«Bare litt spesiell? En psykiaters dagbok» er, i tråd med tittelen, en spesiell bok. Marianne Mjaaland har markert seg som en kritisk og selvstendig tenkende psykiater og forfatter, og med denne boka tar hun sine egne, frie resonnementer enda et skritt lenger, samtidig som hun deler raust av egne livserfaringer og sårbarheter. Resultatet blir en leseopplevelse preget av forundring, fascinasjon, noe frustrasjon og stor respekt for forfatterens mot.
Springende fortelleform i forunderlig bok
Bokas første del vakte for undertegnede en del forvirring, som jeg kanskje kunne spart meg noe av hvis jeg tidligere hadde bestemt meg for å kjøpe premisset om at dette skal være en dagbok, slik dagbøker flest jo kan være springende og assosiative i formen. Vi får beskrevet ulike episoder i Mjaalands liv, ledsaget av forfatterens refleksjoner over egen fungering og hvordan erfaringene har formet henne. Fortellingen hopper i tid mellom voksenliv og barndom, og tidvis blir det uklart hvem sitt blikk hun ser seg selv med – er det nå mens hun skriver boka at hun gjør seg disse tankene, eller beskriver hun refleksjoner fra en yngre utgave av seg selv? Som leser blir jeg sittende og undre meg, men etter som fortellingen skrider fram, får man i større grad følge Mjaalands livshistorie mer kronologisk; man blir revet med av det rike og interessante livet hun har levd, og kanskje venner man seg også litt til den noe springende fortelleformen i denne forunderlige boka.
Overlevelsesmekanismer og selvstendighet
Marianne Mjaaland, som er født i 1955, beretter om en oppvekst og en familie preget av tidsånden, der tradisjonelle kjønnsroller er med på å kue morens ønske om å utfolde seg i egen yrkeskarriere, og hvor kristne idealer holdes høyt. Videre beskrives en familiedynamikk preget av både subtil skampåføring, men også åpen misbilligelse og savn av kjærlighet, hvor Mjaaland må gjøre sine tilpasninger og finne sine overlevelsesmåter fram mot å bli en egen, voksen person.
Vi blir vitne til hvordan hun i perioder fra hun var barn kunne trekke seg inn i seg selv, bli liggende på sofaen med hodepine, uten kraft til å hanskes med virkeligheten der ute, men også til hvordan hun, kanskje også som en overlevelsesmekanisme, utvikler seg til å bli en svært selvstendig ung kvinne, som tar egne livsvalg uten å skjele for mye til hva omgivelsene forventer. Vi ser hvordan hun blir politisk engasjert, reiser til Afghanistan for å drive nødhjelpsarbeid, setter fem barn til verden samtidig som hun dyrker sitt yrkesliv, hvor hun både gjør karriere som lege, men også blant annet er innom journalistikk og en periode som enhetsleder i Norsk Hydro. Hun framstår tidvis som en slags «superdame», som kanskje flere i hennes generasjon har vært nødt til å være, i spagaten mellom foreldreansvar og yrkesambisjoner. Igjen er det kanskje både tiden hun lever i (hun blir blant annet første kvinnelige kirurg ved Regionssykehuset i Tromsø) og hennes personlige bakgrunn som stimulerer til at hun nærmest får for vane å gå sine egne veier. Hun sier ifra om urettferdigheter, bytter jobb, tar med seg familien og flytter når det virker best. Denne kompromissløsheten ser ut til å kunne være brysom for henne til tider, men er en glede å være vitne til når hun tenker fritt om etablerte sannheter, noe vi får se mer av utover i boka.
Ærlig og nyansert
Boka er en sammenstilling av Mjaalands personlige beretning og nærmest selvransakende utforskning av sitt eget sjeleliv, og hennes mer faglige betraktninger omkring det hun selv omtaler som «psykiske lidelser». I starten av boka beskrives en opplevelse hun selv kaller mani, og hun får som voksen diagnosen bipolar 2. Parallelt med at hun forteller om sin vei inn i psykisk helsevern som lege, går hun også inn i dypere refleksjoner omkring hva mani og bipolaritet egentlig handler om, og hun legger etter hvert for dagen at hun ikke bare avskriver diagnosen hun selv har fått, da hun ser sin eneste «mani» som medikamentutløst, men sågar avskriver det psykiatriske diagnosesystemet som sådan. Med den samme integritet og ærlighet som hun har gått fram i livet sitt, beskriver hun manglene i sitt eget fagfelt; uten å bli sarkastisk eller opprørt, men med en saklig selvfølgelighet, slik hun for eksempel fastslår tørt at «Teoretisk stringens har aldri vært en utpreget del av dette fagfeltet».
