– God hjelp er å vere til stades som medmenneske i ei forståing der symptoma kan vere det språket kroppen har. Medisineringa kan være med på å forsterke problema, seier erfarer Viviann Karlsbakk.
Då eg begynte å tenke rundt temaet Eigenskapar og ferdigheiter ved ein god hjelpar, blei det tydeleg at det både handlar om møter med enkeltmenneske, men også om møtet med psykiatrien som system. Den biomedisinske modellen – eller sjukdomsmodellen – ligg til grunn for korleis menneske som strevar med psykiske helseutfordringar blir møtt, forstått, og kva behandling dei får.
Det er meg det er noko feil med
Då eg kom inn i systemet psykiatrien som ung, skjøna eg at dei meinte det var noko feil med meg. Den fortellinga om meg som menneske, diagnosane og behandlinga, førte meg meir og meir på ville vegar. Den gjorde at eg mista meg sjølv meir og meir.
I tillegg bidrog medisineringa til fleire og verre symptom, store og invalidiserande biverknader, som gjorde det vanskeleg å fungere utanfor sjukehuset.
Eg møtte ekspertar som visste meir om kven eg var og kva eg trengte enn eg sjølv gjorde.
Ekspertisen innebar at dei hadde rett, og det å være ueinig hjelp lite mot eit system som visste og hadde rett. I tillegg hadde dei makt til å gjennomføre det dei meinte var rett.
Dette er ein farleg maktubalanse mellom menneske, og mellom system og pasient.
Den biomedisinske modellen er som ein vondarta kreftsvulst som har fått spreie seg og utvikle seg både i helsevesenet, i samfunnet og i media. Den har infisert systemet, politikarar, behandlarar og hjelparar. Den har bidratt til at psykisk sjuke menneske møter tvang, overgrep og krenkelsar, og alt for få stiller spørsmål ved det dei blir utsett for.
Den biomedisinske modellen er som ein vondarta kreftsvulst
Makt i kulissene
Haldningar og verdiar smitter. Språket og orda vi bruker smitter. Difor har dei gode hjelparane eg har møtt oftast vore menneske med betre haldningar. Det har vore svært viktig for meg.
Å bli møtt som mennesket MEG, ikkje ein diagnose som sjuk eller feil. Hjelparar som kan ta sjukdomsbrillene av, ikkje leite etter sjukdomsteikn og symptom, men møte meg som eit medmenneske.
I staden blei eg i årevis ståande i ein kamp mot systemet, og mot behandling som ikkje var bra for meg, og samtidig ein kamp mot min eigen intense indre smerte.
Dette er eit brev eg skreiv til ein overlege på eit Oslo-sjukehus i 1994:
Des 1994
Jeg er en av mange pasienter du har hatt med å gjøre de siste årene. Selv om jeg ikke har møtt deg så mange ganger, har du vært en person med ganske stor makt «i kulissene». Det har ikke alltid vært like lett for noen av oss sannsynligvis.
Jeg tenker særlig på medisineringen. Medisinene har i alle de årene jeg har vært syk vært min store angst. Ja, kanskje skapt like stor angst, som angsten for å bli dårlig igjen.
Joda, jeg vet at du nesten med Bibelen i hånd kan proklamere at det første forhindrer det andre. Og med like mye sikkerhet, og med like mye skremmende makt bak ordene sier du at «uten medisin blir du syk».
Det var likevel ikke Trilafon jeg primært ville snakke om nå, selv om jeg har mye å si om det medikamentet.
Jeg ville minne deg om en samtale vi hadde i sommer, i juli tror jeg det var. Jeg ba om den samtalen selv, fordi jeg hadde seponert Trilafon i begynnelsen av mai, etter flere måneders nedtrapping, også ganske på egenhånd.
Selv om jeg ikke hadde forventet at du ville klappe meg på skulderen og si at «dette går nok bra», så håpet jeg at du i alle fall ville høre på meg.
Men det var som å bli overkjørt av en dampveivals. Livet mitt ville gå i grus. Kjæresten ville antagelig gå fra meg. Jeg ville ødelegge min siste sjanse på sosialhøgskolen. Medisinen var min eneste sjanse her i livet.
Alt jeg sa ble møysommelig plukket fra hverandre, ja nesten latterliggjort. Jeg var likevel fast bestemt i min beslutning, så det siste du sa var: Du er virkelig hovmodig, og du har vel hørt at hovmod står for fall?»
Jeg prøver ikke å si at du er en dårlig lege, men jeg møtte ikke mye forståelse, respekt og empati i den samtalen. Jeg skjønner at du har klokketro på medisiner, men det gir meg en sorg å møte behandlere i psykiatrien som har mistet troen på de menneskene de skal prøve å hjelpe.
Jeg har gått syv måneder uten medisin. Det beviser nok ikke at jeg vil forbli frisk. Men kvaliteten på livet mitt uten medisin, måten jeg takler livet på, alle de områder jeg oppdager at jeg erobrer tilbake, det beviser mer.
Diagnoser og prognoser kan sikkert være en hjelp, men også en farlig fallgruve, hvis en handler med mennesker ut ifra dem uten å se på mennesket selv.
Eg mottok svar frå overlegen der han hovedsakelig seier:
Jeg er glad du minner meg på det unike og individuelle bak diagnosene. Ja, i sterkere grad enn de fleste andre pasienter, har du vært vanskelig å få til å passe med lærebøkene.
