Mad in Norway har fått tillatelse til å dele dette innlegget av Maja Thune. Det er tidligere publisert på hennes egen blogg. https://www.majathune.no/post/om-å-løfte-blikket
Jeg tenker på verdensdagen for psykisk helse. Om å løfte blikket. Jeg husker på en av mine første innleggelser. Laila presenterte seg som verdensstjerne og danset ballett på røykerommet. Hun røyka rullings og sneipen hang ut av munnen på henne, men hun spratt opp i håndstående. Hun ga meg autografen sin, og sa at hun ofte var inni TV-en. Jeg elsket å høre på Laila, for hun fortalte om livet med en bredde jeg aldri hadde erfart ført. Blikket var løftet og jeg kjente meg sett sånn tvers igjennom. På et vis skapte hun verdensdager for meg og de andre som var innlagt, for vi fikk gratis forestillinger, og hun sa vi var det beste publikumet i verden.
En dag sa hun til meg at det var viktig for henne at jeg støttet henne i å være verdensstjerne og kjendis. Hun sa hun måtte være det for å tåle livet. Når dagene var blå så sa hun at det ikke bare var henne, men at alle vi som var innlagt var kjendiser. Det var hun som sa jeg kunne be om Blakstadrabatt når vi handlet på Trekanten i Asker. Vi kjøpte parykker, sko som blinket, og lilla mascara. Jeg fikk alltid rabatt når Laila var med. De som jobbet på trekanten ble våre fans, og vi hadde igjen litt lommepenger til røyk og brus. Hver dag med Laila var jo en verdensdag. Å bli kalt schizofren ville hun ha seg frabedt, og hun hun sa vi måtte tilgi dem for de hadde lærebøker som var gått ut på dato.
Og det var mange verdensdager. Pettern som alltid tente lys før vi skulle legge oss. Han sa vi trengte kjærlighet før vi skulle sove og spilte Celine Dion. Hun er statsministeren vår sa han og gråt. Vi holdt hender og satt i sirkel inne på skjerma. Han hadde tatt noen småkaker fra kjøkkentralla, og serverte oss med andektighet. Vi måtte holde sammen, høre på Celine Dion og bare puste litt dypere sa han. Han var stiv i kroppen. «Det er trilafonen», sa han, «den som skal ta bort tankene mine og gjøre meg frisk». Så gråt han enda mere, og satte på «The power of love». Det var jo en verdensdag hver gang Pettern ble innlagt. Det var kjærlighet, og vi var sultne på det. Hjertene var åpne, og vi hadde ikke noe å skjule. Vi holdt sammen, og hylte om noen prøvde å korrigere oss, holde oss fast eller ta oss på rommet. Vi hylte så høyt, for vi hadde satt oss i sirkel, og holdt hender. Det var ingen som skulle få bryte med den. Vi hadde vår verdensdag.
Det var verdensdag hver gang noen så oss for de vi var, og ikke diagnosene våre. For det var jo mange av dem, de fleste av oss hadde vel tre, fire bokstavdiagnoser hengende ved, mens sjela hadde krampe i kroppene på oss. Vi var jo mye mere enn de bokstavene…for vi hadde blikk lik tente lykter som var løftet over vanlig forstand. Sansene bruset under medisinlokket, og det gikk en kule varm når vi hadde vært innestengt for lenge. Vi så regnbuer på gråværsdager, snakket med Gud når vi trengte svar, og vi vrengte sjelene våre for å få en klem. Poesien levde under huden på oss, og i hudløse øyeblikk så vi lenger enn folk flest. Det var verdensdager, og det var imaginære marsipankaker og glass som manglet stett. For vi ville skåle for det å se, bli sett og høre til. Vi var sammen om alt, og vi ba om mindre piller, tvang og alt det som fortsatt ikke hjelper nevneverdig. Vi ville ha lengre levetid, og rom med vinduer uten gitter. Og det var noen som ga oss det, for noen så uten gitter foran øynene. Vinduene ble åpnet for oss, og den friske lufta malte roser på den bleke huden vår.
En gang ropte en av legene «slipp henne ut av beltene nå!» og han skalv og ble redd, for jeg var så liten der jeg lå med reimer i størrelse ekstra small. Det var en verdensdag det også. Jeg kjente jo at han så meg, og jeg kunne puste helt ned i magen og kjenne meg fri.
Jeg er privilegert som har fått så mange verdensdager, og jeg håper på enda flere. De kommer når vi fatter at det er kjærligheten som er medisinen. Den kommer når vi anerkjenner at psykosen kan være et gjennombrudd og ikke et sammenbrudd. Når en mani får ordet Ja flere ganger enn Nei, så vil den lettere finne hvilen sin – tror jeg. Når vi tør å skåle med de som ser verden i farger og ikke i sort eller hvitt, og når vi får gå igjennom lidelse uten at noen skal ta den bort.
Og her er jeg verdensstjerne med katten min Mons. Han vet å holde blikket.
