denne mannen kan, hvordan han kombinerer det han kan, og hvordan han formidler det.
Alle dets kvaliteter til tross: Heller ikke dette lange og avsluttende kapittelet redder bokas premisser. Ekelands tekst er ikke kritisk til brukermedvirkning, snarere tvert imot. Teksten er kritisk til styringssystemer og talemåter som indirekte kan bidra til mindre og dårligere brukermedvirkning. Selv om kritikk av New Public Management og liknende styringssystemer og verktøyer har vært en gjenganger i alle år siden helseforetaksreformen, synes jeg Ekeland borer dypere og gir mer innsikt enn jeg kan huske å ha fått før.
Det er oppklarende å lese forfatterens refleksjoner om forholdene mellom skjønn, tillit og styring. At kunden alltid har rett, betyr ikke at kunden har rett til hva som helst. Det finnes i velregulerte samfunn profesjonelle standarder og etiske retningslinjer for det meste. Brukerperspektivets grenser mot profesjonelle standarder og etiske retningslinjer vil avgjort være et spennende tema å gå videre på:
Som «kunde» på feltet for psykososial helse skal jeg, basert på like omfattende informasjon som på andre delmarkeder, kunne velge mellom, forhandle om, prøve ut og evaluere ulike former for enkelttjenester og pakker. Når jeg har «skrevet avtale» om å gå i gruppeterapi, har jeg imidlertid ikke rett til å be om time out eller kritisere opplegget hver gang noe er vondt eller vanskelig. Forholdet mellom standardisering og individualisering er neppe grunnleggende annerledes på feltet for psykososial helse enn i andre felt eller markeder, men vi trenger redelige og ikke-ideologiske utdypinger og eksempler.
To bidrag som skiller seg ut
Den som skriver best om forholdet mellom standardisering og individualisering, er feltets betydeligste analytiker, Trond F. Aarre, som ser ut til å være vaksinert mot å skrive uoriginalt. Aarre går gjennom tre av pakkeforløpene på vårt felt for å se hvor langt brukermedvirkningen rekker. Det er smart tenkt og godt utført, og får meg til å tenke på hvor god denne boka kunne vært om Trond F. Aarre hadde skrevet den alene.
Aarre er, som kliniker og tjenesteleder, langt mer «på innsiden av feltet» enn redaktøren og de akademiske bidragsyterne han deler boksidene med, noe som merkes både i intensitet og relevans. Jeg blir spesielt begeistret for Aarres observasjon om at reell brukermedvirkning også må finne sted på fenomennivå (min parafrase); det hjelper jo lite å påvirke tjenestene, hvis disse likevel retter seg mot noe annet enn det vi egentlig sliter med.
Et pluss også for å analysere tekster – slikt blir det gjort alt for lite av i kontekst av brukerperspektivet. Slik sett får jeg litt dårlig samvittighet når jeg ikke har plassert Aarre i selskap med de, i akademisk forstand, eksemplariske forfatterne i denne boka.
Det samme gjelder til en viss grad for Anonym, som er en erfaringskonsulent som har valgt å ikke skrive under eget navn, for ikke å føre oppmerksomheten bort fra det antatt generelle i historie og analyser. Det er en fin og poengtert tekst, men denne teksten stikker seg i enda større grad enn Aarres ut fra de tekstene vi har sett på så langt
All den tid det er skrevet flere systematiske tekster, inklusive bokkapitler og masteroppgaver, om erfaringskonsulenter, virker det ikke veldig gjennomtenkt å presentere en enkelthistorie i denne sammenhengen, mange gode observasjoner til tross. Det gjør ikke saken bedre at kapitteloverskriften – Kritiske perspektiver på erfaringskonsulentrollen – er svært misvisende: Det vi får her, er for alle praktiske formål en velfundert og sviende kritikk av et hus – en avdeling ved en psykiatrisk institusjon – i strid med seg selv.
Aarre og Anonym kan ikke sies å være kritiske til brukermedvirkning, men til manglende brukermedvirkning. Dette er nok en grunn til at de stikker seg ut fra flertallet av bidragene i boka. Jeg er personlig veldig glad for disse bidragene. Som jeg var inne på i kritikken av bokas innledningskapittel, er kritikk av manglende brukermedvirkning antakelig fortsatt viktigere enn det motsatte – men i kontekst av den aktuelle boka tenderer bidragene nesten til å være malplasserte.
