«Mad in America» er en sjokkerende historisk dokumentasjon av hva de psykisk syke har måttet tåle gjennom historien og fortsatt må tåle. Den siste utviklingen er at nevroleptika nå forskrives «forebyggende» til friske barn og ungdommer, helt ned til toåringer.
Bokomtale
«Mad in America. Dårlig vitenskap, dårlig medisin og den vedvarende mishandlingen av psykisk syke.»
Av Robert Whitaker
Først utgitt i 2002, gjenutgitt med et nytt etterord i 2019.
Bøkene Mad in America (2002) og Anatomy of an Epidemic (2010, les anmeldelsen her) formidler Robert Whitakers motivasjon for å etablere nettmagasinet Mad in America i 2012. Magasinet ble grunnlagt for å fremme kritiske perspektiver innen moderne psykiatri. I dag består Mad-bevegelsen av 19 land spredt over hele kloden.
Medisinsk journalist Robert Whitaker begynte sin karriere med bekymring for at fattige amerikanske pasienter ikke hadde råd til nødvendig medisinering, og han skrev om hvor sosialt urettferdig dette var.
Så gjorde han oppdagelser som snudde alt på hodet. For hvorfor har personer med schizofreni i USA så liten sjanse til å gjenvinne helsen og leve et sosialt aktivt liv, mens flertallet av pasientene i utviklingsland kommer tilbake til samfunnet?
Ble verre på medisiner
I land hvor pasienter ikke har tilgang til langvarig medisinering, er psykose en engangshendelse for mer enn halvparten av pasientene. Tre av fire er i arbeid og lever sosialt aktive liv innen fem år etter psykosen. Hvordan er det mulig at pasienter som får langvarig behandling med de nyeste og mest effektive medisinene, er de som klarer seg dårligst?
Whitaker er en grundig journalist som har fordypet seg i forskningslitteraturen på feltet. Det han fant var sjokkerende og oppsiktsvekkende. Verdens helseorganisasjon (WHO) har gjennomført to store studier som tydelig viser at pasienter som regelmessig og over tid bruker antipsykotika, klarer seg dårligst, og da er kulturelle faktorer tatt høyde for.
Lignende funn er gjort av en lang rekke forskere, og Whitaker dokumenterer at kroniske symptomer, tilbakevendende psykoser, alvorlige bivirkninger og et liv i ensomhet og passivitet er utfallet for 94 % av pasientene som bruker antipsykotiske medisiner. De nyere medisinene har vist seg ikke å være bedre enn de gamle.
Tvinges til skadelig behandling
Påstanden om at dagens medisiner er mindre skadelige og mer målrettede, motbevises av en gjennomgang av forskningslitteraturen. Det eneste som har endret seg er budskapet fra legemiddelindustrien til klinikere og offentligheten. Vanlige bivirkninger inkluderer invalidiserende angst og ufrivillige bevegelser som ligner Parkinsons sykdom – for å nevne noen. De dårlige helseutsiktene kommer i tillegg til høye dødelighetsrater og en risiko for redusert forventet levealder på opptil 35 år (sammenlignet med den generelle befolkningen).
En historisk gjennomgang viser også at voldelig atferd ikke var assosiert med schizofreni før oppstarten av medikamentell behandling for denne gruppen på 1950-tallet. Fare for voldelig atferd er i dag ett av argumentene for nødvendigheten av disse medisinene.
Whitaker rapporterte videre at i en stor amerikansk studie ønsket tre av fire pasienter med psykoselidelser ikke å bruke antipsykotiske medisiner. Grunnen var alvorlige bivirkninger eller fordi behandlingen ikke ble opplevd som hjelpsom.
Konsekvensen er at disse pasientene svært ofte utsettes for tvangsbehandling, noe som medfører betydelige ekstra sosiale og personlige kostnader.
Det er verdt å merke seg at politiske fanger i Sovjetunionen på 1970-tallet heller ville ha foretrukket å bli sendt til en arbeidsleir enn å bli utsatt for antipsykotiske medisiner, da de opplevde dette som den verste formen for tortur.
Hjernen kompenserer
Antipsykotika blokkerer reseptorene i hjernens dopamin-transportsystem, noe som får hjernen til å sette i gang en kompensasjonsprosess som kan øke reseptor-tettheten med mer enn 50 %. Konsekvensen er at pasienten blir ekstremt følsom for dopaminfrigjøring, noe som fører til høy sårbarhet for nye psykoser.
