Bokomtale:
Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. En lærebok for terapeuter og veiledere.
Av Anne Hilde Vassbø Hagen, Bente Austbø, Vanja Hjelmseth og Joanne Dolhanty.
Gyldendal, 2019
Det kan kanskje virke underlig å omtale en lærebok om foreldreveiledning på en nettside som Mad in Norway. Det er jo nok å ta av innen kritisk litteratur om psykiatrisk behandling og legemiddelindustrien. Jeg får snakke for meg selv, men noen ganger kan jeg trenge en pause fra det som ikke fungerer, som vi trenger å kritisere. Noen ganger kan det være godt å gi oppmerksomhet til det vi kanskje kan kalle de gode alternativene; tankegods om hvordan møte psykisk strev og ikke minst forebygge at dette oppstår. Dette kan være idéer som ikke åpent utfordrer den medisinske modellen, men som like fullt bygger på andre forståelser av det å være menneske og å streve, som vi mennesker tidvis gjør i livene våre.
I min jobb der jeg til daglig møter ungdommer med ulike typer og grader av livssmerte og problemer, blir det så tydelig hvordan oppvekstforhold både kan utgjøre årsaker, og i beste fall også løsninger, på de følelsesmessige flokene ungdommene baler med. Kanskje er det nærheten i tid mellom årsak og virkning som gjør det så tydelig hvordan ungdommene preges av den konteksten de vokser opp i; av samfunnet, av trender og tenkemåter i vår tid, av skolen, og ikke minst av forholdet til de nære omsorgspersonene sine.
Jeg vet nesten ikke om noe mer hjerteskjærende enn å høre ungdom fortelle om traumer som enten er pågående eller relativt nylige i og med deres unge alder; om å ikke ha blitt sett eller forstått eller tatt hensyn til, og ofte om å føle skyld og ansvar overfor sine egne omsorgspersoner. Jeg tar meg mange ganger i å tenke at om vi bare på et tidligere tidspunkt hadde klart å hjelpe denne ungdommen til å få det bedre hjemme, om vi hadde klart å hjelpe foreldrene til å håndtere sine egne vansker, til å forstå og hjelpe sine egne barn, til å si unnskyld; noen ganger hjelpe barna til å få en annen omsorgssituasjon – om vi bare hadde gjort mer, tidligere – så kunne denne ungdommen sluppet mye psykisk smerte videre inn i voksenlivet. Kanskje sluppet år i terapi, eller enda viktigere: sluppet forsøk på å få hjelp som ikke førte fram, som i verste fall førte til enda større vansker med å få et godt liv.
Å gi familier hjelp som virker
Det er derfor et mysterium for meg at vi ikke makter å gi mer og bedre hjelp til barn og familier enn det vi gjør idag. At vi, til tross for gode enkeltpersoner og enkelthistorier, har et barnevern som kritiseres og har store problemer med tillit fra befolkningen. At vi har et psykisk helsevern for barn og unge som i så stor grad bruker ressursene på utredning og diagnostisering heller enn å jobbe med barnets kontekst. Årsakene til at systemene fungerer som de gjør er grundig diskutert andre steder, men noe av forklaringen er kanskje at vi som samfunn har lett for å ty til det som framstår enklest og minst ressurskrevende.
Forebyggende tiltak kan være vanskelig å påvise effekten av, og det er mange som trenger hjelp, helst raskt. Å skulle endre på barns skolehverdag, for ikke å snakke om å forsøke å endre samfunnets forventninger, idealer og press, er naturligvis mye å gape over. Å jobbe med omsorgspersoners evne til å ta vare på barna sine kan unektelig også være komplisert og tidkrevende, særlig hvis arbeidet skal gå i dybden og virkelig gjøre en forskjell, men likevel er dette kanskje mer håndgripelig. Så er ikke nettopp dette et område hvor vi burde sette inn det vi kan, når omsorgspersoner og familier er tilgjengelige for å gis hjelp? Men selv om vi har familievernkontor, familiehus og også BUP-terapeuter som bruker tid på arbeid med foreldre, er mitt inntrykk at godt og grundig arbeid med omsorgspersoner gjøres i alt for liten grad.
