Thomas Insel

Publisert på MiA 25. april 2022 av historiker Andrew Scull.
Oversettelse til norsk ved Ragnfrid Kogstad (utdypende forklaringer er markert med RK)

Thomas Insel var direktør for NIMH (the National Institute of Mental Health) i USA fra 2002 til 2015. Han promoterer nå sin nye bok, som har den noe overraskende tittelen «Healing: Our Path from Mental Illness to Mental Health» (Healing – vår vei fra psykisk lidelse til psykisk helse). Tittelen og prosjektet i seg selv gir grunn til nysgjerrighet ettersom forskningen på psykiske lidelser de tretten årene han ledet NIMH, gjennomgående viste dårlige resultater. Da avisa New York Time nylig intervjuet Insel om boka, ble han i overskriften omtalt som «Nasjonens psykiater». Om dette stemmer, er utsiktene for dem med alvorlige psykiske lidelser mørke.

Thomas Insel forvaltet i sin direktørperiode mer enn 20 milliarder dollar. Insel innrømmer at ingen av disse pengene har ført til kliniske framskritt til hjelp for pasienter, og dette er et understatement. Likevel er han frimodig nok til å presentere seg selv som en som har svaret på nasjonens psykisk helseproblemer – svaret viser seg å handle om mer av det samme: en ensidig vekt på nevrovitenskap og genetikk, det som også karakteriserte NIMH-forskningen under Insels lederskap. For å bruke en klisje, så er det å repetere samme tilnærming som tidligere har vist seg kontraproduktiv, selve definisjonen på galskap.

NIMH ble opprettet i etterdønningene av andre verdenskrig, en krig som igjen viste at moderne, industriell krigføring er ødeleggende for den psykiske helsen. Hundretusener bukket under som følge av krigsrelaterte psykiske lidelser. I løpet av instituttets tre første tiår valgte instituttet en eklektisk tilnærming til håndteringen av alvorlige psykiske lidelser og deres konsekvenser. Dvs. at instituttet finansierte sosial- og adferdsorientert forskning parallelt med biologiske og farmakologiske studier. Denne bredspektrede tilnærmingen ble brått forlatt under Reagans presidentperiode. Forskning som pekte på forbindelser mellom psykiske lidelser og sosiale faktorer var klart politisk uønsket. I møte med trusler mot instituttets finansielle grunnlag, omfavnet NIMHs ledere en forskningsagenda som fokuserte smalt på biologisk psykiatri.

På mange måter fulgte NIMH-instituttet i Insels direktørtid det som tidligere hadde vært standard tilnærming. Men skiftet fra det presidenten for APA (American Psychiatric Association) kalte en bio-psyko-sosial tilnærming til psykiske lidelser, og over til en bio-bio-biotilnærming, var spesielt tydelig under Insels lederskap. Tilnærmingen er også videreført av Insels etterfølger Joshua Gordon (Gordons forsket før utnevnelsen på nevral aktivitet hos mus). Å finansiere genetikk og nevrovitenskap har blitt instituttets mantra, til tross for at det ikke har vært i stand til å levere positive resultater.

Etter utgivelsen av DSM-3 (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 3rd edition) i 1980, har amerikansk psykiatri vært fiksert på å definere psykiske lidelser på en ren symptomatisk basis. Eksistensen av et visst antall symptomer, markert i et avkrysningsskjema, forventes rent mekanisk å resultere i en diagnose, f.eks. schizofreni, alvorlig depresjon, bipolar lidelse eller en av de mange andre diagnosene. I en parade av pinlige studier som viste at profesjonen ikke kunne enes om diagnoser, prøvde man med denne tilnærmingen å sikre seg en slags konsensus mellom vurderinger, mens man med åpne øyne ignorerte spørsmålet om psykiateres merkelapper korresponderte med virkelige lidelser.