Sjukdomsmodellen opnar for ein måte å behandle menneske på som ikkje treng å innebere relasjonar i det heile tatt. Det viktigaste denne legen meinte han skulle gjera (og dette har eg dessverre sett mykje av) var å vurdere medisinering, behandling, tvangsvedtak og andre rammer for behandling, der han ikkje ein gong trengte å møte pasienten. Ein usynleg maktperson i kulissene, som pasientane i stor grad blir prisgitt.
Når viktig og inngripande behandling blir iverksett på denne måten, kva gjer det med pasientens oppleving og forståing av seg sjølv?
Menneske, inkludert meg sjølv, som over tid har blitt utsett for denne typen behandling, eller mishandling blir meir korrekt, sit ofte igjen med iatrogene traume, som kjem på toppen av dei vanskane vi kom inn i behandlingssystemet med.
Farlege og utilreknelege pasientar?
Så kva er ein god hjelpar? Kva treng vi menneske når vi verkeleg har det vondt?
Treng psykiatriske pasientar noko anna enn det terapeuten eller hjelparen sjølv ville trenge i en krisesituasjon? Det er dessverre eit relevant spørsmål.
Slik psykiatrien fungerer, så ligg det implisitt ei haldning og forståing om at desse pasientane treng noko anna. Endatil blir mange møtt på måtar som fortel at hjelpeapparatet ikkje tenker at dei bør behandlast med vennlegheit og respekt i det heile tatt.
Tvert om skal dei oppdragast, regulerast, stabiliserast, grensesettast og ansvarleggjerast.
Vi snakkar om vanskelege pasientar, farlege, tikkande bomber, truande, manipulerande, utilreknelege, umoglege, håplause og behandlingsresistente.
Når det er dette som ligg under vår forståing og haldningar overfor pasientane, korleis kan vi då forvente at det blir mottatt?
Tenker vi nok over at mange situasjonar og alvorlege hendingar både innanfor og utanfor sjukehus, handlar meir om korleis psykiatrien møter menneske, enn at dette er pasientar som vi treng meir tvang, paragrafar og politi for å handtere?
Det kan vere lettare å tenke at det handlar om farlege og utilreknelege pasientar, enn å vende blikket inn mot systemet, og å ta inn over oss at vi ikkje har lukkast i å gi menneske den respekt, forståing og hjelp dei ønsker og treng.
Spør vi desse pasientane kva dei treng? Og bryr vi oss om dei svara vi får?
Treng psykiatriske pasientar noko anna enn det terapeuten eller hjelparen sjøl ville trenge i ein krisesituasjon?
Ei forståing om at psykisk liding er hjernesjukdom der den viktigaste behandlinga er medisinar som verker på hjernen, gjer at den terapeutiske og mellommenneskelege relasjonen blir mindre viktig, og ofte borte. Slik det til dømes blir tydeleg i brevet til overlegen.
At styret i Norsk psykiatrisk foreining i den offentlege debatten, framleis tviheld på ei forståing om at dette er god og rett behandling, er svært vanskeleg for mange av oss å forstå og å vere vitne til.
Sjølv om bakanforliggande traume og livsbelastningar ofte er tydeleg til stades når menneske møter akuttpsykiatrien, blir det i alt for liten grad tatt omsyn til.
Eit menneske sitt uttrykk i ein alvorleg krisesituasjon kan vere intenst og skremmande, også for dei som jobbar i systemet. Så behovet for å slå ned psykosen medikamentelt, medisinere bort uro, angst og fortviling, om så gjennom tvangstiltak, skjerming og isolering, handlar nok ofte om personalets behov for å gjere noko, og behov for å tru at ein gjer noko rett.
Vi som med rette kallar oss overlevarar av psykiatrisk behandling, har kjent på kroppen korleis denne kollektive vrangførestillinga i den biomedisinske psykiatrien framleis forsvarer at menneske blir utsett for tvang, overgrep og krenkingar.
For det kan vere vanskeleg å tørre å vere medmenneske i møte med pasienten. Det kan ofte vere freistande å gøyme seg bak ei profesjonell maske, for ikkje å snakke om å skjule seg bak myndigheit og makt.
Når livet blir for mykje å bera, er sjeldan den beste hjelpa å bli servert pillar for å døyve og sleppe å kjenne, i alle fall ikkje over tid. På sikt kan medisineringa ofte vera med på å vedlikehalde og forsterke problema, og i tillegg skape fleire symptom og problem.
Å kunne vere til stades som hjelpar og medmenneske i ei forståing der symptoma kan vere det språket kroppen har, når belastningane blir mykje større enn det «finns plass til», det er viktig og god hjelp.
Fordi den viktigaste hjelpa ofte er å få hjelp til la det som er få plass.
Les også: Eg bar ei bør i livet med Viviann Karlsbakk
Ytringen med det lenkede diktet er et utdrag fra et innlegg Viviann holdt på et seminar på Universitetet i Agders campus Metochi på Lesvos i august 2023. Tema for seminaret var Hjelp som hjelper – psykisk helse, rus og avhengighet i et folkehelseperspektiv, og ble arrangert av NSF´s faggruppe SPoR i Vest-Agder, Fredrikstad kommune og Skien kommune, i samarbeid med psykolog Birgit Valla og allmennlege Andreas Heck.
