En medisinsk modell kan kanskje passe perfekt dersom vi står overfor en reell sykdom. Problemet ledende norske psykiatere totalt overser, er at den medikaliserte behandlingen de tilbyr både er sykeliggjørende og skadelig.
Tidsskriftet for Den norske legeforening presenterte den 8. desember 2023 en interessant kronikk; Hva innebærer en medisinsk forståelse av psykiatrisk sykdom? Kronikken er skrevet blant annet av psykiater og professor Lars Lien, styreleder i Norsk psykiatrisk forening (NPF). Kronikken åpner med: For at alle kan få et fullverdig helsetilbud, må også faget psykiatri være tydelig til stede. Da må man vite hva moderne psykiatri er.
Motivet fremstår som prisverdig, men opplevelsen blekner når man leser avslutningen. Denne kommer jeg tilbake til.
«Moderne psykiatri» = mer av det samme?
Helhetsinntrykket avslører dessverre mer av det samme, selv om det her og der understrekes den bio-psyko-sosiale modellens betydning, og forfatterne «forsikrer» at medisinsk forståelse innebærer dette perspektivet på samme måte som i somatisk medisin, og noe som også berører eksistensielle utfordringer.
Man må stille spørsmål om forfatterne har relevant kompetanse og forståelse om livets ulike utfordringer, og om de lytter til alle brukerstemmene. I en tid hvor det ofte blir rettet konstruktiv kritikk mot dagens praksis, blir det relevant å undre om ikke moderne psykiatri bør innebære å utvikle og være nysgjerrig på en annerledes praksis.
Eller skal man til tross for alle stemmene fra brukerorganisasjonene og erfaringskompetansen fortsette med mer av det samme: mer diagnostikk og piller?
Å lese kronikken er både nedslående og trist. Da forfatterne gjennomgående kobler forståelsen til somatikken, avspeiler dette at diagnostikk og medikalisering skal være en naturlig del av psykiatrien.
Til tross for at kronikken viser til psykiske og sosiale aspekter, skinner det gjennom at det biologiske perspektivet tildeles en dominerende posisjon.
«Hva med psykiatriens egen evidens? De har jo til dags dato ikke motbevist diagnosenes manglende gyldighet.»
Ingen undring over motstemmene
Forfatterne skriver at det er vanskelig å ikke forholde seg til at det mentale har sitt opphav i hjernen, og at hjernen er et organ som består av de samme biologiske komponentene som resten av kroppen. Belastninger over tid vil endre hjernen og skade cellene. De mener derfor det er relevant å tenke mentale belastninger på samme måte som somatiske belastninger, og at det derfor blir naturlig å omtale alvorlige mentale lidelser som sykdom som det er naturlig for leger å beskjeftige seg med. Forfatterne mener at leger har en nøkkelrolle i utviklingen av psykoterapeutiske tilnærminger og at dette faller naturlig under legens ansvarsområde.
Dette avslører en faglig maktarroganse fra Norsk psykiatrisk forening og en total ignoranse av internasjonale anbefalinger. Kronikken fremmer ikke en eneste undring rundt det mange av motstemmene hevder, at pillene påvirker og ødelegger hjernen og gir alvorlige senskader.
Videre påstås det at psykososiale belastninger gir organiske endringer i hjernen og at mekanismene ikke er vesensforskjellig fra det som rammer resten av kroppen. Men, samtidig hevder forfatterne at det er viktig å skille reaksjoner fra livets vanlige svingninger og utfordringer fra sykdom. Hva mener kronikken egentlig om psykisk sykdom – hvor starter den og hvor slutter den? Man tvinges nesten til å tro at dette er en bevisst tåkelegging.
Tar for gitt en kjemisk ubalanse
Ut fra kronikken representerer og tror forfatterne på en psykiatri som skyldes avvik i hjernen, der piller korrigerer denne kjemiske ubalansen. Fra annet faglig hold advares om at psykofarmaka er et syntetisk stoff som påvirker signalstoffene i hjernen, og at medikamentet har psykoaktiv effekt som ikke bare påvirker følelser og tankevirksomhet, men hele kroppen og ditt liv. I tillegg forstyrrer pillene kroppens naturlige reaksjoner.
Det er påfallende at det ikke stilles spørsmål ved forståelsen av den påståtte kjemiske ubalansen, en sammenheng som til dags dato ikke er vitenskapelig bevist, eller til dokumentasjonen om medikamentenes manglende effekt på underliggende årsaker. Det hadde vært nyttig med en refleksjon rundt sykdomsmodellen og den medikamentsentrerte modellen.
Kronikken gir ikke rom for brukerstemmer eller annerledes tenkning. Forfatterne representerer en verden som samsvarer lite med pasientenes verden. De lytter dessverre lite til de som har skoene på. Det som er skremmende er at ikke leder av NPF ser dette som en sentral problemstilling.
Snever forståelse av sammenhenger
Kronikken avslutter med: Vi mener at den medisinske modellen passer perfekt til å forstå og ivareta de ulike aspektene av mental helse og psykiatrisk sykdom.
I referatet fra Mad in Norway-seminaret 2023 uttrykker en tidligere pasient at ingen ting kan gjøre deg mer mentalt syk enn psykiatriske medikamenter. Anders Sørensen, som er utdannet psykolog med doktorgrad i nedtrapping av psykiatriske medikamenter, uttalte på seminaret at medikamentene i seg selv ikke fjerner den underliggende årsaken til plagene, men kan dempe vonde tanker og følelser. Dette er de samme tanker og følelser psykoterapeuten og pasienten sammen skal jobbe med for å få tak i de underliggende problemene.
I den psykiatriske praksis Lien representerer tenker de ikke på denne måten. De ser dette som sykdom, hvor piller representerer et førstevalg.
Ifølge vitnesbyrd fra seminaret uttrykker brukere at pillene etter hvert blir mer en del av problemet enn av løsningen. Det er derfor synd at toneangivende psykiatere viser negativitet til de få medikamentfrie tilbudene som pasientene opplever som nyttige. Den dominerende praksis avviser lettvint erfaringskompetansen og etterlyser evidens.
Hva med deres egen evidens? De har jo til dags dato ikke motbevist diagnosenes manglende gyldighet, eller påvist psykiske lidelsers sammenheng med biologiske faktorer.
Konklusjonen må være at «moderne psykiatri» ikke evner å stille de rette spørsmålene for å kunne løse det raskest økende helseproblemet i vår tid. Når man har en biomedisinsk forståelse av et komplekst samfunnsproblem, er det ikke lett å se dette som noe annet enn et individuelt anliggende.
Det er synd vi ikke har politikere som stiller kritiske spørsmål til helsemyndigheter og fagfeltet. Med sin taushet opprettholder politikerne dagens situasjon med en praksis av økende medikalisering og psykologisering.
At helseminister Kjerkol vil legge ned dagens tilbud om medikamentfri behandling oppleves meningsløs og opprørende. På den annen side er det også interessant. Hva eller hvem lytter hun til og hva er hennes epistemologi – eller hvordan vet hun det hun vet? Her burde debatten starte.
***
