På samme scene: Leder av Mad in Norway Birgit Valla og leder av Mad in America Robert "Bob" Whitaker, grunnlegger av Mad-bevegelsen.

Filmfestivalen Rethinking Mental Health fant sted i Lillehammer 24 – 26 september 2026. På det månedlige Mad in The World (MitW)-møtet senhøsten 2025, tok den norske redaksjonen oppfordringen fra nettverket om å følge opp suksessen med Mad in Americas (MIAs) filmfestival i Boston 2014, og filmfestivalen i Gøteborg 2015. Selv om sistnevnte festival formelt sett ikke var en Mad-festival, så regnes den som en del av det som nå må kunne kalles en tradisjon.

På filmfestivalens nettside https://madinnorwayfilmfest.org/står det: «Psykiske helseproblemer er i dag den viktigste årsaken til uførhet i vestlige land, og psykiatriske tjenester ser ut til å stå overfor en nærmest umettelig etterspørsel. (…) Det er på tide å spørre: Hva er den virkelige krisen i tjenestene våre? Er det mangel på finansiering, mangel på utdannet fagpersonell eller for få sykehussenger? Eller er det en dypere mangel på forståelse for menneskelig lidelses natur og betydning – for hva livet gjør med oss – sammen med en mangel på fellesskap, solidaritet og mening i mange menneskers liv?».

Et paradigmeskifte er tvingende nødvendig

Det er ingen liten oppgave Mad-bevegelsen med opphavsmannen Robert Whitaker har tatt på seg, der målet ikke er mindre enn et paradigmeskifte. Selve Mad-navnet stammer fra Whitakers bok «Mad in America», og bokomtalen av dette som ble starten på en verdensomspennende bevegelse kan du lese her: En analyse som krever revolusjon – Mad in Norway

Omveltningen er livsviktig, da den globale medikaliseringen av psykisk helse har vist et stort skadepotensial ved å ramme menneskers mulighet for å leve autonome liv, deres identitetsforståelse, relasjoner, fysiske helse og levealder – psykiatriske pasienter lever i gjennomsnitt 20 år kortere enn gjennomsnittet av befolkningen.

Så hva er veien videre, og hvilke tiltak og metoder har vist gode resultater? Hva skjer nasjonalt og globalt, som kan gi optimisme og peke mot en lysere fremtid? Og hvilke skadepotensiale representerer moderne medikamentell behandling? På bakgrunn av dette ble filmer valgt ut, i tillegg til ønsket om å skape en god festival-opplevelse. Valgene ble tatt etter hvert som filmforslag ble sendt inn fra hele MitW-nettverket.

16 av 18 Mad-land var samlet på Lillehammer

Tidlig morgen onsdag 23. september, dagen før festivalen startet, møttes deltakere fra Mad in The World på Aksjemøllen hotell, for et etterlengtet fysisk møte. Fra de atten Mad-landene stilte 41 deltakere og redaktører fra rundt om i verden, hvor vi delte og drøftet i plenum erfaringer med å nå ut med informasjon om menneskerettigheter, behandlingsmetoder og forskning på feltet. Vi fikk høre om arbeid, samarbeid, utfordringer og suksess fra samtlige land som var representert.

Etter ti måneders planlegging møttes 41 deltakere fra Mad in The Wold-nettverket på Aksjemøllen hotell. Landene som deltok var Portugal, Finland, Mexico, Danmark, Sverige, Tyskland, Brasil, Argentina, India (South Asia), Irland, UK, Nederland, Hellas, USA og Norge. Foto: Olga Runciman

The Mother, The Father and The Holy Ghost var midt i blant oss

Grunnleggeren Robert «Bob» Whitaker ledet MiTW-møtet, og gjennom sin fortelling om utviklingen av det som nå er et voksende nettverk, vektla han hvordan enkeltmenneskers ressurser og engasjement er det som hele veien har vært drivende og avgjørende for alt det flotte arbeidet som nå gjøres. Det amerikanske teamets mangfoldige sammensetning er nøkkelen, sa Bob, og omtalte styremedlemmene Louisa Putnam og Kermit Cole som «The Mother and The Father» av stiftelsen. Cole repliserte at i så fall er Bob «The Holy Ghost», hvilket ble trekløverets kallenavn for resten av festivalen.

