En tapt mulighet for nødvendige endringer
Den nye regjeringen utgått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet la onsdag 13. oktober fram sin regjeringsplattform 2021-2025. MiN etterlyser en langt mer offensiv, innovativ og kunnskapsbasert politikk for det psykiske helsefeltet.
Overordnet
Plattformen har noen overordnede gode intensjoner om å satse på psykisk helse. Derimot vil MiN advare mot troen på at mer ressurser til det som ikke virker, er et gode i seg selv. Vi vil også advare mot en ytterligere profesjonalisering av tjenestene som går på bekostning av innbyggerens egne opplevde vansker, erfaringer, og behov.
Dersom man skal lykkes med å gi mennesker hjelp som virkelig hjelper, er man nødt til å ta et oppgjør med den rådende, diagnosebaserte sykdomsmodellen. Tjenestene må utvikles i tråd med kunnskapen om at belastninger (livserfaringer) er primære årsaker til psykiske problemer. Helsetjenesten må derfor være mer opptatt av å forstå det enkelte mennesket og dets behov, enn å kartlegge og behandle symptomer.
At regjeringen vil bevilge penger til lavterskel psykisk helsehjelp, slik at mennesker kan få hjelp uten krav om henvisning, er et viktig steg i riktig retning.
Dessverre makter ikke plattformen å legge til rette for det paradigmeskiftet vi så sårt behøver. I sum blir dette en tapt mulighet for høyst nødvendige endringer.
Delkapittel om Psykisk helse
Delkapitlet om psykisk helse finnes på s. 62, under Helse og omsorg: Velferd for alle. MiN bemerker at selv om avsnittet innledes med «Psykisk helse er like viktig som fysisk helse» er temaet fortsatt skilt ut som et av mange undertema, og uten at det sees i sammenheng med folkehelse generelt, somatisk helse spesielt, og livserfaringer.
I delkapitlet står det ingenting om livserfaringer, traumer, vold, overgrep, sosial ulikhet, stress, eller andre årsaker til psykisk uhelse, eller at psykisk uhelse påvirker fysisk helse (og motsatt). Slik det står, virker avsnittet helt frarøvet menneskets kontekst og livsbetingelser. Det framstår som en grov forseelse.
Forøvrig er ordet traume ikke benyttet en eneste gang i løpet av den 80 sider lange plattformen.
I sum blir dette en tapt mulighet for høyst nødvendige endringer.
Les mer om MiNs gjennomgang av de viktigste kulepunktene under (listen er ikke utfyllende).
Gode grep
- MiN er svært glad for at regjeringen skriver at de ønsker å Inkorporere FNs konvensjon for rettane til personar med nedsett funksjonsevne (CRPD) i norsk lov. Vi vil framheve at det forutsetter at Norge trekker tilbake sine tolkingserklæringer (slik vi er innstendig oppfordret til fra FNs side), og at lovene om psykisk helse endres i tråd med CRPD-konvensjonen.
- Det er veldig positivt at regjeringen vil Bevilge penger til lavterskel psykisk helsehjelp, slik at kommuner kan gi slik hjelp uten krav om henvisning. Slike tilbud, som kan gi rask, helhetlig og faglig sterk hjelp ut ifra individets behov og erfaringer, uten krav om henvisning – og diagnoser, må vi legge til – er avgjørende å etablere over hele landet. Det er også bra at regjeringen vil ha en særlig innsats for barn og unges psykiske helse, som en følge av pandemien.
- MiN blir også veldig glad for å lese at regjeringen vil Erstatte pakkeløsninger i psykisk helsevern med løsninger som er mer tilpasset brukergruppen, basert på tillit til fagpersonenes vurderinger. Pakkeløsningene for psykisk helse har vært svært problematiske, ettersom de låser både innbyggere og hjelpeapparatet inn en forutbestemt årsaksforklaring og et behandlingsløp ut ifra en symptomforståelse (diagnoser), istedenfor å ta utgangspunkt i hvert enkelt menneskets livserfaringer og smerteuttrykk.
…men: Hvor er innbyggeren?
Imidlertid må vi rope varsko om at tilbud innenfor psykisk helsehjelp også må basere seg på tillit til innbyggerne (også kalt pasientene, brukergruppen). Det er avgjørende at hjelpen som gis blir til i et samarbeid mellom den som gir hjelpen (fagpersonen) og den som mottar hjelpen (innbyggeren).
Uten innbyggeren med på laget, vil ikke en slik tillitsreform lykkes.
Dette fraværet av fokuset på innbyggeren blir tydelig også i delkapittelet om Tillitsreformen (se Kommunal- og distriktspolitikk: Tjenester nær folk). Her er fokuset utelukkende på fagpersoner, tillitsvalgte og brukerorganisasjoner.
