Les omtalen av denne uvanlige boken, om det akademisk uvanlige temaet stillhet. Boken er nylig utgitt på norsk, og inneholder øvelser du selv kan praktisere. Teksten har en litterær form som beveger seg mot kunsten, og for vår omtaler fikk innholdet bemerkelsesverdige konsekvenser. Egenerfaringene har fått plass i omtalen, fordi de bekrefter at forfatteren har rett; personlige fortellinger er kunnskap.
Stillhet som livskunst. Psykologi og praksis.
Flux forlag, 2026
Av Olga V. Lehmann
Boken er en oversettelse av Silence: The psychology and the craft for emotional wellbeing, Oxford University Press, 2025.
Et modig prosjekt
«Stillhet som livskunst» er en uventet bok. Det tok en stund før jeg så systemet i formen, men jakten på å forstå konseptet forsvant fort. Grunnen til det, var at forfatterens stemme er så innsiktsfull at jeg lot meg lede gjennom kapittel etter kapittel, mens jeg glemte mine forventninger. Det var noe med dette budskapet om stillhet som jeg intuitivt skjønte at var veldig essensielt, og som gjorde at jeg aksepterte det uvanlige.
En omtale av «Stillhet som livskunst» kan vanskelig yte boken rettferdighet, og det som følger er på ingen måte en oppsummering. Den kan sees på som et lite innblikk i et modig prosjekt, hvor personlige fortellinger likestilles med filosofiens «tankeeksperimenter». Olga Lehmann foreslår å kalle narrativene hun presenterer for «emosjonelle eksperimenter», og argumenterer for å anerkjenne historiene som kunnskap. I epilogen skriver hun: «Jeg finner at strenge skiller mellom psykologi og filosofi er unødvendige, og til tider skadelige, for kunnskapsutviklingen. Den ikke-historiske tilnærmingen til en «rotløs» empirisme i noen underdisipliner av psykologien er skremmende (..)» (s. 275).
Fortellinger er gyldig kunnskap
Olga Lehmann kaller seg selv en forteller. Hun nevner også at hun ved en anledning av kolleger i akademia ble omtalt som mer kunstner enn forsker – da som en devaluerende bemerkning. Lehmann stoler på at fortellinger vil gi en bedre innsikt enn om hun punktvis remset opp objektive fakta fra forskning, derav formen. Allikevel mangler ikke boken sitt vitenskapelige fundament, der forfatterens svært nyanserte og rike språk tar oss med inn i et ganske så fremmed landskap. Selv kan hun skilte med titler som psykolog, forsker, professor og førsteamanuensis ved NTNU.
Boken er altså et bidrag til diskusjonen om hva som anses som gyldig kunnskap, og jeg kan allerede nå avsløre at budskapet i høyeste grad har gitt meg ny innsikt, hvilket burde bety at forfatterens form klarer å videreformidle kunnskap. Eller kanskje hun rett og slett har funnet en måte å formidle noe enda mer verdifullt, nemlig livsvisdom.
Har pausene imellom ord og handling faktisk en betydning, og hva er i så fall den?
En trening av oppmerksomheten
Den kliniske psykologen Lehmann har blant annet en doktorgrad i temaet stillhet; et tema jeg aldri selv har møtt innen akademia. Å utøve stillhet er mildest talt fremmed i vår kultur, hvor vi er rettet mot det som kan uttrykkes og produseres. Kulturaspektet er da også et sentralt bidrag til bokens budskap, noe som er en stor styrke for forståelsen av hvorfor vi blir så forskjellige, og hva som kan gjøres når kommunikasjonen blir taus.
Har pausene imellom ord og handling faktisk en betydning, og hva er i så fall den? Stillheten rommer muligheter, skriver Lehmann, og den gir oss et kart å navigere etter. Pauser er ikke tomhet, men en beholder. I den finnes en uvisshet, som egentlig er åpninger for noe nytt.
Fenomener som mindfullness og meditasjon har til nå vært noen krevende moteord for mitt vedkommende, og bare enda en ting som hevdes at jeg burde presse inn i tidsskjemaet. Stillhet, derimot er et ord som gir mere mening for meg, og forfatteren peker på at mikro-pauser med oppmerksomhet på stillhet er noe man kan praktisere når som helst og hvor som helst. Hun sammenlikner meditasjon med å se ut av vinduet, bare at man ser innover istedenfor ut. Stillhetspraksis er, slik jeg forstår det, en form for mikro-meditasjon og trening av oppmerksomheten.
Jeg tok forfatteren på ordet, og begynte en nysgjerrig gransking av hva som kunne være årsaken til ubehaget som gjorde seg gjeldende når jeg rettet meg mot stillheten. Der var det faktisk gull å hente.