«The Mother» of MiA, Louisa Putnam, nyter et filmøyeblikk (i midten av bildet). Foto: Kermit Cole

Kvelden ble avsluttet med at MiA inviterte til en fasjonabel festmiddag på Hvelvet. En varm følelse av forening og høytid preget kvelden, noe som var stort for oss som ellers driver vårt arbeid spredt rundt på hjemmekontorer i de ulike land. På samme tidspunkt fyltes den olympiske byen av fagfolk innen psykisk helse, organisasjonsfolk, (eks-) pasienter, journalister, jurister, pårørende og andre, for å dele filmopplevelser, samtaler og menneskemøter på en jevnbyrdig, lyttende og respektfull måte.

Mål og midler ved filmer og panelsamtaler

Rethinking Mental Health viste hele 33 filmer (pluss 8 korte filmer som var en del av to presentasjoner) i ulike sjangre, fra profesjonelle produksjoner innen drama og dokumentar, til en rekke kortfilmer med variert innhold. Målsetningen var blant annet å få frem mylderet av menneskelig erfaring, og vise hvordan vi kan forstå disse som meningsfulle, heller enn som sykdomsuttrykk.

Deltakerne i festivalens siste av tretten panelsamtaler ser vi her, den ble ledet av Robert Whitaker (th). Etter visningen av filmen «Creative Humanities Score» forteller (fv) Paulo Amarante, Renato Celso Kraté Maldos, Julio Cezar Giudice og Cris Lopes (med tolk) om arbeidet med demedikaliseringen av psykisk helsearbeid i Brasil. I dette arbeidet har sang, musikk og dans hatt en sentral rolle.
Foto: Helen Wesnes

Mange av filmene er tilgjengelige på nett for de som måtte være interesserte, så les gjerne våre filmomtaler på festivalens nettside: Films – Rethinking Mental Health. På festivalens nettside finnes dessuten en liste over filmer vi gjerne skulle ha vist, men som vi må nøye oss med å anbefale: Recommended films available online – Rethinking Mental Health  

I panelene etter filmene deltok både filmskapere, filmdeltakere, mennesker med egenerfaring relatert til temaet og fagpersoner. I samtalene delte de sine refleksjoner rundt filmene med publikum. I festivalprogrammet finnes en oversikt over panelteltakerne. Ved en donasjon til Mad in Norway kan du få tilgang til video-opptak av disse: Contributors – Rethinking Mental Health.

Spontandans, Poesikveld, Open Mic

Estetiske uttrykk gir gjenkjennelse på tvers av språk- og kulturbakgrunn. Det var mye lykke, varme, fellesskap og glede i disse dagene på Lillehammer. Foto: Kermit Cole

The Dance Club ble vist som siste film torsdag kveld, -og for de som holdt ut og ikke havnet på Toppen bar eller i senga, ble dette en stor opplevelse. Historien om de unge menneskene som oppsøkte en nevropsykologisk klinikk for utredning, men som i stedet endte opp med å lage en svært egenartet danseklubb gjorde stor lykke, og det ryktes at hele kinolokalet ble transformert til dansesal henimot midnatt. (Kinopersonalet smilte fornøyd og var i det hele tatt svært tilfredse med festivalen – intense dager med god stemning. Kinosjef Clarissa ønsker gjerne festivalen velkommen tilbake).

Festivalen hadde en ambisjon om å vise hvordan både kunst, dans og sang kan være med på å integrere annerledeshet i fellesskapet. I praksis ble det lagt til rette for dette blant annet ved å vise kunstneriske arbeider digitalt – arbeider skapt av kunstnere i Mad-bevegelsen. Visningen finnes nå på filmfestivalens nettside: Mad in Norway Film Festival Art Show – Rethinking Mental Health

Jo Watson fra Mad in UK fremførte en dypt personlig og skarp systemkritikk ved sin «slampoetry. Foto: Helen Wesnes

På fredag kveld var det satt av tid til åpen mikrofon for sang og poesi. Mange hadde meldt sine bidrag, og arrangementet endte med ringdans rundt om i hele kinosalen til levende brasiliansk musikk. Blant flere poetiske høydepunkter må Jo Watson nevnes, som på klingende britisk fremførte sin «slampoetry», noe som var musikk i seg selv.

