Den store utfordringen for framtidens hjelpeapparat er om det klarer å romme det selvdestruktive og mørke i menneskelivet uten å ty til psykiatriske behandlingsformer. Humanisering – og ikke sykeliggjøring – må være retningen for veien videre, skriver Farhan Shah i dette innlegget.
Tilpasning og dannelse
I sin artikkel «Ein utdana mann og eit dana menneske» (1969) skjelner filosofen Jon Hellesnes mellom to former for sosialisering: tilpasning og dannelse. Om disse formene skriver han følgende:
«Tilpassinga går ut på at menneska blir sosialiserte på plass i samfunnet; dei blir øvde opp til å godta – utan spørsmål – dei rammene dei til ei kvar tid eksisterer og arbeider innanfor. Danninga inneber derimot ei form for sosialisering som verker utviklande på evna til å reflektere over desse rammene og foresetnadene deira, den utviklar dømmekrafta, fornufta og den invididuelle autonomien.»
Kort fortalt innebærer dette to ulike kunnskapsprosesser, hvor tilpasning innebærer en ukritisk tilegnelse av den rasjonalitet som er styrende og legitimerende, mens dannelse beror på refleksivitet, det å ha et kritisk og reflektert forhold til de rådende paradigmene og fortellingene om menneskelivet.
Dette har en interessant overføringsverdi til den konvensjonelle tilnærmingen til selvmord og det forebyggende arbeidet.
I Norge har selvmordsraten de siste 20 årene vært jevnt stabilt høy, tross oppdaterte handlingsplaner, behandlingsforløp og selvmordsforebyggende tiltak. Vi ser også en økning i forskrivingen av antidepressive legemidler, tross vitenskapelig dokumentasjon som peker på svak effekt og helseskadelige bivirkninger av langvarig medikamentbruk.
Økningen i medikamentbruken har likevel ikke ført til nedgang i selvmordsstatistikken. En slik stillstand bør reise en rekke fundamentale spørsmål.
Kan det være at det biomedisinske kartet ikke passer med de selvmordsnæres eksistensielle terreng? Er det slik at den rådende hypotesen knyttet til suicidalitet – en biomedisinsk sykdomsforståelse og den dertil psykofarmakologiske behandlingsformen – kan fungere som en sosial forsvarsmekanisme, som beskytter oss mot overveldende stemninger og selvdestruktivitet som vi ikke ønsker å ta innover oss – individuelt og som et samfunn, men som likevel hjemsøker oss?
Kan det være at det herskende narrativet om selvmord er så seiglivet at vi betrakter dette som bastant foreliggende og invariabelt, hvis problematisering og kritisk utforskning rokker ved maktinteresser og profesjonenes selvforståelse og identitet?
Fortvilelsesdødsfall
I samfunnsøkonomisk litteratur er termen Deaths of despair (fortvilelsesdødsfall) blitt lansert. Sammen med rusrelaterte dødsfall og massedrap/voldelig ekstremisme, er suicidalitet konseptualisert som en av kategoriene i den ovennevnte termen.
Dette perspektivet står i motsetning til de mer reduksjonistiske og biologiske tilnærmingene gjennom å betone samfunnets ansvar: Vi er alle med på å drive noen av oss ut i desperasjon, fortvilelse og håpløshet, som intensiverer en livssmerte hvis radikale utvei blir selvmord.
Vi kan romme denne livssmerten med rause fellesskap, meningsfulle sosiale bånd og bedre levekår for de minst begunstigede av oss. Men i effektiviseringens og nyliberalismens tidsalder er samfunnet organisert slik at mulighetene for betydningsfulle fellesskap reduseres.
Til tross for materiell velstand, er vår tid derfor en smertefull tid – den danner rammen for globale epidemier av fortvilelsesdødsfall. For å kunne romme slik livssmerte kan vi som samfunn ikke tviholde på det individualistiske og diagnosebaserte, lete etter kjemiske avvik eller bevilge sjenerøse statlige tilskudd til psykiatriske behandlingsløp.
