I et meningssammenbrudd kan den eksistensielle smerten oppleves så reell at tanken på flukt blir påtrengende. Våger vi å møte andres smerte gjennom omsorg og empatisk nærvær, kan de selvmordsnære føle at de ikke står alene.
Om rusavhengighet skriver psykoanalytiker Shahram Shaygani at de som blir rusfrie, har et behov for sosialt nettverk og ressurser som møter dem med anerkjennelse og forståelse, ikke fordommer og en nedlatende holdning. Han påpeker også at neste gang vi møter en som sliter med rusavhengighet, bør vi tenke at vi er mer like denne personen enn det vi vil tro, eller tror. Denne erkjennelsen har en ubehagelig, men dog viktig overføringsverdi til mennesker som befinner seg i selvmordsfare: vi er mer like mennesker i selvmordsrisiko enn det vi ynder å tro.
Hvis vi skal forsøke å bevege oss videre i vår forståelse av selvmord og selvmordsforsøk, bør blikket løftes fra en overdreven tro på biomedisinsk forklaringsmodell – med fokus på underliggende psykopatologi og skjematiske selvmordsrisikovurderinger – til et mer eksistensielt, humanistisk, person- og meningsorientert perspektiv. Her finnes eksistensielt ladede ord som fortvilelse, eksistensiell utrygghet, meningsløshet, håpløshet, ensomhet, avmakt, verdiløshet, fremmedgjøring og livslidelse. Innholdet av disse er førende for hvordan vi forstår suicidalitetens kraft i behandlingsmiljøer i psykisk helsevern så vel som i storsamfunnet.
Dette er ord som rommer universelle livsuttykk som har en relevans for mennesker uavhengig av markører som kjønn, alder, yrker, funksjonsdyktighet, diagnoser, etnisitet, livssyn og så videre. Dette innebærer blant annet å utvikle et språk for det allmennmenneskelige og eksistensielle, et språk som går på tvers – ikke bare av kategorier som vellykket, friskt og sykt – men også av ideologiske og samfunnsøkonomiske impulser og tendenser.
Naturvitenskapens biokjemiske enhetsformer
Et nyere blikk på suicidalitetens kompleksitet er av vesentlig verdi fordi det medikaliserende og psykiatriske blikket er tuftet på et naturvitenskapelig syn hvor mennesket reduseres til biokjemiske enhetsformer. Problemet ligger nødvendigvis ikke i det naturvitenskapelige perspektivet og den kvantitative metoden som sådan, som jo er én legitim tilnærming, men derimot det store fokuset på hvordan menneskelivet med dets bredde og rikdom reduseres til nevrofysiologiske prosesser.
En biomedisinsk forklaringsmodell av menneskelig livssmerte innebærer en objektivisering av menneskelivet, hvor menneskets subjektstatus blir svekket eller revet vekk til fordel for det mer kvantitativt målbare. Hovedfokuset blir årsaksforklaring snarere enn å forsøke å forstå mennesker som personer som har livsproblemer i møte med eksistensens ufravikelige grunnvilkår som blant annet dødelighet, sårbarhet, frihet, ansvar og eksistensiell ensomhet. Sagt med andre ord, mennesker er ikke tilskuere i sitt eget liv, men snarere deltagende individer som velger og utfører handlinger i en begrunnelsessammenheng.
Mennesket som aktør i eget liv
En forståelse av mennesker som deltagere og aktører i eget liv innebærer å anerkjenne deres subjektstatus. Å anerkjenne mennesker som tenkende, følende og handlende agenter i eget liv, impliserer å anerkjenne deres subjektivitet. Svakheten ved det naturvitenskapelige perspektivet – med fokus på objektive og nomologiske forklaringer av menneskelige handlinger – er at denne forklaringsmåten ikke etterlater rom for vårt fundamentale behov for mening, formål og sammenheng. Den humanistiske og kvalitative dimensjonen blir dermed underkjent eller neglisjert til fordel for det naturvitenskapelige, objektiverende synet. Løsningen på erkjennelsesmessig rigiditet innebærer å betone nødvendigheten av å verne om et mangfold av perspektiver som vi anlegger på menneskelivet.
I boka Alle dør alene (1947) skriver forfatteren Hans Fallada om hvordan bevisstheten om at selvmord er en konstant mulighet, kan lindre og frigjøre oss i livssituasjoner hvor vi simpelthen ikke kan skimte håp eller mening i tilværelsen. Meningsløsheten blir til en grunntilstand som farger livet i dystre og mørke toner.