Karin Jervert (MiA) hadde gjort forarbeidet som gav en innholdsrik og vakker poesikveld, elegant ledet av Alan Robinson fra Mad in Argentina. Foto: Kermit Cole

Filmpremierer på Rethinking Mental Health

Flere filmer hadde premiere på Rethinking Mental Health filmfestival, blant andre Peter Gøtzsches film, The Illusion of Psychiatry. Den er en omfattende og veldokumentert gjennomgang av psykiatriens vaklende vitenskapelige fundament, eller om man vil: Det manglende vitenskapelige fundamentet. Filmen var saklig og informativ, og bygget opp rundt en rekke intervjuer med dyktige fagpersoner. Samlet viste de til solide data om industriens triksing med tall og resultater, og viste at sykelighet og kronifisering har økt med økende bruk av psykofarmaka. Industriens makt er så sterk at selv etter kraftige advarsler fra myndigheter om bivirkninger og dødsrisiko knyttet til ulike medisingrupper, så fortsetter forbruket å øke. Filmen skal bearbeides noe mer og vises på neste års Berlin-biennale.

Festivaluken på Lillehammer inneholdt mer enn film

Den begivenhetsrike uken begynte for noen allerede tirsdag 22. september, da boken «From psychiatry to community – epistemologies, rights and practices for a new mental health paradigm» ble lansert på ærverdige Kulturhuset Banken. Boken er skrevet av 43 forfattere fra tolv ulike land, som har samlet forskning og praksiser som viser både nytten og nødvendigheten av et paradigmeskifte innen psykisk helsehjelp, og ikke minst erkjennelsen av at tvangsbruk i psykiatrien bryter med FNs menneskerettigheter.

Nontembeko Bila. Foto: Kermit Cole

Medforfatter og professor emeritus Dag Leonardsen var også festivalukens musikalske initiativtaker, og han bidro allsidig ved sin musikalske begavelse og sitt store lokale nettverk. Han benyttet anledningen – etter Nontembeko Bila’s imponerende presentasjon av hvordan den afrikanske Ubuntu-tradisjonen danner grunnlag for et humant psykisk helsearbeid – til å dra i gang en spontan, flott vekselsang (Sesebacha) med de to Sør-afrikanske gjestene, noe som gav stor stemning blant deltakere fra Litauen, Vietnam, Italia, USA, Sveits, Sverige og Norge.

Forskningsdagene ved norske universiteter og høyskoler gikk parallelt med filmfestivalen, noe som gjorde det mulig å knytte et selvstendig arrangement til disse dagene. Visningen av filmen Silence of the Truth med påfølgende panelsamtale ble da lagt inn som en del av forskningsdagene, som i år hadde «Tillit» som tema. Filmen handler om hvordan professor Peter Gøtzsche, som var leder av Nordiske Cochrane og styremedlem i Cochrane internasjonalt, ble presset ut etter at han varslet om forskningsjuks. Han krevde frigivelse av datafiler som viste forhøyet dødelighet og andre alvorlige bivirkninger av psykofarmaka. Dette ble for mye for Cochrane-institusjonen, som tydelig hadde for sterke lojalitetsbånd til industrien. Gøtzsche har senere etablert The Institute for Scientific Freedom, som han leder.

Panelet etter filmen Silence of the Truth er i ferd med å gjøre seg klar. Produsent Janus Bang fortalte humoristisk at det samme gjaldt filmproduksjonen, som fra produsentens perspektiv enda ikke var helt klar for visning. Filmens hovedperson Peter Gøtzsche var derimot helt klar, og da ble det visning allikevel. Fv: Psykologiprofessor Tor-Johan Ekeland, psykiater og tidligere helserapportør for FN Dainius Puras, psykiater Sven Roman, medisinpofessor Peter Gøtzsche, produsent Janus Bang og Ragnfrid Kogstad fra MiN. Foto: Helen Wesnes

Ved festivalens avslutning mottok Inger-Mari Eidsvik årets pris fra Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern i Norge 2026. Den ble utdelt av styreleder Monica Strømland. Eidsvik har – med støtte av den norske ICJ-avdelingens Pro Bono-prosjekt – kjempet en mangeårig kamp i rettsvesenet for å få aksept for at tvangsbehandlingen hun ble utsatt for var brudd på menneskerettighetene. I januar 2026 fikk hun delvis medhold i Borgarting Lagmannsrett; en seier som vil måtte få konsekvenser for tvangsbehandling i Norge. Samtidig har saken hennes gått videre til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. 