Kritikk av sykdomsforståelse
Selv om diagnosekritikk ikke er hovedtemaet i boka, får dette en del plass, både ved at Mjaaland pedagogisk forklarer den vitenskapelige tilkortkommenheten ved det psykiatriske diagnosesystemet, og ved at hun beskriver problematiske konsekvenser av en medisinsk tenkning om psykiske problemer. Igjen forholder hun seg saklig og nyansert til dette som jo må sies å være et betent tema som ofte vekker diskusjon. Hun forteller om lettelsen man kan oppleve ved å få en diagnose, og om samholdet som kan oppleves i forbindelse med såkalte bipolar-kurs. Så beskriver hun, etter min mening svært treffende, noe av faren med en sykdomsforståelse av psykiske reaksjoner, når hun forklarer hvordan det oppfordres til å følge med på begynnende symptomer på mani: «Det passive ved registreringene, å vokte på «noe» som kan skje i meg, som en slags ytre eller indre faktor som ikke er meg, kan skape en illusjon om kontroll samtidig som det etablerer en maktesløs posisjon.»
Virkelig interessant blir det når Mjaaland, noe prøvende, legger fram sin egen teori om mani, der hun spekulerer på om fortrengning og å kjempe imot egne følelser kan resultere i en «følelseskrampe» som til slutt «reiser seg som en stående bølge og kan utvikle seg til ulike grader av mani». Hun er ikke den første som sysler med slike psykologiske forståelser av mani, men de er sårt tiltrengte, for fagfeltet er, som vi vet, sterkt preget av et biomedisinsk syn. Her skulle jeg ønske forfatteren hadde tillatt seg å gå lenger, utviklet denne tanken videre og ikke minst sett på hvilke konsekvenser den får for hvilke former for hjelp som faktisk er hjelpsomme når mennesker har slike erfaringer. Forhåpentlig kommer dette i neste bok.
Vekslende perspektiver
Det er til tider forfriskende å følge Mjaalands frittenkende resonnementer, men noe skuffende blir det når hun tidvis blir medisinsk i språket og i forståelsen, som for eksempel i beskrivelsen av ulikheter mellom «bipolar 1» og «bipolar 2», og i et avsnitt om «personlighetsforstyrrelser». Her blir det uklart om hun refererer til en psykiatrisk tenkemåte, eller om det er sin egen forståelse hun uttrykker. Hvis sistnevnte er tilfelle, får jeg det ikke til å gå overens med hennes kritikk av psykiatrisk diagnostikk og sykdomsforståelse. Kanskje er det noe uforløst, noe ennå ikke ferdig tenkt, i kritikken hennes, som gjør at slike avsnitt slipper gjennom, og jeg skulle ønske hun hadde fulgt sin egen logikk fullt ut og vært tydelig på hva hun regner for sant og hva som kan diskuteres. Samtidig er det interessant å være vitne til hvordan hun, slik jeg leser det, veksler mellom ulike perspektiver, og kanskje hadde hun støtt flere mer medisinsk-psykiatrisk orienterte lesere fra seg hvis hun hadde presentert et mer renskårent, kritisk perspektiv. Det er noe avvæpnende ved å få lov til å følge tankerekkene hennes, og som leser selv måtte ta stilling til hva man ser som uproblematisk og hvor man stusser ved holdbarheten i tenkemåten.
Likevel blir det noen ganger uryddig, og særlig når det gjelder viktige og omstridte temaer som psykiatrisk tvang, hadde jeg ønsket meg større tydelighet. Når hun skriver at «Mani ved bipolar 1 er faktisk en av de få tilstandene der selv jeg vil anbefale tvang», blir det uklart hvilken form for tvang hun mener, og hva tvangen skal gi av fordeler. Det er klokt at Mjaaland unngår å bli bagatelliserende eller romantiserende overfor det vi kan se som ekstreme følelsesmessige reaksjoner og uttrykk, noe man lett kan bli beskyldt for når man kritiserer det bestående paradigmet, men igjen skulle jeg gjerne sett at hun hadde fulgt noen av tankerekkene sine litt lenger, og kanskje heller enn «mani ved bipolar 1» beskrevet atferd eller handlinger hun ser på som potensielt farlige eller uheldige, og klargjort hvilke tiltak hun da tenker vil være hjelpsomme og skadereduserende. At «tvang» er viktig ved «mani ved bipolar 1» framstår for meg som en litt forslitt psykiatrisk sannhet, som jeg mener fortjener å dissekeres, ikke minst når vi altså har sett hvordan Mjaaland er i stand til å plukke de mest inngrodde sannheter fra hverandre.
