I denne artikkelen viser Letephia Hiler hvordan biologisk reduksjonisme skader. Hun argumenterer for en psykisk helsetjeneste som ser følelsesmessig smerte i sammenheng – med personers liv, fortolkning av omgivelsene, sosial og samfunnsmessig kontekst.
Artikkelen ble publisert på Mad in America 13. mai 2025. Den er oversatt av Lene Auestad.
I dagens psykisk helsetjenester er en stille endring i ferd med å ta form. Du vil ikke se store protester eller nye lover, men flere og flere begynner å innse at den hovedmåten vi behandler psykiske problemer på – med vekt på kjemisk ubalanse og medisinering – ikke har hjulpet mange mennesker som trenger virkelig helbredelse. Dette er ikke bare noen få enkelthistorier; du kan se det ut ifra tallene: det er flere uføretrygdede, langvarige helseproblemer og dårligere resultater over tid, selv om vi har hatt «bedre» medisiner i årevis.
Måten vi tenker om psykiske plager på i dag, er basert på en stor feiltagelse – at følelsesmessig smerte kommer av hjernekjemi-problemer snarere enn av menneskers erfaringer, sosiale forhold og hvordan de forstår omverdenen. Dette enkle synet har omgjort komplekse menneskelige erfaringer til grunnleggende sykdomskategorier som reduserer den menneskelige bevissthetens rike verden til en liste over lidelser som må fikses med kjemikalier.
Konteksten bleknet over tid
Psykisk helsevern har ikke alltid vært styrt av den biomedisinske modellen. I det meste av menneskehetens historie har mennesker forstått psykiske plager som en del av sosiale, åndelige og miljømessige sammenhenger. Gamle helbredelsesmetoder fra ulike kulturer så sammenhenger mellom kropp, sinn, samfunn og omgivelser. Selv den tidlige psykiatrien anerkjente at livserfaringer former våre mentale tilstander.
Utviklingen mot biologisk reduksjonisme skjøt fart da DSM-III utkom i 1980. Den gikk bort fra psykoanalytiske og sosiale teorier og gikk over til symptombaserte grupperinger som så mer «vitenskapelige» ut, men som fjernet konteksten. Denne endringen skyldtes ikke vitenskapelige gjennombrudd – den skjedde samtidig med at legemiddelindustrien vokste, forsikringsselskapene etterspurte standarddiagnoser, og den profesjonelle psykiatrien ønsket å bli sett på som like prestisjefylt som den somatiske medisinen.
På 1990-tallet – som ble kalt «hjernens tiår» – hadde ideen om kjemisk ubalanse (som legemiddelindustriens TV-reklamer fremmet) fanget alles oppmerksomhet. Både leger og vanlige folk trodde at depresjon bare skyldtes «lavt serotoninnivå», selv om det ikke fantes særlig bevis for det. Legene sluttet å se på psykisk lidelse som reaksjoner på livshendelser. I stedet begynte de å bruke sjekklister for å stille diagnoser og skrive ut medisiner.
Denne endringen rokket ved hvordan leger og pasienter snakket med hverandre. Før lyttet psykiaterne til pasientenes livshistorier og deres søken etter mening. Nå fokuserte de på symptomhåndtering. Gjennomsnittstiden en psykiater brukte på en pasient, gikk fra 50 minutter til 15 minutter eller mindre. Det var akkurat nok tid til å matche symptomer med en liste og endre medisindoser.
Evidenskrisen
Hvis legemidler hadde løst underliggende problemer i hjernen, ville vi kunne forvente å se stor bedring i mental helse i løpet av de siste 40 årene, ettersom bruken av dem har økt stadig raskere. Men i stedet er det flere som blir uføre på grunn av psykiske lidelser, og tilstander som depresjon og angst har blitt mer langvarige i stedet for å bli bedre.
Langtidsstudier viser urovekkende resultater for psykiatriske medikamenter. Harrow og Jobes forskning viste at personer med schizofreni som ikke brukte antipsykotiske legemidler, på lang sikt klarte seg bedre på nesten alle måter. Andre studier har bekreftet at de som slutter å ta medikamentene, klarer seg bedre på lang sikt.