Inger-Mari Eidsvik mottar stående applaus for sin mangeårige kamp og seieren over den norske stat, for brudd på hennes menneskerettigheter. Foto: Helen Wesnes

Hvordan festivalen ble til

Med økonomisk støtte fra Mad in America var arbeidet med å legge planer og samle inn filmer i gang i november 2025. Mad in Norway tok valget om Lillehammer ganske umiddelbart, hvor ambisjonen om å samle hele det internasjonale nettverket, samt å kunne tiltrekke oss samarbeidspartnere, filmskapere og publikum så ut til å kunne realiseres på beste måte. Byen er relativt tilgjengelig for reisende, i tillegg til at den tilbyr en intim atmosfære med rom for gode møter, både av det planlagte og av det uformelle slaget. Beskrivelsen av Lillehammer som den norske versjonen av «Notting Hill» slo an ved presentasjonen som Mad in The World ble forelagt ved juletider 2025.  Med gode forbindelser til Senter for Livslang Læring (SELL) ved Høgskolen i Innlandet, startet arbeidsgruppen i MiN-redaksjonen samarbeidet med Per-Ambjørn Eriksson som ble en stødig hjelper helt frem til mål.

Takk til gjester, bidragsytere og medier

Styrken til filmen som medium er at den på en særlig måte gjør innlevelse i andre menneskers følelser og perspektiv mulig. Takket være utrettelig engasjement blant filmskapere over hele verden, ble denne begivenheten realisert, så disse er de første som skal takkes.

Vi følte oss beæret over at i tillegg til våre egne Robert Whitaker og Birgit Valla, så bidro tidligere ordfører i Lillehammer kommune Ingunn Trosholmen, tidligere helserapportør i FN Dainius Puras, samt stortingsrepresentant Farahnaz Bahrami med gode ord og lykkeønskninger på åpningen av den internasjonale filmfestivalen Rethinking Mental Health. For dette er vi svært takknemlige, så hjertelig takk!

Lokale jazzmusikere spilte både sent og tidlig gjennom hele festivalen, var stemningsskapende og til stor glede for oss alle. De skyldes en særlig takk, som herved rettes til dem hver især: Dag Leonardsen, Wenche Bruun Lien, Hermann Schultz, Aksel Mohn, Jan Andersen, Reidar Stangenes, Emanuel Manulov, Tone Løvik og Bjarne Øvrelid. Musiker og låtskriver Kjellaug Gjestrum kom reisende og bidro dessuten med egen musikk. Fantastiske var de alle, og tusen takk!

Wenche Lien sang nydelig jazz flere ganger gjennom festivaluka, akkompagnert av Dag Leonardsen. Foto: Kermit Cole

Totalt samlet festivalen i overkant av 200 mennesker, hvorav de fleste kom tilreisende fra inn- og utland. Også noen lokale tok turen innom, etter å ha hørt Ragnfrid Kogstad bli intervjuet på Paradigmepodden, lest lokalavisen Gudbrandsdølen GD sin artikkel den 21.09.26, eller fått med seg Hilde Marie Rekstad på NRK TV og radio innland, der hun fikk anledning til å fortelle om festivalen dagen før åpningen. Alle som én bidro med engasjement, glede, innlevelse, dans og tårer. Hjertelig takk til alle som deltok. En særlig takk også til mediene som bidro med viktig omtale, og takk til Tore Ødegård som formgav den flotte plakaten som har gått verden rundt og markedsført denne begivenheten.

Til paneldeltakere som bidro med sin kunnskap, sine erfaringer og sin klokskap rettes også en særlig takk. Mange av disse reiste for egen regning, til dette som var en begivenhet hovedsakelig skapt på dugnad. Uten disse ville festivalen mistet en viktig dimensjon som dialogplattform og møtested.

At det hele stort sett måtte bli dugnadsbasert ble klart da vi fikk avslag på avslag fra de store fondene vi søkte midler hos. Men penger måtte det allikevel til, og Mad in Americas bidrag ved hjelp av en privat donasjon var det som gjorde begivenheten mulig. Ellers ble festivalen sponset av Lillehammer Kommune og Østnorsk Filmsenter. Andre støttespillere som også bidro økonomisk var SPoR, WSO og Hvite Ørn. På slutten ble det også opprettet en spleis, hvor 71 givere bidro med til sammen 37679. Vår samarbeidspartner SELL endret underveis den inngåtte avtalen om omfanget av oppgaver, slik at regningen dit ble langt mindre enn hva den opprinnelige kontrakten tilsa. Dette innebar blant annet mer dugnadsarbeid for å begrense underskuddet. REDO stiftelse dekker underskuddet vi allikevel endte opp med, og slik ble det ballanse i filmfestivalen regnskap. Takk til alle!