Nådeløs sjelegranskning
Mjaalands kritikk av tenkemåten i det psykiatriske fagfeltet står for meg fram som det viktigste ved boka, men parallelt og til dels innvevd i dette går altså hennes fortelling om sitt eget liv, også den fortalt på en kompromissløs og ærlig måte. Den prøvende, utforskende tilnærmingen gjør seg ikke minst gjeldende her; det er som om hun tester ut ulike forståelser i et forsøk på å komme nærmere en sannhet om hvordan hun er blitt den hun er.
Særlig i siste del av boka går hun inn i refleksjoner omkring skam, skyld og ansvar som er interessante, men som hos undertegnede også vekker noe motstand og tristhet, når hun nærmest anklager seg selv for å innta en offerrolle i forhold til egne erfaringer. Jeg har stor respekt for hvordan hun lar oss få ta del i denne sjelegranskningen hvor hun vekselvis blir nådeløs mot seg selv, og vekselvis innser at hun har en tendens til å nedvurdere sin måte å være på. Det er lett å leve seg inn i denne indre kampen for å komme til noen slags forsoning, og særlig sårt blir det helt mot slutten når hun tar noen av disse temaene opp med sin aldrende mor.
Jeg mener at man skal være forsiktig med å gi fortolkninger av andres livshistorie når de ikke selv har bedt om det, men det blir likevel fristende å ta Mjaaland som barn i forsvar, og påpeke at erfaringene hun beskriver nok kunne lage sår hos de fleste. Til tross for at hun beskriver noen av episodene i familien som «små, nesten umerkelige brudd som vi alle erfarer», så er de jo nettopp brudd, og dét i de aller viktigste relasjonene man har som barn. Slik også fysisk vold og overgrep i barndommen er langt vanligere enn vi liker å tro, er også emosjonell neglekt, skampåføring og utrygghet på om man er elsket, erfaringer som ikke er uvanlige, men som like fullt kan gi konsekvenser for fungering og livskvalitet inn i voksenlivet. På denne måten blir Mjaalands historie viktig, som en anerkjennelse av kraften i slike relasjonelle erfaringer som hun beskriver. Kanskje kan hennes beretning hjelpe med å ta innover oss at en nokså stor andel av oss mennesker har emosjonelle sår; som får konsekvenser for livene våre, og som kan gjøre at vi kan komme til å trenge hjelp og støtte av noe slag. At det ikke er så uvanlig, trenger ikke å bli en bagatellisering.
Modig høyttenkning
«Bare litt spesiell? En psykiaters dagbok» byr på interessante innsikter om komplekse indre prosesser, for det meste uten å ty til enkle konklusjoner. Noe av det uferdige og prøvende ved boka vitner både om mot til å stå fram med alt som er usikkert, og om ydmykhet overfor det komplekse menneskesinnet som psykisk helse-profesjonene nok kan gi inntrykk av å ha forstått fullt ut, men som vi kanskje i virkeligheten bare har forstått en brøkdel av. I en tid da samfunnet forventer at psykologer skal lire av seg «ekspert-sannheter» om det aller meste, er det befriende å se hvordan Mjaaland tør å tenke ydmykt om temaer hun selv ennå ikke er sikker på. I hennes nådeløse ærlighet får man nesten inntrykk av at hun ikke kan forstille seg, om hun så ville. Det er heldig for oss, som får ta del i en tankeverden som ikke ser ut til å være bundet av konvensjoner. Hun tør (kan kanskje ikke la være?) å tenke utenfor boksen, og det er tydeligvis mye å vinne på at hun får utfolde seg i fri dressur.
Det blir da nesten smålig av meg å ønske meg noe strammere redigering av enkelte partier i boka, og at man hadde vært nøyere med å unngå gjentakelser, men kanskje kunne boka blitt enda mer tilgjengelig med noen slike grep. Uansett er det å håpe at Mjaaland ved neste utgivelse tar de modige refleksjonene ett hakk lenger, og tar oss med videre i sin høyttenkning om psykiske reaksjoner og vår forståelse av disse.
Om sitt engasjement og det å ha blitt kjent med ulike fagfolk og personer med pasienterfaring, skriver Mjaaland: «Dette er idealisten i meg, behovet for å gjøre det rene og riktige, skape en høyere himmel over mitt virke. Kanskje er det et forfengelig behov, en rest av min uforløste narsissisme. Jeg anerkjenner det likevel.» Det er bare å gi sin fulle tilslutning til denne anerkjennelsen, og til at hun fortsetter å tenke høyt og fritt om «psykiatri» og om det å være menneske.