Slikt sett kan selvmord forstås som ikke selve fornektelsen av viljen til å leve eller selve livet, men at selvmord først og fremst er et valg for å avvise lidelse eller noen uutholdelige betingelser ved eksistensen. Slik kan selvmordsforsøk forstås som et eksistensielt valg, et valg som frigjør oss fra den eksistensielle smerten og det tyngende meningssammenbruddet.
Vi får et samfunnsproblem hvis vi tror at eksistensiell smerte i konfrontasjon med livets grunnvilkår er noe som bør medisineres vekk, eller noe man ikke bør snakke om. Hvis vi snarere lærer at eksistensiell smerte er høyst reell – at den også kan ha noe konstruktivt og forløsende ved seg – og at alle mennesker kan kjenne på den gjennom deres livsforløp – da blir det forhåpentligvis mindre påtrengende å flykte livet.
Transportering av smerte
På dette punkt er det av vesentlig verdi å anerkjenne smertedimensjonen, og hvordan den kan innta destruktive former for individet og samfunnet. Filosof Arne Johan Vetlesen skriver om fysisk og psykisk smerte som en realitet mennesker streber etter å eliminere fra egne liv. En måte å få bukt med smerten på, er gjennom transport. Transport av smerte har både en utvendig dimensjon og en innvendig dimensjon. Den utvendige dimensjonen impliserer en overføring av smerte til andre mennesker, som også, grunnet en fellesmenneskelig sårbarhet, er smerteømfintlige vesener.
Voldelige og ekstremistiske handlinger kan være uttrykk for smertens utvendige transport. Den innvendige dimensjonen av smertens transport innebærer et angrep på kroppen og selvet, som truer med oppløsning og sammenbrudd. Det sentrale ved dette suicidale sammenbruddet, slik psykoanalytikeren John T. Maltsberger og nestoren i suicidologi Edwin Shneidman beskriver, er ikke et ønske om selvutslettelse som sådan, men et intenst ønske om å eliminere den overveldende og uutholdelige psykologiske smerten som oppstår i kjølevannet av emosjonelle overstimuleringer av følelser knyttet til skyld, skam, stigma, mislykkethet, frykt og fortvilelse. Dette er smerter som truer med å bryte ned selvets integritet og kontinuitet.
Selvmord som en innvendig transport av smerte er et desperat forsøk på å håndtere en høyst reell eksistensiell trussel mot selvets eksistens og kontinuitet i en skjør og fragil tilværelse. Det suicidale sammenbruddet kan forstås ut fra at de meningsfulle verdensforbindelsene individet etablerer gjennom livet, raser sammen og gir en intens følelse av eksistensiell utrygghet.
Denne formen for utrygghet utgjør en radikal utfordring til menneskets virkelighetskonstruksjoner: av verden, av de andre og av selvet. Denne radikale utfordringen har å gjøre med det grunnleggende ved menneskelivet: eksistensens skiftende karakter og åpenhet overfor seg selv, samt menneskets meningsbehov. Som medmennesker, samtalepartnere og behandlere i en klinisk kontekst kan vi kjenne oss motløse, sårbare og engstelige når vi møter personer fanget i et slikt selvdestruktivt nett.
Ingen «quick fix»
Da kan det være en trøst og oppløftende å vite at den selvmordsnære ikke trenger en quick fix med overdreven tro på og bruk av tekniske ferdigheter og kunnskaper. Forskningen til psykologspesialist Kristin Østlie om selvmord og selvmordsforebygging viser at den sterke tendensen til bruken av risikofaktorbaserte vurderinger i møte med personer i selvmordsrisiko, medvirker blant annet til at terapeuten blir mindre åpen og sensitiv overfor pasientens livssmerte, som igjen reduserer verdifulle muligheter for en terapeutisk relasjon som evner å tone seg inn på den private teorien om selvmord til den som befinner seg i selvmordsrisiko. En privat teori om selvmord kan forstås, slik Østlie skriver, som en «forståelse av hvorfor selvmord var blitt et tema, og hva som skulle til for å finne veier videre i livet… Det vil si drivkraften bak selvmordsønsket – pasientens helt egne smertepunkter.»
