KRITISK TIL ADHD-DIAGNOSE: Den danske psykologen Jonas Ditlevsen anklager to norske psykiatere for å bryte legeløftet ved å uttale seg skråsikkert på et område som har så mangelfulle beviser. (Foto: Tor Birk Trads)

Psykiaterne Jørgen Bramness og Lars Lien tegner et forvrengt bilde av realitetene når de påstår at ADHD er en sykdom som trenger behandling. Hvert minste tegn til avvikende symptomer blir brukt som støtte til sykdomsteorien, mens de langsiktige konsekvensene av medisinbruk neglisjeres fullstendig, skriver den danske psykologen Jonas Ditlevsen.

Nylig kunne vi lese på nettsiden til NRK at vi underbehandler ADHD. Det er i seg selv imponerende å presentere en diagnose som underbehandlet når det i Norge har vært en nesten 400 % økning i antall diagnostiserte personer på 10 år. Hvor mange flere må vi ifølge psykiaterne diagnostisere før vi ikke lenger underbehandler?

En langt mer nyansert tolkning av den tilgjengelige vitenskapen er at ADHD-diagnosen ikke kan begrunnes som et medisinsk syndrom. Behandlingene gis derfor på et dårlig grunnlag, og bevisene for behandlingens effektivitet og sikkerhet er sterkt overdrevet av psykiatrien.

ADHD ingen reell sykdom

Artikkelen som er skrevet av Jørgen Bramness og Lars Lien, henholdsvis professor i psykiatri og leder i Norsk psykiatrisk forening, er full av ekstreme påstander som tegner et helt urealistisk og forvrengt bilde av forskningen og bevisene vi reelt sett har om diagnosen ADHD.

La oss starte med selve diagnosen: Hvor solid er belegget for at det vi kaller ADHD faktisk betegner et reelt syndrom? Veldig dårlig. Når man ser på hjerneskanningsstudier, genetiske studier, nevrologiske studier og studier av biokjemiske ubalanser, finner studiene små eller i beste fall moderate effektstørrelser.

Dette er kanskje et av de viktigste punktene du bør bite deg merke i: Når det undersøkes forskjeller mellom ADHD-diagnostiserte folks hjerner eller gener mot en kontrollgruppe, finner man noen ganger en statistisk signifikant forskjell. Dette betyr at litt flere i den diagnostiserte gruppen har avviket fra den normen vi søker etter. Det betyr at noen i kontrollgruppen også har det.

Årsak i genene?

La oss illustrere poenget med et eksempel. Nylig ble det publisert en artikkel på det danske nettstedet Sundhedspolitisk Tidsskrift. I artikkelen hevdes det at identifisering av 27 såkalte ADHD-gener vil gjøre det lettere å behandle syndromet i fremtiden.

Jeg kom over artikkelen på LinkedIn, hvor en overlege i psykiatri skrev følgende: ADHD er genetisk bestemt, og dermed en iboende hjernevarians, på bakgrunn av samme studie. Jeg kommenterte innlegget hans og spurte om han virkelig mener det er det forskningen sier. Vi hadde en lang utveksling som ikke kom noen vei, inntil han sluttet å svare.

For hva kommer egentlig den genetiske studien fram til? Ved nærmere lesning kan man finne at i studier med et stort antall mennesker kan noen genuttrykk identifiseres å forekomme litt oftere i den diagnostiserte gruppen enn i kontrollgruppen.

Det vil si at de aller fleste diagnostiserte personer ikke kan sies å ha disse genene, og mange i kontrollgruppen har dem. Videre viser det seg at 84-98 % av genene også påvirker andre psykiatriske diagnoser som depresjon og angst.

De såkalte «ADHD-genene» ser altså i langt høyere grad ut til å påvirke atferd som marginalt øker sannsynligheten for å få en psykiatrisk diagnose i løpet av livet.

«Basert på et føre-var-prinsipp bør sentralstimulerende midler for barn trolig opphøre inntil bedre forskning avdekker hva det faktisk gjør med barnas hjerner»

Man kan på ingen måter si at dette bekrefter at ADHD er en reell hjerneutviklingsforstyrrelse. Faktisk peker studien på det motsatte. Det vi nå kaller ADHD favner sannsynligvis altfor mange mennesker. Deres utfordringer kan bedre forklares av andre årsaker enn en hypotetisk og ikke-identifiserbar hjerneutviklingsforstyrrelse. Ingen kan diagnostisere ADHD i en gen- eller hjerneundersøkelse fordi resultatene rett og slett ikke har noen diagnostisk verdi.

Hva forteller det oss? Det forteller oss at psykiaterne ikke har rett til å hevde at ADHD er et veldefinert fenomen som vi på en overbevisende måte kan plassere i hjernen eller genene til folk. Det vi har er svært vage indisier som kanskje tyder på at en liten andel av de diagnostiserte har et genetisk avtrykk, eller at en liten brøkdel av atferden som psykiatrien kaller «ADHD» kan forklares genetisk.

Subjektive vurderinger

Så, eksisterer egentlig ADHD? Problemet er at det finner vi aldri ut av så lenge vi har en diagnostisk styrt forskning. Hva består ADHD-diagnosen av? Den består ikke av genetiske tester eller hjerneskanninger. Den består av en fagpersons vurdering av tanker, følelser og atferd. Det er det eneste de såkalte «symptomene» beskriver.

