Helen Wesnes var 19 år da hun oppsøkte helsevesenet. Det kostet henne femten år, etterfulgt av en tolv år lang juridisk prosess. Hun har allerede vunnet millioner i erstatning og er klar for neste runde. Nå forteller hun hvordan hun bygde saken.

Det er få som vet at det i Norge finnes et samfunn i samfunnet, fullt av paradokser, og uten kjent utgang. Det er dette Norge som tilbys psykiatriske pasienter, når de faller inn under psykisk helsevernloven. «En morgen ble Josef K. arrestert uten å ha gjort noe galt», skriver Franz Kafka i den verdensberømte Prosessen, og resten er et mareritt om individets maktesløshet mot byråkratiets vilkårligheter. Josef K. og Helen W. har ikke all verden til felles siden hun gikk levende og seirende ut. For øvrig var prosessen mye det samme.

Media svikter sitt oppdrag når de ikke løfter denne saken til et systemnivå. Det er praksisen i seg selv som er problemet, ikke hvilken diagnose pasienten måtte ha

Helen Wesnes snakker ut om den 15 år lange innesperringen – og prosessen etterpå

Jeg har invitert Helen Wesnes til en samtale, hvor hun deler refleksjoner fra de 15 årene hun var innelåst i psykiatrien, og avskåret både fysisk og mental kontakt med andre mennesker. Dette var konsekvensen av å oppsøke legehjelp etter en kollaps, forårsaket av en kritisk livshendelse. Historien er en ufattelig prosess, og det samme er kampen Helen nå kjemper i det norske rettssystemet. En kamp hun tar for alle dem som mister sine liv i psykiatrien. Hun sitter på dyrekjøpte erfaringer i hva helsehjelp burde ha vært, men ikke er, for de som trenger det mest.

Det har vært begrenset interesse fra mediene for å dekke rettsprosessen som Helen Wesnes har ført i 12 år, og som fortsatt pågår. Dette til tross for at det er historisk at en psykiatrisk pasient blir tilkjent erstatning for brudd på menneskerettigheter i Norge. De artiklene som har blitt skrevet, har fokusert på at hun ble feildiagnostisert. Helen sier at media svikter sitt oppdrag når de ikke løfter denne saken til et systemnivå. Det er praksisen i seg selv som er problemet, ikke hvilken diagnose pasienten måtte ha.

Helen besitter unik kompetanse i hvordan vinne frem i systemet, når feil først har skjedd. Hun har ervervet seg ferdigheter gjennom en til nå over tolv år lang krig mot statlige organer, i tillegg til innsikt i hva som foregår bak lukkede dører. I dette dybdeintervjuet kan du lese om et Norge som de færreste vet at eksisterer. Nå etterspør hun dybdeforståelse hos media og andre. «De pleier å fokusere på hvor ille det er at jeg ble feildiagnostisert, den gangen traumer ble tolket som schizofreni. De stiller ikke det grunnleggende spørsmålet; Skal noe menneske behandles sånn?

Det finnes hendelser i denne historien som viser rasehygienisk tenkning, og dette er Norge på 2000-tallet. Totalen av det hun har vært utsatt for kan dessuten forstås som kvinnefiendtlighet. De mekanismene som skal oppdage og korrigere de mange lukkede avdelingene i landet vårt har vist seg å svikte. Selv sier Helen at hun tror hun slapp ut i siste øyeblikk, da somatiske tester viste faretruende verdier.

Det som begynte som en pasientskadesak i 2015 har blitt en vanvittig prosess, hvor Staten gjør alt for å knuse en pasient, der sykehuset allerede før saken startet, innrømmet sine feil. Denne skammelige historien burde vært kompensert for, og det for mange år siden. I stedet har staten anket. At de tør.