De såkalte «antipsykotiske» medikamentene har dermed den motsatte effekten av hva navnet skulle tilsi. Nevroleptika er derfor et bedre begrep; det vil si at medikamentene først og fremst har en bedøvende effekt.
Gang på gang opplever pasienter på nevroleptika nye psykoser, som dessuten blir dypere og mer alvorlige på grunn av denne medikamentinduserte dopamin-overfølsomheten.
Vi blir lurt
I sitt arbeid med «Mad in America» fant Whitaker ut at legemiddelindustrien og ledende skikkelser innen psykiatrien har lurt både praktiserende leger og allmennheten.
Det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon på at en kjemisk ubalanse fører til schizofreni eller andre psykiske lidelser.
Tvert imot er det gang på gang, og helt siden 1960-tallet, dokumentert at disse medisinene faktisk skaper en kjemisk ubalanse som ikke var der før. Bildediagnostiske studier viser endringer i hjernen etter bare ti ukers bruk av antipsykotika, og langvarig bruk kan føre til at hjernen krymper.
Det har blitt dokumentert gang på gang, og helt siden 1960-tallet, at disse medisinene faktisk skaper en biologisk ubalanse som ikke var der før
Mens industriens forskning hevder en positiv kortsiktig effekt av medisinene (de fleste av disse studiene varte i seks uker eller mindre), har de brukt et utvalg av pasienter som allerede har gått på medisinen i lang tid. Gruppene som hevdes å være placebogruppen i slik forskning består av pasienter som opprinnelig gikk på medisinen, men som fikk den seponert umiddelbart før studien.
Plutselig seponering av nevroleptika forårsaker ofte abstinenssymptomer som kan ligne psykotiske lidelser. Dette er noe industrien har brukt som et argument for at en «underliggende sykdom» blusser opp igjen, selv om slike abstinensreaksjoner ved brå seponering har vært kjent i et halvt århundre.
Etterspurte preparater
På midten av det 20. århundret ble nevroleptika opprinnelig utviklet for å drepe parasitter hos griser, men de viste seg også å ha en lammende effekt på pattedyr. Pasienter kunne gjennomgå kirurgi nesten uten bedøvelse når de fikk nevroleptika, i tillegg til at de mistet kontakten med sitt følelsesliv og viste total likegyldighet overfor sin situasjon.
Dermed hadde psykiatrien et svært ettertraktet medikament til rådighet, et som deaktiverte aktiviteten i frontallappene like effektivt som en lobotomi, bare mye enklere og billigere.
På 1940-tallet, da lobotomi ble innført i psykiatrien, hevdet tilhengerne av inngrepet at redusert intelligens var gunstig for de psykisk syke.
Indusert hjerneskade ble ansett som en så effektiv behandling at Egas Moniz mottok Nobelprisen i medisin for den i 1949. På 1950-tallet erklærte ledende skikkelser innen psykiatrien entusiastisk at nevroleptika var en erstatning for lobotomi, fordi medikamentene gir den samme effekten som å ødelegge frontallappene med en ishakke.
Muligheten for en ny pasientgruppe
I tillegg til å dokumentere virkningene av nye og gamle nevroleptika, er «Mad in America» en rystende historisk beretning om hva psykisk syke har måttet tåle gjennom historien og fortsatt må tåle.
De umenneskelige metodene som ble brukt mot psykisk syke, er ekstremt smertefulle å lese om. I to hundre år har leger og forskere benyttet behandlinger som påfører hjerneskade, innpoder frykt og utsettes hjelpeløse mennesker for ekstrem smerte.
Det 20. århundret er den mørkeste perioden i psykiatriens historie, skriver Whitaker, og med god grunn. 1800-tallet var faktisk den mest håpefulle epoken de psykisk syke noensinne har opplevd, med kvekernes «Moral Treatment», der likhet, fellesskap og trygghet – sammen med klare forventninger til pasientene – ga resultater som er de beste den vestlige verden noensinne har sett, og hvor galskap faktisk ofte ble kurert.
Så kom påstanden om at psykiske lidelser har en biologisk årsak, og inn kom nevrologene og legene som så muligheten for en ny og stor pasientgruppe.
Det er vanskelig å forstå hvordan mennesker kan utsette andre for de grusomhetene som beskrives i «Mad in America», og vi blir ikke beroliget av det faktum at disse grusomhetene hører fortiden til. Virkeligheten for disse pasientene er fortsatt preget av uførhet og ødelagt helse, knuste liv og for tidlig død.
