Verdensdagen for psykisk helse er 10. oktober, men i Norge finner det gjerne sted markeringer i perioden 20. september til 20. oktober.
I 2023 er temaet for Verdensdagen for psykisk helse: «Vi trenger å høre til. Lag plass!»
En universell menneskerett
De siste årene har det til og fra vært litt debatt om de norske temaene for Verdensdagen for psykisk helse. Et poeng som har vært trukket fram, er at temaene er ganske like fra år til år, og også ganske tannløse, sammenliknet med det internasjonale temaet som velges hvert år.
Årets internasjonale tema, slik jeg finner det på en engelsk nettside, er, oversatt til norsk: «Mental Helse er en universell menneskerettighet».
Joda, man kan saktens være enig i at den engelske varianten går litt mer rett på sak.
Lag plass!
Det passer for så vidt godt sammen med de vinklingene jeg har hatt når jeg har holdt foredrag i verdensdagsammenheng de tre siste årene. Jeg har blant annet trukket fram fysisk funksjonshemmede som en gruppe som har kommet mye lenger enn oss med psykososiale funksjonsnedsettelser når det gjelder å stille krav til universell utforming, tilgjengelighet, likestilling, tilrettelegging, assistanse, og så videre.
Samtidig er det jo slik at den andre delen av det norske temaet i år: «Lag plass!», i hvert fall om vi setter et utropstegn bak, fremstår som et klart krav til flertallet, til de som sitter med makten, til de kuleste i vennegjengen i friminuttet på skolen, eller til de som alltid snakker høyest, oftest og mest skråsikkert i lunsjen på jobben.
Folk med psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser har alt for lenge stått med lua i hånda og funnet seg i at det samme samfunnet som har påført dem skade og skam, også mener at det er den enkelte funksjonshemmede som selv må endre seg og forsøke å finne seg en plass i de eksisterende strukturene.
Det er derfor flott hvis vi nå omsider kan rope ut, som et krav: Lag plass, også til oss!
En av fem opplever diskriminering
På nettsidene til Verdensdagen finner vi hvert år en utdyping av årets tema. Her er noen smakebiter:
-Å omgi oss med mennesker som tåler følelsene våre, virker beskyttende mot langvarig stress og angst.
-En av fem i Norge opplever diskriminering på bakgrunn av sykdom, kjønn, alder, etnisk opprinnelse eller seksuell identitet. Er arbeidslivet, skolen, idrettslaget, nabolaget og vennegjengen blitt arenaer kun for de som passer inn i malen?
-En studie fra OsloMet viste at personer som er åpne om psykiske helseutfordringer i en jobbsøknad fikk 27 prosent færre innkallinger til intervju enn andre kandidater med lik utdanning og erfaring.
-En annen studie fra samme forskningsprosjekt viste at hver tredje arbeidsgiver er usikker på om arbeidstakere med en funksjonsnedsettelse er en like stor ressurs som andre.
Aktiv inkludering
-Meningsfulle møteplasser er viktige for å motvirke ensomhet. Men du blir ikke automatisk mindre ensom av å bare bli invitert inn i et fellesskap. Fellesskapet må også se deg og akseptere deg for den du er.
-Årets kampanje oppfordrer til å jobbe for at de viktigste møteplassene våre blir aktivt inkluderende og reduserer avstanden mellom oss. Det handler både om hvem vi inviterer inn, og hvordan vi snakker til og om hverandre, enten vi møtes på jobb, skolen, i nærmiljøet eller på internett.
Så langt Verdensdagens presentasjon av temaet.
Doktorgrad på tilhørighet
Randi Semb er sosiolog og forsker på feltet for psykososial helse. Hun tok sin doktorgrad på nettopp temaet tilhørighet. Jeg har spurt henne om hun har noen kommentarer til dagens tekst.
Hun sier:
-Det finnes flere former for tilhørighet. Slik Verdensdagen presenterer det, faller nok årets tema mest inn under det vi kaller «sosial tilhørighet». Men man kan også ha tilhørighet til religion, til steder, til dyr, til kunst og kultur og til politiske bevegelser.
-For å oppleve tilhørighet er det to betingelser som må være til stede: For det første: Personen må selv ønske å være en del av noe å identifisere seg med, noe å passe inn i. For det andre: Personen må bli møtt med anerkjennelse og verdsetting av det fellesskapet som hun ønsker å være en del av.
Utvikle standarder
-Mange unge faller utenfor utdanning og arbeidsliv. Å få dem «om bord» igjen før prosessen har nådd for langt, og avstanden til majoritetssamfunnet er blitt for stor, er et politisk satsningsområde.
-Unge voksne med rus- og psykisk helseproblemer, som er den gruppen jeg har intervjuet, ønsker det samme livet som andre unge voksne i nærmiljøet lever. For at vi skal få til det, bør det utvikles noen «standarder» for rimelig tilrettelegging.
Videre fra fromme ønsker
Jeg synes både Verdensdagens nettside og Randi Sembs kommentarer inneholder mye viktig tankegods. Vi må gjøre møteplassene våre, enten vi snakker om barnehagen, skolen eller arbeidslivet, dagsenteret, eldresenteret eller arbeidsmarkedsbedriften, åpnere og mer inkluderende.
