Thomas Insel

Om tidligere NIMH-direktør Thomas Insels nye bok:
Healing – Our Path from Mental Illness to Mental Health

Thomas Insel var direktør for NIMH, USAs nasjonale institutt for psykisk helse, fra 2002 til 2015. Etter at han hadde fratrådt, kom han med en oppsiktsvekkende beklagelse. Han innrømmet at selv om instituttet i hans periode brukte mer enn 20 milliarder dollar på forskning, hadde ingen av disse pengene ført til noen kliniske framskritt som var til hjelp for pasienter. Han uttalte senere også at diagnosene var uvitenskapelige og meningsløse, og at de kom i veien for muligheten til å hjelpe pasientene.

Insel nevnes i flere sammenhenger som «nasjonens psykiater». Boken som kom i 2022, ble møtt med store forventninger. Mange applauderer at “Amerikas psykiater” har oppdaget at psykiatriens somatiske terapier – piller, elektrosjokk osv, må komplementeres med sosial støtte som kan gi mening i livet og sosiale forbindelser. Boken har fått mange positive anmeldelser, men også møtt kritikk ettersom Insel i stor grad har tonet ned kritikken han kom med rett etter sin periode i NIMH. Noe har skjedd og han sier nå at han tenker på psykiske lidelser som «medisinske problemer som krever sosiale løsninger».

På Mad in America er boken omtalt i tre ulike sammenhenger. Her på Mad in Norway presenterer vi i sin helhet den kjente historikeren Andrew Sculls grundige omtale – eller rettere sagt kommentar – i norsk oversettelse. Men først litt om Robert Whitakers forskningsgjennomgang der han viser til en rekke studier – mange finansiert av NIMH – som tydeliggjør sammenhengene mellom økt medikalisering og økt sykelighet. Samtidig finner Whitaker det bemerkelsesverdig at Insel ikke kan referere til en eneste studie som forteller om psykiatriske legemidler – som har vært på markedet i 65 år – som har fordeler på lang sikt. Og her ligger psykiatriens blinde flekk: I tillegg til det faktum at han ikke kan vise til en eneste undersøkelse som dokumenterer positive langtidseffekter av psykofarmaka, så unnlater han å nevne selv NIMH-finansierte studier som dokumenterer at legemidlene på lang sikt gjør mer skade enn nytte.

Som Whitaker sier, er Insel selvsagt godt kjent med forskningslitteraturen. Så synes det likevel som om han nå legger ansvaret for de dårlige resultatene på samfunnet som ikke investerer i sosial støtte til pasienter som ikke tar medisinene sine og engasjerer seg i behandlingen.

På MIA er det satt opp en ressursside med over 100 artikler som viser utkomme av studier på: antipsykotikaantidepressivabenzodiazepinerpolyfarmasi og bipolare lidelser, og sentralstimulerende midler og ADHD.

Forskningsitteraturen forteller hvordan antipsykotika og antidepressiva øker kronifiseringen av lidelser de er ment å helbrede, men ingenting av denne historien er å finne i Insels bok. Den mangler også i psykiatriske lærebøker og på NIMHs hjemmeside. Heller enn å snakke om et (konspiratorisk) samarbeid mellom det psykiatriske etablissementet og legemiddelindustrien, velger Insel å snakke om ineffektiv behandling: Dagens behandling er nødvendig, men ikke god nok for å behandle komplekse hjernesykdommer.

Om Insel derimot hadde tatt med noe av den NIMH-finansierte forskningen på langtidseffekter, sier Whitaker, ville samfunnet blitt utfordret til å tenke helt nytt. Om offentligheten hadde blitt fortalt av «Amerikas psykiater» at vi har en forskningshistorie som forteller hvordan psykiatriske legemidler forverrer langtidsresultatene, ville det skapt motivasjon for å finne alternativer til pillene som førstevalg-terapi. Da Insel tok opp sin penn for å skrive denne boken, sto hele det psykiske helsevernets framtid i USA, og historien som skulle styre disse tjenestene, på spill, avslutter Robert Whitaker.

Det er også de nevnte utelatelsene av forskning og misforholdet mellom hva vi vet og rådene som gis i Insels bok, som er utgangspunktet for Sculls kommentarartikkel.

Advarsel: Whitaker dokumenterer at på lang sikt, ser det ut til at legemidler kan gjøre mer skade enn nytte. Det kan imidlertid være farlig å slutte brått med medisiner dersom en har brukt dem i lengre tid. Nedtrapping bør foregå gradvis og forsiktig og i samråd med lege som har kunnskap om nedtrapping av psykofarmaka.

Forrige artikkelThomas Insel og den psykisk helsetjenestens framtid
Neste artikkelIIPDW webkonferanse 10. og 11. februar
Ragnfrid er professor ved Høgskolen i Innlandet. Hun er sosiolog med doktorgrad fra medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo. Fagområder er blant annet psykiatri og menneskerettigheter, pasienterfaringer fra psykisk helsevern, folkehelse, recovery og humanistiske alternativer.
Pensjonert kommuneoverlege og engasjert i utviklingsarbeid, blant annet gjennom det internasjonale samarbeidet HOPEnDialog «Åpen Dialog i nettverksmøter». Han er bekymret over omfanget av psykiske problemer og mener at dagens biologiske forståelse av psykiske problemer svikter. Han mener at en radikal nytenking må til der man legger vekt på tilnærminger som går ut på å forstå mennesker i deres sammenheng, satse på gode relasjoner og livsvilkår - og formidle håp gjennom dialogiske prosesser.
Tore jobber som sykepleier og fagutvikler ved Medikamentfritt behandlingstilbud, Universitetssykehuset Nord-Norge HF i Tromsø.