Gjør plass for den gode stillheten, og reflekter over den dårlige
Videre skriver forfatteren at hverdagsritualer i sakte tempo har stor verdi, hvor man retter seg mot gjøremålet som en estetisk praksis, noe som for Lehmann ofte kretser rundt japanske te-ritualer. Den åpne og forslagsvise formidlingen gjorde at jeg la inn estetikk og oppmerksomhet mot enkelte av mine egne ritualer, i stedet for å skulle kopiere andres. Dette er hva forfatteren også anbefaler sine lesere, og vektlegger at stillhetspraksis bør utøves mest mulig fleksibelt i den enkeltes liv. Finn din egen form, og sett av tid for stillhet på kalenderen. Jo mer tilpasset stillheten er til hverdagen din, desto større er sjansen for varige resultater.
For noen kan det bli for mye stillhet, og taushet kan også være en måte å utøve makt. Stillhet er altså ikke bare stillhet, og forfatteren gir ved sin bok en rik innføring i den gode, den dårlige og den grensesettende stillheten. «For å trives og finne balanse er det avgjørende at vi bruker våre følelser og verdier som kompass. La det være stillhet, la det være støy og la det også være musikk i hverdagen din» skriver hun vakkert på side 268.
Mening og harmoni finnes i dyder
Pausene i hverdagen kan lede til bevissthet om hvilke dyder som kan gi harmoni og balanse. Egentlig er det ganske modig å snakke om dyder, fordi selve ordet dyd brukes sjeldent i hverdagslig språk og virker gammeldags. Allikevel er boken organisert slik at hvert kapittel avsluttes med en konklusjon knyttet til sentrale dyder, som for eksempel takknemlighet, rettferdighet, mot og medfølelse. Ved å praktisere de dydene som gir mening for deg, vil livet ditt få mer mening og retning, skriver hun.
Oppskriften må du finne selv
Forfatteren deler noen av sine egne metoder, som skriving (og lesing) av dagbok, meditasjoner og retreats, men hun gjør det ganske diffust. Vi får ingen oppskrifter, men sitter igjen med noen tilskyndelser. Dette innrømmer hun at er med vilje, siden hun bekymrer seg for at leserne hennes skal kaste seg ut i en stillhetspraksis som om det var en slankekur. Hennes mål er å peke på en vei hvor stillhet gis plass i livet. Stillhet kan gjøre oss oppmerksomme på verdier og mål vi bærer, slik at vi kan respondere og handle i tråd med disse. Det er følelsene som er våre veiledere, og ved meditasjon eller andre hverdagslige rutiner som knytter oss til nåtiden, så kan vi oppdage følelsenes nyanser.
Et innhold som krever refleksjon
Lesningen av «Stillhet som livskunst» har tatt tid. Det henger sammen med at boken inneholder praktiske øvelser, i tillegg til å by på et innhold som maner til refleksjon. Det krever faktisk en god porsjon stillhet å ta til seg denne boken, og det ble vanskeligere enn forventet. Budskapet gjorde meg oppmerksom på at jeg har for vane å fylle alle pauser, og at jeg alltid passer på å gjøre mest mulig samtidig, -og det på kortest mulig tid. Det viste seg at stillhet ikke bare var lett, men faktisk noe som førte til et sterkt ubehag. Jeg tok forfatteren på ordet, og begynte en nysgjerrig gransking av hva som kunne være årsaken til ubehaget som gjorde seg gjeldende når jeg rettet meg mot stillheten. Der var det faktisk gull å hente.
Evnen til fokus og oppmerksomhet har økt betraktelig ved to måneders stillhetspraksis
Et par måneder etter at jeg forstod bokens budskap ser jeg at jeg blir glad når det plutselig kommer en mulighet for å vende oppmerksomheten innover, eller når jeg kan la tankene drifte uten å arbeide med noe spesielt. Jeg har sluttet å være så effektiv i hverdagen, og jeg har forsøksvis begynt å utføre hverdagslige ting sakte og estetisk. Uten at jeg har planlagt det, har TV nesten ikke vært på, og jeg har blitt mer oppmerksom på hvor tappende skjerm og støyende omgivelser er i lengden. Helt uten anstrengelser utover å granske mitt eget ubehag ved Stillheten, så har min evne til fokus og oppmerksomhet økt betraktelig. Jeg ser ingen annen forklaring enn Olga Lehmanns «Stillhet som livskunst».
Jeg sender en stor takk til forfatteren; for hennes mot og standhaftighet som virkeliggjorde denne uvanlig nyttige og tankevekkende boken.
Hilde Marie Rekstad