Jeg mener også å se at vi som jobber med barn, unge og deres omsorgspersoner, noen ganger opplever å være i beit for måter å jobbe på som går utover det å lytte og gi råd. Kanskje er vi redde for å miste foreldrenes tillit ved å adressere betydningen, og dermed også ansvaret, de har for eventuelle følelsesmessige vansker hos barna. Kanskje frykter vi å nøre opp under sterke følelser og bidra til flere konflikter og dårligere samspill enn det var i utgangspunktet.
Boka «Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre» gir en innføring i en såkalt foreldreveiledningsmetode, som altså er én av mange måter å hjelpe familier på. Metoden er sprunget ut av terapiretningen emosjonsfokusert terapi, og er grunnlagt av en av forfatterne, Joanne Dolhanty. De andre forfatterne er også profilerte psykologer innen denne retningen. Mangt kan sies om markedsføring av nye terapiretninger som hevder å være noe spesielt og bedre enn annen terapi, og som blir en inntektskilde for dens representanter gjennom kursvirksomhet og private behandlingstilbud. Denne bokomtalen er da heller ikke ment å bli et festskrift for emosjonsfokusert terapi eller foreldreveiledning. Likevel har jeg lyst til å trekke fram denne boka og denne måten å tenke om det å gi hjelp til familier. Det handler både om den på mange måter enkle metoden som blir beskrevet, som samtidig framstår både dyptgående og uredd i å adressere mulige årsaker og opprettholdende faktorer for følelsesmessige vansker hos barn og unge. Det handler også om det grunnleggende menneskesynet og verdisynet som ligger under denne metoden, som vi nå skal se litt nærmere på.
En humanistisk tilnærming
I introduksjonen til «Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre» går det fram at denne veiledningsmetoden, i likhet med emosjonsfokusert terapi, plasserer seg i en humanistisk tradisjon. Særlig sterke røtter har den til Carl Rogers og hans klientsentrerte terapi, som vektla empati, autentisitet og ubetinget aksept fra terapeuten. (For spesielt interesserte anbefales klassikeren «On Becoming a Person» av Carl Rogers.) Den humanistiske psykologien har som grunnsyn at mennesket er iboende godt, men at påvirkning fra omgivelsene kan få følelser til å stivne i mønstre som fører til psykisk smerte og hindrer oss i å leve ut vårt fulle potensiale. Når vi da trenger hjelp til å løsne opp i disse mønstrene, er terapeutens tro på klientens ressurser og muligheter avgjørende.
Det er ikke til å legge skjul på at denne bokanmelderen føler seg hjemme i den humanistiske psykologien og dens verdier. Da blir det også, for meg, sympatisk at forfatterne av «Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre» så tydelig bekjenner seg til et slikt verdisyn. Og dette er ikke bare på grunn av verdiene i seg selv, men også fordi det er uvant å se en slik redegjørelse for verdisyn i en tid der terapi påberoper seg å være «hard science», og der ulike retninger gjerne slår hverandre i hodet med forskningsresultater. Å tilkjennegi hvilke verdier man bygger på, sier noe om at man som fagperson har tenkt over, og tatt noen valg om hvordan man synes det er riktig å møte sine medmennesker, heller enn å bare vise til hva forskningen sier. Det gjør det også lettere for leseren, og kanskje også for den som vurderer å søke terapi eller veiledning, å ta stilling til disse verdiene. Kanskje kan vi si at det å tilkjennegi sitt verdisyn i seg selv er en verdi, som mange terapiretninger og terapeuter med fordel kunne hegnet mer om.
Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre (EFST) beskrives videre som «transdiagnostisk», der man tenker seg at «de samme underliggende faktorene kan gi seg utslag i ulike symptomer og lidelser». Her kunne jeg ønsket meg at forfatterne gikk inn i en diskusjon om medisinske begreper som «symptomer» og «lidelser», noe de altså ikke gjør, til tross for at følelsesmessig smerte og strev i boka gjennomgående beskrives som reaksjoner på livsomstendigheter, og ikke som sykdom. Boka inneholder generelt lite kritikk av andre metoder og tenkemåter. Det vites ikke om dette er et bevisst valg, og det kanskje kan det virke litt unnvikende. Men kanskje er det et strategisk valg for ikke å framstå som en «alternativ» metode eller risikere å legge seg ut med representanter for mer etablerte behandlingsmetoder. Det kan likevel være fristende å lese boka som en implisitt kritikk av andre syn på psykiske problemer som den medisinske modellen, der man gjerne vil være mindre opptatt av meningen bak «den psykiske lidelsen». Det ville vært spennende å få høre forfatternes tanker om dette.