Da APA (the American Psychiatric Association) rundt år 2000 vurderte en femte revisjon av sin «elefant-manual», proklamerte talspersonene at den nye versjonen ville bygge på en helt annen modell enn den forrige. Med støtte i den nevrovitenskapelige forskningen NIMH hadde finansiert under Steven Hyman (Insels forgjenger), og Insels fornyede dedikasjon til denne forskningslinjen, var det forventet at DSM-5 ville transformere hele tilnærmingen til psykiatriske diagnoser. Det var forventet at nevrovitenskapen skulle brukes til å klassifisere lidelser ut fra hva som var årsaken til hver enkelt lidelse.

Men vitenskapen som skulle gjøre dette mulig eksisterte ikke – og eksisterer ikke. Vi lever fortsatt nærmest i totalt mørke når det gjelder å forstå årsakene til psykiske lidelser, og arbeidsgruppen som hadde i oppgave å konstruere den nye manualen, ble drevet tilbake til den samme symptomatiske tilnærmingen som profesjonen hadde omfavnet i 1980. Ingenting av den svært kostbare nevrovitenskapen NIMH hadde finansiert, hadde vist hva årsaken til psykiske lidelser var. Det var da mer enn en smule ironisk at det var Insel selv som sto i første rekke blant de som fordømte den nye DSM-versjonen. I intervjuer på den tiden uttrykte han sin misnøye på måter som ikke var til å misforstå.

Den 29. april 2013, en uke før DSM-5 ble offentliggjort, beklaget Insel offentlig at «den endelige versjonen for det meste inneholder beskjedne endringer av den forrige versjonen». Det var ikke ment som et kompliment. «Innen medisinfaget ellers», antydet han, «ville dette vært det samme som å skape et diagnosesystem basert på en beskrivelse av brystsmerter eller hvordan feber uttrykker seg, altså symptombaserte diagnoser. Disse var en gang vanlige på andre medisinske områder, men er i det store og hele byttet ut de siste femti årene, etter som vi har forstått at symptomer alene sjelden gir noen pekepinn om det beste behandlingsforløpet». DSM-5 posisjonerte seg som «psykiatriens bibel», hevdet han, men «biologifolket leste aldri den boken, og pasienter med psykiske lidelser fortjener bedre.»1

Det var rett og slett forbausende, slo Insel fast, at psykiatere kunne praktisere på denne måten. De fleste av hans psykiater-kollegaer «tror faktisk [at sykdommen de diagnostiserer ut fra DSM] er virkelig. Men det er ingen realitet. Det er bare konstruksjoner. Det er ingen realitet i schizofreni eller depresjon.»2 Heretter, lovte Insel, vil NIMH endre sin tilnærming til studiet av psykiske lidelser, for «vi kan ikke lykkes om vi bruker DSM-kategorier som gullstandarden. Dette er grunnen til at NIMH vil reorientere sin forskning, bort fra DSM-kategoriene».3 Særlig «må vi slutte å bruke begrep som depresjon og schizofreni, fordi de kommer i veien for oss, og skaper forvirring» hevdet han.4

Det er lett å se hva som motiverte et slikt utsagn (og det må ha blitt mottatt med glede av scientologene), men formuleringen var ytterst uheldig. Merkelappene må forsvinne (hvem vet med hvilke konsekvenser for psykiatriens rykte). Men lidelsen og patologien disse tradisjonelle merkelappene forsøker å fange, forsvinner ikke med dem.

Insels kommentarer vekket raseri, og både medisinske og vitenskapelige tidsskrift, så vel som massemedia, var snare med å rapportere hans skepsis.5 Han hadde håpet å kunne bruke kontroversene til å fremme sitt eget prosjekt, noe han kalte RDoC (Research Domain Criteria/Forskningsområde-kriterier), et forsøk på å etablere et forsknings-rammeverk basert på biologi, og spesielt på en uklar forestilling som knyttet psykiske lidelser til noe mystisk, kalt «brain circuits» (hjernekretsløp). Men tiden var ikke inne for RDoC. Ingen andre instanser innen psykiatrisk forskning anerkjente hans favoritt-prosjekt og det har møtt voldsom kritikk etter at Insel gikk av som NIMH-direktør i 2015.6