Studier av antidepressiva viser gjennomgående dårligere resultater på lang sikt for dem som bruker medikamentene, selv etter at det er tatt høyde for alvorlighetsgrad og andre faktorer. Som Thomas Insel, som tidligere ledet NIMH (National Institute of Mental Health, USA), sa: «Uansett hva vi har gjort i fem tiår, så fungerer det ikke. Og når jeg ser på tallene – antall selvmord, antall funksjonshemminger, dødelighetsdata – er det avgrunnsdypt, og det blir ikke bedre.»
Forskere har avkreftet myten om kjemisk ubalanse, men den dukker fortsatt opp i offentlige meldinger og på legekontorer. Thomas Insel sa etter at han forlot jobben: «Vi har prøvd i femti år, og det fungerer ikke … Resultatene for mennesker med psykiske problemer i USA er forferdelige.»
Dette vil ikke si at medikamenter aldri hjelper noen – de får noen mennesker til å føle seg bedre. Men resultatene viser at de fungerer omtrent like bra som placebo – og gjør ting verre i det lange løp. Og tross at de ikke har noen langsiktig effekt, tar folk disse medikamentene hele livet.
De skjulte skadene ved overforenkling
I tillegg til tvilsom effekt, har den biomedisinske tilnærmingen store ulemper. Når vi legger skylden for problemet på hjernens kjemi:
- Gjør vi sosiale faktorer som påvirker psykisk helse mindre synlige: Studier viser stadig at faktorer som fattigdom, diskriminering, barndomstraumer, ensomhet og isolasjon og sosial ulikhet påvirker hvor friske folk er. Den biomedisinske tankegangen retter blikket vårt og pengene våre bort fra å løse disse grunnleggende problemene.
- Bidrar vi til stigmatisering ved å kalle det en «hjernesykdom»: Folk trodde at det å kalle psykiske plager «en hvilken som helst medisinsk tilstand» ville gjøre andre mer aksepterende. Men forskning viser at når vi forklarer det som noe biologisk, vil folk holde mer avstand og ha mindre håp om bedring.
- Stripper vi lidelsen for mening: Teoretiske «kjemiske ubalanser» sies nå å kunne forklare komplekse følelser, til tross for at det ikke finnes noen test som kan identifisere disse påståtte biologiske årsakene. Dette fjerner potensiell mening fra psykologisk lidelse. Lidelse signaliserer ikke lenger behov som ikke blir møtt, verdier som blir knust, eller nødvendige endringer i livet; den blir bare sett på som en bivirkning av en ødelagt hjerne.
- Tar vi makten fra de som søker hjelp: Nå skyldes lidelsen en feil i hjernen, ikke forståelige reaksjoner på vanskelige situasjoner. Dette skiftet flytter kontrollen bort fra individet. Folk går fra å være aktive deltakere i helbredelsen til å bli passive mottakere av eksperthjelp.
- Gjør vi medikamentavhengighet vanlig: Mange som bruker psykiatriske legemidler utvikler fysisk avhengighet. De får alvorlige abstinenssymptomer når de prøver å slutte. Legene ser ofte på disse virkningene som tegn på at den «underliggende tilstanden» kommer tilbake. Dette fører til endeløs reseptutskriving.
Denne forenklede tilnærmingen har en negativ innvirkning på underprivilegerte grupper. Deres lidelse er ofte et uttrykk for rimelige reaksjoner på omfattende urettferdighet, ikke personlige feil. Leger diagnostiserer svarte amerikanere med schizofreni oftere enn hvite amerikanere som utviser de samme symptomene. Leger har en tendens til å avfeie kvinners rapporter om bivirkninger av medikamenter som innbilte. Folk ser på fattigdommens mentale konsekvenser som sykdommer i stedet for å håndtere dem gjennom økonomisk hjelp.
Andre måter: Tilbake til kontekst og menneskelig kontakt
Det finnes flere holistiske metoder for hjelp, og de er i ferd med å bli populære over hele verden. Disse ulike tilnærmingene deler noen grunnleggende ideer som skiller seg fra den biologiske modellen:
- Å se ting i sammenheng i stedet for å sette merkelapper
I stedet for å spørre «Hvilken ‘psykisk sykdom’ har denne personen?», spør disse metodene «Hvilke erfaringer har denne personen gått gjennom, og hvordan forstår hen dem?» Makt-trussel-mening-rammeverket, som er utviklet av British Psychological Society, viser denne endringen. Det ser på hvordan maktdynamikk, trusler mot velvære og prosessen med å skape mening virker inn på psykiske plager. På tilsvarende vis fokuserer den finske Åpen dialog-tilnærmingen på lytting og forståelse, med felles møter mellom pasienten, de pårørende og klinikerne.