Resten av feltet
Åge Wifstads kapittel om erfaringskunnskapens forutsetninger blir for korthugget og alenestående til at jeg får veldig mye ut av det, selv etter tredje gangs gjennomlesing. Det betyr ikke at temaet ikke er viktig, eller at teksten er dårlig; det er antakelig det motsatte som er tilfelle. Som del av den aktuelle boka blir dette kapittelet imidlertid nesten å likne med bruksanvisningen du aldri leser, men vet du bør ta vare på, for alle tilfellers skyld.
Malterud og Elvebakkens andre bidrag Idealer og realiteter i brukermedvirkning i helseforskning overbeviser ikke like sterkt som bokas første kapittel, selv om det saktens finnes gode poenger i det andre bidraget også. Forfatterne avpasser heldigvis konklusjonene etter en ikke altfor entydig empiri, så alt i alt står dette bidraget seg likevel greit, det også.
Truls Juritzen tryner dessverre i overskriften: Erfaringskompetanse – «å bruke en bruker». Ordspill kan være morsomt, men her fungerer det ikke – det blir bare umusikalsk, historieløst, paternalistisk, klamt og misvisende. Man verken ansetter eller oppnevner en bruker. En tjeneste ansetter en borger med en ønsket bakgrunn (erfaringskonsulent). En interesseorganisasjon oppnevner et en borger med et mandat (brukerrepresentant).
Resten av kapittelet sliter seg fram mellom svimlende teoretiske perspektiver og fortegnede «virkelighetsbeskrivelser». Det finnes ansatser til noe viktig her, samtidig som jeg rystes over den underliggende akademiske og ideologiske kulden. Dersom Truls Juritzen hadde vært likestillingsminister, hadde kvinnene antakelig fortsatt måttet nøye seg med å stå på kjøkkenet, passe barn og sitte i kirka. Men jeg tar gjerne en kopp kaffe med Juritzen for å se om det går an å få prosjektet hans på rett kurs.
Et sted mellom Wifstad og Juritzen finner vi Solveig Osborg Oses Brukermedvirkning og økonomiske betraktninger. Velskrevet, interessevekkende og pedagogisk, men så uvante perspektiver at jeg, økonomisk artium til tross, nesten blir sittende og måpe: -Hva skal vi med alle de andre tilnærmingene i denne boka, når økonomen likevel truer med å sette to streker under svarene?
Hvor går vi herfra?
Jeg skrev innledningen til denne bokanmeldelsen etter annen gangs gjennomlesing av boka. Nå har jeg lest boka for tredje gang. Har noe endret seg?
Ikke mye, i hvert fall. Jeg tar meg i å lure på om det i det hele tatt er dekning for å kalle bokas perspektiver «kritiske». Dels fordi de fleste av perspektivene faktisk ikke er så kritiske, når det kommer til stykket. Dels fordi de bærer preg av å ha større teoretisk enn praktisk interesse.
Det siste kan selvfølgelig endre seg. Det er ingen grunn til å undervurdere redaktøren og senteret han representerer. Det mangler ikke på selvtillit og ambisjoner. Jeg kan ikke huske å ha sett så mye paratekst – det som innrammer og omgir boka – knyttet til en fagbok på feltet for psykososial helse siden Jørgen Flors debattbok Skadelige samtaler (2019).
I en lang, oppsummerende og fremoverskuende tekst på senterets nettsted stilles det et uhorvelig antall spørsmål, knyttet til bokas «funn» og til behovet for mer forskning. Jeg har umiddelbart problemer med å se hvordan mye av denne forskningen skal gjennomføres, men det er kanskje ikke det viktigste for redaktøren?
Alene ved å stille disse spørsmålene har han antakelig fullført arbeidet han begynte på da han skrev sin tekst i antologien Levd liv: Gjøre kort prosess med alle fra brukerfeltet som kan tenkes å utfordre senteret. Knuse tankene om utvikling, parallellføring, representasjon, aksjon og aktivisme. Etablere «nøytral forskning» som eneste gangbare beveger.
Slik jobber brobyggere i 2021. Det er ikke elegant. Det kan nok en gang vise seg å være effektivt.
Jeg har i en annen bokanmeldelse brukt betegnelsen «sosioromantikere» om de som har hatt hegemoniet i den reformivrigste delen av feltet de siste tjue-tretti årene. I en tidlig versjon av det aktuelle manuset utnevnte jeg forfatteren til «fanebærer for nyrealistene på feltet».
Den betegnelsen kan gjerne hentes fram fra søppelkorga nå: Nyrealismen er her. Knivene slipes. Daukjøttet skal bort.
Vi lever i interessante tider.