I 1886 hadde den amerikanske alienisten (en gammel betegnelse på psykiatere eller psykologer som vurderte sykdom/avvik RK) Pliny Earle beklaget at «på nåværende stadium i vår kunnskapsutvikling, kan ingen klassifisering av galskap bygges på et patologisk fundament, av den enkle grunn at sykdommens patologi – med små unntak – er ukjent. Dermed (..) tvinges vi til å vende tilbake til sykdommens symptomatologi.»7 Nesten halvannet århundre senere, og tross milliarder av dollar bevilget til nevrovitenskap, ser det ut til at ingenting er endret, grunnleggende sett.

Det andre store yndlingsfeltet Insel finansierte i løpet av sine år som direktør, var genstudiene. Utenfra sett virket det som et lovende prosjekt. Så langt tilbake som på slutten av 1800-tallet hadde psykiatere dyrket tanken om at psykiske lidelser hadde genetiske røtter. Helt til slutten av 1900-tallet hvilte slike forestillinger på ‘evidens’ fra familiestudier, særlig studier av en- og toeggede tvillinger. Studiene hadde ofte metodologiske svakheter og ble også rammet av mistanke om ideologiske føringer hos noen av de sentrale forskerne. Bedre designede studier mot slutten av århundret og en mer avklart distanse til Nazi-forskere, fikk mange biologiske psykiatere til å forvente nært forestående vitenskapelige fremskritt som ville avdekke sterke genetiske forbindelser til alvorlige psykiske lidelser.

Oppdagelsen av PCR-teknikken (polymerase chain reaction/mangfoldiggjøring av et DNA-utvalg) i 1983, som gjorde det mulig for forskere å kopiere både millioner og milliarder av et spesielt DNA-utvalg, var det første av to store gjennombrudd på dette feltet. Et år etter at Insel ble NIHM-direktør i 2002, ble dette gjennombruddet fulgt av et annet skjellsettende vitenskapelig framskritt: dekodingen av det menneskelige genom. Disse to milepælene nøret til sammen opp under forventningene om at det genetiske grunnlaget for tilstander som schizofreni og bipolare lidelser snart ville avdekkes. NIMH pøste ut ressurser til slike studier.

Til forskeres forbauselse har de forventede genetiske forbindelsene i all hovedsak latt vente på seg. Sagt med ordene til to ledende psykiatere, Rudolf Uher og Michael Rutter: «molekylærgenetiske studier av psykiatriske lidelser har gjort mye for å finne svært lite. I epoken med omfattende genom-studier (hvor en leter etter forbindelser mellom genvarianter og individuelle egenskaper RK), har psykiatriske lidelser skilt seg fra de fleste andre lidelser ved fraværet av sterke genetiske forbindelser.»8 Feltet som et hele må, som den eminente genetiker Kenneth Kendler, sier, ta innover seg noen «smertefulle lærdommer» og anerkjenne at «til tross for at vi skulle ønske at det var slik, ser ikke individuelle genvarianter ut til å spille noen vesentlig rolle i etiologien (årsakene) til alvorlige psykiske lidelser.»9