Bakgrunn for Helen Wesnes sak

Patologiseringsprosessen

Det som utløste Helens krise var en voldtekt da hun var i slutten av tenårene, -noe som hun ikke snakket om før ett år ut i innleggelsen på Sykehuset Innlandet Reinsvoll (SIR), og da var hun allerede blitt betegnet som alvorlig psykisk syk. Den gangen hun oppsøkte hjelp, var det fordi hun hadde sluttet å sove, var utbrent og hadde et sammenbrudd. Hun hadde forsøkt å jobbe masse for å glemme voldtekten, og hun hadde holdt seg våken om nettene for å slippe marerittene. Til slutt oppsøkte hun psykolog, som anbefalte to uker hvile på Reinsvoll sykehus. Femten år senere slapp hun ut.

Helen beskriver at hun som barn var en som alltid fant sin egen vei. Hun var ikke opptatt av å følge flokken, og fikk støtte av familien da hun valgte Steinerskole og fiolinundervisning, noe som var uvanlig i det arbeidersamfunnet hvor hun vokste opp. Hun var viljesterk, nysgjerrig og utforskende, og hun lærte fort. Aktiviteter og idrett var en viktig del av hennes oppvekst.

I sykehusets behandlingsplaner står det at alle ansatte skulle unngå å snakke med pasienten om noe annet enn praktiske forhold, og dette ble den unge kvinnens hverdag gjennom femten år. Venner ble avvist ved døren, og slektninger og familie fikk kun avlegge besøk på 30 minutter, med personale til stede. Beltelegging var en del av behandlingen av jenta som aldri har vært voldelig, utagerende eller suicidal. Tiltaket ble gjennomført for å gjøre henne rolig, noe som er ulovlig. Behandlingens tilnærming var å avvise alle pasientens forsøk på menneskelig kontakt.

Gjennom «oppholdet» rullet ballen fra den ene hjerneavviks-diagnosen til den neste, hvor hun endte opp med en lang liste med diagnoser, og en enda lengre medisinliste. Diagnosen som skulle bli retningsgivende for den umenneskelige behandlingen hun har blitt utsatt for var schizofreni; skrevet i journalen av en sommervikar etter noen få møter og uten noen inngående kjennskap til pasienten. Noen utredning fikk hun ikke, for med dette ordet i journalen var løpet lagt, i et system som bygde på autoritet og hierarki.

I jakten på hjernesykdommen, vektla ikke sykehusbehandlingen at Helen la på seg 50 kilo og sov 16 timer i døgnet. Tvert imot fikk hun sovemedisiner når hun så vidt hadde våknet. I ettertid har Helen oppsøkt et knippe ansatte, for å høre deres syn på hvordan hun var, og hvorfor hun ble behandlet så hardt. Svaret var at hun var «for smart» for dem, og at det var utfordrende å bli møtt med argumentasjon og Helens kjappe replikker.

I 2012 ble hun hasteinnlagt med et faretruende lavt blodtrykk, besvimelser, og tvilsomme EKG-resultater. Nå sier Helen at hun ville ha dødd av overmedisineringen om de hadde fått fortsette mye lenger, og at hun kom seg ut i siste øyeblikk.

NPE prosessen

Det var sykehuset selv som informerte Helen om NPE, etter at de hadde innsett å ha feilbehandlet henne gjennom femten år. Da Helen sendte inn sin klage i 2015, antok hun derfor at saken ikke burde ta mer enn et par år, men prosessen i NPE skulle komme til å ta over ti år før hun fikk den første erstatningsutbetalingen.

I 2022 stevnet hun NPE for retten da hun var uenig med NPE i omfanget av skadene hun pådro seg, samt hvor mye hun hadde tapt i arbeidsinntekt. I tillegg mente Helen at hun måtte kompenseres for ikke-økonomiske tap i form av frihetsberøvelse, tortur og tap av retten til familieliv. Fordi NPE mente de var feil adressat for denne delen av saken, ble Staten ved Helse og Omsorgsdepartementet stevnet for brudd på menneskerettighetene (EMK). Siden saken er så omfattende, ble den delt i to parallelle rettsløp. Rettssaken som omhandlet EMK-brudd ble avholdt i juni 2026. Saken mot NPE er derimot utsatt til februar 2027.