Den norske redaksjonen har slett ikke vært alene om å forme festivalen, selv om det fra start ble definert at MiN hadde beslutningsmyndigheten. Hele MiTW bidro med filmforslag, og antall filmer som har blitt sett, omtalt og vurdert er omkring 80. Utvelgelsene har vært krevende, og Claudia Esteve fra MiA deltok jevnlig på møter sammen med arbeidsgruppen i MiN for å velge og omtale filmene som skulle vises, så tusen takk til henne. Hele nettverket ble dessuten involvert i Rethinking Mental Health kunst- og poesiprosjekt, og dette arbeidet ble ledet av Karin Jervert, også fra MiA. Takk for hennes fantastiske arbeid.

Takk skal også rettes til rause ansatte ved Lillehammer kino for friksjonsfritt samarbeid, til Hygge restaurant og Scandic Viktoria hotell. Sammen med byens generelle gjestfrihet skapte de rammene vi nøt så godt av.

Ikke minst, Takk til Espen Gade Rolland, for jobben som toastmaster ved festmiddagen siste kveld! Oppgaven ble nærmest umulig, da lokalet gjorde at bare halvparten av gjestene kunne høre hva som ble sagt. Allikevel klarte han å skape stemning og rammer, med rom for både taler og hilsener. Mange flere skulle ha vært både takket og æret, og hyllest skulle ha blitt utdelt til så mange flere, men det lå det altså ikke til rette for. Dessverre hadde ikke festivalen økonomi til å leie et mer egnet lokale, men Hygge restaurant var nettopp veldig Hyggelig, uansett. De ansatte gjorde sitt beste og deltakerne koste seg utover kvelden med medbragte musikere, god mat, moro, og nære samtaler. Takk til alle!

Mette Ellingsdalen er en dreven taler som forstod Hygges begrensninger som arena for velvalgte ord. Hun kortet ned sitt manus til «Takk for maten, jeg er mett». Ellingsdalen er leder av WSO, medvirket i et par av festivalens filmer, og har arbeidet utrettelig for menneskerettigheter innen feltet i omkring tyve år. Foto: Helen Wesnes

Vår egen opplevelse; å gå fra å være minoritet til majoritet

Vi kunne nesten ikke tro at det var virkelig, da kvartaler i Lillehammer by ble overtatt av «de gale». For en sjelden erfaring; å bevege seg utendørs og i fritt rom, hvor gatebildet ble dominert av folk som delte den samme forståelsen. Luften var fri og blikkene åpne, da vi møttes rundt film, dialog og personlige møter.

For folk flest kan dette virke som en pussig formulering, men her følger en forklaring: Hver eneste dag må mennesker med psykiske funksjonsnedsettelser forholde seg til at andre ikke har noen innsikt i hvilke trykk de lever hverdagen sin under, og at det finnes stigma og skepsis i storsamfunnet som gjør avsløringer truende. Det samme gjelder de av oss som sitter igjen med omfattende fysiske og mentale skader etter feilslått eller unødvendig psykiatrisk behandling, eller alle de fagpersoner som opplever at arbeidsplassen de er en del av skader og avviser der de burde hjelpe. Hver dag må disse ta andres perspektiv og være tause om sine egne, for i det hele tatt å kunne opprettholde relasjoner til samfunnet. Med tausheten sitter man tilbake som annerledes.

Som Karin Jervert beskriver i sin omtale av filmfestivelen (se link under): “ I am always aware of the resistance we face—the derision from psychiatry, the trolls, the personal attacks, and the fear. Every time I am in a room with these (MAD-) people, I see not only our strength and our hearts, but what we are up against. And I know we will keep fighting together on this path. And I am grateful we have each other».

Som minoritet leves altså hverdagen under et kronisk trykk, og opplevelsen av at det plutselig var borte gav en fysisk følelse av letthet og glede. Det å få oppleve å være i flertall var en viktig erfaring, fordi man som minoritet venner seg til at livet er tungt. Den medisinske forståelsen av mental helse vil hevde at strevet skyldes en sykdom. Festivalen ble enda en erfaring av at det som gjerne kalles sykdom er sosialt skapt, og kan derfor også sosialt kureres.

Å formidle ny tenkning om noe så omfattende krever sterke virkemidler, mange ildsjeler, stor lidenskap, dyp kunnskap, dyrekjøpte erfaringer, og ikke minst en standhaftig livsvilje som kan flytte fjell. Og akkurat dette var det som tok plass i Lillehammer disse dagene. Det var en stor opplevelse.

