Hva skal man tro om en rettspsykiatri som notorisk vingler i spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet? Pensjonert terapeut Svenn Erik Knutsen mener at voldsforbrytere kan sno seg unna ansvar for sine handlinger ved å utnytte psykiatriens svake kunnskapsgrunnlag.
Grusomheter har brent seg fast i våre minner: Angrepet mot regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya i 2011. Drapet på stesøster og attentatet i Al-Noor-moskeen i Bærum i 2020. Skytingen under PRIDE-feiringen i Oslo i 2022. Alle terrorhandlinger begått av hver sin gjerningsmann. Men de har den fellesnevneren at det er sprikende oppfatninger i rettspsykiatriske vurderinger i spørsmålet om deres tilregnelighet.
Drapsmenn og terrorister dømmes i dag til tvungen psykiatrisk behandling om de blir vurdert som «utilregnelige» eller «psykotiske» i gjerningsøyeblikket. Domstolen benytter psykiatrisk sakkyndige for å vurdere gjerningspersonens psykiske helse for å avgjøre om vedkommende er strafferettslig tilregnelig.
Ny vurdering i Bærum-saken
Terroristen fra Bærum ble først dømt tilregnelig, men i 2024, fire år etter hendelsen, ble han vurdert på ny av nye sakkyndige som konkluderte med at vedkommende ikke var strafferettslig tilregnelig. Rettssaken blir dermed gjenåpnet.
Hva skal man tro om en slik vitenskap eller psykiatri? Kan man ta dette på alvor? Blir vurderingen stående, venter psykiatrisk behandling i stedet for fengsel. Og når helsevesenet erklærer vedkommende frisk, er man fri.
«Skyldes en grov voldshandling sykdom, eksistensielle kriser, eller er det bare det det er?»
Rettspsykiatrien er læren om psykiske lidelser og avvikende tilstander. Men er juss og psykiatri et godt «ekteskap»? Spørsmålet blir i stor grad epistemologisk som gjør at vår forståelse innvirker på hvordan vi handler. En medisinsk psykiatrisk forståelse gir en annen konsekvens enn en sosialpsykologisk forståelse.
Rettslig dilemma
Det at gjerningspersoner etter grove voldshandlinger blir erklært utilregnelige kan oppleves både krenkende og urettferdig. I dag opplever vi økende grov vold og drap der psykiatri introduseres i spørsmål om tilregnelighet hvor konklusjonen kan føre til fengsel, «frifinnelse» eller tvungen behandling.
Et system der rettspsykiaterne vurderer ulikt utgjør et dilemma. Er domstolens bilde av psykiatri preget av troen på en ensidig biomedisinsk sykdomsmodell? Det er lite tvil om gjerningspersonens handling, men skyldes det sykdom, eksistensielle kriser eller er det bare det det er?
I en tid med økende kritikk av psykiatriens praksis bør man stille spørsmål om rettspsykiatriens rolle og vitenskapelighet, da den nettopp bygger på psykiatriens skjøre kunnskapsgrunnlag. Ifølge dagens regelverk er domstol og politi pliktig til benytte dagens praksis. For forsvarsadvokater er dette et yndet tema. Kunnskapen sier at få voldshandlinger begås av folk med psykiske helseproblemer.
«At en upålitelig psykiatri skal løse rettens dilemma blir å begi seg på ville veier»
Psykisk helsevern preges i dag av en dominerende biologisk og medisinsk sykdomsmodell, og et uvitenskapelig diagnosesystem hvor reliabilitet og validitet er lav. Tross dette har psykiatere stor tillit til at piller kan reversere «underliggende sykdom». Så langt viser forskning at medikamenter har liten effekt, men gir alvorlige bivirkninger. Til dags dato er det ikke funnet biologiske markører slik det er i somatikken for å avdekke om vedkommende «har» en psykisk lidelse.
I somatikken kan man med biologiske markører fastslå at en person har en hjertesykdom, men man kan ikke si at noen «har» en psykisk sykdom. Det vi derimot kan si er at man plages av eksistensielle kriser eller traumer, av medikamentmisbruk eller andre kontekstuelle forhold.
Usikkert fundament
Vi lever i et samfunn med økende overdiagnostisering og medikalisering. Det er utfordrende at revidering av diagnosemanualene inkluderer stadig flere kategorier som tidligere ble vurdert som «normalt». Selv rapporter fra WHO og FN etterlyser en radikal endring av dagens praksis, men den globale psykiatrien bagatelliserer og latterliggjør oppfordringene.
I lys av kritikken mot dagens praksis må man kunne hevde at sakkyndighetsarbeid gir et usikkert fundament for de konklusjoner som skal trekkes. Baseres sakkyndighet i for stor grad på subjektive og fantasifulle tolkninger?
Avhengig av hvilken psykiater man benytter vil man kunne få ulike diagnoser slik vi i dag erfarer i kommisjonene. Spørsmålet er om psykiatrien har kunnskap til å gjøre pålitelige trusselvurderinger, eller hvorvidt det er mulig å forutsi slike handlinger på et vitenskapelig grunnlag. Det er synd at alternative forståelser ikke skaper mer debatt innad i psykiatrien. Media er også dårlig til å spille på lag med det alternative da de ofte støtter «makta».
Selv om politi og domstol følger regelverket ville det vært nyttig om de som etater gjør seg selvstendige refleksjoner. Det oppleves nok forlokkende at en «underliggende psykisk sykdom» kan forklare en alvorlig forbrytelse som psykiatrien skal ta ansvar for. Men hvordan skal institusjonspsykiatrien behandle dette utover å kontrollere?
«Å skille normal fra ikke normal er like vanskelig som å trekke skillelinjer i regnbuen»
Mange utfører brutale handlinger på grunn av frustrasjon over hendelser i livet som kan tilskrives familiær uenighet eller ideologiske forskjeller. Konsekvensene av handlingene blir ofte fatale. Men at en upålitelig psykiatri skal løse rettens dilemma blir å begi seg på ville veier.
Rettferdigheten må vinne
Å la psykiatere og forsvarsadvokater definere skillelinjene mellom sykdom og galskap er å gjøre psykiatrien en bjørnetjeneste. Å skille normal fra ikke normal er like vanskelig som å trekke skillelinjer i regnbuen. Retten må fatte beslutninger på rasjonelt grunnlag og ikke la lovbrytere slippe unna, men fatte beslutninger om hvordan dette skal håndheves.
Retten må behandle folk rettferdig og medmenneskelig uten å koble dette til uvitenskapelige diagnoser. Handlinger må få konsekvenser og samfunnet må utvikle nyttige måter å rehabilitere dem som mer eller mindre bevisst begår alvorlig vold.
Å revurdere dagens praksis vil medføre nødvendige avklaringer av grenseoppganger mellom juss og psykiatri, da balansegangen ofte kan være uklar. En person som planlegger og som velger å gjennomføre dem kan ikke være utilregnelig.
***