De første sakkyndige rapportene fra NPE, baserte seg på en ufullstendig journal som manglet nær tusen sider fra de første åtte årene av innleggelsen. Disse konkluderte derfor med at Helen var schizofren og behandlingstrengende, og at hun hadde fått riktig behandling. De hevdet også at hun hadde blitt frisk, dersom behandlingen hadde fått fortsette, og vektla ikke at sykehuset hadde gjort retrett og innrømmet feil.

Helen argumenterte og dokumenterte grundig i kommunikasjonen med NPE gjennom år, før hun og advokaten hennes oppdaget, -rett før rettssaken skulle opp, at NPE ikke hadde innhentet hele journalen. At NPE ikke oppdaget dette selv, kan bare forklares med at de ikke leste de svarene de selv etterspurte, men ufortrødent fortsatte sitt løp mot avslag.

Da feilen lå på bordet, måtte den forestående rettsprosessen stanses, og en ny sakkyndig ble utnevnt i NPE. Denne sakkyndige gav Helen rett, men i ettertid har NPE sine saksbehandlere uttrykt misnøye med rapporten fra denne sakkyndige og uttalt at de ikke er enige i alle hans konklusjoner. (Dette er personer som har en-ettårig utdannelse i saksbehandling, og uten medisinsk kompetanse). Den NPE-sakkyndige som gav Helen medhold, har aldri senere fått oppdrag for NPE.

Rettsprosessen

Helen Wesnes er den første i Norge som har blitt tilkjent erstatning for brudd på menneskerettigheter etter behandling i psykiatrien. Dette skjedde i Romerike og Glåmdal tingrett i juni 2026. Staten har anket avgjørelsen, og neste rettsrunde vil finne sted i 2027 i Eidsivating lagmannsrett. Tingretten tilkjent Wesnes erstatning for feildiagnostisering og feilbehandling allerede i 2024, med et beløp på over 7 700 000 kroner. Rettsrunden i 2026 handlet altså om hvorvidt behandlingen hun har blitt utsatt for, bryter med menneskerettighetene, og hva det i så fall skal koste staten.

Helen forteller at hun for noen år tilbake regnet kjapt på hvor mye feilbehandlingen har kostet staten ved å legge sammen prislappen på døgnsatsene i spesialisthelsetjenesten, omsorgsboligen samt utbetaling av uføretrygd. Summen lå på ca 130 millioner kroner. Hadde systemet fått det som det ville, så hadde Helen fortsatt vært i denne kostbare behandlingen. Oppgjøret dreier seg imidlertid om noe mye viktigere enn penger, nemlig hvordan virkeligheten skal defineres.

I Romerike og Glåmdal tingrett juni 2026 vant altså Helen Wesnes og advokat Gorm Are Grammeltvedt og Emma Dahl Grammeltvedt det som er en historisk rettskjennelse, hvor hun ble tilkjent erstatning for brudd på menneskerettigheter under psykiatrisk behandling. Inger-Mari Eidsvik ble den første som i norsk rett fikk medhold for brudd på menneskerettigheter i psykiatrien (2025), men på grunn av tidligere beslutninger om foreldelse i denne rettsprosessen, ble Eidsvik nektet erstatning. Dette har hun anket til Strasbourg.

Hvordan kan helsepersonell gjøre sånt? Er dette behandling?
Det var masse sengeplasser, tid og ressurser, så det var ikke det det handlet om.

Intervju med Helen Wesnes; om isolasjonen og dens konsekvenser, om hvordan vinne frem med erstatningskrav, og om paradoksene.

Resten av saken og intervjuet som følger er Helens egne formuleringer, i en samtale som var åpen og uten mange direkte spørsmål. Det ble gjort lydopptak av samtalen, og den skrevne teksten er ryddet noe, der den muntlige fremstillingen ikke ble tydelig nok som tekst. Intervjuet er lest og godkjent av Helen i etterkant. Intervjuet fant sted 21. august 2026.