Utfordrende følelsesarbeid
Etter introduksjonen hvor vi blir nokså kortfattet presentert for teoretisk bakgrunn og verdigrunnlag, beskriver de neste kapitlene de viktigste konseptene og arbeidsmåtene i EFST, som for eksempel «empatisk validering» (å møte følelser på en bekreftende og anerkjennende måte) og såkalte følefeller («det som skjer når vi som foreldre ikke klarer å være der for barnet fordi vi blir fanget av egne følelser»). Forsøksvis kan vi si det slik at veiledningsmetoden handler om å hjelpe foreldre til å se barnas følelser, bekrefte, trøste og være til stede.
Det vil ikke være mulig her å gi en utførlig beskrivelse av arbeidsmetoden i EFST, men et sentralt virkemiddel som må nevnes er såkalt stolarbeid. Kort kan dette forklares som at man oppfordres til å se for seg en annen (i dette tilfellet ofte barnet) i en annen stol, for deretter å sette seg over i stolen og forestille seg å være den andre. Videre kan terapeuten legge til rette for en type rollespill der man snakker til den andre og, når man bytter stol, snakker som den andre. På denne måten hjelpes forelderen til å få tak i hva som kan være barnets underliggende følelser, og øver på å møte disse følelsene på en empatisk og bekreftende måte. Boka inneholder flere sitater fra foreldre som gir uttrykk for at dette har vært en langt mer praktisk måte å jobbe med følelser på enn de har opplevd i annen veiledning, og at denne metoden både har vært mer utfordrende og nyttigere.
Den vanskelige skylden
Et annet viktig element i EFST som det også gis en utførlig beskrivelse av – i grunnen en slags oppskrift på – er reparasjon. Nettopp spørsmålet om skyld og ansvar kan være så betent og vanskelig å adressere, og kanskje fristende for mange terapeuter å gå utenom, for å holde på alliansen med foreldrene. Og her kan kanskje diagnoser og biologiske forklaringsmodeller være lette å ty til både for terapeut og foreldre. Jeg husker godt første gang jeg hørte psykologen og forskeren John Read snakke om schizofreni-diagnosen og hvordan biologiske forklaringsmodeller ofte kan være lettende for pårørende å få høre om; at slike forklaringer så å si kan frikjenne foreldrene den skyld og skam de måtte føle for kanskje å ha bidratt til barnets vansker. Men det er faktisk en fornærmelse mot foreldre, mente Read, å hevde at de ikke har hatt noen påvirkning på sine barn.
I EFST snakker man derimot om å utnytte foreldres skyldfølelse «som drivstoff til helbredelse», og om å hjelpe foreldrene med å ta på seg «radikalt ansvar» for det som er blitt galt for barnet. Dette framstilles riktignok ikke som noe selvsagt eller enkelt. Man går blant annet inn på hvordan man som terapeut må være forberedt på at slike prosesser kan rippe opp i omsorgspersoners egne emosjonelle sår, og hvordan unnskyldninger kan vekke sinne og sterke følelser hos barnet. Likevel står forfatterne fast på viktigheten av slike reparasjoner, og på at ansvaret ligger hos omsorgspersonen. Som leser holder jeg nesten pusten gjennom disse delene av boka, der man kan ane spenningen i lufta når foreldrene skal presenteres for idéen om radikalt ansvar, og selv skal gjøre seg sårbare ved å bekjenne dette overfor barnet, med de følelsesmessige reaksjoner og potensielt forløsende effekter det kan få.
Det kan kanskje virke naivt når forfatterne hevder at det aldri er for sent å si unnskyld, og sannsynligvis vil ikke slike reparasjonsforsøk alltid ha ønsket virkning. Det er imidlertid noe med forfatternes urokkelige standpunkt her som inngir tillit. Når de beskriver hvordan elementer fra slik reparasjon er blitt brukt med godt voksne foreldre som har ønsket å jobbe med forholdet til voksne barn, og ikke minst overfor foreldre som er blitt fratatt omsorgen for sine barn, forstår vi at man ikke er ute etter lettvinte solskinnshistorier. Heller handler det om å legge et grunnlag for at barnet, uansett alder, etter hvert skal kunne romme og forstå sine egne reaksjoner som tillatte, logiske og meningsfulle. Ideelt sett vil reparasjonen også kunne gi bedre kvalitet på samvær mellom barn og foreldre, og føre til emosjonell heling hos barnet. Og paradoksalt nok viser forfatterne også til hvordan slike reparasjoner, i beste fall, også kan føre til emosjonell heling hos foreldrene, når de ikke lenger trenger å kjempe mot egen skyldfølelse.