- Tilknytning fremfor kjemisk korreksjon
Stadig mer forskning viser at ekte menneskelige bånd kan helbrede bedre enn noen medikamenter kan. Støttegrupper, recoveryfellesskap og terapeutiske grupper utnytter alle den helbredende kraften som ligger i ekte relasjoner. Disse metodene ser isolasjon ikke bare som et tegn på, men ofte som en hovedårsak til psykisk lidelse.
Stemmehøringsnettverk skaper rom som ikke setter merkelapper på folk, der folk kan snakke om det å høre stemmer og undersøke hva de betyr, snarere enn bare å bruke medikamenter for å stoppe dem. Mange som hører stemmer, finner koblinger mellom stemmene og tidligere traumer eller emosjonelle problemer – koblinger som forble skjult da opplevelsene deres bare ble sett på som sykdomstegn.
- Sosiale faktorer fremfor kjemisk ubalanse i hjernen
Stadig flere studier underbygger det folk har lagt merke til lenge: Vårt sosiale miljø har stor innvirkning på vår psykiske helse. Å simpelthen gi folk penger, har vist seg å være en mer effektiv «behandling» enn terapi. Programmer som først gir hjemløse et hjem, viser bedre resultater når det gjelder psykisk helse enn tilnærminger som fokuserer på behandling før bolig. Prosjekter som bringer lokalsamfunn tettere sammen, bidrar til å forebygge depresjon og angst.
Disse metodene erkjenner at personlig terapi alene ikke kan kompensere for skadelige sosiale forhold. Som folkehelseforsker Richard Wilkinson sa: «Når jeg sier at problemene som er utbredt på bunnen av samfunnet er vanligere i samfunn med større ulikheter, er det som skjer i bunn og grunn at inntektsforskjeller forsterker virkningen av sosial statusdifferensiering … Forskjellene er så store fordi det ikke bare er de fattige som rammes av ulikhet, men det store flertallet av befolkningen. Det påvirker den sosiale strukturen fra øverst til nederst.»
- Flere veier til helbredelse
Standardløsninger fungerer ikke for alles unike livserfaringer. Andre måter å tenke på ønsker flere veier til helbredelse velkommen, vel vitende om at det som fungerer for én person, kan være forskjellig fra det som hjelper en annen. Dette synet respekterer hvordan ulike kulturer forstår og håndterer vanskelige tider, fra eldre urbefolknings-helbredelsesmetoder til nyere trosbaserte tilnærminger.
Recovery-modellen utviser denne åpne tilnærmingen, og understreker at recovery er en svært personlig reise som defineres av den enkelte, ikke av kliniske mål på færre symptomer. Den setter håp, selvbestemmelse og tilhørighet foran det å bare følge behandlingsplaner.
- Rettighetsbaserte tilnærminger
Kjernen i andre tenkemåter er å sette menneskerettighetene først, i motsetning til psykiatriens medikaliserte tvang og maktbruk. FN og Verdens helseorganisasjon ønsker å få slutt på ufrivillig psykiatrisk behandling og andre former for tvang som opphever rettighetene til de som anses som «psykisk syke».
I likhet med FN og WHO kjemper grupper som World Network of Users and Survivors of Psychiatry for lover som beskytter din rett til å kontrollere kroppen din og ta informerte valg. De stiller spørsmål ved ideen om at det å være annerledes innebærer at du mister menneskerettighetene dine. I stedet arbeider de for å tilby hjelp som ivaretar din verdighet og rett til selvbestemmelse.
Gå videre: Å skape en ny tenkemåte
For å gå fra dagens system til mer humane tilnærminger må vi ta grep på flere områder:
Politisk reform: Endring av hvordan midler fordeles fra akuttfokuserte tjenester til samfunnsbasert forebygging, likepersonshjelp og sosiale faktorer som påvirker helsen. Dette omfatter boligprogrammer, økonomisk støtte og samfunnsutvikling som tar hensyn til traumer.