Gitt resultatet av nærmere tjue års arbeid, er det nå klart at det ikke finnes noen Mendelianske gener (etter Gregor Mendel som formulerte de arvelovene som fortsatt er rammen for genetikken RK), eller gensett, som forklarer schizofreni. Ettersom dette ble tydelig, lente forskere seg mer og mer på tilnærmingen kalt gen-omfattende assosiasjonsstudier (GWAS) (eller studiet av forbindelser mellom gener og symptomer RK). Tilnærmingen innebærer ingen antakelser om hvor de genetiske forbindelsene kan være. Man gjennomsøker bare hundretusener av datasett på jakt etter mulige forbindelser. Dette gjøres for en hel rekke psykiske lidelser. Resultatene har vært kaotiske. Forskeres håp og forventninger om å få et klart bilde av psykiske lidelsers genetikk er ikke innfridd. Studier som undersøker titusener av pasienter og kontrollpersoner har mislyktes i å vise klare genetiske forbindelser. Når en aggregerer hundrevis av genetiske datasett – som hver for seg viser liten effekt – forklares mindre enn åtte prosent av den observerte variasjonen. Enda verre (for de som håpet å finne sammenhenger mellom gener og psykiske lidelser RK) er det at et individ kan ha mange av disse genetiske variasjonene uten noen gang å utvikle psykiske lidelser. Ulike gener har hypotetisk (dvs. som en sannsynlighet) blitt knyttet til spesielle former for psykiske lidelser. Men disse såkalte kandidat-genene har vist seg å ikke ha noen nærmere forbindelse til utviklingen av schizofreni enn et tilfeldig utvalg av kontroll-gener. Dette har videre vist seg å være like sant for bipolare lidelser som for alvorlige depresjoner og ‘schizofreni’.

I tillegg har disse GWAS-studiene produsert et enda mer forvirrende resultat enn de nevnte. For heller enn å avsløre ett sett av sårbarheter for ‘schizofreni’ og et annet sett av sårbarheter for bipolare lidelser eller alvorlige depresjoner, ser det ut til at de fleste risikoer som er identifisert, er felles for en hel rekke av psykiske lidelser.10 «Den høye graden av genetisk korrelasjon mellom ADHD, bipolare lidelser, alvorlig depresjon og schizofreni (gir) evidens for at nåværende kliniske skillelinjer ikke reflekterer distinkte, underliggende patogene prosesser … Dette antyder at ulike psykiske lidelser i sin natur er dypt sammenvevet», ble det rapportert fra det internasjonale «Brainstorm Consortium».11

Rent generelt kan negative, vitenskapelige funn ses som like verdifulle som positive, ved at de fungerer som korrektiv til den opprinnelige hypotesen og viser til behovet for å revurdere forskningsstrategiene. Dette er ikke budskapet dr. Insel synes å hente fra disse (negative RK) resultatene. Om noe, sier han, bør USA styrke satsingen på hjerneforskning. Hans etterfølger i NIMH, Joshua Gordon, ser ut til å ha samme holdning, og insisterer i en artikkel i New York Times på at forskere, som har identifisert hundrevis av relevante gener, «begynner å forstå disse genene i sammenheng med hjernen, noe som innebærer løfte om at man i løpet av et tiår eller to vil finne veien til bedre terapier.»12

Psykiatrien har kommet med denne typen løfter i over hundre år, og har konsekvent brakt dem i vanry. Det er rikelig grunn for skepsis til disse siste forsikringene fra dr. Gordon og mannen som kaller seg «Amerikas psykiater». En mer fornuftig konklusjon som kan trekkes fra fraværet av framskritt, enten det gjelder å forstå årsakene til alvorlige psykiske lidelser eller å finne bedre terapier, er at å ‘legge alle sine egg i den biologiske kurven’ er et farlig spill. Hvis genetikk var kongsveien til å forstå hvor psykiske lidelser kommer fra, ville genetikkens effekter vært svært kraftige. Forskningen de siste tjue årene gjør dette til en ekstremt vanskelig posisjon å holde fast ved.

Ganske uventet smuldrer distinksjonene mellom lidelser opp under vekten av genetisk evidens. Antakelsen om at de kunstige konstruksjonene (som disse distinksjonene har vært RK) identifiserer distinkte lidelser, har blitt stadig mindre plausible. Den innsikten genetikkforskerne har brakt oss truer med å underminere stillingen og legitimiteten til de «sykdommene» som psykiatere har trodd på i mer enn hundre år, – begrep som også har vevd seg dypt inn i hvordan legfolk er opplært til å betrakte psykiske lidelser. Å skulle anerkjenne at skillet mellom ‘schizofreni’ og bipolare lidelser er ugyldig og at disse konstruksjonene må forlates, men uten noe å erstatte dem med, truer selve grunnlaget for den psykiatriske profesjonens ekspertposisjon. Om en slik fundamental byggestein ved nærmere ettersyn smuldrer opp, hva står da igjen?