Refleksjoner etter femten år i et lukket regime

Det var totalitært og undertrykkende

Blir de i det hele tatt trodd, disse drøye historiene, og hadde jeg trodd det sjøl? At jeg ble beltelagt som en del av behandlingen? At de lot meg ligge der i mitt eget tiss? At jeg ble forsøkt drept av en medpasient, hvor beskjeden var at jeg bare skulle «heve meg over det», med en forventing om at vi skulle grille og spise vafler sammen kort tid etter? Hvordan kan helsepersonell gjøre sånt? Er dette behandling?

Det var masse sengeplasser, tid og ressurser, så det var ikke det det handlet om. Det handler om enkelthandlinger fra individer, og valg de gjorde, som å komme inn på rommet mitt på bursdagen min, bare for å si at «Vi synger ikke bursdagssang og gir klem på 3A!”. Jeg glemmer aldri den kvinnelige ansatte som bare klappet meg nedlatende over beltene når jeg spurte hvorfor jeg måtte ligge i belter, før hun ignorerte meg fullstendig. Det var så respektløst! Det gjorde utrolig inntrykk. Det var en dypt inhuman og hensynsløs kultur.

Jeg fikk aldri hjelp med det som var problemet, selv ikke etter at de fikk vite om voldtekten. Dette var helt uinteressant for sykehuset. Alt de var opptatt av var schizofrenidiagnosen, og da fulgte de en behandlingsteori som gikk ut på at det var skadelig å snakke med pasienten om noe indre. Alt man skulle snakke om var vær og vind og praktiske ting.

Mine nærmeste ble også instruert på denne måten å forholde seg til meg, så ikke nok med at jeg ble konsekvent avvist av personalet, men de isolerte meg dermed fra alle andre, ikke bare fysisk, men også emosjonelt. Det skapte enorme sår å stå så alene.

Individer hadde all makt – ingen visste

Behandlere som jeg fikk senere ble sjokkert over å høre hva som skjedde i avdelingen der jeg hadde vært innlagt på Reinsvoll. Dette var deres kollegaer, men de visste ingenting. Jeg har også snakket med ansatte som forsvant etter å ha jobbet der litt, og de sier at stedet var toxic. De som ble værende, var de som adapterte til denne kulturen. Grenser ble flyttet, hvor krenkelser og maktutøvelse ble gradvis normalisert. Det minnet om et slags Stanford-eksperiment, i et lukket samfunn uten korrigeringer utenfra. Overlegene var der tre timer i uka. Makt korrumperer, og det er det som skjer i psykiatrien.  Småondskapen får grobunn når enkeltmennesker gis uinnskrenket makt i et totalitært system. Kontrollkommisjonen var innom i 2008 og kontrollerte tvangsvedtak, men hvor var de i alle årene? Personalet utøvde dessuten nesten all tvang uten vedtak, og da er det ingenting å kontrollere.

Beltelegging – effektivt for å få føyelige pasienter

Beltelegging ble brukt som behandling, men det er ikke lov. Jeg møtte en av pleierne tilfeldig, og konfronterte vedkommende med all belteleggingen jeg var utsatt for. Hun lo nervøst og svarte at «Jeg håper jo vi gjorde alt etter boka, da!». Men hvilken bok har hun lest, lurer jeg på? Jeg var aldri voldelig. Jeg raserte ikke rommet. Jeg var ikke farlig, og heller ikke suicidal, selv om regjeringsadvokaten prøvde å hevde det, for da kan de kalle det nødrett. Nei, det var ikke sånn. Kontrollkommisjonen har til og med godkjent belteleggingsvedtak hvor det beskrives hvor mye jeg samarbeidet i situasjonen. Da er ikke nødrett en gyldig begrunnelse, og det er ulovlig. De brukte belter fordi det var effektivt. Og det var jo det, for man gir opp og blir føyelig. Jeg likte godt det en av vitnene sa i retten; at retten var nødt til å forstå forskjellen på frivillighet og resignasjon. At man ikke gjør motstand, betyr ikke at det er frivillig. Det er som å gå i frys under voldtekt. Vitnet var en av de ansatte fra den gangen jeg var innlagt.

