Psykosen, eller galskapen, er et fenomen dypt forbundet med den menneskelige eksistens. Ikke fordi den er forståelig, da var det jo ikke galskap lenger, men fordi den negerer det forståelige, det vi til daglig identifiserer som normalitet.
Kronikken ble først publisert hos Erfaringskompetanse.no, og er gjengitt med deres tillatelse.
Spørsmålet i overskriften er omtrent likelydende med det psykoterapeut Michael Warren Cornwall stilte i en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Psychosis i 2014. Han sier at han har strevd med svaret siden han selv erfarte en psykose for femti år siden, og i de siste 35 år i arbeid med psykoseplagede mennesker.
Det han imidlertid er sikker på, sier han, er at den medisinske psykiatrien tar feil – det handler ikke om biologiske sykdommer på lik linje med andre slike. Sikker er han også på at hans egen psykose (som varte i ett år) var utløst av en vanskelig livssituasjon og re-aktivering av traumatiske opplevelser som barn.
Han er også sikker på at det som reddet ham var at han slapp unna tvangsmedisinering og innleggelse fordi hans aldrende og lett svekkede bestemor med kjærlig, nådefylt omsorg gjemte ham i huset sitt – som en flyktning, en fremmed i det som var blitt en veldig fremmed verden.
Erfaringen hans er meningsfullt omsatt i psykoseenheten han nå jobber ved, der de uten tvangsmidler samler kjærlige mennesker rundt den psykotiske, og om de blir utagerende, holder rundt dem – om nødvendig i timevis, til de følelsesmessige stormene og galskapens rå energi som han sier, roer seg.
Fortellinger innenfra
Fortellingen er ikke original. Utallige autobiografier fra mennesker som har opplevd psykosen innenfra, ikke minst fra kunstnere, fra Seneca til vår egen Olav H. Hauge, gir fortellinger om dramatiske, ville, marerittaktige, opprivende og skremmende, men også vidunderlige og ekstatiske opplevelser der deres selv – det som holder oss samlet til et Jeg, vårt origo som vi til daglig tar for gitt, er splintret, på avveier eller som en kork på opprørt hav.
I litteratur og kunst handler det om hvordan pasjonene, følelsene og konfliktene mellom begjær og moral, plikt og skyld, sorg og sinne, hat og kjærlighet kan rive en person fra hverandre – hvordan livet selv forvandler mennesket til noe annet enn sitt vante selv. Galskapen fremstilles og formidles der som både gjenkjennelig og fremmed, fordi den gjelder eksistensens grunnvilkår ført til sin ytterste grense. Om vi ikke også kunne kjenne oss igjen i slike fremstillinger, ville det heller ikke ha fungert som kunst.
Psykose og eksistens
Fortellinger, ulike både i form og innhold, men likevel med følgende beskjed: psykosen, eller galskapen, er et fenomen dypt forbundet med den menneskelige eksistens. Ikke fordi den er forståelig (da var det jo ikke galskap lenger), men fordi den negerer det forståelige, det vi til daglig identifiserer som normalitet; fornuftsevne, rasjonalitet og kontroll over adferd og følelser.
En psykotisk væremåte kan altså forstås som sammenbrudd av denne sivilisasjonens ferniss; at det av ulike grunner blir for smertefullt å være i verden som et talende og ansvarlig Jeg. At det er biologiske forutsetninger og mekanismer involvert er selvsagt, men en må ikke forveksle mekanismer med fenomenet – like lite som en heftig forelskelse bør forklares med den særegne hjerneaktiviteten som er involvert.
Gjenopprette dialogen
Et slikt «innenfra-perspektiv» har i ulike varianter også vært til stede i hele psykiatriens faglige historie, men uten å få gjennomslag eller blitt gjort til grunnpremiss for hvordan vi organiserer psykisk helsevern. Om teoriene har vært ulike, har grunnsynet vært at pasienten er i en krise, i en annen bevissthetstilstand som bryter med menneskelig fellesskap, og at «metodene» måtte handle om å gjenopprette dialogen med fellesskapet – trinn for trinn til livet mestres igjen.
Dette ser også ut til å være kjernen i hva man nå på moderne vis praktiserer innenfor det som internasjonalt omtales som recovery-bevegelsen.
Tilbake til start?
Det ironiske er at det var slik det hele startet da den unge legen Philippe Pinel, etter inspirasjon fra bestyreren på avdeling St. Prix på hospitalet Bicêtre, Jean-Baptist Pussin, i 1780-årene løste lenkene og forbød alle tvangsmidler. Galskap var fornuftens sammenbrudd. De gale skulle nå behandles som mulige fornuftsvesen og med en terapi som i praksis var vennlighet, samtaler, rasjonalitet og humanisme, lesing i bibliotek og kunst i rolige, luftige og avsondrede omgivelser. Slik skulle dialogen gjenopprettes.
Philippe Pinel blir i dag ofte omtalt som psykiatrien far. Men dette var før «psykiatrien» var konstituert. Det skjer først nesten hundre år senere, i Tyskland, og da var Pinels metode glemt eller vurdert som uvitenskapelig. Mentale lidelser var egentlig somatiske lidelser – psykiatri var blitt nevrologi.
Kanskje vi må tilbake til start?
***