To år etter fordømmelsen av DSM-5, gikk Insel av som direktør for NIMH. I etterkant ga han et intervju til et online MIT- (Massachusetts Institute of Technology) magasin. Han ble bedt om å summere opp hva han hadde oppnådd mens han ledet instituttet, og svarte bekymringsløst: «Jeg brukte 13 år ved NIMH og presset på for nevrovitenskapen og psykiske lidelsers genetikk, og når jeg ser tilbake på det, innser jeg at mens jeg tror jeg lyktes i å få publisert en mengde kule artikler av kule vitenskapsfolk til temmelig høye kostnader – jeg tror det dreier seg om tjue milliarder dollar – så tror jeg ikke vi flyttet oss en millimeter når det gjelder å redusere selvmord og innleggelser eller forbedre recovery-mulighetene for flere titalls millioner av mennesker som har psykiske lidelser.»13

Dagens situasjon er enda mer forferdelig enn den Insel ruller opp her. Mennesker med alvorlige psykiske lidelser lever i gjennomsnitt femten til tjuefem år kortere enn resten av oss, og dette gapet ser bare ut til å øke, ikke avta.14 Mens genetikk og nevrovitenskap har blomstret innenfor universitetene, har den terapeutiske gevinsten vært minimal eller ikke-eksisterende. Dette kan endre seg, men det er like sannsynlig at de som finansierer disse programmene kan bli lei av å finansiere investeringer som viser få tegn til å produsere praktisk nyttige framskritt. I mellomtiden har framskrittene i psykofarmakologi stagnert. Lite har skjedd siden introduksjonen av de første antipsykotika og antidepressiva i 1950-årene. De store pille-selskapene har stort sett forlatt forskningen på dette feltet.15 Med ordene til den forrige lederen for nevrovitenskap hos Eli Lily og Amgen, er «psykofarmakologien i krise. Vi har dataene og det er klart at et massivt eksperiment har mislyktes: til tross for flere tiår med forskning og milliarder av dollar investert, har ikke en eneste mekanisk sett ny pille nådd det psykiatriske markedet på 30 år.»16 Steven Hyman, som var Insels forgjenger som direktør for NIMH og nå leder Stanley psykiatriske forskningssenter ved Harvard, har gjort det samme poenget: oppdagelsen av klorpromasinet og relaterte forbindelser i 1950-åra så ut til å love «både terapeutisk framskritt og hjelp til innsikt i hjernens funksjon. Når vi ser tilbake er bildet smertefullt annerledes. Effekten av psykiatriske piller flatet ut i 1955.»17 Og effekten allerede den gang var svært begrenset. Ingen av pillene hjalp noe særlig på de ødeleggende symptomene på ‘schizofreni’, og pillenes bieffekter var og er like problematiske som alltid.

Ansikt til ansikt med de ødeleggende resultatene som påløp i den perioden han hadde ansvaret for landets grunnforskning på årsaker så vel som hjelpemidler for alvorlige psykiske lidelser, viser Insel ingen anger. Han og hans etterfølger fortsetter å være fiksert på biologi og biologi alene. Etter min vurdering er dette en svært alvorlig feil og den truer også med å underminere utsiktene til fremskritt på psykisk helse-feltet i fremtiden. Den ukloke ensidigheten som NIMH har omfavnet har betydd at de fenomenologiske og sosiale dimensjonene ved psykiske lidelser har blitt borte og ikke lenger gjelder som spørsmål det er verdt å vie seriøs og varig oppmerksomhet til.18 Dermed har vi fått en ubalanse med dyptgripende negative virkninger på psykiatrien, og viktigere: på utsiktene til kliniske fremskritt i pasientomsorgen. Gitt Insels rolle i denne utviklingen, vil jeg ikke si at det er hans stemme vi bør lytte til når vi skal lete oss fram til løsninger på alle de negative konsekvensene psykiske lidelser fører med seg.