Praksisendring: Lære eksperter på psykisk helse å bruke tilnærminger som tar hensyn til traumer og kulturelle forskjeller. Disse metodene setter lidelse i sammenheng og respekterer ulike måter å helbredes på. Dette innebærer å gå utover DSM for å skape forklaringer som innfanger hvor komplekse menneskelige erfaringer kan være.
Endre forskningsfokus: Se lenger enn bare å redusere symptomene, og se på resultater som teller for mennesker som ber om hjelp: hvor godt livet deres er, hvor god kontakt de har med andre, hva de gjør som betyr noe, og i hvor stor grad de kan ta egne valg. Dette innbefatter forskning som går over lengre tid for å se hvordan behandlingene påvirker folk over flere år, ikke bare uker.
Erfaringsbasert lederskap: Å sette kunnskapen til mennesker som har slitt med psykiske plager og forsøkt ulike måter å bli frisk på, i sentrum. Som bevegelsen for funksjonshemmedes rettigheter sier det: «Ikke bestem over oss uten oss.»
Skifte i kulturelle fortellinger: Å ta et oppgjør med ideen om at biologiske forklaringer er den viktigste måten å snakke om psykisk helse på i nyhetene, skolen og offentlige samtaler. Å fremme historier som viser hvordan vanskelige tider er forbundet med sosiale situasjoner og personlig mening, i stedet for bare å si at hjernen ikke fungerer som den skal.
Dette innebærer ikke at vi skal ignorere hvordan biologien påvirker den psykiske helsen – kroppen og hjernen spiller en stor rolle for hvordan vi har det. Snarere betyr det at vi må se at biologi finnes side om side med sosiale omgivelser og personlige historier. Det som skjer i hjernen vår, gjenspeiler omgivelsene, relasjonene og livserfaringene våre – det er ikke adskilt fra dem.
På tilsvarende vis innebærer ikke denne nye måten å tenke på at vi bør slutte å bruke medikamenter som ett alternativ blant mange. Det betyr at vi bør betrakte dem som det de er – kortsiktige hjelpemidler som kan bistå noen mennesker i å håndtere vanskelige symptomer mens de arbeider med dypere problemer, snarere enn «kurer» for antatte hjernesykdommer.
For å oppsummere: Tilbake til vår menneskelige side
Arbeidet med å endre hvordan vi tenker om psykisk helsehjelp har som mål å finne tilbake til det som gjør oss til mennesker. Det går imot ideer som reduserer våre komplekse indre liv til bare hjernekjemikalier og merkelapper. Det står fast på at smerten vår har en verdi og bærer i seg budskap det er verdt å se nærmere på, ikke bare stenge ned.
Dette er ikke bare snakk mellom eksperter – det er ekte menneskers fremtid som står på spill. Dag etter dag henvender folk seg til psykiske helsetjenester i håp om å finne forståelse og hjelp. Men altfor ofte ender de med å bli satt i bås med diagnoser, dopet til å oppføre seg og bli avskåret fra historiene sine og det som betyr noe for dem. Mange går derfra med mindre håp – de ser seg selv gjennom sykdomsetiketter og er avhengige av medikamenter som kanskje hjalp i begynnelsen, men som skapte nye problemer på veien.
Vi kan bli bedre. Når vi tar i bruk metoder som respekterer kontekst, relasjoner og ulike veier til helbredelse, skaper vi psykisk helsetjenester som helbreder i stedet for bare å håndtere symptomer. Ved å ta tak i sosiale årsaker til lidelse sammen med personlig støtte, forebygger vi lidelse i stedet for bare å reagere på krisesituasjoner.
For å komme videre kreves det mot – mot til å utfordre hovedhistoriene, til å se for seg andre alternativer og til å sette søkelyset på de som skades av forenklede tilnærminger. Det krever at fagfolk er ydmyke og innrømmer det vi ikke vet, og hvor systemene våre kommer til kort. Fremfor alt krever det en stor endring i hvordan vi betrakter menneskelig smerte: ikke som bevis på ødelagte hjerner, men som reelle reaksjoner på livshendelser som behøver vennlighet, forståelse og samfunnsbasert hjelp.
Vårt felles psykiske velvære avhenger av det.
***