I Danmark koster en privat utredning av ADHD mellom 17 000 og 30 000 danske kroner. Hvor mange privatkjøpte ADHD-utredninger for minst 17 000 kroner fører ikke til diagnose når selve diagnosen vurderes av noe så subjektivt som tanker, følelser og atferd? Jeg tror bekreftelsesbiasen er enorm når du får så mye betalt!

La oss vende tilbake til den norske artikkelen på NRK av Bramness og Lien, mens vi fortsatt har i tankene at ADHD på ingen måte kan sies å være en medisinsk velbegrunnet diagnose. Det er bemerkelsesverdig at en såkalt hjernesykdomsdiagnose, påstått å være genetisk betinget, diagnostiseres diametralt forskjellig på tvers av sosioøkonomisk status, etnisitet og geografiske regioner! Det gir faktisk ingen mening overhodet når man tenker på det.

Urovekkende langtidseffekter

Bramness og Lien hevder at det å ikke behandle ADHD gir dårlige resultater. De baserer sin personlige holdning på en stor meta-undersøkelse, som bekrefter det vi allerede visste: Utvalgte symptommål kan vise forbedring på kort sikt for noen diagnostiserte personer under bruk av sentralstimulerende midler.

De påstår også at mangel på behandling er negativt på lang sikt. Her er de på veldig dypt vann. Studiene som hevder å bekrefte positive langsiktige resultater av ADHD mangler langsiktig oppfølging på grunn av frafall eller utilstrekkelig oppfølging.

De få langtidsstudiene vi har som faktisk kan vise resultater, viser at langtidsmedisinering henger sammen med et fall i kortsiktige gevinster, dårligere skoleprestasjoner og lavere trivsel målt ved for eksempel angst og depresjon. Dette gjelder den store australske RAINE langtidsstudien, en nylig australsk studie av diagnose og livskvalitet (også omtalt på Mad in Norway) og en stor kanadisk langtidsstudie.

«Debatten og diskursen om ADHD styres beinhardt av psykiatrisk, ubegrunnet patologisering, som Bramness og Lien illustrerer på uhyggelig vis»

I beste fall kan man si at vi mangler kunnskap om langsiktige effekter og risiko. I verste fall kan man si at dagens kunnskap tyder på betydelige negative effekter på lang sikt.

Hva kan vi konkludere ut av det? Selv uten å gå inn i diskusjonen om de betydelige problemene med nesten all psykiatrisk kortsiktig forskning som sponses av farmasøytisk industri, viser ovenstående at vi absolutt ikke kan være sikre på at behandling med sentralstimulerende midler er effektiv og trygg på lang sikt. Kunnskapen vi har tyder faktisk på det motsatte.

Bryter legeløftet

Når vi dessuten mangler kunnskap om hva som skjer med den utviklende barnehjernen når sentralstimulerende midler brukes i lang tid, er det foruroligende at to mektige psykiatere – uten å ha belegg for det – kan hevde at den best dokumenterte behandlingen fortsatt er medisiner, men det skal alltid kombineres med andre tiltak.

Nei, Bramness og Lien. Jeg vil gå så langt som å anklage dere for å bryte legeløftet ved å uttale dere så selvsikkert på et område der bevisene er så ekstremt dårlige og tvetydige. Basert på et føre-var-prinsipp bør sentralstimulerende midler for barn trolig opphøre inntil bedre forskning avdekker hva det faktisk gjør med barnas hjerner.

Bramness og Lien skriver mot slutten av artikkelen at Altfor ofte styres debatten av folk som enten ikke har ADHD eller av dem som har klart seg på tross av at de ikke har fått behandling.

Nei. Debatten og diskursen om ADHD styres beinhardt av psykiatrisk, ubegrunnet patologisering, som Bramness og Lien illustrerer på uhyggelig vis. Med det psykiatriske, maktorienterte og legemiddelindustrisponsede blikket, blir vage og dårlige indisier sikre påstander om diagnoser som faktisk er så dårlig definert at vi også bør suspendere dem til vi får bedre forskning.

Sykeliggjør naturlige forskjeller

Det er min klare overbevisning på bakgrunn av vitenskapen at divergens eksisterer. Det finnes mennesker som fungerer annerledes enn andre i verden. Det har vi solid grunn til å tro. Dette vil altså si at det er mennesker som har noen utfordringer og erfaringer som ikke kan forklares ut fra konteksten av det levde liv. Det kan det ikke være noen tvil om.

Men dagens ADHD-diagnostisering favner over et skremmende antall barn, og i altfor mange tilfeller er dette såkalte «symptomer» som bedre forklares ut fra konteksten av det levde liv, så som relasjoner, sosialisering, marginalisering, diskriminering og sosioøkonomisk status.

Disse forholdene har mye større forklaringskraft enn de tanker, følelser og atferd som ADHD-diagnosen beskriver. Likevel vil det være noen som har en annerledeshet vi ikke kan forklare ut fra omstendighetene.

For denne lille gruppen gir begrepet divergens riktig god mening. Vi bør gjøre mye mer for å undersøke hva divergens egentlig er og hvordan samfunnet kan innrettes slik at forskjellige måter å være på kan rommes bedre.

Men alt dette oppnår vi ikke ved å sykeliggjøre ufattelig mange mennesker på ekstremt dårlig grunnlag, slik tilfellet er med ADHD-diagnosen.

Øvrige referanser:

https://www.webmd.com/add-adhd/childhood-adhd/racial-differences-adhd

https://www.webmd.com/add-adhd/socioeconomic_impact_adhd

https://link.springer.com/article/10.1007/s00787-022-01996-7