Et stort forskningsprosjekt på barn i Australia konkluderer med at ADHD-diagnosen i seg selv skapte fordommer, lavere selvtillit og destruktive atferdsmønstre.
Høsten 2022 avsluttet forskere ved Universitetet i Sydney en omfattende studie av australske barn med ADHD-symptomer (1). Barna ble fulgt gjennom åtte år i grunnskolealder i en såkalt longitudinell undersøkelse. Fra et utvalg på over 8000 australske barn, fikk 393 av barna en ADHD-diagnose underveis i studieperioden. Disse ble sammenlignet med «matchede kontroller», det vil si like mange barn i samme alder, kjønn og like ADHD-symptomer, men som ikke fikk diagnosen.
Effekten motsatt av hva de forventet
Forskerne ville finne ut om helsetjenestens positive tro på diagnostisering og behandling av barn med konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet, passende med en ADHD-diagnose, ville bli bekreftet.
Studien viste imidlertid en motsatt effekt av hva de forhåndspositive håpet på. Forskerne fant ingen bedring av livskvalitet for de som hadde fått diagnose på noen områder, men ga snarere dårligere skår på flere av indikatorene.
En del av problemet viste seg å være diagnosen i seg selv, og at diagnosen var uten nytteverdi. Diagnosen ble i stedet en merkelapp som skapte stigma og fordommer, og ble brukt som unnskyldning når barna ikke fikk til det de prøvde på.
De som fikk diagnosen rapporterte også om mindre tilhørighet på skolen og tro på egne ferdigheter. Det forskerne imidlertid syntes var mer urovekkende, var at de som fikk diagnosen også hadde mer destruktiv atferd, både mot seg selv og utad i sosiale settinger.
Kunnskapskrise på ADHD-feltet
Studien er særlig interessant fordi det både internasjonalt og også i Norge de siste tre tiårene har vært en stor økning i diagnostisering og medisinering av ADHD.
I en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening beskriver legene Henrik Vogt og Charlotte Lunde det de opplever er en kunnskapskrise på ADHD-feltet (2). De mener at titusener av norske barn er medisinert på sviktende kunnskapsgrunnlag, og er spesielt bekymret for det som har fremkommet av negative langtidsvirkninger av medisinbruken.
Ifølge Vogt og Lunde fører det manglende kunnskapsgrunnlaget om ADHD ikke bare til en diskusjon om medisinering, men også om hvordan man forstår lidelsen. Den australske undersøkelsen fant effekter knyttet til selve diagnostiseringen, og kan i så måte være et nyttig tilskudd i en slik diskusjon.
Når diagnosen i seg selv skaper et problem, kan man spørre seg om konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet i det hele tatt bør forstås som en lidelse på et individuelt plan. Vogt og Lunde oppsummerer det slik:
Etter flere tiårs forskning står man i dag uten noen spesifikke nevrobiologiske mekanismer som symptomene kan reduseres til. Sentrale fagfolk erkjenner i dag at man umulig kan forstå tilstanden som noe annet enn et multifaktorielt, kontekstavhengig problem. At fødselsmåned (modenhet) er en risikofaktor for å få diagnosen, understreker poenget.
Referanser
(1) Kazda L, McGeechan K, Bell K, Thomas R, Barratt A. (2022): Association of Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder Diagnosis With Adolescent Quality of Life. JAMA Netw Open. 2022;5(10):e2236364. doi:10.1001/jamanetworkopen.2022.36364
(2) Vogt, H. og Lunde, C. (2018): AD/HD-medisinering – svakt vitenskapelig grunnlag. Tidsskrift for Den norske legeforening. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.17.0917