Det er et sted i helvete for de folka.

Pasientene var ikke mennesker

«Du bør ikke få barn» fikk jeg beskjed om da jeg var innlagt, og i journalen står det: «må ta en alvorsprat med pas om prevensjon pga bl.a arvelighet». Dette er rasehygiene og eugenisk tankegods, og dette skjer på 2000 tallet. Det er greit med informasjon, men når målet er prevensjon, så betyr det at et barn med min genetikk ikke er ønsket i samfunnet. Ergo vil man ikke ha pasienter som meg i samfunnet heller.

Dette gjorde vondere enn noen beltelegging, for det var et angrep på min person og mitt menneskeverd. Vi er altså ikke mennesker. Holdningene er skremmende, og disse menneskene sitter i jobbene sine fortsatt. Min behandlende psykiater har sagt unnskyld etterpå, så han har jeg klart å forsone meg med. Jeg har tilgitt mange, men ikke de som forsvarer seg og ikke kan si unnskyld. Det er et sted i helvete for de folka.

Den tunge veien tilbake til livet

Visste ikke hvordan man skulle være i verden

Folk som kjenner meg nå, sier at de aldri har skjønt hvor på bar bakke jeg var da jeg kom ut. Jeg visste ikke hvordan man skulle være i verden, og omgås vanlige mennesker. Jeg hadde vært innlagt på en sterk-avdeling, med dopa og voldelige menn. Det normalfungering krever, kunne jeg ingenting om, etter å ha vært institusjonalisert og hjelpeløs fra jeg var tjue år. Jeg var 35 da jeg kom ut. Det var verre enn å være i fengsel: Du blir ikke beltelagt eller forgiftet i fengsel, fordi du ser litt trist ut en dag. Du kan utdanne deg, ha besøk, og faktisk ha litt privatliv, som å gå på do alene. Og ingen står og ser på deg mens du dusjer. Du kan ta en privat telefon.

Hvordan skal man te seg, rett og slett, og hva er forventet? Og hvordan stemmer man ved valg og betaler regninger? Hva er Spotify og Netflix? Hvordan fullfører man videregående og tar førerkort? Hvordan få nye venner, når man ikke har jobb eller er student? Jeg måtte jo bare møte opp i foreninger og aktiviteter, og kaste meg inn i ting. Det var skikkelig skummelt, men det gikk. Jeg kan ikke forvente at folk skjønner det, og jeg kan ikke snakke om det. Folk har berøringsangst. Og jeg kamuflerer, og fremstår uten å vise hvordan ting har preget meg.

Jeg har vært veldig hard mot meg selv i prosessen etterpå. Å ta livet tilbake krever at man tør. Kan du holde foredrag, spurte folk meg. Ja, absolutt, svarte jeg, men jeg hadde jo aldri gjort det før! Da tar jeg på meg teaterhatten min og spiller en selvsikker person, mens jeg tenker på hvem som kan hjelpe meg. For hvordan virker egentlig PowerPoint? Jeg spør ikke meg selv om jeg vil, for jeg skal! «Tenk på Reinsvoll! Du har vært igjennom verre ting», sier jeg til meg selv. Jeg er jo ikke selvsikker når jeg svarer at jeg kan noe. Jeg lærte noe veldig nyttig fra en Ted Talk med en forsker i sosialpsykologi ved navn Amy Cuddy (YouTube): «Fake it till you become it». Til slutt vil du kunne det.

Tipper det føltes som å gå på syre

Jeg hadde ingen metoder for å regulere følelsene som dukket opp da jeg trappet ut av medikamentene. Alle sanseinntrykk slo inn, som om det var som for første gang de var i bruk. Lukter, smaker, lyd; -alt var påskrudd, og inntrykkene var ekstreme. Medikament-bobla som hadde dempet alt, var plutselig vekk.

