– Psykiatriens utfordring er at den medisinske modellen genererer mer av det samme, uten at manglende resultater vekker særlig nysgjerrighet. Det vi trenger er en nærværende helsetjeneste som evner å lytte til hva folk forteller om sine livsutfordringer, skriver pedagog og forfatter Svenn Erik Knutsen.
Opplevelser av dagens psykiatri viser at det er behov for radikal nytenkning. Tross satsning på kunnskap og kompetanse savnes bedring i behandlingsresultatene. Vitenskapsjournalist Robert Whitakers spørsmål fra en del år tilbake hvorfor lider flere og flere av psykiske problemer når medisinene bare blir bedre og bedre? synes å være like aktuelt i dag.
Etterlyser et mønsterskifte
Det oppleves som et frisk pust i debatten at tidligere helseminister Werner Christie i Dagens medisin ønsker en annerledes tilnærming til psykisk sykdom. Han etterlyser et mønsterskifte. Kronikken sender et tydelig signal til ekspertutvalget helseminister Kjerkol har nedsatt for å se på organiseringen av psykisk helsevern. Dagens modell ser psykiske utfordringer som en biologisk sykdom, en ubalanse i hjernen som kan korrigeres med medisin for å reversere en underliggende årsak.
Men, kunnskapen om det biologiske fundamentet er svært begrenset, og den diagnostiske påliteligheten er lite overbevisende. Det er interessant at tankene til en tidligere helsepolitiker faller sammen med hva andre profilerte fagfolk mener om svakheten i psykiatriens diagnosebruk og troen på medisinering (Kinderman 2016; Davies 2016; Gøtzsche 2020; Aarre 2018; Aarre 2022; Valla 2014; Valla 2022; Kolstad & Kogstad 2019). Dette forsterker behovet for en radikal endring av en tjeneste som synes å være på ville veier.
Et system som rakner
TV2-programmet Norge bak fasaden den 6. februar 2023 avslører utfordringer mange opplever i møtet med psykiatrien. Man får inntrykk av at fagfolk ikke vet hva de skal gjøre, og pasientene opplever seg lite lyttet til og verdsatt.
Pasientene forteller at det nesten er umulig å få hjelp for sine utfordringer, og når de får «hjelp» blir de «påklistret» en rekke uforståelige diagnoser. Pasienter opplever å bli oppgitt av DPS, og hva de selv forteller får ikke betydning.
Mange overlates til seg selv uten oppfølging og blir definert som behandlingsresistente, noe som kan oppleves krenkende.
Programmet viser at en helhetlig humanistisk tilnærming er fraværende. Somatikken ville aldri utføre halve operasjoner. Dette avslører et system som rakner i mangel av mer nyttige forståelser og praktiske rammevilkår. Det tegnes et bilde av at dagens psykiatere og psykologer er mer opptatt av å få teoriene og metodene til å passe, enn å lytte til hva folk forteller.
Psykisk lidelse – en sykdom man kan dø av?
Fra psykologhold innrømmes det sågar at det ikke er en entydig forståelse av hva psykiske lidelser er. Når det grunnleggende blir uklart, blir det vanskelig å behandle. Dette er egentlig TV-programmets mest fornuftige innrømmelse.
En lege med spesialitet i psykiatri uttrykker at mange psykiske lidelser er kroniske, og man kan dø av det. Hvilken støtte i forskningen viser legen til, og hva gjør det med folk å få en slik melding? Legens manglende nysgjerrighet om lidelsene kan være medisininduserte, og avslører manglende refleksjon.
Slike programmer er viktig som folkeopplysning, men journalistene burde i tillegg avslørt psykiatriens manglende fokus på folks livsverden. Det skapes et inntrykk av at man må få mer av det som ikke virker. Dette er vel psykiatriens egentlige utfordring – at den medisinske modellen genererer mer av det samme, uten at manglende resultater vekker særlig nysgjerrighet.
Kjemisk ubalanse ikke vitenskapelig bevist
Utfordringen er at dagens praksis stort sett handler om biologi og kjemisk ubalanse i hjernen. Dette er en forståelse som til dags dato ikke er vitenskapelig bevist (Gøtzsche 2020; Moncrieff 2009). En utfordring er at hverdagsproblemer defineres som medisinske (medikalisering og psykologisering) i større grad enn tidligere, og hvor løsningen blir piller (Kolstad & Kogstad 2019).
Psykiatrien må slutte å se psykiske lidelser på samme vis som i somatikken. Selvsagt kan somatiske plager gi psykiske symptomer, men det er noe annet enn å diagnostisere folks hverdagsplager som sykdommer, og de må behandles på en annen måte enn i dag. Jeg vil tro at dagens dominerende biologiske psykiatri vil oppleve ulike motforestillinger som svært brysomme. Men, en nødvendig utvikling vil være avhengig av å slippe nye tanker til, i stedet for å latterliggjøre eller tie dem i hjel.
Mange av utfordringene i folks liv handler i hovedsak om hva som skjer mellom folk og i livene deres. Nyere og alternative tilnærminger som bl.a. Valla, Aarre og Gøtzsche fremmer, er i tillegg mer opptatt av folks livsverden, det psykososiale, enn ensidig å søke årsaker i hjernen og sette diagnoser på folk.