Mot til å være en medvandrer i mørket
Utfordringen til fagpersoner og behandlere i psykisk helsevern koker ned til spørsmålet om de, i møte med de selvmordsnære, har tonet seg inn på de spesifikke smertepunktene til de selvmordsnære. Dette krever et eksistensielt mot, som har mer med ens være-kvaliteter å gjøre enn ens gjøre-kvaliteter. Ens være-kvaliteter innebærer ikke et fokus på diagnose, standardiserte vurderinger, underliggende patologi eller fordring om ekspertviten, men snarere det å være en medvandrer i mørket, en som tar seg tid til å famle med de selvmordsnære når den svarte tåka kommer. En som våger å tre inn i mørket de befinner seg i og være en anerkjennende kraft, selv når fortvilelsen, angsten og håpløsheten gjennomsyrer tilværelsen.
Psykoanalytiker Wilfred Bion har hevdet at det bør være to sårbare og redde personer i det terapeutiske rom. Det gjelder å våge å åpne seg for det ukjente, usikre og flyktige, uten å bli lamslått eller overveldet for så å flykte til en mer distansert, teknisk-rasjonell, og mindre empatisk posisjon. Å være en medvandrer i mørket innebærer nettopp å hengi seg til en reise hvor samtalepartneren ikke setter seg noe annet mål for samtalen enn å la livet komme til uttrykk og romme det ukjente og uvisse, uten å ty til predefinerte og rigide kategorier og perspektiver.
Slik psykolog Line Marie Warholm hevder i et innlegg i Aftenposten knyttet an til NRK-serien Rådebank, så gjelder det «å tørre å møte den andres smerte slik den er. Du må tåle å høre om den, føle den. Uten nødvendigvis tvinge den inn i kategorier og båser. I møte med andre mennesker er det én ting som aldri slår feil, selvmordsfare eller ikke: Å ta den andres følelser på alvor. Møte smerten med varme, forståelse og innlevelse. For et menneske i krise er dét viktigere enn du tror.»
Å møte den andres smerte gjennom omsorg i form av empatisk nærvær, kan de selvmordsnære føle at de ikke står helt alene med sin livssmerte, at man kan være alene-sammen i de timene og den tiden når vi kjenner på at livets byrde og tyngde ikke kan bæres mer.
Å være en medvandrer i mørket innebærer å romme det brutale, det råe, det forvirrende og det ukjente. Å romme livssmerten, like uunngåelig som en strøm av tidevann. Og på den måten være en relasjon som kan bidra til å gjenreise de selvmordsnæres tillit til livet, til en prosess der de selvmordstruede kan våge å stå oppreist i sitt eget liv og gi seg hen til håpet og livet, på tross av bevisstheten om og konfrontasjonen med livets iboende sårbarhet og skjørhet.
Den menneskelige sårbarheten
Disse refleksjonene – med fokus på en eksistensiell og humanistisk tilnærming – bør i større utstrekning anerkjennes i fremtidens kunnskapsutvikling i møte med selvmord og det proaktive og forebyggende arbeidet. Da vil man unngå å ty til overdreven bruk av den biomedisinske forståelsen av suicidalitet. Selvmordets kraft er ikke et avvik fra normalitet eller patologi, men snarere en menneskelig handling som bunner i livets konstante skjørhet og smerte. Denne skjørheten og smerten er en ikke-diskriminerende grunnbetingelse ved det å være et menneske.
En anerkjennelse av livets ufravikelige grunnvilkår kan gi en bredere forståelse og aksept for vår grunnleggende sårbarhet. Denne sårbarheten muliggjør våre lidelser, smerter og angst, vel så mye som våre uforløste ressurser, kilder til håp, mening og omsorg. Denne forståelsen av menneskelivet kan dyrke frem en etisk fordring som er å vise omsorg for hverandre der vi er, med vår særlige sårbarhet, både i eget og i andres liv.
For i ethvert menneskemøte holder vi en flik av den andres liv i våre hender, på godt og vondt. Eller som Maya Angelou så treffende uttrykker: “I`ve learned that people will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.”
Hvis du trenger noen å snakke med, så finnes det gratis døgnåpne telefontjenester.
- Hjelpetelefonen er Mental Helses telefontjeneste for alle som har behov for noen å snakke med.
- Kirkens SOS Norge er en krisetelefon som tilbyr et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerten som formidles.
- Livslosen ved Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg tilbyr også et pusterom i hverdagen med sosial støtte i en vanskelig tid.