Jeg satt i parken i 5-6 timer hver dag, og syntes at alt var bare helt amazing. Herregud, så vakkert! Det var verdens vakreste solnedgang hver dag, -altså, hver jævla dag! Jeg innbiller meg at det må være sånn å gå på syre. Jeg la meg ned og tok på gresset! For hvordan føltes det egentlig? Og hvordan kjennes egentlig barken på trærne ut? Sånt drev jeg med! Jeg luktet, følte og så rundt meg, i timevis hver dag. Alt var veldig fantastisk, og samtidig veldig, veldig trist. Jeg grein for ingenting i den tiden.

Har det bra nå – på tross av psykiatrien

Jeg har prøvd å ta igjen mye av det tapte, og det har vært utrolig krevende. Hvordan man har det, handler mye om hvordan man tar det. Livet er det det er, og det er ting man ikke får gjort noe med, -sånn er det bare. Man kan ikke la seg overvelde av tapene, for da har de vunnet. Jeg har det bra nå og det har jeg skapt sjøl. Det har jeg klart, ikke på grunn av psykiatrien, men på tross av. Ensomheten jeg føler er ikke fordi jeg er alene, for det er jeg ikke lenger. Ensomheten handler om at jeg er ganske alene om det jeg har vært igjennom.

Hevder å beskytte pasientene – beskytter seg selv

Manglende logikk – NPE avslører at systemet beskytter seg selv

Jeg ba om merinnsyn og sjekket statistikken til NPE. Majoriteten av de de som hadde fått medhold, fikk medhold for manglende behandling, og ikke for at psykiatrien hadde gitt feil behandling. Selvmord troner øverst på listen, etterfulgt av forsinket diagnostikk. Man ser eksempler på manglende sikring eller suicid vurderinger, eller dårlig oppfølging av somatiske problemstillinger hos psykiatripasienter, noe som gjør at de faller innunder psykiatristatistikken i NPE. I løpet av de siste fem årene har NPE konstatert kun 12 tilfeller av feildiagnostisering i psykiatrien som har gitt medholds-vedtak. Dette utgjør litt over to tilfeller i året.  

Hvis denne statistikken gjenspeiler virkeligheten, så er altså dette subjektive synsefaget det mest treffsikre faget i hele medisinen. Men er virkelig psykiatri det mest treffsikre helsetilbudet som finnes?  NPE er et organ som skal ivareta folk etter skader i helsevesenet. Sannheten er at psykiatrien avgjør NPE-sakene også; de som behandler, er de samme som skal vurdere behandlingen. Systemet har en kollegial mentalitet, en laugmentalitet, som beskytter profesjonen så vel som pengesekken til NPE.

Slik bygde hun sin egen sak

Det første jeg gjorde da jeg slapp ut, var å sette meg ned og lese: Farmakologi i psykiatri. Psykisk helsevernloven. De gamle retningslinjene for behandling av schizofreni fra Statens Helsetilsyn. De gamle veiledningene for schizofreni. Hva er god behandling? Hva er en utredning? Jeg leste alt!

I begynnelsen hadde jeg ikke advokat og jeg gjorde alt selv. Og jeg gjorde en grundig jobb, jeg skrev 35 sider kommentarer på den første sakkyndige uttalelsen fra NPE (som var på 16 sider).  «Her mangler..», «Dette er ikke gjort…» og så videre. Jeg viste til alle svikt som var og backet det opp med referanser til faglitteratur så vel som henvisninger til journalen. Jeg fant svakhetene i rapportene og journalen, og kommenterte og argumenterte punkt for punkt. «Dette er feil, og dette er feil.. Og dette kan ikke stemme, for hvis han mener dette, så hvorfor står da dette..?». Jeg viste til forskning og til datidens kunnskap, og datidens lover og regler.

Jeg jobbet også mye med nettverksarbeid. Sykehuset skjønte at jeg var blitt feilbehandlet og jeg valgte å oppsøke overlegen som var ansvarlig for feilbehandlingen og insisterte på sporadiske møter med han. I stedet for å gå i krig mot Reinsvoll, så bestemte jeg meg for at de skulle forstå hva som har skjedd, og at dette skulle vi gjøre sammen. Jeg samlet også flere skriftlige uttalelser fra personale som hadde jobbet på sykehuset de årene jeg var innlagt i tillegg til helsepersonell utenfor institusjonen. Å samle alle disse vitneuttalelsene kort tid etter at feilbehandlingen opphørte, har vært avgjørende for rettssaken min.