Vi må komme oss videre fra fromme ønsker og store ord til tydelige og forpliktende standarder. Dersom vi kunne ta en dugnad på dette, tror jeg vi ville kunne komme et langt steg videre.
Dette kunne ha vært et passende sted å avslutte dette innlegget.
Det er nemlig tradisjon for at vi tenker at det er en gruppe som er innenfor og en gruppe som er utenfor, og at det er den «vellykkede» gruppa, altså de som er innenfor, som må skjerpe seg og åpne opp for de som står utenfor.
Det er selvfølgelig både viktig og riktig å stille krav til de som har makt og posisjoner og som litt for ofte tar makta for gitt, men vi kan fort miste en del problemer av syne om vi har en for enkel analyse.
Vi må skjerpe blikket
På begynnelsen av 2010-tallet ble jeg bedt av sosiologforeningen på Sørlandet om å holde en innledning til en film som ble vist på Cinemateket i Kristiansand. Det var, slik jeg husker det, en fransk film om en mann som fikk problemer med å beholde jobben.
Jeg tror det var det oppdraget som virkelig fikk meg til å tenke at vi må skjerpe blikket vårt og analysene våre når vi, ofte litt for overfladisk, snakker om «innenforskap» og «utenforskap».
I noen sammenhenger kan det nok iblant gi mening å bruke en slik todeling. Men i møte med enkeltmennesker må vi supplere med mer finmaskede kategorier, slik jeg forsøkte å gjøre i innlegget jeg holdt i forbindelse med filmen i Kristiansand.
Der foreslo jeg følgende kategorier, eller kanskje det er riktigere å si, følgende posisjoner, knyttet til arbeid:
Den første (og innerste) sirkelen
I den første sirkelen finner vi dem som står inne og kikker inn. Med det mener jeg den gruppen som har det meste på plass, som alltid har trivdes på jobb, som finner arbeidet meningsfullt, passe utfordrende og passe trygt, som sover godt om natta, som sjelden er borte fra jobb, som plystrer på vei til jobben hver morgen, og som lever like mye for å jobbe som de jobber for å leve.
Den andre sirkelen
I sirkelen utenfor står det noen som er inne og kikker ut. Menneskene i denne gruppa har også identitet knyttet til arbeid, men de har, i kortere eller lengre tid, tenkt og følt at det koster så mye å være i jobb at det ikke er sikkert at de klarer å være her i morgen, eller til høsten, eller neste år. Alt er ikke slik det burde være. Det kan ligge en krise og vente rundt neste sving. Noen klarer seg kanskje ved å skifte jobb, mens andre står i fare for å falle ut av arbeidslivet, for kortere eller lengre tid.
Den tredje sirkelen
I den tredje sirkelen finner vi dem som står ute og kikker inn. Dette er nok den gruppa som både Verdensdagen og Randi Semb er mest opptatt av. Dette er mennesker som ennå ikke har klart å finne sterk tilhørighet til arbeidslivet, men som savner denne typen tilhørighet. Mange har hull i CV-en, mens andre knapt har rukket å opprettet en CV ennå.
Den fjerde (og ytterste) sirkelen
I den fjerde sirkelen møter vi dem som står utenfor og kikker ut. Her er det virkelig fare på ferde. Her snakker vi om fenomener som fattigdom, overdoser, selvmord, vedvarende psykososiale problemer, lange fengselsopphold eller bostedsløshet. For mange i denne gruppa vil det være mye som må på plass før man eventuelt vender seg mot arbeidslivet.
Amerikansk bostedsløshet og norsk nyfattigdom
Et inkluderende samfunn må ha strategier og standarder for hver av de fire sirklene. Vi vet, ikke minst fra USA, hvor velferdsnettet er langt mer grovmasket enn i Norge, at veien fra den innerste til den ytterste sirkelen kan være overraskende kort.
Jeg har opp gjennom årene sett flere intervjuer med amerikanske bostedsløse som kan fortelle at de for kort tid siden hadde det meste på stell, men så mistet de jobben, ble skilt eller ble avhengige av smertestillende medisiner på grunn av en arbeidsulykke, og så var veien foruroligende kort til et liv i den ytterste sirkelen.
Vi er heldigvis ikke helt her i Norge ennå, men intervjuene med norske borgere i kø for matutdeling de siste par årene viser dessverre tendenser til at noe liknende kan være tett på å skje her på berget også.
Øyekontakt
Både de som står inne og kikker ut, de som står ute og kikker inn, og de som står ute og kikker ut, befinner seg i vanskelige posisjoner og trenger hjelp og støtte, ikke minst fra de som befinner seg i den innerste sirkelen, de som vanligvis ikke trenger å bekymre seg om noe som helst, men som med fordel kunne være mer sensitive for hvordan andre har det.
I et inkluderingsperspektiv må vi forsøke å hindre at både våre egne og andres blikk beveger seg ut av fellesarealene, samtidig som vi må forsøke å få øyekontakt med dem som allerede har vendt seg bort.
-Vi trenger å høre til. Lag plass!
