– Fokuser på årsakene og ikke sykeliggjør personligheten. Psykiatrierfarer Gunn Helen Kristiansen mener symptomer på psykose er et naturlig uttrykk for å påkalle empatisk bistand som kan gjenopprette og styrke vår mentale helse.
Det er den legevitenskapelige kunnskapsmodellen som dominerer psykisk helsefeltet i dag. Dens hovedteori er en antakelse om at hjernen som organ, på lik linje med kroppens andre organer, kan bli utsatt for sykdom.
Nesten alt arbeid på feltet er organisert ut fra denne tenkingen. Dette fordi ledere og spesialister er psykiatere med legeutdanning i bunn. I behandlingen ser psykiatere det som sin oppgave å bekjempe symptomer med piller og sprøyter. Det skjer ofte med tvang. Det er på grunn av makt og hierarki at legevitenskapen dominerer i alt psykisk helsearbeid. Ikke på grunn av gode resultater.
Medisin mot symptomer
Behandling med antipsykotisk medisin kan fungere som symptomlindring for noen og det er riktig at hjernen kan bli utsatt for sykdom, som Alzheimers, Parkinson, kreft, tumor eller slag. Men ut over det er legevitenskapens kunnskapsgrunnlag for usikkert for psykiske reaksjoner som følge av traumer og livskriser.
Legevitenskapen baserer sin kunnskap på prosentregning, hvor flertallet i homogene gruppestudier (stort sett menn) setter standarden for resultatet og dermed også behandling med legemidler. Psykiatere må prøve seg frem, siden de på forhånd ikke kan vite hvilke legemidler som virker og hvilke som ikke virker på den enkelte pasient.
«I behandlingen ser psykiatere det som sin oppgave å bekjempe symptomer med piller og sprøyter. Det skjer ofte med tvang»
Jeg er overbevist om at det vil gi bedre resultat å stimulere pasientenes iboende ressurser med mål om naturlig tilfriskning. Det skjer ikke i dag. Behandlingen, hvis man i det hele tatt kan kalle det behandling, er eksperimentell og styrt av tvang og makt.
Ved alvorlige symptomer er hypotesen den at hjernen er kommet i kjemisk ubalanse. Dette skal legene bøte på ved å tilføre pasientens hjerne enda flere kjemiske virkestoffer, etter tilfeldighetens metode. I dag er de fleste behandlere opplyst om at antipsykotisk medisin ikke kan kurere, medikamentene gir kun symptomlindring. For noen.
I andre tilfeller kan preparatene virke mot sin hensikt og gi næring til uro og tankekjør. Dette oppleves sterkest innenfra. Utenfra kan det se ut som om det er sykdommen som utvikler seg. Medisinutløst psykose kan lede til en diagnose og livslang lidelse.
Nesten alltid en årsak
De fleste tror at alvorlige psykiske lidelser er arvelig. Søk på internett viser at dersom begge foreldre har en schizofreni-diagnose, er det 40-50 prosent sannsynlig at også barna kan få den samme diagnosen.
Da er det lett å tro at det er sykdommen som er arvelig, men jeg mener det ikke er logisk å anta at en forvirringstilstand i tanker og følelser kan arves. Fenomenet er knyttet til en person og miljøet rundt vedkommende. Det er evnen til å tenke og føle på en bestemt måte som er arvelig. Den arvelige egenskapen utgjør i mange tilfelle en sensitiv personlighet som gjør at noen er mer sårbare for psykiske påkjenninger.
Symptomer og reaksjoner henger nesten alltid sammen med en årsak. I forvirringstilstanden kan fordekte årsakssammenhenger komme opp til overflaten. Traumet sitter løst i psykosen. Det er årsakene det bør fokuseres på i behandlingen og unngå å sykeliggjøre personligheten.