Dette er i stor utstrekning et spørsmål som berører makronivå: om politiske og strukturelle rammebetingelser. Det handler om å fostre betydningsfulle sosiale kulturer som anerkjenner og imøtekommer sårbarhet som et menneskelig grunnvilkår, snarere enn et patologisk trekk som krever medikamentell behandling.
Falsk bevissthet
I iveren etter å avdekke biologiske og genetiske faktorer som årsaker til suicidalitet, ligger det stor fare i å «psykologisere» skadelige strukturelle maktforhold. Dette kan fort gli over i en kollektiv fluktmekanisme som opprettholder falsk bevissthet.
Denne kollektive illusjonen er bekvem, for slik unnlater vi å rette fokus mot et samfunn som kan være kaldt, hierarkisk og fremmedgjørende; samfunnsmessige forhold som gjør oss alle medansvarlige og som ikke rettes opp ved å stramme inn skjematiske risikobaserte vurderinger, et større fokus på epidemiologi, jakten på biologiske markører, eller å øke bruken av psykofarmaka.
Poenget er at det store fokuset på hjernehelse flytter oppmerksomheten vekk fra å se kritisk og klarsynt på de faktorer og krefter som opprettholder, endog konsoliderer, skjevfordelinger av ressurser i samfunnets utvikling, som er medvirkende grunner til psykisk uhelse og suicidalitet.
Denne forskyvningen fra det kontekstuelle og interaktive feltet – altså sensitivitet overfor strukturelle tiltak og systemiske betingelser – til det individualpsykologiske, innebærer en psykiatrisering av menneskelivet som det dominerende medisinske paradigmet legger opp til.
Et eksempel som presiserer det ovennevnte er at det i handlingsplanen for selvmordsforebygging med sine hele 61 tiltak, ikke nevnes sammenhengen mellom økonomi, levekår, gjeld og suicidalitet.
En slik nedvurdering av kontekstuelle forhold er betenkelig, som igjen reiser kritiske spørsmål til den dominerende forståelsen av suicidalitet og forebyggende tiltak.
Fra biomedisinsk forståelse til eksistensiell orientering
Om psykose skriver en av fortellerne i boken Drøm i våken tilstand (2013) at «psykose er sinnets flukt fra en virkelighet som er for vanskelig å bære.»
Denne innsikten kan overføres til det suicidale sammenbruddet: Selvmordsforsøk og fullbyrdet selvmord er handlinger som kommuniserer og symboliserer noe grunnleggende menneskelig. Hva prøver slike livsuttrykk å fortelle oss? Kan det være radikale og fatale fluktmekanismer – et slags asyl – fra en livsvirkelighet som har gått ut av ledd, og at vekten av denne anomiske tilstanden ikke lenger kan bæres?
I møte med dette eksistenssammenbruddet kommer det dominerende medisinske forståelses- og behandlingsparadigme sørgelig til kort. De medisinske kategoriene forteller ingenting om det enkelte menneskets eksistensielle drama.
Om viktigheten av å tone seg inn på det unike og personlige ved våre livssmerter, skriver psykolog Mehdi Farshbaf klokt: «Vi kan ha de samme plagene, de samme symptomene og til og med de samme diagnosene, men vi lider og strever alle på vår egen, særegen måte. Vår psykiske smerte er et dypt subjektivt og personlig fenomen, selv om temaene vi strever med er allmennmenneskelige.»
Det sentrale poenget her kan sies å peke framover: tross fellesmenneskelige grunnvilkår, åpner smertedimensjonen for et bredt spekter av smerteuttrykk, eller livsutrykk, som er menneskelige og ikke sykelige i nevrokjemisk forstand.
Fremfor nomotetiske, kausale forklaringer som impliserer at noe skjer med eller i mennesker som rene biokjemiske og nevrofysiologiske organismer, bør vi bestrebe etter å forstå konstruksjonen av den suicidale handlingen.
Dette innebærer mer spesifikt å tone seg inn på den eksistensielle motivasjon bak desperate dødslengsler og hva som får mennesker til å gi seg selv en dødsdom. Motivasjoner har formål, normativitet og hensikt. Dette perspektivet er fortsatt en del av periferien blant de naturvitenskapelige, kvantitative tilnærmingene som dominerer selvmordsforskningen og behandlingsforløpene i psykisk helsevern.