Når alt handler om flaks, så finnes det ingen rettssikkerhet

Å saksøke staten koster millioner, og hvis jeg hadde tapt, så hadde jeg risikert å måtte betale for statens saksomkostninger også. Det hadde jeg ikke hatt penger til, så jeg tok bare sjansen. Advokaten min har lagt ned enormt mye arbeid og har vært villig til å dele risikoen med meg. Kollegaer han har rådført seg med, skal ha sagt at han bare kunne glemme å vinne denne saken, og at vi ikke hadde en sjanse, men både han og jeg har hatt tro på saken, for vi visste at vi hadde rett.

Vi kan jo ikke ha et system hvor du er avhengig av hvem du møter, og om du har flaks og møter advokater som vil jobbe pro Bono. Det handler om flaks i NPE om hvilken sakkyndig og saksbehandler man får utdelt, og det samme gjelder i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten/ pasientskadenemda PSM. Det er helt avhengig av hva de sakkyndige synes, altså er det helt personavhengig. I mitt tilfelle var Nemdas sakkyndige én fra astma og allergiforbundet, én med kompetanse på kvinnehelse, én med spesialisering på hjerte og karsykdommer, sammen med to jurister. Hvordan skulle disse som hverken har kompetanse innen psykiatri eller farmakologi, vurdere en slik sak? Selvsagt tapte jeg der.

Har en høy pris, men kan ikke gi seg

Rettssaken jeg står i nå handler om brudd på menneskerettigheter (EMK), og den er prinsipiell. Skal folk kunne sperres inne i årevis, uten å kompenseres? Hvorfor jeg tar denne saken, kan man spørre seg. Det krever enormt mye. Du må ha helse og økonomi, og det er mer enn en 100% jobb. Kampen har hatt en høy personlig pris. Da jeg begynte på dette, trodde jeg at systemene fungerte. Jeg trodde at vi hadde rettssikkerhet, og siden sykehuset allerede hadde innrømmet feil, så trodde jeg at dette var en plankesak. Jeg trodde det skulle gå rett igjennom da jeg klaget til NPE, men jeg var veldig naiv. Jeg hadde nok klaget uansett om jeg på forhånd hadde visst hva denne prosessen ville kreve, for jeg er altfor sta til å gi meg. Men det har kostet for mye. Nå har systemet snart tatt femten nye år, oppå de femten de allerede hadde tatt, og saken er ikke ferdig. Og de har skadet meg så mye.

Fallgruver, paradokser og risikoen ved å be om hjelp

Farlig å be om helsehjelp ved nedtrapping

Sykehuset hadde på det tidspunktet jeg var nesten ferdig uttrappet av det ene medikamentet, forstått at jeg var feilbehandlet, og at jeg aldri skulle ha gått på disse medikamentene. Men å bråslutte gikk jo til helvete. Hvis du som ansatt møter en pasient i et sånt kaos (som det er å trappe ned på psykofarmaka), så tror du jo at det har rablet for vedkommende.

Det er veldig skummelt å oppsøke helsevesenet under nedtrapping, for seponerings-reaksjonene (fysiske reaksjoner på å trappe ned eller slutte på medikamenter) kan bli tolket som hva som helst. Seponeringssymptomer kan gi seg veldig mange rare utslag og da er det farlig å fortelle, for det kan bli tolket som symptomer på at sykdommen har kommet tilbake. Da får du fort slengt på deg flere medikamenter, og det skjedde et par ganger i min historie. I mitt tilfelle ble mine seponeringsreaksjoner tolket som depresjon, noe det slettes ikke var, og så gav de meg maks dose med antidepressiva. Man bør prøve å holde seg unna.