Teorien om arvelig sykdom er en forutsetning for forskning på gener. Håpet er å identifisere de genene som gir disposisjon for sinnslidelse. Målet er å kunne utvikle mer presise legemidler. Ettersom psykisk sårbarhet sannsynligvis er en kombinasjon av egenskaper, blir resultatet av forskingen farlig. De legemidler som benyttes i psykiatrien i dag virker gjennom skadevirkning og er til hinder for naturlig tilfriskning.
«De legemidler som benyttes i psykiatrien i dag virker gjennom skadevirkning og er til hinder for naturlig tilfriskning»
Mer presise legemidler vil kanskje føles lindrende for noen, men også lamme egenskaper andre setter pris på ved sin personlighet. En slik utvikling kan ikke forsvares verken faglig eller etisk.
Sykdomsteorien må forlates
En bedre kunnskapsmodell handler om å betrakte hjernen som et unikt organ som i stor grad klarer å restaurere seg selv med hjelp og støtte utenfra. Flere enn meg mener det er uheldig om sykdomsteorien får fortsette å dominere. Det vil i så fall frata faget enhver troverdighet på sikt. Særlig i forhold til den omfattende praksisen med tvangsmedisinering. Behandling i akuttpsykiatrien går kort fortalt ut på å holde folk innesperret mens blodverdiene blir fylt opp med omdiskuterte legemidler til det nivået legene vil ha. Dette er primitivt.
Mange pasienter og pårørende har ikke tro på den type behandling og heller ikke motivasjon for det. De fleste innen psykisk helse kjenner til og anerkjenner stress-sårbarhets teorien. Teorien forklarer at psykisk sykdom kan oppstå dersom pasienten utsettes for mye psykososialt stress. Hypotesen om sykdom henger dessverre fortsatt ved.
I en videreutvikling av stress-sårbarhetsmodellen handler det om psykososial overbelastning i forhold til det pasienten evner å mobilisere av motstandskraft. Denne kunnskapsmodellen er basert på litt mer krevende matte fordi det er to variabler som virker mot hverandre.
I behandlingen må stress og belastning reduseres, samtidig som pasientene får tilbud om tiltak som kan styrke selvet. Målet for behandlingen må være pasientens tilfriskning og dette vil kreve en individuell tilnærming. Traumer og påkjenninger varierer fra individ til individ, det samme gjør motstandskraft som er en personlig evne som kan styrkes. Noe av dette gjøres i behandlingen i dag, men medikamenter blir ofte gitt med argumenter om at pasienten trenger dem for å kunne nyttiggjøre seg av for eksempel samtaleterapi.
«Behandling i akuttpsykiatrien går ut på å holde folk innesperret mens blodverdiene blir fylt opp med omdiskuterte legemidler til det nivået legene vil ha»
Jeg mener det er bedre å tenke: «Møt pasienten der pasienten er!» Forventning til virksom samtaleterapi er ikke første prioritet hos en psykotisk person. Det er å få slutt på tankekjøret. Hvis hjelper følger den psykotiske i empatisk samtale kan han eller hun trykke på knapper som bremser torpedotankene.
Fornuft på rusletur
Når fornuften tar seg en rusletur slik at pasienten har mistet dømmekraften, har det gått for langt og symptomene bør tolkes som et tilslørt rop om hjelp. Jeg tror det er evolusjonen som har gitt flere av de psykoseutsatte dette genuine virkemiddelet for å påkalle bistand fra andre til å gjenopprette sin mentale helse.
Det var ofte hjemmeværende kvinner som tok seg av slektninger i psykisk krise før. Det er ofte de mest følsomme, sensitive, kreative, empatiske og samvittighetsfulle som får symptomer under press. Det er også blitt hevdet at det går en tynn grense mellom galskap og genialitet. Dette er egenskaper samfunnet trenger og som det ikke må tukles med i genene.
***
KILDE
Kristiansen, G. H., Rydheim, S. H., Thyness, E. M. (2013). Drøm i våken tilstand. Abstrakt forlag A/S.