Å eie sin egen livshistorie
Det bør legges til at det til enhver tid vil være en distanse mellom mennesker. Sagt med andre ord, det er klokt å unngå å overvurdere vår empatiske innlevelsesevne: Vi kan ikke fullt ut forstå og føle de selvmordsnæres dødslengsler simpelthen fordi medmennesker ikke er en forlengelse av oss, men har en partikulær og selvstendig eksistens.
Denne erkjennelsen kan stimulere til en demokratisering av den epistemiske autoriteten: Den suicidale får da del i sitt eget livsnarrativ og eie sitt eget gjenreisningens prosjekt.
Filosofen og psykologen William James kalte dette for en intellektuell republikk som oppstår når vi respekterer og anerkjenner hverandres frihet til å fortelle og eie våre egne livshistorier.
Dette innebærer et subjekt-subjekt-forhold, hvor hovedvekten legges på dialogisk åpenhet, personlig autonomi, meningsdannelse og rommelighet, heller enn instrumentell styring og kontroll.
En re-orientering mot den gode samtalens kunst, hvor fokuset ikke er selve lidelsen, men det unike lidende individet med sine redsler, frykt, håp, sårbarheter, drømmer og ressurser, innebærer en humanisering av hjelpetilbudene som hegner om individets subjektstatus. Blikket er rettet mot «hiin enkelte» og ikke gruppekunnskap og diagnostiseringer av tvilsom art.
Denne humaniseringen er, slik Tor-Johan Ekeland, professor emeritus i sosialpsykologi, skriver, «en hermeneutisk og kommunikativ praksis som, med grunnlag i den gode mellommenneskelige relasjon og kyndig veiledning, gjenoppretter mening og subjektets egen kraft til å mestre tilværelsen.»
Humanisering av framtidens hjelpearbeid
Tatt det ovennevnte i betraktning vil visjonen om humaniseringen av framtidens hjelpearbeid få radikale konsekvenser: At vi til enhver tid skal forsøke å behandle menneskers handlinger, uansett hvor irrasjonelle, skremmende og uforklarlige de måtte fremstå for oss, som begrunnede og dermed meningsfulle livsuttrykk.
Selv selvdestruktive valg har forståelige begrunnelser såfremt vi, i psykoterapeutisk vel så mye som i privat kontekst, våger å forstå den enkelte på dens egne premisser uten å gå inn for de rådende psykiatriske intervensjoner.
I møte med den kompleksiteten som ligger bak suicidalitet, er veien kort til overdreven og naiv tro på naturalistiske, biomedisinske kunnskapskategorier som tar utgangspunkt i alvorlig psykopatologi.
På denne måten utdefineres de selvmordstruede som psykisk syke. Vi gjør dem til noe komplett annet enn oss, som en slags anomali som setter i gang en frastøtingsprosess.
Vi unnlater på denne måten å eie våre dionysiske krefter, vårt grenseoverskridende potensial som en iboende del av eksistensens utallige muligheter og variasjoner.
Istedenfor å definere suicidale mennesker som psykisk syke – og dermed som marionetter utlevert til krefter og makter utenfor seg selv – er tiden overmoden for å stimulere til tverrfaglig kreativitet og en pluralistisk kultur, gjennom å anlegge perspektiver som anerkjenner deres frihet, menneskelighet og forandringsmuligheter. Og med det gjenopprette deres epistemiske aktørskap.
Filosofen Peter Kemp forfekter: «Sådan man betrakter et menneske, sådan behandler man det – og omvendt.» En prøvestein på framtidens hjelpeapparater blir da om de rommer eller frastøter det tilsynelatende uforståelige, det selvdestruktive og det mørke, i menneskelivet. Ikke i «dem» – der borte. Men i «oss» – alle.
Vi bør alle stille oss det tyngende, men skjerpende, spørsmålet om hva den kommende generasjonen vil dømme oss for. Sagt med andre ord, hva slags forestillinger og ideer opprettholder vi, som sett i ettertidens lys vil bli ansett som kritikkverdige og endog dehumaniserende?
Jeg er tilbøyelig til å tro at listen er lang, der sykeliggjøring av suicidalitet vil være en av våre store skampletter.