Mer lyttende helsehjelp
Valla (2022) mener dagens overdrevne tro på utredninger, diagnoser og piller er å lete etter løsninger på feil sted. Faget innen psykiske helsetjenester har for stor tro på at bedring avhenger av at fagfolkene sendes på kurs for å lære nye metoder. Men, erfaringene i de siste 50 år viser at dette ikke har gitt bedre helsehjelp.
Det faget trenger mer av er genuin brukermedvirkning, en psykiatri som velger å snakke med og lytte til hva de man skal hjelpe forteller. Akkurat dette er ikke psykiatrien så god til. I klartekst betyr det at psykiatrien må lære seg å lytte til det folk ber om bistand til, og å snakke med og ikke til, slik at vi myndiggjør folk og ikke sykeliggjør normale følelsesmessige reaksjoner som skyldes hverdagslige utfordringer.
Psykiatrien må i større grad få folk til å tro at det ikke er noe galt med dem, men at de har vært utsatt for ulike grader av traumatiske hendelser i livet. Både Valla (2022) og Aarre (2022) etterlyser en tjeneste som er nærmere folk og hvor det er enklere å få kontakt. I spesialisthelsetjenesten er det for lang og unødvendig byråkratisk ventetid. Man bør stille spørsmål om denne tjenesten i det hele tatt virker til det beste for folk.
Folk utgjør konteksten for hverandre
For å utvikle en psykiatri som ikke fortsetter på dagens ville veier, må vi få en tjeneste som satser mer på kommunens egne tverrprofesjonelle og tverretatlige tilbud. Det vil være vanskelig å tenke seg at nyttig utvikling og endringer i psykisk helsevern vil skje uten samarbeid mellom ulike aktører.
Derfor bør ansvarlige lytte til behovet for tverrfaglighet og mer kontekstuelle forhold. Fokus må rettes mer mot de sammenhenger folk lever i, og ikke ensidig lete etter problemer eller sykdommer inne i individet.
Psykiatrien synes å glemme at folk ikke lever isolerte liv. Folk utgjør konteksten for hverandre. Endring ett sted gir endringer et annet. Skolene, sosialtjenesten, NAV og ikke minst fastlegene må sammen utvikle sentra med en annen sammensatt kompetanse enn kun somatikk. Men, den «fastfrosne» medisinske modellen som ble fremstilt i TV2-programmet hindrer faget i å fornye seg og komme videre fra 1950-årenes biologiske tenkning.
Nytenkning krever at storparten av spesialisthelsetjenestens kapital må tilføres de primære kommunale tilbudene. En omorganisering vil gi muligheter for et nærværssamfunn med rom for mer relasjonelle bånd enn det individualiserte og «kjølige» dagens samfunn. Vi må begynne å reflektere over hvor mye medmenneskelighet som skal profesjonaliseres som oppgaver til ekspertene.
På tide med radikal endring
Om vi velger å ta utgangspunkt spesielt i Valla (2022), Aarre (2018 og 2022) og Gøtzsche (2020) bør tiden være moden for en radikal annerledes tilnærming og forståelse av plagene mange av oss sliter med, og som vi kommer til å slite med.
Om psykiatrien skal avmønstres slik spesielt Gøtzsche mener, er kanskje å gå for langt, men de må redusere sin makt, legge vekk reseptblokken og lytte til andre faggrupper, og ikke minst «avlære» sin dominerende biologiske overbevisning.
Uten dette vil ferden fortsette langs ville veier. Jeg tror personlig slik endring sitter langt inne. Gøtzsche (2020) mener ansvarlige politikere frykter å gå imot psykiaterne, da de hevder at dette er et område som ligger utenfor deres ekspertise.
Psykiaterne selv tør heller ikke røre så mye ved dette, da de frykter å miste fotfestet. Helse-Norge i seg selv trenger en skikkelig «vårvask» med full renovering. For å overleve må dagens psykiatri våge å utvide sin forståelse og sitt perspektiv uten å miste sin identitet. Først da kan vi utvikle et tilbud som møter folk på en mer human måte enn dagens psykologiserte og medikaliserte tilbud.
En utvidet forståelse kan initiere en dynamisk debatt som dagens psykiatri vil vokse på.
Referanser
Davies, J. (2016). Sammenbrudd – Hvorfor psykiatri gjør mer skade enn gagn. Oslo. Abstrakt forlag.
Gøtzsche, P. (2020). Mentalt overlevelseskit og udtrapning af psykofarmaka. Kbh. Dispuk forlag.
Kinderman, P. (2016). Fra sykeliggjort til aktiv deltaker- i stedet for dagens psykiatri. Oslo. Abstrakt forlag.
Kolstad, A., Kogstad, R. (2019). Medikalisering av psykososiale problemer. Oslo. Abstrakt forlag.
Moncrieff, J. (2009). Psykiatriske legemidler. En kritisk introduksjon. Oslo Abstrakt forlag.
Valla, B. (2014). Videre. Hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedre. Oslo. Gyldendal.
Valla, B. (Red). (2022). Hjelp som hjelper. Oslo. Universitetsforlaget.
Aarre, T. F. (2018). En mindre medisinsk psykiatri. Oslo. Universitetsforlaget.
Aarre, T.F. (2022). Om psykisk helsevern ikke fantes. Bergen Fagbokforlaget.