Jordnært og allmennmenneskelig
At følelser og reaksjoner alltid har en mening, er et standpunkt forfatterne er trofaste mot gjennom hele boka. I et eget avsnitt tar forfatterne for seg det de kaller «instrumentelle følelser», altså å utvise følelser som ikke framstår som ekte, og som virker å et mål om å oppnå noe. Forfatterne forklarer på en liketil måte hvordan man som barn kan ha lært at det var dette som måtte til for å få dekket behovene sine, og at det da gjelder å være oppmerksom nettopp på disse underliggende behovene i møte med slike følelser. En slik tilnærming til dette fenomenet er en god motvekt til hva man ellers kan høre i hjelpeapparatet om ungdom som «forsøker å manipulere for å få det som de vil». Igjen hjelper forfatterne oss med å ta barnets perspektiv, og se at atferd og følelsesuttrykk har en årsak og en betydning.
En slik jordnær og allmennmenneskelig forklaringsstil er betegnende for boka, som også er ført i et relativt enkelt språk (nesten på grensen til barnlig noen ganger, der for eksempel ulike omsorgsstiler har fått navn som «Neshornet» og «Delfinen»). Denne stilen er i tråd med den humanistiske tradisjonen, der likeverdigheten mellom hjelper og hjelpemottaker er så sentral. Forfatterne gjør da også et poeng av å bruke eksempler fra eget liv og egne erfaringer fra foreldrerollen, der de viser seg som feilbarlige og sårbare mennesker. Man kan få inntrykk av at de har ønsket å unngå å legge fram EFST som nok en metode der en ekspert med spesialkunnskap skal «reparere» en person som det er noe galt med. Likevel kommer vi nok ikke utenom at også denne retningen, med sine mange begreper om følelsesmessige mekanismer, vil kunne framstå som psykologiserende, og kanskje fremmed for mange omsorgspersoner som ikke er vant til å tenke i disse banene. Og kanskje kan det være en risiko for at forfatterne og terapeutene, ved sine bestrebelser på å framstå som medmenneskelige, kan tilsløre den maktforskjell det nødvendigvis vil være mellom terapeut og klient, eller mellom veileder og foreldre. Overordnet gir imidlertid det enkle språket og de pedagogiske forklaringene et sympatisk inntrykk, og gjør det lett å følge forfatternes tankegang.
Forfattere med integritet
I en tid der psykologien forsøker å låne legitimitet fra medisinen og psykiatriske diagnoser gjerne omtales som om de skulle være årsaksforklaringer på barn og unges følelser og handlinger, er det fortrøstningsfullt å lese en bok som «Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre». Forfatternes stødighet og integritet får meg til å ville lene meg på dem i vanskelige saker, der systemene rundt en ungdom gjerne er opprådde og roper på enkle forklaringer og løsninger. Forfatterne framstår ufravikelig på barnets side, men samtidig også på foreldrenes side i deres strev med å være nettopp gode omsorgspersoner. De makter å adressere spørsmålet om ansvar og skyld på en liketil og direkte måte, men uten å demonisere, diagnostisere eller fremmedgjøre foreldrene. At de også våger seg inn i et felt som barnevern og foreldre som har mistet omsorg for sine barn, vekker tanker om at de faktisk navigerer etter de verdiene de selv beskriver. At de ser viktigheten av å hjelpe foreldre til å hjelpe sine barn, og ser potensiale og muligheter også i utenfra sett svært utfordrende og kanskje håpløse situasjoner.
Boka er, som undertittelen sier, en lærebok for terapeuter og veiledere, og vil utvilsomt ha størst nytteverdi for disse. Den kan likevel leses av alle med interesse for temaene som tas opp. For undertegnede ble det, like mye som en nyttig lærebok, en bok til trøst, inspirasjon og håp. EFST bør ikke rulles ut som en universal-løsning for alle familier som strever, for familier er forskjellige. Men om noe av motet, direktheten og troen på mennesket som denne boka målbærer kunne bli mer utbredt i tjenestene våre, ville det etter denne anmelders mening være et skritt i riktig retning.