MiN vil understreke at vi fullt og helt støtter formuleringene som «å gi de ansatte tid og tillit til å gi brukerne bedre tjenester», samt at reformen må «utformes i tett samspill med brukerorganisasjoner, tillitsvalgte og ledelsen i alle store offentlige virksomheter».
Samtidig er det påfallende og urovekkende at innbyggeren – uten hen finnes det ingen velferdsstat – er utelatt fra dette samarbeidet. Innbyggeren – om det er barnet i barnevernet, eleven i skolen, den uføre på NAV, psykoseerfareren i psykiatrien, eller hvem som helst som er «mottaker» av velferdsordningene – må fremheves som den viktigste parten i dette samarbeidet. Uten innbyggeren med på laget, vil ikke en slik tillitsreform lykkes.
Grep vi er bekymret for eller imot
- Regjeringen ønsker å Lage en ny opptrappingsplan for psykisk helse, med øremerkede midler, og hovedvekt på kommunale tjenester. Opptrappingen må sikre økt kapasitet i spesialisthelsetjenesten, hindre nedbygging av sengeplasser og gi en særskilt satsing på barne- og ungdomspsykiatrien og distriktspsykiatriske sentre.
Som nevnt i innledningen, vil en slik opptrappingsplan for psykisk helse aldri monne innenfor det nåværende paradigme. Mer til det som ikke virker, er ikke et gode i seg selv. MiN oppfordrer regjeringen i det videre arbeidet til å sikre retten og øke tilgangen til nye og innovative tilbud som er basert på oppdatert og sammensatt kunnskapsgrunnlag om traumer, livserfaringer, m.m. Her bør man se til tilbud som kan vise til positive resultater, som bl.a. Basal eksponeringsterapi (BET) tilbudet på Blakstad, medisinfri døgnenhet i Tromsø og Stangehjelpa i Stange kommune.
- Regjeringen vil Sette et mål om å gi alle henviste muligheten til en vurderingssamtale og plassere spesialister i front, slik at erfarne spesialister er med på å vurdere henvisninger.
MiN er skeptisk til at spesialister skal «i front», da det er en reell fare for å ytterligere forsterkere maktmisforholdet mellom innbygger og behandler/fagperson. Vi er også redd for at det vil signalisere til andre fagfolk at deres kompetanse ikke er verdifull, når det sannsynligvis er de som kjenner innbyggeren og dets behov best.
Dersom intensjonen er å flytte spesialister «framover» (eller nedover), slik at man i praksis kan få mer tverrfaglighet, bedre kvalitetssikring og større pasientsikkerhet, kan dette fungere positivt, idet flere spesialister gir større mulighet til å få vekket den sovende intensjon i PBRL § 2-3 Rett til fornyet vurdering.
- Regjeringen ønsker å Utrede en sterkere tematisk organisering av den psykiske helsetjenesten for å forbedre kvaliteten og få ned ventetidene.
MiN frykter at denne formuleringen vil bidra til en ytterligere oppsplitting av det psykiske helsefeltet, med den konsekvensen at det individuelle helhetsperspektivet forsvinner, at fagfolk jobber mindre og ikke mer tverrfaglig, og at «kasteball-problematikken» forsterkes.
Vi er også sterkt bekymret for at formuleringen «tematisk organisering» i praksis betyr en organisering rundt diagnoser. Dersom dette innebærer en styrkning av kravet om å sette diagnose før en får hjelp, og at diagnoseparadigmet får enda sterkere fotfeste enn det har i dag, frykter MiN at langt færre vil få virksom hjelp. Dette vil vi advare mot på det sterkeste.
- Regjeringen vil Evaluere endringen i psykisk helsevernloven om innføring av krav til samtykke ved innleggelse i tvungent psykisk helsevern.
MiN ber regjeringen om å oppklare hva som menes med dette punktet. Generelt ligger det i CRPD at ingen formelt kan fratas sin rett til samtykke, og at man kan motta støtte til å utøve sitt samtykke (supported decision making). Dette er et kjernepunkt i konvensjonen.
I 2017 ble det innført et kriterium om samtykkekompetanse i psykisk helseloven § 4-4 knyttet til tvangsinnleggelse. Dette erstattet kriteriet om alvorlig psykisk lidelse. Samtykkekompetente kunne ikke legges inn mot sin vilje. Men ut fra CRPD er også dette problematisk siden det gjøres et skille mellom samtykkekompetente og ikke samtykkekompetente. Ingen kan fratas sin beslutningsrett. Der det er behov, skal personen få støtte til å utøve sitt samtykke (jf. ‘supported decision making’ som fullt ut erstatter ‘substituted decision making’).