Hver gang jeg trengte å snakke, så følte helsevesenet et veldig behov for å handle

Jeg hadde mye følelser og sleit veldig i årene etter at jeg kom ut, så jeg har jo oppsøkt helsetjenester for å be om å få snakke med noen. Man er «drilla» på å tenke, at om det er krise, så må man snakke med noen i helsevesenet, men det må man faktisk ikke! (Ler).

Med en gang jeg hadde følelser og ba om å få snakke med noen, så var responsen, at «Her må vi gjøre noe! Nå må vi ringe Reinsvoll sykehus». Men det var jo ikke det jeg trengte, jeg trenger bare å snakke. Jeg trengte noen som kunne lytte. Av og til kunne de bare ha lyttet, og de kunne bare ha latt meg ha følelsene mine, men i stedet ble det diskusjoner om jeg trengte en innleggelse. Heldigvis hadde jeg behandlere jeg kjente godt, som beskyttet meg fra helsepersonell som potensielt kunne finne på å legge meg inn.

Det går ikke an å være lei seg eller sint hvis man er psykiatrisk pasient

Jeg hadde det bare vanskelig, men man kan ikke ha sterke følelsesuttrykk når man er psykiatrisk pasient. For da er man syk, og da må det gripes inn. Du kan ikke være lei deg eller sint, hvis du er pasient i psykiatrien, for følelser tolkes som at du er akutt syk. Du kan generelt ikke ha følelser i psykiatrien, og hvor stort paradoks er ikke det? Det de gjør, er å agere på sin egen frykt.

Uten diagnose kunne hun endelig få et tilbud på DPS

Jeg fikk etter hvert en fantastisk psykolog, en erfaren dame i 60-årene. Etter at diagnosen var fjernet, så kunne jeg endelig få samtaleterapi. Det fikk jeg ikke så lenge jeg var «syk». Er dette et paradoks, eller? (ler lenge). Jeg ba om psykolog på DPS i alle år, men det fikk jeg ikke. Begrunnelsen var, at det jeg trengte var «stabilisering» i en omsorgsbolig, og lære meg å leve med sykdommen. Men da jeg var utskrevet og uten medisiner, da kunne jeg få behandling! Det er fint å ha en psykolog for å snakke om hva du har vært igjennom. For meg handler det mest om å forstå hva jeg har vært utsatt for i psykiatrien, og hvorfor folk handler som de gjør, mer enn å forstå meg selv.

Fyll aldri inn et skjema!

Jeg fylte en gang ut et skjema, rett etter at jeg seponerte og var helt ute av balanse. Jeg hadde akkurat skjønt at jeg hadde mistet 15 år av livet mitt, i tillegg til at seponeringsreaksjonene gav en hel rekke symptomer, så jeg skåret drithøyt på skjemaet for depresjonssymptomer. Da skulle de ha meg på maks dose antidepressiva, jeg som endelig var kvitt medikamentene. Jeg fyller aldri mer ut et skjema! Det er en fallgruve.

Jeg har møtt sjokkerende behandling i helsevesenet, også etter at jeg fikk erstatning for feildiagnostisering og feilbehandling. Stigmaet som medfølger fører til mistanke om alt fra farlighet, til at man er sinnslidende eller misbruker narkotika. Dette skjer, selv om jeg aldri har vært voldelig, og den eneste rusen jeg har brukt er det helsevesenet som har gitt meg. Jeg kontakter ikke helsevesenet hvis jeg står i en krise lenger.

Jeg skal leve et liv, ikke vinne en krig

Den beste hevnen er å leve godt

Psykologen siterte meg: «Husker du Helen, hva din drivkraft og ditt mål var? Det var hevn!»! Det er veldig mye kraft i sinne og hevnlyst, så jeg fikk gjort mye! (ler lenge). De skjønner ikke hva de har skapt, jeg har blitt den ultimate motstanderen (ler igjen). Men jeg skal leve et liv, ikke vinne en krig. Den beste hevnen er å leve godt, og ta tilbake livet. Men jeg er ikke ferdig med kampen, og håper at folk kan bruke dommen til noe. Jeg vil at den skal komme andre til gode.

Hilde Marie Rekstad