Må kjempe for sine menneskerettigheter
Aktivisme og kritisk journalistikk satte en stopper for grusom forskning på denne pasientgruppen så sent som i 1998, selv om Nürnberg-koden av 1947 forbød bruk av mennesker som forsøkspersoner i medisinsk forskning og fastslo at deltakelse må være frivillig og fullt informert.
Oppgjøret etter krigen var et oppgjør med rasehygiene som jødene hadde vært utsatt for, men få vet at forut for jødenes lidelser hadde nazistene utviklet metodene sine ved å teste dem på psykisk syke, utviklingshemmede og homofile.
Etter krigen fortsatte grusomhetene mot de psykisk syke, og ingen har gitt denne gruppen oppreisning; tvert imot tyder dagens praksis på at de fortsatt må kjempe for sine grunnleggende menneskerettigheter.
Whitakers betydelige bidrag i denne boken er at han bringer sammen historiske fakta, ideologiske og politiske utviklingstrekk, faglige kamper, legemiddelindustriens erobringer og pasienters erfaringer med en påfølgende analyse – en analyse som krever revolusjon, skriver Whitaker.
Svimlende fortjeneste
I løpet av to århundrer har psykiatrien gjentatte ganger endret begrunnelsen for å behandle psykisk syke, fra å åpent hevde at hjerneskade var gunstig, til å påstå at nevroleptika reparerer, mens de i virkeligheten fortsetter å skade og drepe.
Whitaker viser at behandlingen av psykisk syke alltid har vært stort sett den samme, og at de økonomiske gevinstene for industrien – med alle dens betalte forskere og ledende psykiatere – er svimlende.
Forskere og praktiserende leger som ønsker å tilby humanistisk basert behandling, blir motarbeidet og ekskludert. Den siste utviklingen er at nevroleptika nå blir forskrevet «forebyggende» til friske barn og ungdommer, helt ned til toåringer. De fleste av disse er svarte og fattige.
Tid for et paradigmeskifte
Jeg er glad for at Robert Whitaker i 2019 kom med en nyutgivelse og et nytt tillegg av dette hardtslående oppgjøret med psykiatriens behandling av psykisk lidende. I tillegg til at flere studier og ny teknologi innen bilde-diagnostikk enda en gang bringer dokumentasjon på at nevroleptika skader, så ser forfatteren holdningsendringer som gir håp.
Mange steder i verden pågår det nå en kamp om narrativet som engasjerer bredt. Myten om hjernelidelser blir avvist av stadig flere, som heller forstår individers smerte som konsekvenser av mellommenneskelige erfaringer og forhold.
En rekke ulike programmer og metoder blir omtalt, og som alle bringer håp og optimisme. Etter den harde realitets-orienteringen som «Mad in America» byr på er dette etterlengtet; Åpen dialog fra Finland, Stemmehører-bevegelsen i Europa, Soteria-hus, og medisinfri behandling i Norge er blant de omtalte.
Her finner vi tilnærminger som anser symptomer som meningsbærende og en inngang til heling, og er derfor noe som skal forstås og integreres, fremfor å fjernes og avvises.
Tiden har kommet for et paradigmeskifte. Ved bokens slutt siteres FNs spesialrapportør Dainius Pūras som i Geneve 2016 uttalte:
«Det foreligger nå entydige bevis på svikt i et system som bygger på den biomedisinske modellen for psykisk helsevern, herunder den utbredte og overdrevne bruken av psykofarmaka (…).»
Med et «Amen» avslutter deretter Whitaker boken som dannet grunnlaget for Mad-bevegelsen – et ord egnet for bønn. Det er også det jeg føler trang til ved bokens slutt.
«Mad in America» bør leses av alle som er opptatt av vitenskapelig etterrettelighet, historiske linjer og trusler mot menneskerettigheter. Om du ikke hadde kjennskapen fra før, vil sannsynligvis denne boken utfordre din forståelse av hva psykisk helse handler om.
Der psykiatrien har sett sykdom, så retter forfatteren søkelyset på de som ser på sine medmenneskers smerter med et medisinsk blikk. Bokens grundighet og skarpe analyser gjør meg overbevist om at «Mad in America» er blant de viktigste humanistiske tekster som har blitt skrevet til forsvar for denne gruppen.
Hilde Marie Rekstad