Referanser

  1. Opprinnelig lenke feiler: https://www.nimh.nih.gov/about/directors/thomas-insel/blog/2013/transforming-diagnosis.shtml 
    Alternativ lenke: https://psychrights.org/2013/130429NIMHTransformingDiagnosis.htm
  2. Quoted in G. Greenberg, The Book of Woe; P. Bellick and B. Carey, “Psychiatry’s Guide Is Out of Touch with Science,” for the Bible quotation. Steven Hyman had earlier expressed similar incredulity that “grant reviewers, journal referees, editors, and regulatory agencies (all) acted as if DSM criteria…pick out real human diseases.” S. Hyman, “Cognition in Neuroscience,” Trends in Cognitive Sciences 16, 2012: 4. 
  3. Opprinnelig lenke feiler: https://www.nimh.nih.gov/about/directors/thomas-insel/blog/2013/transforming-diagnosis.shtml 
    Alternativ lenke: https://psychrights.org/2013/130429NIMHTransformingDiagnosis.htm
  4. Quoted in G. Greenberg, The Book of Woe New York: Blue Rider Press, 2013. 
  5. See, for example,
    “The NIMH Withdraws Support for DSM 5,” Psychology Today, May 4, 2013;
    Gary Greenberg, “The Rats of NIMH,” New Yorker, May 16, 2013;
    “Psychiatry in Crisis! Mental Health Director Rejects Psychiatric ‘Bible’ and Replaces with Nothing,” Scientific American May 4, 2013;
    “NIMH and APA Clash Over Upcoming DSM-5,” Medscape May 7, 2013;
    “Psychiatry Divided as Mental Health ‘Bible’ Denounced,” New Scientist, May 3, 2013;
    “Director of Top Research Organization for Mental Health Criticizes DSM for Lack of Validity,” British Medical Journal 346, May 8, 2013;
    P. Belluck and B. Carey, “Psychiatry’s Guide Is Out of Touch with Science,” New York Times, May 6, 2013. 
  6. Christopher Ross and Russell Margolis, “Research Domain Criteria: Strengths, Weaknesses, and Potential Alternatives for Future Psychiatric Research,” Molecular Neuropsychiatry 5, 2019: 218-235 argue that the whole approach is “fundamentally flawed.” See also D.R. Weinberger et al., “Whither Research Domain Criteria (RDoC)? The Good, the Bad, and the Ugly,” JAMA Psychiatry 72, 2015: 1161-1162. 
  7. Pliny Earle to Clark Bell, April 16, 1886. Pliny Earle Papers, American Antiquarian Society, Worcester, Massachusetts. 
  8. R. Uhler and M. Rutter, “Basing Psychiatric Classification on Scientific Foundations: Problems and Prospects,” International Review of Psychiatry 24, 2012: 594. See also M. Henriksen, J. Nordgaard, and L. Jansson, “Genetics of Schizophrenia,” (Frontiers in Human Neuroscience 11, 2017: 322) who note ruefully that “if common genetic variation implicates an intractable amount of genes of only very small individual effect alleles, we may find ourselves in a situation, where, as Goldstein put it, ‘in pointing at everything, genetics would point at nothing.’” They are referencing here D.B. Goldstein, “Common Genetic Variation and Human Traits,” New England Journal of Medicine 360, 2009: 1696-1698. 
  9. K.S. Kendler, “Psychiatric Genetics and the Nature of Psychiatric Illness,” Molecular Psychiatry 18, 2013: 1065. 
  10. S.M. Purcell et al., “Common Polygenic Variation Contributes to Risk of Schizophrenia and Bipolar Disorder,” Nature 460, 2009: 748-752;
    S.H. Lee et al., “Genetic Relationship Between Five Psychiatric Disorders Estimated from Genome-Wide SNPs,” Nature Genetics 45, 2013: 984-994;
