Du kommer ikke hel ut av denne leseropplevelsen, det er sikkert. Anatomy of an Epidemic er rystende lesning. Men kanskje kan du bruke kunnskapen til å redde liv.
Bokomtale
Anatomy of an Epidemic
Norsk utgave: En psykiatrisk epidemi, Abstrakt forlag (2014)
Av Robert Whitaker
For femten år siden lå denne boken for første gang i USAs bokhyller. En halv time senere var journalisten Robert Whitaker fiende nummer én av mainstream psykiatri. Boken er et vitnesbyrd om en uredd mann som ikke ville akseptere forskningsjuks. Da han oppdaget at hverken psykiatrien eller media ville delta i en åpen diskusjon, startet han sin egen bevegelse. Mad in the World er et voksende nettverk som for øyeblikket består av 19 land spredt over hele verden. Bevegelsen når stadig flere, og mange mennesker vitner om at Anatomy of an Epidemic har reddet deres liv.
Anatomy of an Epidemic er en dyptpløyende bok. Den tar for seg påstand for påstand om virkning og effekt av de ulike medikamentgrupper innen psykofarmaka. Den tegner deretter opp historiske linjer mellom utviklingen av psykofarmaka og den eksplosive psykiske uhelsen som vi ser i vår sivilisasjon.
Konsekvensen av å lese denne boken kan bli at hele din virkelighetsforståelse om helsefeltet velter, sammen med dine forestillinger om sannhet i faglige og offentlige fremstillinger.
Journalisten som gikk fra tillit til opprør
Robert Whitaker er en amerikansk journalist som først skrev om psykiatriske legemidler og mental helse i tråd med de rådende oppfatningene: «Antipsykotiske medikamenter bekjemper psykose, og antidepressiva slår ned depresjon». Å avvise medikamentell behandling ved mentale lidelser ville være det samme som at en pasient med sukkersyke takker nei til insulin. Dette var Robert Whitakers utgangspunkt for sitt engasjement i feltet.
Whitaker er en grundig journalist med innsikt i betydningen av å granske tall og metodikk bak forskningen han skriver om. I arbeidet med denne boken satte han seg inn i behandling og omfang av lidelser, samt historiske fakta om det samme. Boken redegjør for alle disse aspektene, noe som er ganske imponerende for en bok på snaue 400 sider. Forfatteren er flittig i sine kildehenvisninger, så for den kritiske leser er dette en bok å feste tillit til.
For journalisten Whitaker reiste det seg ganske snart et spørsmål som han ikke kunne unngå å undersøke videre: Hvordan kan det ha seg at verden aldri har hatt så mange mentalt invalidiserte mennesker som nå, i nettopp samme tidsepoke som vi endelig har fått effektive legemidler mot de samme psykiske lidelsene?
Tallene på antall uføre er galopperende, og eksplosjonen går mye raskere enn hva konsekvenser påført av sosiale betingelser skulle tilsi. Whitaker skaper en tidslinje som taler for seg selv.
Det er bare én faktor som følger samme linje, og den sammenfaller med lanseringen av medikamentene innen psykiatrien. Det begynner med introduksjonen av psykiatriske legemidler på 1950-tallet, og har økt dramatisk de siste 40 årene, med markedsføringen av en «andre generasjon» psykiatriske legemidler, som begynte med introduksjonen av Prozac i 1988.
Det fantes aldri noen kjemisk ubalanse
Boken legger frem funn fra anerkjente universiteter og forskningsmiljøer, som ved bruk av avansert teknologi og seriøse metoder utvetydig beviser:
Det fantes aldri et serotonin-underskudd i hjernen til deprimerte. Det var ingen opphopning av dopamin hos den schizofrene. Bilde-diagnostikk avslørte aldri noen avvik i hjernestrukturen hos sinnslidende.
Mytene om kjemisk ubalanse er så grundig tilbakevist gjennom de siste tretti års forskning og langtidsstudier, at også de som tilhører den såkalte biomedisinske tradisjonen i faget er pinlig berørt ved konfrontasjon med disse mytene nå. Dette dokumenterer Whitaker ved å sitere både intervjuer og publikasjoner fra biomedisinens frontfigurer i USA og ellers i verden.
Når vi fortsatt hører påstander om kjemisk ubalanse i hjernen til mennesker som strever, er dette restene av en svært vellykket markedsførings-strategi fra legemiddelindustrien på 1900-tallet.
Forskning slår derimot fast at ved bruk av psykofarmaka oppstår dyptgripende endringer i individets biologi. Og sannheten har vært kjent lenge. Så hvorfor opprettholdes illusjonen?
Forestillingene om at psykiske lidelser kommer av en kjemisk ubalanse forvitrer likevel ikke i opinionen. Grunnen er at kritisk forskning i liten grad har interesse hos media, i tillegg til at myndigheter og befolkningen generelt ønsker enkle måter å håndtere vår sivilisasjons utfordringer på.
Selvsagt ønsker ingen å ta inn over seg at disse helt vanlige preparatene er ødeleggende, og faktisk skaper en ubalanse, og dermed en sårbarhet for nye og alvorligere tilstander.
Ingen vil vite at legemidler sponset av myndighetene og utskrevet av familielegen, faktisk ødelegger kroppens finstilte balanse. Vi orker ikke vite at hjernemassen krymper og at hjernen endres slik at man blir alvorlig rammet i avgjørende kognitive og fysiologiske funksjoner.
