Rapporten «Forenkle og forbedre» kommer ikke til å bevege psykisk helsefeltet en millimeter i positiv retning. Tvert imot, den befester det som vi allerede vet ikke fungerer.
Begrepet «same shit, new wrapping» har vel aldri vært så treffende som etter at Helse- og omsorgsdepartementet lanserte rapporten «Forenkle og forbedre» den 15. september.
Rapporten fra den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen inneholder forslag til hvordan psykisk helsevern kan organiseres slik at pasientene får rask tilgang på riktig kompetanse og effektiv behandling av god kvalitet.
Etter å ha lest rapporten er det ingen tvil om at her er det mange ord, men nærmest ingen nye tanker.
Det var også det de fleste av oss forventet, siden mandatet i utgangspunktet la opp til mer av det samme som vi har fra før, bare litt «bedre». Allerede i fjor kom det kritikk i en kronikk i Morgenbladet 15.12.2022 under tittelen «Regjeringens utdaterte forståelse av psykisk helse».
Kronikken påpeker at ekspertutvalgets mandat bygger på en medisinsk forståelse av psykiske utfordringer, hvor løsningen er at spesifikke lidelser behandles med spesifikke metoder. Men både FN og WHO ber om en fundamental endring i retning av en psykososial grunnforståelse innen psykisk helsefeltet.
En fundamental endring betyr at vi må bevege oss bort fra sykdomsmodellen og mot en humanistisk, relasjonell og kontekstuell tilnærming. Systemteori, heller enn lineære løsninger må legges til grunn, og mennesker må forstås som komplekse vesener.
Rapporten unnlater å overhode nevne eller berøre at det finnes andre måter å forstå menneskelige problemer enn det diagnosebaserte tankesettet.
I rapporten står diagnosene, metodene og ekspertene i sentrum. Problemer skal utredes og kartlegges, for så å løses ut fra ekspertenes retningslinjer. Noen diagnoser fremheves og vies større plass i rapporten. Anbefalingene er lineære og hierarkiske, der de mest spesialiserte spesialistene skal ta seg av de mest alvorlige «lidelsene».
Språket i rapporten er konsekvent medisinsk. Et eksempel: Det foreslås at man oppretter kommunale gruppetilbud og tilgang på selvhjelpsverktøy for personer som har symptomer på ADHD. Altså, det er symptomene som utløser tiltaket, selv om vi vet at slike symptomer kan ha helt ulike årsaker fra person til person. Dette tankesettet er gjennomgående i hele rapporten.
Rapporten er også gjennomsyret av den styringsformen som vi kaller New Public Management (NPM), og som har dominert vårt offentlige system de siste tiårene.
Jeg tviler ikke på at utvalget, da de valgte den forførende tittelen «Forenkle og forbedre», hadde et ønske om å forenkle, men som vi så ofte ser så skjer det motsatte. Selv om målet med NPM i sin tid var å skape mer effektive og bedre tjenester, har det ført til et omfattende system av kontroll, dokumentasjonskrav og resultatstyring som har vært vanskelig å temme.
Dette er et fenomen som på engelsk kalles mushrooming. Det er en metafor som refererer til soppsporer som ukontrollerbart sprer seg på skogbunnen, og som det er vanskelig å bli kvitt.
Noe av årsaken kan være at ansatte i det offentlige gjennom flere tiår med NPM tar i bruk de virkemidlene de kjenner, nemlig styring gjennom retningslinjer og kontroll.
Det gjør også forfatterne i rapporten når de foreslår flere diagnosebaserte retningslinjer og mer rapportering. Forenklingene som foreslås er administrative, men hviler på et NPM-tankesett og vil derfor antageligvis ikke utgjøre noen vesentlig forskjell. Rapporten utfordrer verken NPM eller den medisinske modellen, som jeg mener er hovedårsakene til de problemene vi har i psykisk helsevern i dag.
Å endre tankesett krever mot. Det innebærer at man må bevege seg på ukjent farvann, gi slipp på det man tidligere har trodd sterkt på, for å gi rom for nye ideer og tanker.
Rapporten foreslår endringer innenfor systemet, men systemet forblir det samme. En slik type endring vil ikke gjøre noe med selve problemet, tvert imot kan en slik type løsning etter hvert bli selve problemet. Det vi trenger, er at vi endrer selve spillereglene, lager nye rammer og spiller spillet annerledes. Vi må endre premissene.
Vi har aldri tidligere i historien sykeliggjort barn så mye som den generasjonen som vokser opp nå. Vi har aldri tidligere i historien sykeliggjort folk så mye som vi gjør nå. Med denne rapporten kommer vi til å fortsette med det.
Den kommer ikke til å bevege feltet en millimeter i positiv retning, tvert imot, den befester det som vi allerede vet ikke fungerer.
Å tro at mer av det samme skal gi andre resultater, ja, er det ikke det som er selve definisjonen på galskap?