    M.J. Gandal et al., “Shared Molecular Neuropathology across Major Psychiatric Disorders Parallels Polygenetic Overlap,” Science 359, 2018: 693-697;
    Cross-Disorder Group of the Psychiatric Genetics Consortium, ‘Genomic Relationships, Novel Loci, and Pleiotropic Mechanisms Across Eight Psychiatric Disorders,” Cell 179, 2019: 1469-1482;
    Alastair Cardno and Michael Owen, “Genetic Relationships Between Schizophrenia, Bipolar Disorder, and Schizoaffective Disorder,” Schizophrenia Bulletin 40, 2014: 504-515. 
  11. Brainstorm Consortium, “Analysis of Shared Heritability in Common Disorders of the Brain,” Science 360, 2018: 1313. As they note in the accompanying research paper, this situation contrasts markedly with what one finds for neurological disorders like Alzheimer’s and Parkinson’s diseases. The consortium is a cross-national collaboration among researchers at Harvard, Stanford, Oxford and Cambridge, among others. 
  12. Ellen Barry, “The Nation’s Psychiatrist Takes Stock, With Frustration,” New York Times February 22, 2022. 
  13. Antonio Regalado, “Q. and A. with Tom Insel on his Decision to Join Alphabet,” MIT Technology Review September 21, 2015. 
  14. S. Brown, “Excess Mortality of Schizophrenia: A Meta-Analysis,” British Journal of Psychiatry 171, 1997: 502-508;
    S. Saha, D.Dent and J. McGrath, “A Systematic Review of Mortality in Schizophrenia: Is the Mortality Gap Worsening Over Time?” Archives of General Psychiatry 64, 2007: 1123-1131;
    T.M. Laursen, “Life Expectancy Among Persons with Schizophrenia or Bipolar Affective Disorder,” Schizophrenia Research 131, 2011: 101-104. 
  15. Sten Stoval, “R&D Cuts Curb Brain-Drug Pipeline,” Wall Street Journal, March 27, 2011. Steven Hyman suggests that this abandonment of the field “reflects a widely shared view that the underlying science remains immature and that therapeutic development in psychiatry is simply too difficult and too risky.” Steven E. Hyman, “Psychiatric Drug Development: Diagnosing a Crisis,” Cerebrum 5, April 2013 PMC3662213.
    See also David Nutt and Guy Goodwin, “ECPN Summit on the Future of CNS Drug Research in Europe,” European Neuropsychopharmacology 21, 2011: 495-499;
    Colin Hendrie and Alasdair Pickles, “The Failure of the Antidepressant Drug Discovery Process is Systemic,” Journal of Psychopharmacology 27, 2013: 407-416;
    and Peter Tyrer and Tim Kendall, “The Spurious Advance of Antipsychotic Drug Therapy,” Lancet 373, 2009: 4-5. 
  16. H. Christian Fibiger, “Psychiatry, the Pharmaceutical Industry, and the Road to Better Therapeutics,” Schizophrenia Bulletin 38, 2012: 649. 
  17. Steven Hyman, “Cognition in Neuropsychiatric Disorders,” Trends in Cognitive Sciences 16, 2012: 4. 
  18. N. Andreasen, “DSM and the Death of Phenomenology in America,” Schizophrenia Bulletin 33, 2007: 111. 

Andrew Scull er Professor i Sosiolog og vitenskapsstudier ved San Diego University College. Han har skrevet mange bøker og artikler om psykiatriens historie, bl.a. DecarcerationMuseums of MadnessThe Most Solitary of AffllctionsMasters of Bedlam, Undertaker of the Mind, Hysteria, og flere andre. Hans siste bok er Desperate Remedies: Psychiatry’s Turbulent Quest to Cure Mental Illness.