Funfact

På planleggingstidspunktet var alle mest bekymret for mulig krig eller sabotasje, samt kollaps innen flytrafikken, hvilket heldigvis ikke inntraff i vår krok av verden. Italienerne lurte på om de måtte ta båt, og hadde ikke hørt om alle de norske ungdommene som flommet nedover til Italia med tog fra 1970-tallet og utover. Norge er tydeligvis veldig langt borte for de lengre sør.

Heldigvis gikk flytrafikken som normalt, men derimot dukket togstreiken opp, akkurat til festivaluka, hvor den hardest rammede strekningen var akkurat mellom Oslo lufthavn og Lillehammer. Dette var det selvsagt ingen som hadde regnet med. Detviste seg å ikke by på de aller største utfordringer, bortsett fra en stabel av mail og meldinger fra bekymrede psykiatere, andre fagfolk og deltakere, som i praksis fikk testet sin mentale kapasitet med enda et stresselement oppå det fullstappede programmet som ventet (og dårlig nattesøvn i arrangementskomiteen).

I arrangementskomiteen hadde vi vel nærmest daglig kontakt i de månedene forberedelsene pågikk. Litt fravær i noen helger var noe vi følte vi måtte begrunne. Møter – fysisk, på zoom og telefon – ble det minst en gang i uka, med påfølgende produksjon av referater og huskelister. Anslagsvis er det skrevet mellom 3 og 4 tusen eposter.

Tiden som ble brukt på skriving av søknader kan anslås til 2-3 månedsverk alene. Vi håpet å få inn rundt kr. 600.000,- som kunne brukes til å dekke reise og opphold for bidragsytere, noe honorar til de som gjorde mest og som vi var avhengig av, og en avslutningsmiddag i egnede omgivelser og der vi kunne spandere noe av serveringen. Men slik ble det ikke. Av de 6-700.000 vi håpet på, satt vi igjen med 70.000 fra de lokale bidragsyterne, i tillegg til grunnfinansieringen fra MiA.

Antall dokumenter produsert ble for mange til at de kan telles, men vi lover å legge de på en sikker harddisk, til neste gang noen bretter opp ermene for å samle folk til film og samvær!

Gjør vi det igjen?

Etter å ha sett at det er mulig å lage en festival som gir disse gode opplevelsene, egnet til å opplyse langt utover hva foredrag og forskningsrapporter kan, er det også fristende å si at vi vil ha mer av det samme. Men festivalen var et enormt løft, og skal den gjentas må i det minste den økonomiske basisen være mer solid, og vi må kunne sette ut flere oppgaver til lønnede personer.  Bortsett fra det vil vi håpe at noe lignende kan gjentas både i Norge og i andre land, og vi deler gjerne av våre erfaringer!

Flere deltakere har publisert tekster etter opplevelsen vi delte:

Jenny Wetterling, Mad in Sweden:  https://madinsweden.org/2026/10/och-plotsligt-fanns-inga-murar/

Peter C. Gøtzsche, Mad in America: https://www.madinamerica.com/2026/10/didnt-anyone-tell-you-it-is-okay-to-be-different/

Arianna Astuni, Mad in America: https://www.madinamerica.com/2026/10/lillehammers-other-olympics-the-mad-in-norway-international-film-festival/

Mad in Brazil: https://madinbrasil.org/2026/10/do-cinema-a-ciranda-o-brasil-no-festival-repensando-a-saude-mental/

Karin Jervert, Mad in America: https://www.madinamerica.com/2026/10/mad-in-the-world-at-the-mad-in-norway-international-film-festival/

Mad in Argentina: https://locuraenargentina.org/festival-internacional-de-cine-en-noruega/

Forrige artikkelStillhet som livskunst
Hilde Marie er utdannet pedagog, og har erfaring med rådgivning og systemarbeid innen utdanningssektoren. Hun er også forfatter av boken «Ellers får du klare deg selv. Når følelser blir behandlet som sykdom». Etter selv å ha gjort seg erfaringer fra innsiden av psykiatrien, har Hilde Marie kommet frem til et konstruktivt syn på psykisk strev. Hun ser på psykisk smerte som en livsviktig ressurs i et menneskes søken etter mening og tilhørighet, og utfordrer verdigrunnlaget i tradisjonell psykiatri.
Ragnfrid er professor emerita ved Høgskolen i Innlandet. Hun er sosiolog med doktorgrad fra medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo. Fagområder er blant annet psykiatri og menneskerettigheter, pasienterfaringer fra psykisk helsevern, folkehelse, recovery og humanistiske alternativer.