Medikamentene skaper nye lidelser
Det siste vi vil ta inn over oss er at det som starter som en hjelp mot depresjon eller uro er begynnelsen på en spiral som gjerne leder til invaliditet eller selvmord, helt unødig. Vi har en generasjon unge nå som startet med medikamenter for ADHD som barn, og som i dag har medisininduserte stemningssvingninger som blir stemplet som bipolaritet. Dette er tilstander som verden aldri før har sett.
Tross påviste alvorlige bivirkninger, dårlige prognoser for livsmestring og høy dødelighet avvises disse faktaene av den faglige eliten innen psykiatri.
Forfatteren avdekker de sterke båndene mellom den biomedisinske fraksjonen og legemiddelindustrien, og peker på innflytelsesrike posisjoner og store økonomiske fordeler som en åpenbar forklaring på at kunnskapen avvises.
For hva er en lege uten medisiner? Og med hvilken autoritet skal psykiatrien begrunne sin posisjon, om ikke de kan knyttes til naturvitenskapen? Whitaker viser at det vi ser er en profesjonskamp hvor man spiller hasard med menneskers liv og helse.
WHO og forskere verden over har dokumentert det lenge; medikamentell behandling er assosiert med invalidiserende psykisk uhelse
Legemiddelfirmaenes mål er å maksimere fortjenesten for eierne, ikke nødvendigvis maksimere nytten for befolkningen.
I USA behandles nå barn helt ned i 2 års alder med nevroleptika og antidepressiva. Whitakers dokumentasjon viser at bivirkningene av medikamentene vil bli tolket som nye mentale lidelser, og som dermed trenger nye medikamenter. På kort tid vil barnet være avhengig av mange preparater. De vil få sterke reaksjoner ved forsøk på å kutte bruken, da prosesser på reseptornivå blir alvorlig forstyrret og mulig irreversibelt ved medikamentbruk.
Medikamentell behandling av små barn er en sikker garanti for kunder på livstid.
Blir bedre uten medikamenter
WHO har gjennomført studier som viser at schizofrenipasienter i utviklingsland klarer seg mye bedre på lang sikt enn i Vesten. I utviklingslandene, hvor få pasienter fikk langvarig behandling med antipsykotika, hadde 70 til 80% gode langsiktige resultater.
I Vesten i dag er det standard praksis at pasienter blir stående på antipsykotika. Det er om lag bare 5 % av schizofrenipasientene under slik behandling som oppnår fullstendig bedring på lang sikt.
Omkring 20% av pasientene vil respondere positivt ved demping av symptomer ved medikamentell behandling, en effekt som ikke er mye mer enn behandling med placebo. De stabiliserende virkningene varer i kun noen uker, som også er tiden hvor legemiddelindustrien avslutter sin forskning.
Ved langtidsbruk av medikamenter starter store endringer i hjerne og nervesystem, noe som er påvist allerede etter 10 uker på nevroleptika, det vil si «antipsykotisk». Endringene gir stor risiko for nye psykoser, spesielt om man forsøker å avslutte medisineringen.
Medikamentene som kalles anti- er i virkeligheten det motsatte, da endringene som medikamentene har forårsaket fører til en super-sensitivitet og økt sårbarhet.
Kostnaden ved at det tar noe lenger tid å bli bedre etter en psykotisk episode uten medikamenter veier lite mot alle de bivirkninger, skader og risiko for nye tilstander som medikamentene gir.
Boken gir et innblikk i andre tilnærminger til behandling enn den ordinære diagnostiske og medikamentelle. Her møter vi behandlere som fortrinnsvis velger omsorg, trygghet og terapi, og hvor likeverdighet og humanisme er grunnpilarer for samhandlingen.
Disse terapeutene anbefaler å vente med medikamentell behandling, både ved schizofrenidiagnose, psykoser og depresjoner. Sjansen for naturlig bedring er stor, og risikoen ved medikamenter er høy. Om pasienten lider mye og lenge kan også disse behandlerne vurdere medikasjon som nødvendig, men da er målet å raskest mulig starte nedtrapping.
Oppfordrer til ærlighet
Whitakers budskap er at det er på tide å stoppe løgner og forskningsjuks. Vi trenger en ærlig samtale om medikamentene som foreskrives og anbefales. Problemet er kanskje at konsekvensene av en slik ærlighet vil utløse et opprør, som igjen krever et oppgjør. Per nå kan det være at myndigheter og fagfolk anser kostnaden ved et oppgjør som større enn å fortsatt akseptere de kjente individuelle lidelsene.
Men hva om det ikke lenger er snakk om enkeltskjebner? Hva skjer når store deler av befolkningen bruker medikamenter som frakobler dem fra deres følelsesliv? Hva gjør vi når store pasientgrupper ikke klarer å delta i arbeidsliv og sosiale fellesskap, men i stedet trenger massive tjenester?
Har vi råd til slike kostnader? Svaret på det er selvsagt nei.
Boken avsluttes med at Whitaker viser medfølelse med alle sine lesere som ved disse sider har fått revet i stykker sin virkelighetsforståelse. Det sier han med god grunn. Du kommer ikke hel ut av denne leseropplevelsen, det er sikkert. Anatomy of an Epidemic er rystende lesning. Men kanskje kan du bruke kunnskapen til å redde liv.
For det står om liv.
Antall mennesker som vil bli invalidisert av psykofarmaka er sterkt økende, med en fremtid som ofte er preget av isolasjon og enorme lidelser. Psykiatriske pasienter som gruppe dør anslagsvis 25 år tidligere enn andre. Kostnadene for nettverk og samfunn for øvrig er uoverskuelige.
Hilde Marie Rekstad
